søndag 19. desember 2010

En dramatisk hjemreise


Denne hjemreisen ble noe av det værste jeg har vært med på på resiefronten så langt, og langt mer dramatisk enn forventet. Siden et flyselvskap hadde gått konkurs, skulle jeg nå fly om Japan, noe som allerede var komisk og slitsomt nok. Flyet mitt skulle gå fra Tijuana mandag kveld, men da jeg kom til flyplassen var det tåke, og kansellerte og utsatte fly. Jeg fikk beskjed om at flyet mitt skulle være ok, og gikk til gaten. Men neida, skjøne etterhvert at det ikke kom til å gå, selv om jeg måtte spørre om alt, og de gav heller lite informasjon. Jeg måtte tilbake til innsjekkingen, og spurte om hva jeg kunne gjøre. Damen bak skranken sa at flyet sannsynligvis kom til å gå neste morgen, men at de ikke hadde garanti for å få meg videre hjem fra Japan. Dette syntes jeg var lite fristende, og nektet å gi meg før hun hadde dobbelsjekket det og booket meg om på et nytt fly hele veien hjem. Etter mye om og men og sniking i køen hadde jeg til slutt en lapp som viste mine endrede biletter. DE nye bilettene sa at jeg måtte tilbringe en natt i Japan og en natt i Frankfurt, og ikke kom hjem før fredag kveld. Jeg kunne nå gå for å tilbringe natten med venting på flyplassen. Alt var usikkert, og ingen kunne garantere at jeg i det hele tatt kom meg hjem. Neste dag gikk flyet mitt omsider, men ikke før klokken 11. Etter en slitsom 13 timer lag flytur kom jeg meg til Japan, der jeg sjekket inn på hotell (som jeg måtte betale for selv), spiste på hotellet og gikk og la meg. Ja, jeg vet det var sløsing av tid i Japan som jeg aldri har vært i, men det var allerede sent, mørkt og kaldt, og jeg var sliten og alene. Etter en god natts søvn troppet jeg opp på flyplassen, der jeg fikk beskjed om at: "Nei, du skal ikke til Bergen, du skal jo til Bogota, Columbia. Så det hadde damen i Tijuana prestert å få til i alt styret, forandret BGO til BOG. DEt ville jo virkelig vært jordomseilig og fullstending meningsløst, så ikke engangs spør hvordan hun klarte det. Men heldigvis fikk de til å ordne det, og jeg fikk beskjed om jeg nå hadde plass på flyet hjem torsdag kveld. Etter en 12 timers flytur ankom jeg Frankfurt, drog inn til sentrum og gikk i butikker, og spiste middag med Simon, broren til en venninne. Det begynte å snø, og jeg koste meg med det, helt til det slo meg at det muligens ikke var opptimalt for flyturen min hjem. Og ganske riktig, i det vi satt inne på flyet og det skulle til å lette, fikk vi beskjed om at været var for dårlig, og at flyet var kansellert. Vi måtte stille oss i en timeslang kø, og alt de kunne si var at vi måtte sove på flyplassen og prøve flyet neste morgen. Heldigvis ble jeg kjent med et par andre fra Bergen og slapp å være alene. Det var satt opp feltsenger på et område på flyplassen, og det hele var ganske komisk. Så selv om jeg ikke sov et sekund, tok jeg det hele med godt humer. Men humøret forsvant fort neste dag. Det ble en dag med timeslange køer, dårlig service, og skuffelse på skuffelse i det fly etter fly bløe kansellert. Systemet deres var sånn at vi måtte stå i timeslange køer for å få nye boardinkort, og i det flyet ble kansellert, var ikke biletten gyldig lenger, og vi måtte bakerst i køen igjen. Jeg var sliten og demotivert og begynte å bli temmelig negativ. Begynte nesten å lure på om jeg kom meg hjem til jul, og værmeldingen så ikke lovende ut. Men passet på å holde sammen med flere andre fra samme flyet. Vi fikk omsider plass på kveldsflyet fredag, men turde ikke å håpe for mye. Det fantsdiske var at dette flyet likevel mot alle odds gikk som planlagt, så jeg kom meg hjem sent fredag kveld, etter nesten 4 døgn på reisefot. Bagasjen min er her fremdeles ikke, og jeg ser på nyhetene at været er værre nå, og masse fly er kansellert, så jeg er vanvittig takknemlig at jeg kom meg hjem. Så ja, dette var dramatisk, og jeg er fortsatt sliten etter turen. Men jetlagen hindrer meg nå i få sove, så her sitter jeg på interentt langt på natt. Men håper på en fin og avslappende juleferie, og nyter snøen nå etter at jeg kom meg trygt hjem.

tirsdag 7. desember 2010

Snart juleferie

Merker at jeg begynner å bli veldig klar for juleferie nå. Og siden jeg vet at jeg ikke har så lenge igjen til ferie, gjør nok det også litt med tålmodigheten min. Merker at jeg har vært litt sliten og utålmodig i det siste mot elevene mine. Den siste måneden har elevene min hatt fire eksamener. Vi fikk resultatene fra de to første, og det er absolutt fremskritt, om ikke overveldende oppmuntrende. 13 elever bestod enten en eller begge eksamenene, mot kun 5 på de første eksamenene i oktober. Dersom det fortsetter i dette tempoet, så kommer det til å ta mange år for dem å fullføre videregående, men jeg må likevel fokusere på lyspunktene. På fredag var jeg og spiste middag hos familien til en av elevene mine, og det var veldig kjekt. Denne eleven er virkelig et av lyspunktene verdt å fokusere på. Vi spiste masse god mat, og de gav meg julepresang, noe som betyr mye for meg når jeg vet at de knapt har råd til å betale skolepengene hans. Moren hans fortalte igjen nå om hvordan han er fullstendig forandret etter at han begynte på skolen vår, og at alle slektningene hans også har lagt merke til det. Så selv om de stryker på eksamener, skjer det andre, og kanskje viktigere ting med dem.
Det er litt av hvert av utfordringer i hverdagen, alt fra en jente i klassen som besvimer i tide og utide, til elever som tagger på doene der vi drar for å ta eksamener. Og i tillegg til dette kommer utfordringene med å legge opp undervisning, motivere dem, disiplin og alt det faglige som jeg må lære meg fra bøkene deres før jeg kan lære dem. Så jeg lærer nok mye mer enn spansk her nå kan man trygt si. Samtidig merker jeg at det er viktig å fokusere på hvor veien går videre, på drømmer og hva som får meg til å føle meg levende, for å ikke begynne å gå i sirkel i stedet for å føle at jeg går fremover. Og merker at jeg trenger å bruke mer tid med Gud enn det jeg gjør nå, for å hele tiden ha noe å gi til elevene mine i stedet for å føle at jeg gir meg tom.

