Rektor i Mexico

Så da er det vel bare å slippe nyheten om hva jeg skal gjøre til høsten. Jo da, den som har prestert å bli rektor for Mexcansk ungdosmskole og videregående, det er jeg. Ganske morsom tanke synes jeg fortsatt, men det er likevel sant. Vi har hatt barneskole her på basen i flere år som dere kanskje vet, i tillegg til dagsenter (SFO) for de samme barna. De har lenge ønsket å starte en ungdomsskole og videregående her også. En av grunnene er at barn i Mexico må betale for skolegang etter barneskolen. Av den grunn er det overraskende mange som ikke har gått på ungsdomsskolen, og ennå færre som har vieredegående. Dette er ikke akkurat statistikker som hjelper landets utvikling på noen måte.

De hadde bestemt seg for å starte skolen her selv om de ikke hadde noen til å lede den. Så ble utfordringen gitt til meg da jeg kom tilbake hit fra ferie i juli. De ønsker å gi meg hovedansvaret for skolen, og med det mye frihet til hvordan jeg ønsker å utforme den. Jeg var litt usikker, men sammen med den nyvunne freden min, følte jeg også at dette var en mulighet som jeg kan lære utrolig mye av, og som blir litt for dumt å si nei til. Så jeg endte opp med å forplikte meg til jobben for det kommende skoleåret. Noe som betyr veldig mye å gjøre akkurat nå. Kontoret har allerede tatt seg av registrering av elevene og en del av papirarbeidet, men det er veldig mye annet som må være klart også til skolen starter 30. august. Vi kommer ikke til å være som en helt vanlig skole, vi følger nemlig et voksenopplæring/privatist opplegg, der vi må kjøre elevene våre inn til Tecate for å ta eksamen hver gang de er ferdig med en ny bok/emne. Dermed har vi ingen ansvar overfor myndighetene i forhold til hvordan vi legger opp undervisningen. På grunn av modellen vi bruker, kommer mye av tiden i klasserommet til å dreie seg rundt selvstudium. Vi kommer til å ha alle fra ungdomsskolen i et rom, og videregående i et rom. Jeg kommer til å hjelpe de på videregående, mens en annen lærer hjelper de på ungdomsskolen. Vi har allerede over 20 elever i hver gruppe, og har bestemt oss for å ikke ta inn flere akkurat nå, siden dette er vårt første år. Var spesielt å se foreldre stå mer eller mindre desperate i kø, og prøve å finne plass til sitt barn på skolen vår. Det sa meg litt om behovet her, og at vi faktisk er med å gjøre en forandring. I tillegg til vanlig skole, kommer vi til å legge inn tid for lovsang, bibelundervisning, gym og valgfag der de kan få trening i ting de er interessert i; som data, muntlig engelsk, kunst og musikk. De kommer også til å hjelpe til litt praktisk på basen, og etter hvert også ut på evangelisering. Vi har dem like lenge som SFO-barna hver dag, dvs fra 6:30 på morgenen til 4:45 på ettermiddagen, så vi ønsker å lage til ulike muligheter for dem; som et musikkrom og et rom til å henge og spille spill ol.

Så som dere ser er det litt av hvert å ta tak i, men også veldig spennende. Jeg ser for meg at livet mitt kommer til å bli veldig travelt de neste få månedene, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å undervise i Mexicansk videregående til elever der de eldste er rundt 18 år, og særlig å forholde meg til elever med problemer, samtaler med foreldre, når alt må foregå på spansk. Jeg tror jeg må begynne å bruke brillene mine hver dag for å i det minste få noe respekt, siden spansken min ikke kommer til å gjøre utslaget for å si det sånn.

Og nei jeg har ikke glemt drømmene mine om å etter hvert komme meg mer ut på gatene i Europa blant barn som ikke har mottatt kjærlighet før, men deler av drømmene mine handler jo også om å være med å påvirke utdanning, så jeg håper og tror at denne muligheten vil være med å ta meg skritt videre på denne veien.

Jeg kommer forresten til å være i Bergen fra 10. -25. august, før jeg drar tilbake hit.

