Jul i Romania

Nå har jeg feiret min første jul i Romania. Det var veldig forskjellig fra norsk julefeiring, uten at jeg skal kunne si at den ene er bedre enn den andre. I Romania var julen ingen privat familieaffære, men mer en samfunnshendelse.

Den siste uken før jul arrangerte vi (jeg og de andre fra UIO) en julefest på samfunnshuset i Copsa, der barn og ungdom optrådte med sang og julespill, og ve avsluttet med å gi ut julegaaver sendt fra Tyskland til alle barn og unge mellom 2 og 14 år. Det må sies å ha vært en suksess, fullt hus og mye glede. Selv om julegaver ikke er en langsiktig hjelp, kan det i alle fall gjøre høytiden bedre for mange av de fattigste. Jeg kjøpte også inn mat til 18 familier i Copsa og nabolandsbyen ved hjelp av penger fra Norge som ble delt ut før jul. Det er helt sjokkerende hvilke forhold folk lever under, og jeg kunne gjerne skrevet mer om dette. Vet ikke engang hvor man bør begynne for å hjelpe dem.

På den 24. desember handlet det mye om å gå julebukk, dvs ikke med kostymer, men med julesanger. Barna begynte allerede på formiddagen, og eldre tok over ut på kvelden. En koselig tradisjon, selv om jeg ikke likte at de helst ville ha penger i gave i stedet for godteri. En gruppe av guttene gikk rundt og spilte et tradisjonelt julespill iført kostymer i hvert eneste hus i landsbyen, dette er en årelang tradisjon. Jeg og en del av de andre gikk rundt og sang julesanger. I hvert eneste hus ble vi invitert inn på brus og julekaker, og jeg klarte snart ikke å presse ned mer. Det går i det hele tatt mye i mat i julen, de fleste slakter grisen sin i dagene før jul, og spiser mye kjøtt og flesk. Tibi forspiste seg blant annet på svor den dagen de slaktet grisen, og var dårlig til neste dag.

Den 25. kom et en gruppe fra UIO Medias til oss i Copsa, vi gikk rundt og sang julesanger igjen, og spiste deretter et måltid hjemme hos oss, der vi klarte å stappe inn nærmere 30 personer. Jeg hadde vodt i magen etter for mye kaker og brus. Den 26. gikk drog jeg til en nabolandsby sammen med noen venner fra Medias der vi igjen sang julesanger hos folk og forspiste oss, før jeg sov et par timer hos Helga i Medias og tok toget til Bucuresti tidlig neste morgen. Derfra drog jeg med fly til Norge, hvor jeg blir til 15. januar. Og ja, det blir Copsa jeg drar tilbake til og blir til sommeren.

God overstått jul og godt nyttår!!

