torsdag 18. februar 2010
Gårsdagens høydepunkt
Vil bare dele noe komisk som skjedde i går. En av de mest utfordrende guttene jeg jobber med på dagsenteret heter Anselmo og går i 2. klasse. Han kommer ikke fra en hard bakgrunn så vidt jeg vet, men har generelt mangel på respekt og konsentrasjon, og har stadig behov for å tøffe seg. Han er veldig frekk i munnen mot meg, og sier stadig stygge ord i håp om at jeg ikke skal forstå de. I alle fall, midt i frekkhetene sine i går, sier han plutselig til meg: "En dag vil jeg gifte meg med en jente akkurat som deg". Man må jo bare le.
mandag 15. februar 2010
Love hurts
”Livet består 10 prosent av utenforstående ting som skjer med deg, og 90 prosent av hvordan du responderer til det”.
Så har det gått ennå en uke, og jeg nyter min ukentlige fridag i dag. Merker at jeg blir mer sliten når jeg har mer å gjøre, men det er bedre enn å kjede meg. Hadde min andre arbeidsuke på dagsenteret, og ting begynner å gå seg til der til en viss grad. Vi har ennå ikke kommet inn i ordentlige rutiner for hva jeg skal gjøre der, og prøver ut ulike ting. Er ikke lett å organisere opplegg for 10-15 problematiske elever med masse energi. Ikke at jeg liker å kalle dem problematiske, for de er så utrolig mye mer enn de problemene vi ser, og jeg merker at jeg reagerer når de andre arbeiderne snakker om dem på en negativ måte, og gjerne mens barna hører på. Jeg prøver å bli kjent med dem nå, og la hver enkelt av dem føle seg sett av meg, i stedet for å se på dem som et problem som jeg må ta meg av. På torsdag syntes jeg det fungerte ganske bra. Jeg begynte med å hjelpe 1. og 2. klassingene med lekser, med ekstra fokus på ”mine” elever. Deretter gikk jeg ut og satte i gang med å organisere en lek der jeg prøvde å dra inn så mange som mulig av de som jeg vet lett begynner å sloss eller skape problemer for andre. Etter hvert ble mange andre elever med å leke, og vi hadde det kjekt. Begynner også å lære meg navn på flere elever, og håper å lære alle 150 etter hvert.
Og i helgen passet jeg guttehuset igjen. Jeg ble ikke banket opp denne gangen, selv om jeg mottok flere drapstrusler. Antonio sa blant annet et par ganger at han skulle gå og hente en kniv og drepe meg. Jeg prøver å ikke la meg skremme, men det er selvsagt vanskelig når jeg ikke er overbevist om at han ikke er i stand til å skade meg alvorlig i øyeblikk av raserianfall. Han var også veldig opprørt over at jeg tilsynelatende ”alltid gav ham skylden for alt, og aldri gjorde noe med de andre”. Jeg spurte hva han mente med å ”gjøre noe med dem”, og han sa at det betydde å slå dem. Man kan lure på hva som foregår i tankegangen hans, særlig siden jeg aldri har vært i nærheten av å slå ham heller. Når det gjelder Antonio lar jeg meg i alle fall ikke såre av ting han sier til meg, for jeg vet at han ikke egentlig mener det, og er glad i meg i neste øyeblikk. Da er det verre med et par av de andre guttene, og jeg merket denne helgen at jeg må jobbe mer med å ikke ta ting personlig, og å ikke tolerere det når jeg føler at de sårer meg med vilje. Det er særlig vanskelig med Alex, som jeg ble kjent med tidlig her, og føler at jeg har et godt, men vennskapelig, forhold til. Selv om jeg tror han liker meg, føler jeg ikke at han respekterer meg, og det er slitsomt. Problemet er også at han