Uansett skal det bli godt med juleferie nå. På grunn av et flyselskap som gikk konkurs, måtte de forandre billettene mine til seks dager tidligere enn planlagt. I tillegg må jeg på en reise rundt hele jorden, for de sender meg om Japan i stedet for Mexico city. Så det betyr to 12-timers flyturer etter hverandre før jeg kommer til Tyskland. Så det kan bli interessant. Det gode er at jeg kommer hjem allerede neste onsdag, så håper å få brukt tid med mange av dere som er hjemme i juleferien.

søndag 14. november 2010

SER la iglesia = VÆRE kirken


Hver gang vi kjører hjem fra Tecate må vi kjøre gjennom en bydel kalt Villas del Campo, etterfulgt av en humpete jordvei. Denne veien har av en eller annen grunn blitt en uofisiell bossfylling for folk i området, og det har sett helt forferdelig ut der. Lederen vår, Jimmy, kjøre gjennom for noen uker siden og tenkte, "hm, noen må virkelig gjøre noe med dette", da han fikk tanken "hvorfor ikke du?". Så siden vi er menigheten hans, ble vi alle dratt inn i prosjektet. I dag i stedet for å ha Gudstjeneste, eller det vil si, ikke i stedet for, men på en annen måte, drog vi alle opp og plukket boss i et par timer, med gravemaskin og lastebil medbragt. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd vi skulle få gjort mye på den tiden, men forskjellen vi utgjorde var veldig stor. Kunne ønske jeg hadde noen før- og etter-bilder å vise dere her. Var kjekt å få være med å velsigne lokalmiljøet på en så konkret måte. I går åpnet vi også opp "healing rooms" her på basen, der folk kan komme for å få forbønn for ulike ting, og vi så flere helbredelser.

Jeg har personlig hatt det litt tøft i det siste, mye fordi jeg jobber så hardt med skolen uten å se de resultatene jeg ønsker, og også fordi jeg savner et vanlig liv, og gode venner rundt meg. Av og til lurer jeg på om elevene mine kommer til å stryke alle sammen, og vi bare må legge ned skolen. Men jeg vet at jeg må lære å fokusere mer på det positive, for det er virleig gode ting som skjer også. Jeg har et godt forhold til elevene mine og vet at det vokser og lærer ting på ulike områder her. Og de truer alle med å slutte på skolen den dagen jeg drar herfra. I morgen er nok en meksikansk fridag, men siden elevene mine har eksamen neste lørdag, åpnet jeg muligheten for at de som vil kan komme og stille meg spørsmål, så jeg vet at noen kommer til å komme. Men skal bli godt med en litt avslappet skoledag likevel.

torsdag 28. oktober 2010

Grafitti



Jeg tok alle elevene mine til et kunst-studio i tecate forrige uke drevet av en som jobbet på basen her før. Siden mange av guttene elsker grafitti, lot jeg dem ufrolde seg med at jeg betalte for innkjøp av spray og lerret. Grafittien i bakgrunnen her pryder nå klasserommet vårt (merk dere at navnet mitt er der). Takken var at noen av guttene ble så inspirert at de løp og sprayet andre vegger i en tunell her i nærheten midt i skoletiden, så det var ikke mye å rope hurra for.

Ellers jobber jeg hardt med taktikker for å få dem til å jobbe mer med skolearbeidet, har begynt med ukentlige tester nå for å se hva de lærer, med mulighet for å ta opp igjen deler som de stryker på. Alt dette krever selvsagt mer arbeid fra meg, men føler det er verdt det. Jeg har jobbet tre 13-timers dager denne uken, så ser frem til helgen for å si det sånn.

Men det skjer masse bra også. I går gikk en av elevene mine opp på morgensamlingen og sa at han er så takknemlig for at han er her, og at livet hans er forandret, og at han nå tror på Gud og kan lovprise uten å være flau foran de andre. Og har fått bedt for og snakket med flere elever om ulike problemer og ting. Så jada, det ruller og går her borte.

mandag 25. oktober 2010

Og litt større problemer

Ja, beskrev noen av hverdagsproblemene og utfordringene i skolen i min forrige blogg. Den siste uken har jeg også plutselig befunnet meg ansikt til ansikt med litt større problemer i livene til elevene mine. Jeg har egentlig ikke så mye erfaring som ungdomsleder, og jeg merker at det er nytt for meg å måtte forholde meg til denne typen problemstillinger. Forrige uke var blant annet en av jentene i klassen borte, og sendte meg melding om at hun var syk og lammet i ansiktet og om det var greit at hun ikke kom på skolen hele uken, til hvilket jeg svarte ja og sendte arbeid med venninnen hennes. Mot slutten av uken fikk jeg vite via andre at grunnen til at hun ikke kom, var at hun var blitt banket opp av faren og ikke ville komme på skolen med blåveiser, opphovnet øye og skadet nese. I dag kom hun på skolen igjen og spurte om vi kunne snakke sammen. Jeg gikk fra de andre eleven i en time (ja, vi burde hatt en rådgiver)og hun fortaltle om hele situasjonen. Det er en typisk situasjon som har pågått siden hun var liten, der faren får raserianfall og banker opp konen og barna, og eleven min prøver å beskytte ham, moren og de yngre søskenene, og håper at ting vil forandre seg hvis hun bare gjør de riktige tingene. Jeg prøvde i alle fall å si til henne at det ikke er hennes feil eller ansvar, og at de er nødt til å få faren kastet ut av huset. Hun prøver å overtale moren til at de skal gå til sykehuset og politiet sammen nå til helgen, og hun skal holde meg oppdatert. Hjelpe meg, hvordan forholder man seg til slikt? Og en annen elev begynte å grine forrige uke og det kom frem at han var redd for at han var HIV-positiv og var redd for å dø og også for å komme til helvete (han tok i mot Jesus på skolen for en måned siden). Jeg og to av vennene hans snakket med ham og ba for ham, og ba han om å gå til doktoren dersom han mistenkte HIv eller en kjønnssykdom. Han hadde nemlig feber, diaré og utslett i underlivet, og av en eller annen grunn konluderte han med at det måtte være Aids. Det kom frem i samme samtale at han var blitt seksuelt misbrukt av onkelen sin da han var 10 år (som forøvrig er faren til en annen jente i klassen). "Gå til doktoren i det minste for å finne ut hva dette er" sa vi. "Kanskje det bare er sopp". "Ja, kanskje det" sa han. "Faren min har nemlig sopp også. Fotsopp". Vi måtte le midt i det hele. Og ja, han gikk til doktoren samme dag etter skolen, og det viste seg å bare være sopp.