Guds fred

Noen ganger kan valg og forandringer føles litt overveldende, og hvis jeg i tillegg ikke passer på å ha freden min fra Gud, kan det plutselig grense mot depresjonstanker. Jeg må innrømme at det var tøft for meg å komme tilbake hit til Rancho etter ferieturen til USA. Jeg hadde egentlig savnet Rancho og gledet meg til å komme ”hjem” igjen, men var ikke forberedt på alle tankene som lå i bakholdsangrep. Jeg hadde allerede begynt å føle at det er litt for tidlig for meg å dra fra Mexico for godt i august som planlagt, for føler jeg er midt i å gjøre en del ting her som jeg ikke har fått fullført. Men ting var ikke som jeg forventet da jeg kom tilbake hit. For det første var skoleåret ennå ikke over da jeg drog, mens det nå var sommerferie. Det betyr at vi har sommerprogram for barna, studentene har dratt, og masse ekstra sommerstab på basen, noen av dem bor i huset mitt. Med en slik overflod av folk, hadde jeg plutselig gjort meg selv litt overflødig da jeg laget timeplanen for sommerprogrammet før jeg drog. Alle virket opptatte og jeg visste ikke helt hvem som var mine nærme venner lenger. Jeg følte ikke at mange av barna syntes å ha savnet meg noe nevneverdig heller, for de har så mye stab komme og dra igjen, i tillegg til en haug med grupper som kommer på teamturer her. Kombinert med en generell forvirring omkring hva jeg skal gjøre med livet mitt, og en følelse av å ha mistet drømmene mine og kaste bort livet mitt, ble det hele veldig overveldende. Jeg hadde bare lyst å gråte hele tiden, og følte ikke for å være sosial eller gjøre noe særlig.

Heldigvis gjorde jeg det første man bør gjøre i en slik situasjon, men som jeg dessverre ikke alltid gjør. Jeg tok med meg lovsangsmusikk, og satt meg rett ned for å bruke tid med Gud, og gråte i hans nærvær. Jeg hørte på Jason Upton’s ”I will wait for you Jesus” om og om igjen sammen med andre sanger, og ba Gud om å gi meg fred og gi meg drømmene mine tilbake. Og sakte men sikkert begynte det å hjelpe. Jeg begynte pluselig å tenke og føle på igjen den lidenskapen jeg kjenner for å gå ut blant de fattige og elske barn på gaten som ikke har mottatt kjærlighet før. Og for første gang på en stund følte jeg ekte begeistring med tanke på fremtiden, så lenge den kan inneholde noe av disse drømmene, i stedet for å føle på forvirring og frykt omkring det. Jeg begynte å kjenne litt mer fred. Dagen etter gikk jeg en tur opp det lille fjellet vi har her, og fortsatte med å øse hjertet mitt ut for Gud, og han viste meg ulike ting og personer å be for i ulike situasjoner jeg er involvert i. Jeg må innrømme at jeg snakker mye med meg selv, kombinert med bønn, og jeg gikk og sa for meg selv at ”jeg har ingen peiling på hva jeg driver med i livet mitt”, da jeg pluselig tok meg selv i det, og i stedet begynte å proklamere: ”Det er en løgn at jeg ikke vet hva jeg gjør med livet mitt. Jeg bryter av all forvirring og alle løgner”. Og i stedet begynte jeg å deklarere hva jeg gjør og skal gjøre med livet mitt. Og det kom overraskende lett. Noen ganger sier man ting bare for å si dem, men denne gangen kunne jeg føle hvor kraftfullt og ekte det var det som jeg gjorde, og jeg føle meg mange kilo lettere. Etter denne fjellturen følte jeg at jeg hadde fått tilbake en fred som jeg ikke har følt på flere måneder, og det var utrolig godt. Plutselig føltes alt så mye enklere, uansett hvor jeg ender opp i neste fase av livet mitt. Jeg følte at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg er på vei, uansett om jeg blir her litt lenger også for å lære mer og gi mer. Det var plutselig lettere å tilbe Gud igjen, og det var lettere å undervise barna på søndagsskolen. Alt kjentes kort sagt lettere igjen. Jeg skjønner litt av det som det betyr når det står i Bibelen at David styrket seg i Gud når han følte at alt annet gikk i mot ham, og også mer betydningen av verset om Guds fred som overgår all forstand.

På søndag snakket jeg i et par timer med Genea, lederen min, og fikk snakket om en del av dette. Det viser seg også at de har et ganske overveldende jobbtilbud for meg for neste år her, som jeg vurderer sterkt å ta imot for et skoleår. Samtidig fikk jeg kommunisert mer om mine drømmer er og hvor jeg føler at jeg er på vei, og jeg merket at ingenting av det stresset meg, sammenlignet med forrige gang de prøvde å gi meg et jobbtilbud her. Jeg hadde en fred som gjorde det mye lettere, selv om jeg nå står foran en ny stor avgjørelse. Men samme hva som skjer, har jeg lært en ny lekse i hvor viktig det er å hele tiden fokusere på å være fylt av Gud og av hans fred.