er intelligent nok til ikke gå så langt at handlingene hans fortjener straff, men ofte strekker grensene så langt som mulig, særlig i forhold til hva han kan si til meg. Etter at jeg for eksempel prøvde å si ordentlig ifra til ham etter at han hadde truet en av de yngre guttene, så han på en bok jeg holdt i hånden som jeg hadde funnet på rommet der jeg sov. ”Har du spurt Mika om lov til å låne den boken?” spurte han. ”For hun liker ikke at folk tar ting som er hennes uten å spørre”. Han prøvde å vende oppmerksomheten bort fra problemet hans, og få meg til å føle meg usikker. Og det virket og såret meg. Dette var bare et eksempel på småting han kan si til meg, og det er vanskelig å straffe ham for enkeltepisodene, selv om det i lengden er uholdbart. Dette er et typisk tilfelle der jeg burde sette meg ned og snakke ordentlig med ham i stedet for å prøve å komme på en straff, men jeg føler ikke at spansken min strekker til i denne situasjonen. Jeg vet også at Alex mener spansken min ikke er så god, og det gjør meg usikker og mye dårligere i spansk når jeg snakker til ham. Og fordi jeg blir såret, velger jeg å heller trekke meg bort fra situasjonen i stedet for å konfrontere problemet på et språk der den andre personen er på hjemmebane. Men jeg skal passe huset igjen neste måned, og jeg har nå allerede bestemt meg for å ikke tolerere mer av dette fra ham. Jeg vil også legge til at Alex er en herlig gutt som jeg stort sett har et godt forhold til, men jeg ønsker ikke at han skal ha den kontrollen jeg har latt ham ha i forholdet vårt. Jeg blir irritert på meg selv for at jeg lot ham behandle meg slik uten konsekvenser, men jeg antar at jeg lærer av det.
Som jeg nevnte tidligere, er det veldig lett å idyllisere å skulle jobbe på barnehjem,, og glemmer at det dreier seg om barneoppdragelse på høyt nivå, der man forholder seg til barn med vanskeligere bakgrunn enn de fleste, som ofte kan såre deg både fysisk og psykisk. Jeg vet at jeg tar med meg lærdom for resten av livet, selv om det er tøft noen ganger.
Så har det gått ennå en uke, og jeg nyter min ukentlige fridag i dag. Merker at jeg blir mer sliten når jeg har mer å gjøre, men det er bedre enn å kjede meg. Hadde min andre arbeidsuke på dagsenteret, og ting begynner å gå seg til der til en viss grad. Vi har ennå ikke kommet inn i ordentlige rutiner for hva jeg skal gjøre der, og prøver ut ulike ting. Er ikke lett å organisere opplegg for 10-15 problematiske elever med masse energi. Ikke at jeg liker å kalle dem problematiske, for de er så utrolig mye mer enn de problemene vi ser, og jeg merker at jeg reagerer når de andre arbeiderne snakker om dem på en negativ måte, og gjerne mens barna hører på. Jeg prøver å bli kjent med dem nå, og la hver enkelt av dem føle seg sett av meg, i stedet for å se på dem som et problem som jeg må ta meg av. På torsdag syntes jeg det fungerte ganske bra. Jeg begynte med å hjelpe 1. og 2. klassingene med lekser, med ekstra fokus på ”mine” elever. Deretter gikk jeg ut og satte i gang med å organisere en lek der jeg prøvde å dra inn så mange som mulig av de som jeg vet lett begynner å sloss eller skape problemer for andre. Etter hvert ble mange andre elever med å leke, og vi hadde det kjekt. Begynner også å lære meg navn på flere elever, og håper å lære alle 150 etter hvert.