Hvis noen synes jeg deler for mye detaljer, så vil jeg si at jeg føler meg fri til å gjøre det siden ingen av dere kjenner elevene mine eller noen gang kommer til å møte dem mest sannsynlig. Og vil også gi dere et glimt av hverdagslivet og utfordringene jeg møter. Så ja, har sett den siste tiden det økte behovet for rådgiver her, selv om jeg ikke aner hvordan vi kan få det til. Forrige mandag talte jeg forresten på morgensamlingen, for både ungdomsskolen, videregående og Bibelskolen. Første gang jeg taler til voksne på den måten på spansk, så var litt nervøs, men det gikk bra. Talte om drømmer, hvordan vi alltid på fokusere på hvor vi er på vei og våge å drømme stort.Må stadig minne meg selv på dette også, for det er lett å bare fokusere på hverdagens problemer og travelhet, og ikke se det store bildet.

onsdag 20. oktober 2010

Hverdagsproblemer

Forrige uke følte jeg at jeg befant meg midt i en haug med typiske tenårings- og skoleproblemer, som jeg som rektor måtte finne en løsning på. Torsdag fikk vi pluselig en skikkelig såpeopera i klassen. Vi har nemlig et veldig ivrig og forelsket par i klassen, som vi flere ganger har snakket til i forhold til hva som passer seg og ikke på skolen. På torsdag var det trøbbel i idyllen, etter friminuttet satt han igjen utenfor, mens hun satt gråetende i klasserommet. Det viste seg at han tidligere hadde vært sammen med søsteren hennes, og fortsatt hadde følelser for henne, og denne søsteren hadde nå skrevet et brev til ham som hadde falt ut av lommen hans og blitt funnet. Så jada, der var vi igang. Og hele venneflokken og nabolaget var engasjert i å hjelpe, hans søster, fetter og bestevenn går nemlig i klassen, og det gjør også et par av hennes beste venninner. Jeg måtte bare le, der jeg gikk mellom dem og meklet og trøstet og organiserte. Slike problemer har vel strengt tatt ikke læreren din noe med, men vanskelig å holde seg utenfor når de tilbringer så mye tid her, og det også påvirket hele klassen. Så jada, så har jeg opplevd det også. Nå er de, imot alle mine råd, sammen igjen, så vi får se hva som skjer.

Og på fredag ringte de fra eksamenskonoret og kunne opplyse om at kun 6 av mine 24 elever hadde stått på sin første eksamen. Det er visst ikke uvanlig i selvstudium-opplegget vi bruker, men var jo likevel ikke gode nyheter. Og da jeg kom tilbake fra lunchpausen min, fikk jeg beskjed om at to elever hadde stukket av, to elever var tatt i røyking, og en elev drev med selvskading. På et vis fikk vi snakket med de skyldige, og jeg fikk min første erfaringer med å ringe hjem til foreldre med beskjeder. Det gode i det hele, var at jeg klarte å ikke ta noe av det for mye innover meg, og det gikk egentlig ikke utover verken freden eller humøret mitt. Det ble heller nesten komisk når så mye skjedde på en gang. Men jada, hva er livet uten utfordringer?

torsdag 7. oktober 2010

Gud taler selv når du ikke vet det

Vil dele et mektig vitnesbyrd om noe som skjedde i går, selv om jeg ikke føler jeg kan gi så mange detaljer av hensyn til hun jeg skriver om. Jeg har en venninne her som har vokst opp på barnehjemmet. De siste par månedene har vi ikke snakket så mye sammen som vi gjorde tidligere, men særlig den siste uken har jeg tenkt på henne, og på hvordan jeg savner å bruke tid med henne, men blir fort tiltak å gjøre noe med når jeg har det travelt. I går var vi på Bibelgruppe som vi har med damene i staben, venninnen jeg snakker om var ikke der, og jeg tenkte på at jeg virkelig savner henne. Da jeg kom hjem var klokken allerede over 9, og jeg vurderte om jeg bare skulle gå å legge meg. Men jeg hadde en idé om at jeg hadde lyst til å prate litt med venninnen min, selv om det var sent. Så jeg gikk til huset hennes og banket på, uten å få svar. Jaja, tenkte jeg og gikk hjem igjen. Da jeg kom til huset mitt igjen, tenkte jeg av en eller annen grunn at jeg ville sende henne en melding for å si at jeg hadde lett etter henne. Så jeg skrev en melding om at ”Hei. Hvor er du? Jeg var akkurat hos deg, men du var ikke hjemme. Var ikke noe viktig, ville bare prate og se hvordan du har det”. Ti minutter senere ringte hun plutselig og gråt. ”Kan du komme?” sa hun. ”Jeg trenger hjelp”. Hun ba meg om å komme til et hus som står tomt nå på grunn av oppussing. Jeg fant henne på badet der. ”Ikke gå fra meg” sa hun. ”For jeg hadde tenkt å gjøre noe veldig dumt”. Det viste seg at hun faktisk satt med selvmordstanker, og at meldingen min hadde kommet rett etter at hun hadde fått den første seriøse tanken. Hun var helt ute av seg, og også under demoniske angrep, så vi fikk tilkalt flere folk, tok henne til huset vårt, der vi ba for henne lenge og fikk situasjonen under kontroll. Bare å se hele den prosessen, er et soleklart bevis på eksistensen til både Gud og djevelen, og det hele endte veldig bra og fredelig. Men noe som virkelig gjorde inntrykk på meg, var at den tanken jeg hadde om å prate med henne, så tydelig var fra Gud, selv om jeg på ingen måte var klar over det. Og jeg er utrolig glad for at jeg handlet på den lille innskytelsen jeg kjente.

tirsdag 28. september 2010

Gud helbreder, også på skolen

Ja, livet mitt er fremdeles alt for hektisk, men det har sine store lyspunkt også. Har blant annet sett flere helbredelser de siste par dagene. På søndag etter gudstjenesten kom to unge jenter opp for forbønn og jeg gikk bort for å be for dem. Den ene, Kenia, kjenner jeg litt fra dagsenteret, mens den andre, Jessica, var ukjent for meg. Jeg sa til dem: ”Ok, jenter. La oss først be sammen for Jessica, og så for Kenia”. ”Men jeg vet ikke hvordan man ber”, sa Jessica. ”Det spiller ingen rolle” sa jeg, ”hvis du kan snakke kan du også be”. Jessica ville ha forbønn for håndleddene sine, hun hadde skadet dem som liten, og hadde fremdeles jevnlig mye smerte. Nå siden fredag hadde hun hatt så mye smerte at det var vanskelig for henne å få sove om natten. Jeg fikk Kenia til å legge hånden på henne, og så ba jeg for henne. Da jeg var ferdig, begynte Jessica plutselig å gråte og løp og satt seg ned. Jeg kunne se at det var noe bra som skjedde og ikke triste tårer. Jeg gikk for å snakke med henne, og alt hun kunne si først var: ”Jeg er helt helbredet. Det er ikke vondt mer. Jeg kan ikke tro det, jeg trodde ikke det kom til å skje”. Det var herlig å bare kunne fortelle henne at Gud helbredet henne fordi han elsker henne, selv om hun til og med ikke tror hun kan be på rett måte.