Litt personlig drama - bonding completet

Da vi gikk paa pionerskolen, leste vi en artikkel om hvor viktig det er med "bonding" med lokale naar du kommer til et nytt land. Jeg har naa bodd snart tre maaneder i Copsa Mare hos en lokal familie som dere vet, og har laert en del rumensk, selv om det paa ingen maate er perfekt ennaa. Men nesten viktigere enn det, jeg har laert mer om hvordan rumenere lever paa landsbygden, hva de sliter med, hvordan de tenker, og hva som er viktig for dem. Jeg har ogsaa blitt veldig knyttet til noen av dem. Dette innsaa jeg saerlig godt forrige uke, og jeg kan le litt av hele eposiden naa i ettertid, selv om det opplevdes som veldig dramatisk. --------- Det var stor oppstandelse i huset mitt fordi de fant ut at tenaaringsjenten hadde en hemmelig kjaereste i landsbyen som hun hadde vaert hjemme hos. De ringte moren hennes i Spania, og i panikk for at hun skal bli gravid eller noe, begynte de aa snakke om at moren kanskje skulle komme og hente de to tenaaringene til Spania paa flekken i stedet for til sommeren. Jeg merket at jeg ikke var klar for det. Hvordan ville det vaere i huset uten dem? Og de er ogsaa en viktig del av ungdomsgruppen min her. Og mest av alt orket jeg ikke tanken paa aa miste broren min Tibi. Vi har blitt veldig knyttet til hverandre her, han hjelper meg med mye, og vi tilbringer mye tid sammen, og jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle gjoere. I tillegg hadde jeg en slitsom dag paa mandag, og kom hjem til at alle snakket og kranglet om Spania-opplegget. Jeg ville bare vaere alene og tenke, be og graate litt for meg selv, men hvor gjoer man det her? Det var folk overalt i huset, og jeg klarte ikke aa stoppe taarene. Alle tanker hopet seg opp, og jeg lurte paa hva jeg gjoer her i lansbyen i det hele tatt, og alt jeg gjoer virket galt. Jeg fikk en ide, og sa ifra til ungdommene om at jeg gaar til bedehuset for aa tenke og be litt alene. ---------- Men dette er ikke en kultur med stor forststaaelse for privatliv, saa de ble ganske skremt. Jeg hadde ikke vaert der mer enn 5 minutter, foer broren min ringte og sa at han var paa vei. Jeg hadde jo ikke villet snakke med ham om problemet, for jeg ville ikke gjoere ting vanskeligere for ham, men siden han kom bort hadde jeg ikke saa mye valg. Jeg endte opp med aa sitte der og grine og si at jeg ikke vil at han skal dra. Vi ble der lenge og pratet, og han sa at naa vet jeg hvordan han foeler det med at jeg skal dra i desember. Det hele var tragisk, og jeg endte opp med aa grine i sovne ogsaa da jeg kom hjem. ----------- Neste dag ble det bestemt at moren ikke kommer likevel, saa jeg hadde kanskje grenet for ingenting, men saann er det naar tanker og problemer hoper seg opp, og du har blitt avhengig av noen faa personer. Saa dette er en del av livet, og jeg saa at jeg har blitt veldig knyttet til folk her. Og som jeg sa til boren min den kvelden: det er bedre at vi griner paa grunn av noen, enn at vi aldri aldri glad nok i noen til aa grine over aa skilles fra dem.

Litt bilder

Akkurat nå er jeg i Constanta, sør i Romania, på et 10-dagers besøk. Det er her jeg planlegger å flytte etter jul. Er litt vanskelig å fokusere her nå, siden hjertet mitt på mange måter fortsatt er oppe i Copsa, men spennende å møte teamet her og se arbeidet de driver allerede. Ville bare legge ut noen bilder her fra forrige helg, da jeg og ungdommene fra Copsa drog inn til Medias for å feire noen venner av oss som hadde giftet seg. Hvis flere nordmenn hadde blitt kjent med alle disse flotte ungdommene mine, ville de fått et mer nyansert bilde av sigøynere, det er i alle fall sikkert og visst.

På festen opptrådte jeg og ungdommene med et par lovsanger til ære for Gud og brudeparet, og jeg var veldig stolt av dem der de alle sang høyt og ivrig med den stemmen de har. Om de ikke alle vet helt hva de egentlig synger, så blir i alle fall Jesu navn løftet opp.

Vi hadde også et veldig fint ungdomsmøte i Copsa forrige fredag, der jeg gav hver enkelt av dem et kort der jeg hadde skrevet ting jeg setter pris på ved dem, og der vi etterpå alle skrev oppmuntrende ord til hverandre. Det er en kultur der oppmuntring skjer enda sjeldnere enn i Norge, så det er viktig og verdifult når vi også kan lovprise Gud gjennom dette. Tibi, broren min der, sa at han nesten hadde begynt å grine da han leste kortet fra meg. Jeg ser at det ikke kommer til å bli lett å forlate dem etter jul, men jeg vet samtidig at det ikke er noen langtidssituasjon for meg å bli boende i landsbyen.

Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.

Ungdomskonferanse og myggestikk

Nå i helgen tok jeg med 8 av ungdommene til en ungdomskonferanse i Sighisoara. Det var en god opplevelse både for meg og dem, selv om det ble litt lange møter for noen av dem. Jeg hadde vært litt smånærvøs for om de ville lye meg eller gå crazy i byen, men det gikk forholdsvis bra. Lørdag kveld tok vi toget til et annet ungdomsmøte, der vi ble hentet med bil og kjørt hjem. På dette siste møtet, fikk jeg med meg alle ungdommene opp til forbønn, og mange av dem mottok treffende ord og oppmuntringer fra dem som ba for dem.

Noe som ikke var like kjekt, var natten i Sighisoara. Jeg og de tre jentene som var med meg, sov på et kontor i kirken der, og jeg har ingenting å utsette på forholdene. Men problemet var at jeg i løpet av natten stadig hørte summing av mygg, og kjente også at jeg fikk et par stikk, selv om jeg prøvde å gjemme meg i soveposen. Jeg fikk en liten overraskelse da jeg så meg i speilet neste morgen og kunne telle minst 30 myggestikk bare i ansiktet, innkudert et hovent øye. De andre jentene hadde lite eller ingenting. Bildet her viser ikke hvor ille jeg så ut (og fortsatt ser ut), men det gir en liten ide. Heldigvis er det mest forfengeligheten det går på, jeg har ikke fått noen infeksjon eller andre reaksjoner. Familien jeg bor hos ar likevel bekymret, og bestefaren gikk til nærmeste by i går og kjøpte en form for medisin til meg. Det er en krem som jeg skal smøre på, som etter hva jeg kan se ikke gjør annet enn å tørke ut, og ligner på tannkrem. Så den virker nok bedre mot kviser enn mot myggestikk.

Nå sitter jeg i leiligheten til Helga i Medias, har kommet hit for å hente bilen hennes som jeg skal få låne mens hun er i Afrika. Litt senere i dag skal jeg være med ut til et etterskoletids-program i en landsby hvor jeg kjenner flere av barna fra leir, og i kveld kjører jeg til Sighisoara og venter på pappa som kommer på besøk. Blir interessat og se hvordan neste uke blir.

Noen smaa (?) utfordringer

Naa har jeg bodd her i landsbyen i snart tre uker, og jeg maa si at det ikke er mangel paa utfordringer. Noen dager blir lange naar jeg ikke er vant til landsbyliv og har lite aa gjoere paa, og det er ikke lett alltid aa ikke kunne spraaket, og ikke ha noen "likesinnede" aa jobbe sammen med og snakke med. Saerlig denne siste uken har vaert utfrodrende. Jeg var nemlig noedt til aa ta ansvar for baade barnemoete og ungdosmoete her alene, siden de andre som hjelper til var i bryllup i Tyskland(ungdomsmoetene skulle jeg uansett ta ansvar for mer eller midre alene de neste 4 ukene). Jeg tenkte at det skulle nok gaa paa et vis selv om rumensken min er elendig, men der tok jeg feil.

En av tenaaringene her, Evy, er en stor stoette for meg, og hun hjalp meg med barnemoetet sammen med noen av de andre ungdommene. Men det var ikke saa lett aa faa barnas oppmerksomhet, og jeg foeler meg lite autoritativ med rumensken min. Hovedproblemet var at de ville gaa inn og ut hele tiden, og vi endte med aa si til dem at de som gikk ut ikke fikk komme inn igjen. Saa til slutt hadde vi halvparten av barna utenfor, og naboer kom og klaget paa at de laget braak. Etterpaa kom ogsaa sinte foreldre og klaget paa at jeg hadde kastet ut barna deres fra moetet, og tenaaringene som hadde hjulpet meg var frustrerte og begynte aa kjefte paa hverandre. Flere av barnba fortalte at de aldri ville komme tilbake paa barnemoete, men jeg vet ikke hvor serioest jeg skal ta det.