Og i helgen passet jeg guttehuset igjen. Jeg ble ikke banket opp denne gangen, selv om jeg mottok flere drapstrusler. Antonio sa blant annet et par ganger at han skulle gå og hente en kniv og drepe meg. Jeg prøver å ikke la meg skremme, men det er selvsagt vanskelig når jeg ikke er overbevist om at han ikke er i stand til å skade meg alvorlig i øyeblikk av raserianfall. Han var også veldig opprørt over at jeg tilsynelatende ”alltid gav ham skylden for alt, og aldri gjorde noe med de andre”. Jeg spurte hva han mente med å ”gjøre noe med dem”, og han sa at det betydde å slå dem. Man kan lure på hva som foregår i tankegangen hans, særlig siden jeg aldri har vært i nærheten av å slå ham heller. Når det gjelder Antonio lar jeg meg i alle fall ikke såre av ting han sier til meg, for jeg vet at han ikke egentlig mener det, og er glad i meg i neste øyeblikk. Da er det verre med et par av de andre guttene, og jeg merket denne helgen at jeg må jobbe mer med å ikke ta ting personlig, og å ikke tolerere det når jeg føler at de sårer meg med vilje. Det er særlig vanskelig med Alex, som jeg ble kjent med tidlig her, og føler at jeg har et godt, men vennskapelig, forhold til. Selv om jeg tror han liker meg, føler jeg ikke at han respekterer meg, og det er slitsomt. Problemet er også at han er intelligent nok til ikke gå så langt at handlingene hans fortjener straff, men ofte strekker grensene så langt som mulig, særlig i forhold til hva han kan si til meg. Etter at jeg for eksempel prøvde å si ordentlig ifra til ham etter at han hadde truet en av de yngre guttene, så han på en bok jeg holdt i hånden som jeg hadde funnet på rommet der jeg sov. ”Har du spurt Mika om lov til å låne den boken?” spurte han. ”For hun liker ikke at folk tar ting som er hennes uten å spørre”. Han prøvde å vende oppmerksomheten bort fra problemet hans, og få meg til å føle meg usikker. Og det virket og såret meg. Dette var bare et eksempel på småting han kan si til meg, og det er vanskelig å straffe ham for enkeltepisodene, selv om det i lengden er uholdbart. Dette er et typisk tilfelle der jeg burde sette meg ned og snakke ordentlig med ham i stedet for å prøve å komme på en straff, men jeg føler ikke at spansken min strekker til i denne situasjonen. Jeg vet også at Alex mener spansken min ikke er så god, og det gjør meg usikker og mye dårligere i spansk når jeg snakker til ham. Og fordi jeg blir såret, velger jeg å heller trekke meg bort fra situasjonen i stedet for å konfrontere problemet på et språk der den andre personen er på hjemmebane. Men jeg skal passe huset igjen neste måned, og jeg har nå allerede bestemt meg for å ikke tolerere mer av dette fra ham. Jeg vil også legge til at Alex er en herlig gutt som jeg stort sett har et godt forhold til, men jeg ønsker ikke at han skal ha den kontrollen jeg har latt ham ha i forholdet vårt. Jeg blir irritert på meg selv for at jeg lot ham behandle meg slik uten konsekvenser, men jeg antar at jeg lærer av det.
Som jeg nevnte tidligere, er det veldig lett å idyllisere å skulle jobbe på barnehjem,, og glemmer at det dreier seg om barneoppdragelse på høyt nivå, der man forholder seg til barn med vanskeligere bakgrunn enn de fleste, som ofte kan såre deg både fysisk og psykisk. Jeg vet at jeg tar med meg lærdom for resten av livet, selv om det er tøft noen ganger.
mandag 8. februar 2010
Ukens sitat
photo: CJ Andrews
Jeg satt sammen med noen av de yngste guttene og spiste lunch i går. De spurte om jeg liker oliven, og jeg sa at jeg egentlig ikke liker det, men at jeg spiser det for å være en ordentltlig voksen. Cobie på 4 år sin første respons til dette var "Men hvis du er en ordentlig voksen, hvorfor adopterer du oss ikke".