I går på skolen kom en av elevene mine, Crisitian, og fortalte at han hadde slått kneet sitt da han falt på vei til bussen. Utover dagen hadde han stadig mer vondt, og spurte til slutt om jeg kunne be for ham. Dette er en gutt som ikke er helt sikker på om han tror på Gud eller ikke. Jeg fortalte ham vitnesbyrdet om Jessica fra dagen før, og så ba jeg for ham. Og gjett hva som skjedde, Cristian fikk tårer i øynene og begynte å utbryte: ”Wow, det gjør ikke vondt mer. Det er helt utrolig”. Senere på dagen lekte han vannkrig, og kneet begynte å gjøre vondt igjen. Han spurte om jeg kunne be en gang til. Denne gangen fikk jeg med meg to andre elever som var i klasserommet til å be, Adrian og Karla, begge disse vet jeg tror på Gud, men er lite vant til å be for syke. Adrian, sa: ”Men jeg vet ikke hvordan man ber for syke”, og jeg sa ”Du tror på Gud og kan snakke, dermed kan du også be”. Så han ba sammen med meg, og det samme skjedde. Cristian fikk tårer i øynene igjen og begynte å hoppe opp og ned av glede. ”Det er helt utrolig. Gud helbredet meg helt igjen”. ”Der ser du”, sa jeg til Adrian, ”Du kan be, det virket jo”. Et par minutter etter kom Adrian bort til meg og sa: ”Hvis det virket for Cristian, kan du be for meg også?” Han hadde nemlig brukket tummelen for en stund siden, men hadde fortsatt smerte. Karla la hånden på ham sammen med meg og jeg ba. Da vi var ferdig utbrøt han ”Oj, det er mye bedre. Det gjør ikke vondt mer”.

Så all ære til Gud. Er utrolig å få være med å se disse tingene, der jeg blir nesten like overrasket som de som blir helbredet. Er kjemepegøy å kunne være med å ta disse tingene med inn i skolen. Så takk Gud for disse oppmuntringene, midt i alt slitet for å organisere, undervise og disiplinere.

onsdag 15. september 2010

Enkelthistoriene som til sammen utgjør livet

Det kan være lett å bare gi en oppsummering av ulike ting jeg gjør her borte, fordi det er så mye som skjer. Men samtidig gir jo ikke det et ordentlig innsyn i livet mitt, siden det på en måte er de små enkelthistoriene som utgjør livet. Så i stedet for å oppsummere siste tiden på skolen, velger jeg et par enkeltepisoder. Ja, det er tøft å stå i den jobben jeg gjør, særlig siden skolen er nyoppstartet og ingen av oss egentlig vet ha vi gjør, inkluder elevene, meg selv, foreldre, miljøarbeiderne, lederne på basen og lærere på skolen. Jeg føler ofte at jeg går i motbakke, at jeg ikke har nok å gi elevene mine, ikke er god nok i spansk, ikke klarer å motivere elevene til selvstudium, ikke har nok respekt fra dem, ikke klarer å få dem til å holde reglene, ikke klarer å få dem til å forstå at lovsang og andakt er noe vi ønsker å gi dem, ikke en obligatorisk straff de må være på. Men samtidig har du alle de små enkeltepisodene som hjelper deg til å gå videre. Som når Cristian på 16 år sier at: ”jeg har aldri forstått dette ordentlig før du forklarte det til meg” eller ”du er så flink og tålmodig lærer. Jeg liker deg”. Eller når Karla på 18 år allerede tredje dag på skolen åpner skikkelig opp for meg og gråtende snakker om problemer hun har i et forhold, og lar meg gi henne råd og hjelp. Eller når Yonathan på 16 år frivillig løper ut med bosset når vi skal rydde klasserommet, etter at jeg måtte overtale ham i 5 minutter til å gjøre det samme to dager tidligere. Eller når vi har Ramon på 15 år som ikke er særlig motivert for å være på skolen i det hele tatt, sjelden respekterer det jeg sier og tydelig er der kun på initiativ fra foreldrene. På fredag skulle de øve på å skrive argumenter for og imot en sak, og han valgte å skrive mer eller mindre saklige argumenter imot skolen vår som han viste til meg. Ikke særlig oppmuntrende å få i fleisen en lang liste med ting han mener er galt med skolen, og jeg må si jeg lot det påvirke dagen min. På mandag var han og et par venner veldig høylydte under andakten, og en av hovedlederne på basen her sendte dem til kontoret, der både jeg og hun snakket litt alvor med dem i forhold til respekt. Det morsomme oppe i det hele, og som er så typisk Gud, er at jeg de par siste dagene bare har fått ennå mer kjærlighet for Ramon, på tross av holdningen og oppførselen hans. Hver gang jeg så på ham i går, bare kjente jeg kjærlighet og en følelse av at :”nei, jeg vil virkelig at han skal være her. Jeg håper ikke vi må kaste ham ut av skolen” . Og det var en seier at han dagen etter tilsnakket kom bort til meg på vei ut til andakten og sa: ”Jeg tror jeg bør sitte med deg i dag”.

Så ja, det er absolutt slitsomt, og jeg er glad for at vi plutselig bestemte oss i går for å gi elevene resten av denne uken fri, på grunn av Mexico’s nasjonaldag (Mexico fyller 200 år i år). Men jeg har likevel grunn til optimisme, og håper at vi ikke må kaste ut noen av elevene våre, selv om vi har en venteliste på ca 50 personer.

torsdag 9. september 2010

Bilde av elevene mine


Her er et gruppebilde vi tok av alle elevene paa skolen her om dagen.

lørdag 4. september 2010

Foerste skoleuke er over

Ja, naa er det vel paa tide med en liten oppdatering i forhold til hvordan foerste skoleuke har vaert for meg. Har daarlig internett-tilgang for tiden, og har ogsaa hatt det ekstremt travelt, saa usikkert hvor mye jeg kan oppdatere bloggen med det foerste(og som dere ser er jeg ikke paa en norsk data heller).