Neste dag var det ungdomsmoete. Det ble en god oppvarming med at tenaaringsgutten i huset mitt fortsatt var sur paa formiddagen etter dagen foer, og en nabo kom paa besoek i huset og satt sammen med de jeg bor hos og kjeftet og klaget over hvor forferdelig alt er i Romania. Jeg maatte bare gaa inn paa rommet mitt og be og lese i Bibelen til slutt, foer jeg ble fullstendig nedtrykt. Ungdomsmoetet paa kjvelden gikk ogsaa alt annet enn straalende. De fleste som kom, kom for sent, faa sang med, de satt med telefonene oppe, og en gutt som aldri hadde vaert der foer, kom kun fordi han skulle proeve seg paa meg. Jeg provde aa tale delvis paa rumensk, og hun fra huset mitt som skulle hjelpe aa oversette fra spansk ble usikker og snakket lavt. Etterpaa lekte vi leker, men alle ville foreslaa ulike leker og begynte aa krangle, og ble ennaa mer sure da jeg sa at vi heller bare avsluutet naa, selv om det ennaa var tidlig. Nesten alle tenaaringene sa etterpaa at de aldri ville komme tilbake, og noen klaget paa at jeg ikke var streg nok mot dem som ikke var serioese, saa suksessen min som misjonaer her ser ikke helt straalende ut. Samtidig vet jeg jo at det at jeg bruker tid med dem hver dag, er viktigere enn moetene paa fredagskvelden.

Det som var litt roerende oppi det hele, var hvor mye stoette jeg fikk fra "broren min" Tibi. Han hjalp meg aa baere instrumentene hjem etterpaa og snakket om at han ble saa sint av at de viste saa lite respekt for meg, og at han syntes jeg hadde planlagt gode ting for dem. Etterpaa kjoepte han brus til meg, og begynte og beskytte meg voldsomt mot han som skulle proeve seg paa meg. Baade han og Evy er opptatte av at jeg skal ha det bra, og det betyr mye for meg, saerlig naar jeg vet at livet ikke er lett for dem heller. Jeg foeler at jeg oppi dette laerer ennaa mer aa lene meg paa Gud, og naa trenger jeg virkelig aa gaa til ham for styrke og for flere kreative ideer.

I morgen begynner skolen igjen her, saa denne uken haaper jeg aa kunne gaa til lokalskolen og spoerre om de har bruk for hjel der, og ogsaa om jeg kan faa bruke et klasserom til engelskundervisning et par kvelder i uken. Haaper det ordner seg, og vi faar se hva som skjer videre.

Noen førsteinntrykk fra Copsa Mares

Så nå bor jeg faktisk i landsbyen Copsa Mares, har bodd der siden onsdag. Akkurat nå er jeg ankommet en fire dagers UIO-konferanse i Tirgu Mures, men jeg skal tilbake igjen til landsbyen på onsdag. Så langt har det gått bra må jeg si, ungdommene i landsbyen har tatt seg veldig godt av meg og vist meg rundt i området. Jeg har ikke fått kommunisert like mye med de eldre i landsbyen og besteforeldrene som jeg bor hos, siden rumensken min ikke akkurat flyter, men det blir nok bedre etter hvert. Er også foreløpig veldig usikker på hvor mye det er forventet at jeg skal hjelpe til i huset, og om de synes jeg er en byrde og sånn, men det funker i alle fall greit med de unge i huset. Og det går overraskende bra å ikke ha innlagt vann synes jeg. Legger utpå noen bilder her med noen av tingene jeg har sett og gjort så langt:

Utsikt over Copsa Mares fra landsbyens klokketårn

Rommet som jeg deler med Monica

Sammen med ungdommene


Noen naboer slakter en gris