Hva kan man si til sånt?
torsdag 4. februar 2010
Nye arbeidsoppgaver
Hadde et møte med Genea, lederen min, forrige uke, for å snakke om hva mer jeg ønsker å gjøre her og hvordan jeg føler at det går så langt. Som nevnt tidligere har jeg kjedet meg og vært litt rastløs til tider, og har ønsket meg flere utfordringer. Dette sa jeg til henne, og vi kom frem til at jeg blant annet kan begynne å hjelpe til på dagsenteret (en slags SFO) tre ettermiddager i uken, i tillegg til at jeg allerede har avtalt med skoleledelsen at jeg skal begynne å hjelpe fast på barneskolen hver tirsdag formiddag fra og med neste uke. Jobben min der skal være å ta meg av henholdsvis 4. 5. og 6. klasse en time hver på biblioteket den dagen, mens noen få elever om gangen har dataundervisning med læreren sin på datarommet. Jeg skal drive ulike aktiviteter med dem på biblioteket, i samarbeid med læreren deres. Man kan vel strengt tatt kalle jobben min bibliotekar, men unngår det, for det høres litt smånerdete ut føler jeg. Er glad for denne anledningen til å få bruke tid med 5. klasse igjen som jeg ble kjent med i november, og også få bli kjent med 4. og 6. klasse. Kjenner allerede flere av barnehjemsbarna i disse klassene, og tror det kan bli veldig kjekt.
Jeg snakket mer med Debbie, lederen for dagsenteret, og kom frem til at jeg skal hjelpe til der tirsdag, onsdag og torsdag ettermiddager fra kl 13 frem til det slutter ca kl 17. Hun ønsker at jeg skal ha som oppgave å ta meg spesielt av noen av de yngre elevene med spesielle behov, sørge for at de gjør lekser og organisere litt leker for dem. Etter hvert skal vi kanskje også bygge på med at jeg tilbyr engelskkurs eller annet der. Jeg hadde min første dag der på tirsdag, og det var litt kaotiske tendenser for å si det mildt. De andre arbeiderne og elevene hadde fått det for seg at jobben min der var at slemme elever ble sendt for å bruke tid med meg som straff, så det var jo et glimrende utgangspunkt. Og der satt jeg med 10-15 ustyrlige gutter som jeg ikke kjente, og skulle prøve å organisere leker for dem, mens de trodde de ble straffet med å måtte være med meg. Det gikk ikke særlig bra, for å si det sånn. Jeg fikk ikke engang organisert alle til å si navnet sitt til meg, før flere begynte å sloss og stikke av. Men det gode var at jeg i alle fall fikk en viss oversikt over hvem som har ekstra behov, og de fikk sett meg også. Så i går snakket flere av dem til meg selv om jeg ikke organiserte leker. Vi skal prøve igjen i dag med mer organisert opplegg, men på en litt annen måte. Det er over 150 barn på dagsenteret, og mange barn med behov, både lærevansker, hyperaktivitet, aggressivitet, oppmerksomhetsbehov, og de aller fleste med behov for voksenkontakt. Det gjelder bare å finne ut hvordan jeg kan bidra på en best mulig måte, og hjelpe dem som trenger det mest.
Mange av barna på dagsenteret er utrolig herlige. På tirsdag ble jeg kjent med en liten skjønning på 6 år som heter Marcos som kom bort og tok meg i hånden og begynte å prate med meg. Han var temmelig poetisk for alderen, for da jeg blant annet spurte ham hva som var ynglingsfargen hans, sa han: ”Hvit som skyene”. Senere sa han til meg at han ville bli astronaut slik at han kunne dra opp til himmelen og gå på månen, og han utbrøt: ”Å hvor vakker himmelen var i dag når du var her”. Hadde han vært 20 år eldre hadde jeg fort vært interessert.
Jeg har også blitt med i søndagsskolearbeidet her, som blir ledet av Lizzy, en av de andre fra Bethel. Jeg leder et team som har søndagsskolen ca hver tredje uke. På søndag hadde vi vår debut, og jeg debuterte med å tale på spansk. Det kan vel knapt kalles en tale da, mer en enkel undervisning for barn, men det var nå artig å presse meg selv ved å ta det på spansk. Hvor mye barna fikk utav det er et annet spørsmål, for spansken min kan på ingen måte kalles flytende, selv om den begynner å bli funksjonell i enkelte situasjoner.