Paa mandag var min foerste skoledag som rektor her borte, og samtidig som laerer for 25 videregaanede elever. Denne foerste uken var en introduksjonsuke, der jeg hadde laget en timeplan med mye bli-kjent-aktiviteter, og ikke saa mye skolearbeid. Ville at de skulle faa bli godt kjent med oss, hverandre, omraadet, og ogsaa med det vi gjoer og tror paa her paa Rancho. Derfor brukte vi mye tid paa lovsang og moeter/undervisning paa morgenene, og diverse aktiviteter senere paa dagen. Elevene er her fra 6.30 paa morgenen til 16.45 paa ettermiddagen, saa det stresset meg litt aa skulle vaere "barnevakt" for dem hele denne tiden, i tillegg til aa vaere laere og rektor. Selv om noen av eleven har klaget paa at vi har saa lange dager at de ikke har fritid lenger, synes jeg ikke de har mye grunn til aa klage. Naar bussene kommer for aa hente dem, skal de allerede ha blitt ferdig med alle leksene, og drevet med sport, musikk, kunst eller andre fritidsaktiviteter.

Jeg maa vel si at det hele har gaatt veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det er paa en maate komisk aa vaere i en situasjon jeg egentlig ikke har kompetansen for, saerlig naar det gjelder spraaket og skolesystemet. Jeg mener, jeg staar liksom der og stiller meg frem foran dem med undervisning, informasjon osv, vel vitende om at spansken min egentlig ikke holder maal, i haap om at de likevel forstaar meg paa et vis. Kan jo bli ekstra interessant naar vi etterhvert skal begynne med mer av det faglige, og jeg skal undervise dem spansk rettskriving, gramatikk og litteratur. Jeg tok en liten test paa elevene mine, og ble litt overrasket over hvor lite de kan baade naar det gjelder matte, rettskriving og geografikunnskaper. Saa selv om det egentlig ikke er positivt i seg selv, gav det meg litt mer selvtillit for aa vaere laereren deres. Jeg har laert meg navnene paa alle elevene paa videregaaende, siden det er de jeg er laerer for, og jeg maa si de er flotte personer som jeg allerede er begynt aa bli glad i.(Men naa er jo jeg blitt hjernevasket i Bethel til aa alltid se gode ting i folk...hehe) Selv om de har sine problemer, gleder jeg meg til aa se hvordan de utvikler seg videre dette aaret, og aa bli bedre kjent med hver enkelt av dem. Jeg har allerede faatt gode samtaler med et par av dem, og tvang dem ogsaa denne uken til aa fylle ut papirer om hvem de er, hva de liker, hva deres maal og droemmer her, og andre ting som de ikke skjoenner poenget i aa fokusere paa. Jeg vet at det ogsaa blir litt toeft for meg aa disiplinere dem og faa respekt, men jeg skal gjoere mitt beste. I gaar som en avslutning paa uken, hadde vi grillfest med badebassenget. Takket vaere pengene jeg har faat inn, har vi mulighet til aa gjoere slike ting, og fikk ogsaa pusset opp klasserommene med nye farger og stilige plakater.

Saa selv om jeg har maattet staa opp klokken 6 hver dag, og hatt arbeidsdager fra 7 til 18 denne uken (og ogsaa jobber i dag, paa en loerdag), er jeg likevel vet godt mot, og tror dette skal gaa bra. Jeg vil ogsaa gjerne gi dere mulighet til aa be for alle studentene vaare, saa jeg skriver alle navnene her. Saa kan de som vil foele seg fri til aa enten be gjennom hele listen i blant, eller velge en eller to som dere foeler Gud legger dere paa hjertet, som dere ber for. Dere kan gjerne skrive meg for aa spoerre etter spesielle boenneemner eller hvordan det gaar med enkeltpersoner hvis dere vil.

Ungdomsskolen: Alma, Ana, Bertha, Celena, Daniel, Diana, Jiner, Joavana, Abraham, Angel, Jose Luis, Jose Manuel, Juan Carlos, Karen, Karla, Luz Arely, Mario, Mauro, Nallely, Natalia, Perla, Manuel, Raul, Stefani, Susana, Yusvizareth, Alejandro.

Videregaanede: Alejandra, Alejandro, Alexis, Cecilia, Cristian Yosain, Christian Javier, David, Diego, Francisco, Pako, Guadaloupe, Ismael, Janet, Jasher, Jissela, Karla, Luis, Miriam, Nestor, Eduardo, Ramon, Yonathan, Wendy, Yasmin, Yoselin.

tirsdag 24. august 2010

Hva betyr det å være tøff?

Ja, nå har jeg de siste par ukene hatt et reiseprogram som jeg sjelden har sett maken til. Lørdag 7. august forlot jeg Mexico, kjørte over grensen til San Diego, der jeg tok flyet San Diego-San Francisco-Redding. Bilettene mine fra november i fjor gikk nemlig til Redding for å besøke kjente der, med returbiletter tilbake samme vei nå. En hel dag ble tilbragt i Redding, men skal man tilbringe kun en dag i Redding, så er jo søndag absolutt det rette valget, siden Bethel Church tross alt er stedets trekkplaster. Mandag morgen gikk reisen videre hjemover via San Francisco og deretter Frankfurt, hvor jeg måtte tilbringe en mellomlanding på hele 12 timer, fra 9 om morgenen til 21 på kvelden. Jeg har allerede lang erfaring med å slå i hjel tid på denne flyplassen, og det er ikke mye å skrive hjem om i alle fall, så jeg bestemte meg for å dra inn til Frankfurt sentrum for første gang. Dette viste seg å være et glimrende valg, for etter ni måneder borte fra Europa, var det herlig å igjen befinne seg i en vaskeekte europeisk by, med koselige gater, klokketårn, og folk spredt ut på små gatekafeer. Jeg gikk rundt og kikket på byen og shoppet litt, før jet-lagen slo til og jeg la meg ned på en gressplen ved elven og sov et par timer som en annen uteligger. Via facebook hadde jeg fått kontakt med broren til en tysk venninne, som akkurat hadde flyttet til Frankfurt, så da han sluttet på jobb møttes vi og tok en kaffe før jeg måtte tilbake til flyplassen.

For første gang kom jeg til Norge med bevisstheten om at jeg er her faktisk kun på en liten feire, og det er ikke her jeg bor. Det var litt merkelig å kjenne på, men samtidig naturlig at det er den veien det går etterhvert. Jeg hadde heller ikke vært der i mer enn et par dager, før turen gikk videre til Bordeaux, Frankrike, der jeg skulle i bryllup til noen venner fra tiden jeg bodde der som utvekslingsstudent for 6 år siden. Kjempekjekt å være tilbake dit, etter 3,5 år siden siste besøk, selv om det kun var for en helg, og jeg knapt rakk å begynne å komme inn i fransken før jeg måtte dra igjen. Så siden forrige mandag har jeg nå vært på ferie i Bergen, med et mer eller mindre hektisk program for å få truffet så mange som mulig og gjort så mye som mulig.

Noe av det jeg tror jeg har fått høre mest disse få dagene jeg har fått tilbringe i Norge, må være ”du er så tøff”. På en måte klarer jeg ikke helt å forsone meg med den uttalelsen. Hva er det som er så tøft med meg? Jeg er redd for edderkopper og andre innsekter. Jeg er redd for å bryte regler. Jeg er redd for å ikke bli likt. Jeg er redd for å krysse skumle landegrenser (som USA). Jeg er redd for politiet i USA og Mexico. Jeg er redd for å kjøre bil i utlandet. Jeg er redd for å være ensom. Jeg er en mester i bekymring for ulike detaljer. Hva er det som er så tøft med det? Jeg husker i fjor da jeg skulle kjøpe flybillettene mine til Mexico. Egentlig hadde jeg kommet inn i en jobb- og bo-situasjon jeg trivdes godt med i Bergen. Samtidig visste jeg at jeg måtte videre, for å jage etter de drømmene og det kallet jeg føler jeg har. Men det var en kamp, og jeg skal innrømme at jeg satt og gråt da jeg bestilte flybillettene mine, og følte meg alt annet enn tøff. Men jeg tror det er mye sant i det en venn skrev til meg et par uker senere: ”Mot betyr ikke fravær av frykt, men villighet til å trosse frykt.” Og det har jeg nok gjort på noen områder. Jeg valgte jo tross alt å kjøpe billetter til Mexico, selv om det ble gjort med tårer. Jeg valgte å si ja til rektorjobben selv om det kan virke overveldende. Men for meg er det knapt snakk om et virkelig valg heller. For jeg vet at dersom jeg velger den feige løsningen og slår meg til i et vanlig liv der jeg kan være trygg og sånn noenlunde tilfreds, uten noen gang å gå etter alt det Gud har for meg, så kommer jeg aldri til å bli helt lykkelig eller tilgi meg selv. Jeg tok en bestemmelse for noen år siden, om å aldri si nei til noe bare av frykt, dersom jeg føler at å si ja til utfordringen vil ta meg nærmere mot den jeg ønsker å være og det jeg ønsker å gjøre. Så på mange måter er det bare den avgjørelsen jeg tar konsekvensene av nå. Kanskje fører det til at jeg i blant sier ja til ting som er litt for store, men samtidig er det vel sånn man vokser også. Så er jeg klar til å dra tilbake til Mexico allerede i morgen og begynne for alvor i min nye jobb som rektor? Det føles på ingen måte sånn. Så jeg er glad for at det ikke bare er følelsene som teller, og også at jeg kan regne med en stor Gud som er på min side.

tirsdag 3. august 2010

Gaver til skolestart

Ønsker bare å legge ut muligheten her til å være med å gi en gave til den nye skolen vår. Vi ber elevene om å betale en symbolsk sum på 10 dollar i måneden, noe som er med å gi dem en følelse av verdighet og eierskap, og dekker noen av utgiftene våre. Men det dekker bare en brøkdel av det vi egentlig trenger for skolebøker, oppussing av klasserom, transport, mat, lønninger, drift osv. Så jeg hadde hatt veldig lyst til å kunne gi en pengegave til prosjektet ved skolestart. Derfor skriver jeg dere og ønsker å gi dere en mulighet til å være med på å investere i disse ungdommene som skal være med å forandre landet sitt til det bedre. Det hadde vært gøy å kunne gi skolen et skikkelig løft, så vi ikke trenger å begynne prosjektet med å streve økonomisk. Jeg har opprettet et eget kontonummer for prosjektet, som er 9713 2291 407 (i mitt navn). Dersom noen kan tenke seg å gi måntentlige beløp, så vil det også være velkommen. Også, hvis noen har mattebøker liggende som vi kan bruke til ekstra matteoppgaver (bøkene deres har veldig lite oppgaver for mengdetrening) helst uten alt for mange tekstoppgaver på norsk selvsagt, så kan dere gi det til meg når jeg er i Bergen fra 10. til 25. august. Vi trenger også passere, gradskiver og kalkulatorer.

Håper å få treffe mange av dere når jeg er hjemme i Bergen fra 10. til 25. august.

onsdag 28. juli 2010

Rektor i Mexico

Så da er det vel bare å slippe nyheten om hva jeg skal gjøre til høsten. Jo da, den som har prestert å bli rektor for Mexcansk ungdosmskole og videregående, det er jeg. Ganske morsom tanke synes jeg fortsatt, men det er likevel sant. Vi har hatt barneskole her på basen i flere år som dere kanskje vet, i tillegg til dagsenter (SFO) for de samme barna. De har lenge ønsket å starte en ungdomsskole og videregående her også. En av grunnene er at barn i Mexico må betale for skolegang etter barneskolen. Av den grunn er det overraskende mange som ikke har gått på ungsdomsskolen, og ennå færre som har vieredegående. Dette er ikke akkurat statistikker som hjelper landets utvikling på noen måte.

De hadde bestemt seg for å starte skolen her selv om de ikke hadde noen til å lede den. Så ble utfordringen gitt til meg da jeg kom tilbake hit fra ferie i juli. De ønsker å gi meg hovedansvaret for skolen, og med det mye frihet til hvordan jeg ønsker å utforme den. Jeg var litt usikker, men sammen med den nyvunne freden min, følte jeg også at dette var en mulighet som jeg kan lære utrolig mye av, og som blir litt for dumt å si nei til. Så jeg endte opp med å forplikte meg til jobben for det kommende skoleåret. Noe som betyr veldig mye å gjøre akkurat nå. Kontoret har allerede tatt seg av registrering av elevene og en del av papirarbeidet, men det er veldig mye annet som må være klart også til skolen starter 30. august. Vi kommer ikke til å være som en helt vanlig skole, vi følger nemlig et voksenopplæring/privatist opplegg, der vi må kjøre elevene våre inn til Tecate for å ta eksamen hver gang de er ferdig med en ny bok/emne. Dermed har vi ingen ansvar overfor myndighetene i forhold til hvordan vi legger opp undervisningen. På grunn av modellen vi bruker, kommer mye av tiden i klasserommet til å dreie seg rundt selvstudium. Vi kommer til å ha alle fra ungdomsskolen i et rom, og videregående i et rom. Jeg kommer til å hjelpe de på videregående, mens en annen lærer hjelper de på ungdomsskolen. Vi har allerede over 20 elever i hver gruppe, og har bestemt oss for å ikke ta inn flere akkurat nå, siden dette er vårt første år. Var spesielt å se foreldre stå mer eller mindre desperate i kø, og prøve å finne plass til sitt barn på skolen vår. Det sa meg litt om behovet her, og at vi faktisk er med å gjøre en forandring. I tillegg til vanlig skole, kommer vi til å legge inn tid for lovsang, bibelundervisning, gym og valgfag der de kan få trening i ting de er interessert i; som data, muntlig engelsk, kunst og musikk. De kommer også til å hjelpe til litt praktisk på basen, og etter hvert også ut på evangelisering. Vi har dem like lenge som SFO-barna hver dag, dvs fra 6:30 på morgenen til 4:45 på ettermiddagen, så vi ønsker å lage til ulike muligheter for dem; som et musikkrom og et rom til å henge og spille spill ol.