Uansett, jeg er glad for at timeplanen min begynner å fylles opp, selv om enkelte dager blir litt lange for meg nå. Har fortsatt undervisningen med de amerikanske barna onsdag til lørdag fra kl 08.30 til 13.00 (som jeg jobber med å gjøre litt mer kreativ), lovsangsteam de fleste fredagskvelder og søndagsformiddager, samt at jeg passer hus minst en gang i måneden. Men de som kjenner meg vet at jeg liker å ha nok å gjøre, så er ved godt mot for tiden og gleder meg over de nye arbeidsoppgavene.
Jeg snakket mer med Debbie, lederen for dagsenteret, og kom frem til at jeg skal hjelpe til der tirsdag, onsdag og torsdag ettermiddager fra kl 13 frem til det slutter ca kl 17. Hun ønsker at jeg skal ha som oppgave å ta meg spesielt av noen av de yngre elevene med spesielle behov, sørge for at de gjør lekser og organisere litt leker for dem. Etter hvert skal vi kanskje også bygge på med at jeg tilbyr engelskkurs eller annet der. Jeg hadde min første dag der på tirsdag, og det var litt kaotiske tendenser for å si det mildt. De andre arbeiderne og elevene hadde fått det for seg at jobben min der var at slemme elever ble sendt for å bruke tid med meg som straff, så det var jo et glimrende utgangspunkt. Og der satt jeg med 10-15 ustyrlige gutter som jeg ikke kjente, og skulle prøve å organisere leker for dem, mens de trodde de ble straffet med å måtte være med meg. Det gikk ikke særlig bra, for å si det sånn. Jeg fikk ikke engang organisert alle til å si navnet sitt til meg, før flere begynte å sloss og stikke av. Men det gode var at jeg i alle fall fikk en viss oversikt over hvem som har ekstra behov, og de fikk sett meg også. Så i går snakket flere av dem til meg selv om jeg ikke organiserte leker. Vi skal prøve igjen i dag med mer organisert opplegg, men på en litt annen måte. Det er over 150 barn på dagsenteret, og mange barn med behov, både lærevansker, hyperaktivitet, aggressivitet, oppmerksomhetsbehov, og de aller fleste med behov for voksenkontakt. Det gjelder bare å finne ut hvordan jeg kan bidra på en best mulig måte, og hjelpe dem som trenger det mest.
Mange av barna på dagsenteret er utrolig herlige. På tirsdag ble jeg kjent med en liten skjønning på 6 år som heter Marcos som kom bort og tok meg i hånden og begynte å prate med meg. Han var temmelig poetisk for alderen, for da jeg blant annet spurte ham hva som var ynglingsfargen hans, sa han: ”Hvit som skyene”. Senere sa han til meg at han ville bli astronaut slik at han kunne dra opp til himmelen og gå på månen, og han utbrøt: ”Å hvor vakker himmelen var i dag når du var her”. Hadde han vært 20 år eldre hadde jeg fort vært interessert.
Jeg har også blitt med i søndagsskolearbeidet her, som blir ledet av Lizzy, en av de andre fra Bethel. Jeg leder et team som har søndagsskolen ca hver tredje uke. På søndag hadde vi vår debut, og jeg debuterte med å tale på spansk. Det kan vel knapt kalles en tale da, mer en enkel undervisning for barn, men det var nå artig å presse meg selv ved å ta det på spansk. Hvor mye barna fikk utav det er et annet spørsmål, for spansken min kan på ingen måte kalles flytende, selv om den begynner å bli funksjonell i enkelte situasjoner.
Uansett, jeg er glad for at timeplanen min begynner å fylles opp, selv om enkelte dager blir litt lange for meg nå. Har fortsatt undervisningen med de amerikanske barna onsdag til lørdag fra kl 08.30 til 13.00 (som jeg jobber med å gjøre litt mer kreativ), lovsangsteam de fleste fredagskvelder og søndagsformiddager, samt at jeg passer hus minst en gang i måneden. Men de som kjenner meg vet at jeg liker å ha nok å gjøre, så er ved godt mot for tiden og gleder meg over de nye arbeidsoppgavene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