Så som dere ser er det litt av hvert å ta tak i, men også veldig spennende. Jeg ser for meg at livet mitt kommer til å bli veldig travelt de neste få månedene, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å undervise i Mexicansk videregående til elever der de eldste er rundt 18 år, og særlig å forholde meg til elever med problemer, samtaler med foreldre, når alt må foregå på spansk. Jeg tror jeg må begynne å bruke brillene mine hver dag for å i det minste få noe respekt, siden spansken min ikke kommer til å gjøre utslaget for å si det sånn.

Og nei jeg har ikke glemt drømmene mine om å etter hvert komme meg mer ut på gatene i Europa blant barn som ikke har mottatt kjærlighet før, men deler av drømmene mine handler jo også om å være med å påvirke utdanning, så jeg håper og tror at denne muligheten vil være med å ta meg skritt videre på denne veien.

Jeg kommer forresten til å være i Bergen fra 10. -25. august, før jeg drar tilbake hit.

onsdag 14. juli 2010

Guds fred

Noen ganger kan valg og forandringer føles litt overveldende, og hvis jeg i tillegg ikke passer på å ha freden min fra Gud, kan det plutselig grense mot depresjonstanker. Jeg må innrømme at det var tøft for meg å komme tilbake hit til Rancho etter ferieturen til USA. Jeg hadde egentlig savnet Rancho og gledet meg til å komme ”hjem” igjen, men var ikke forberedt på alle tankene som lå i bakholdsangrep. Jeg hadde allerede begynt å føle at det er litt for tidlig for meg å dra fra Mexico for godt i august som planlagt, for føler jeg er midt i å gjøre en del ting her som jeg ikke har fått fullført. Men ting var ikke som jeg forventet da jeg kom tilbake hit. For det første var skoleåret ennå ikke over da jeg drog, mens det nå var sommerferie. Det betyr at vi har sommerprogram for barna, studentene har dratt, og masse ekstra sommerstab på basen, noen av dem bor i huset mitt. Med en slik overflod av folk, hadde jeg plutselig gjort meg selv litt overflødig da jeg laget timeplanen for sommerprogrammet før jeg drog. Alle virket opptatte og jeg visste ikke helt hvem som var mine nærme venner lenger. Jeg følte ikke at mange av barna syntes å ha savnet meg noe nevneverdig heller, for de har så mye stab komme og dra igjen, i tillegg til en haug med grupper som kommer på teamturer her. Kombinert med en generell forvirring omkring hva jeg skal gjøre med livet mitt, og en følelse av å ha mistet drømmene mine og kaste bort livet mitt, ble det hele veldig overveldende. Jeg hadde bare lyst å gråte hele tiden, og følte ikke for å være sosial eller gjøre noe særlig.

Heldigvis gjorde jeg det første man bør gjøre i en slik situasjon, men som jeg dessverre ikke alltid gjør. Jeg tok med meg lovsangsmusikk, og satt meg rett ned for å bruke tid med Gud, og gråte i hans nærvær. Jeg hørte på Jason Upton’s ”I will wait for you Jesus” om og om igjen sammen med andre sanger, og ba Gud om å gi meg fred og gi meg drømmene mine tilbake. Og sakte men sikkert begynte det å hjelpe. Jeg begynte pluselig å tenke og føle på igjen den lidenskapen jeg kjenner for å gå ut blant de fattige og elske barn på gaten som ikke har mottatt kjærlighet før. Og for første gang på en stund følte jeg ekte begeistring med tanke på fremtiden, så lenge den kan inneholde noe av disse drømmene, i stedet for å føle på forvirring og frykt omkring det. Jeg begynte å kjenne litt mer fred. Dagen etter gikk jeg en tur opp det lille fjellet vi har her, og fortsatte med å øse hjertet mitt ut for Gud, og han viste meg ulike ting og personer å be for i ulike situasjoner jeg er involvert i. Jeg må innrømme at jeg snakker mye med meg selv, kombinert med bønn, og jeg gikk og sa for meg selv at ”jeg har ingen peiling på hva jeg driver med i livet mitt”, da jeg pluselig tok meg selv i det, og i stedet begynte å proklamere: ”Det er en løgn at jeg ikke vet hva jeg gjør med livet mitt. Jeg bryter av all forvirring og alle løgner”. Og i stedet begynte jeg å deklarere hva jeg gjør og skal gjøre med livet mitt. Og det kom overraskende lett. Noen ganger sier man ting bare for å si dem, men denne gangen kunne jeg føle hvor kraftfullt og ekte det var det som jeg gjorde, og jeg føle meg mange kilo lettere. Etter denne fjellturen følte jeg at jeg hadde fått tilbake en fred som jeg ikke har følt på flere måneder, og det var utrolig godt. Plutselig føltes alt så mye enklere, uansett hvor jeg ender opp i neste fase av livet mitt. Jeg følte at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg er på vei, uansett om jeg blir her litt lenger også for å lære mer og gi mer. Det var plutselig lettere å tilbe Gud igjen, og det var lettere å undervise barna på søndagsskolen. Alt kjentes kort sagt lettere igjen. Jeg skjønner litt av det som det betyr når det står i Bibelen at David styrket seg i Gud når han følte at alt annet gikk i mot ham, og også mer betydningen av verset om Guds fred som overgår all forstand.

På søndag snakket jeg i et par timer med Genea, lederen min, og fikk snakket om en del av dette. Det viser seg også at de har et ganske overveldende jobbtilbud for meg for neste år her, som jeg vurderer sterkt å ta imot for et skoleår. Samtidig fikk jeg kommunisert mer om mine drømmer er og hvor jeg føler at jeg er på vei, og jeg merket at ingenting av det stresset meg, sammenlignet med forrige gang de prøvde å gi meg et jobbtilbud her. Jeg hadde en fred som gjorde det mye lettere, selv om jeg nå står foran en ny stor avgjørelse. Men samme hva som skjer, har jeg lært en ny lekse i hvor viktig det er å hele tiden fokusere på å være fylt av Gud og av hans fred.

søndag 27. juni 2010

Familieferie

Forrige søndag kveld ankom hele familien min Mexico. Og da snakker vi syv personer utenom meg, så det blir fort stort oppstyr av lite når man drar på ferie. De parkerte leiebilen på andre siden av grensen, og gikk over til Tecate, der jeg ventet sammen med to venner; Jesse fra USA og Marlon fra Mexico. Det ble en lang ventetid, så de valgte å øve inn en velkomst på norsk for familien min. Vi underholdt oss selv med å filme mens de øvde, og det ble ganske bra til slutt. Da gjengen omsider ankom, slitne og halvsyke, nærmere klokken 21 gikk vi ut og spiste mexicanske burritos, før vi drog til Rancho de Sus Niños der vi bor. Siden strømmen går av klokken 22, ble det til at de måtte finne frem i huset sitt i mørket med hodelykter. Neste dag fikk pappa en spesiell velkomst. Han stod opp klokken 6 og gikk ut for å gå rundt på området for å høre på fuglesangen og bli litt kjent. Men da hadde han ikke regnet med hundene på området. Han hadde ikke gått langt, før den vanligvis fredelige, men veldig store hunden Titan fikk øye på ham og følte seg truet. I følge pappa kom Titan løpende mot ham glefsende og knurrende, så pappa løp for livet og flyktet opp i et tre. For å gjøre det verre, så var det ikke noe stort tre akkurat, bare rundt tre meter høyt. Der satt han seg til mens Titan la seg til nedenfor og ventet på ham. Han begynte å gynge i treet og vinke etter folk for å få hjelp. Dette var rett utenfor et av barnehjemshusene, så flere av jentene der kom ut og fikk seg en overraskelse og en latter, før husmoren deres ba dem komme inn i tilfelle pappa var en farlig inntrenger på området. Omsider kom det noen og fikk jaget Titan bort og pappa kom seg ned, oppskrapet etter eventyret. Et litt pinlig førstemøte mellom pappa og Rancho for min del. Resten av oppholdet deres gikk litt mindre dramatisk for seg. Vi drog inn til Tecate sentrum der vi shoppet litt, spiste is og fruktsalat i sentrum og tacos på yndlings-standen vår. På tirsdag ble de alle med ut til en landsby i nærheten der vi hadde gatemøte for barn. Det var en grei opplevelse, bortsett fra at det ble litt kaldt og varte lenge, og at mamma mente at den mexicanske sjåføren på hjemveien hadde markeringsbehov. Onsdag morgen krysset vi alle over grensen til USA, så endelig er jeg ikke en ulovlig innvandrer i Mexico lengre, men en lovlig besøkende i USA. Her kjører vi nå rundt i litt over to uker og skal se og oppleve mye forskjellig.

torsdag 17. juni 2010

Litt bilder fra den siste uken


Bønn for Tecate sammen med noen av barnehjemsbarna. Her blåser vi såpebobler for å forløse glede.

Jeg og Jesse laget Thai-mat for 6 av bibelskolestudentene

Bursdagsfest for Jesse. En umulig eple-lek jeg organiserte.

Og jeg bakte masse kaker.

Heia Mexico i VM!

torsdag 10. juni 2010

Sommer kommer

Det gikk opp for meg her om dagen at jeg har skremmende lite tid igjen her nede. Det er faktisk bare halvannen uke til hele familien min kommer boret hit og tar meg med på en to ukers ferie til USA. Og når jeg kommer tilbake hit har jeg kun en måned igjen før jeg drar hjem tidlig i august. Prøver å ikke tenke for mye på det, og driver generelt for tiden og fortrenger litt at jeg snart må bestemme meg for hvor veien går videre. Om jeg vil tilbake hit litt lenger, eller om jeg føler at det er på tide og gjøre noe annet. Ikke godt å si akkurat nå, håper på at Gud skal gi meg litt mer klarhet i det etter hvert. Tiden her går for tiden mye med til planlegging for barnearbeidet vårt. Vi begynte blant annet forrige uke med å ta noen av barnehjemsbarna med inn på Bibelskolen for å be og profetere over studenter. Vi underviser jo barna om å høre Gud’s stemme, og vi vet at de hører fra ham, så vi føler det er på tide å utfordre dem og aktivere dem litt mer på ulike områder. I tillegg tror vi det får dem til å føle seg spesielle når vi tar med oss noen få om gangen, og de gjør det sammen med oss. På lørdag skal vi ta med oss noen få av barna inn til Tecate sentrum for å be for byen, og etter hvert håper vi på å utvide det til månetlig evangelisering i sentrum. Så blir spennende å se barna våre vokse med nye utfordringer. Vi har også omsider delt søndagsskolen vår inn i to aldersgurpper, siden vi til tider har opp i mot 80 barn på en vanlig søndag. Vi begynte med det forrige søndag, og det fungerte veldig bra. Dette krever jo også mer fra vår side når det gjelder både planlegging og ledere til å hjelpe oss. Når vi i tillegg bruker en del tid på å selv skrive hele undervisningsopllegget vårt, sier det seg selv at det blir en del kontorarbeid. Og vi er også i full gang med å planlegge opplegget for sommeren. Jeg vet at alt dette er veldig viktig, men noen ganger føler jeg at det går på bekostning av tiden jeg faktisk får tilbragt sammen med barna.

Ellers har sommeren endelig kommet hit tror jeg. Vi har hatt varme og sol de siste par ukene, og jeg begynner å merke at jeg får farge, til mexicanernes skuffelse. Heldigvis har vi svømmebasseng her, så vi ikke blir helt kvalt av varmen. Men soling med bassenget i bikini må skje i det skjulte på fridager mens alle andre er opptatt med arbeid eller skole, noe vi faktisk har gjort de siste to mandagene. For i vanlig mexicansk kultur ser det der i mot ut til at folk stort sett bader med alle klærne på. Vi badet med studentene for et par uker siden, og da stilte flere av guttene opp og badet i dongeribukse og skjorte. Så jeg ler litt med tanken på sjokkene de kunne fått rundt omkring i Europa der folk tar av seg både det ene og det andre. Men det er jo artig å lære nye ting om andre kulturer. Har blitt bedre kjent med flere av studentene her den siste tiden, og det er kjekt, særlig siden jeg ofte ikke føler at jeg bor i Mexico på ordentlig. Er blant annet fortsatt på ingen måte fornøyd med spansken min, selv om det fungerer på et vis i de fleste situasjoner.

Jeg har forresten vært veldig dårlig til å ta bilder i det siste, men jeg håper på å kunne skjerpe meg på det og snart legge litt nye bilder utpå her også.

lørdag 22. mai 2010

17. mai og rasisten Siril


Da er det allerede over to uker siden jeg kom tilbake fra La Paz. Det er var en herlig tur som jeg er utrolig glad for at jeg fikk med meg. Selv om jeg savnet Rancho de første dagene i La Paz, var det også tøft å skulle forlate teamet igjen for å dra tilbake hit. Kom tilbake med mye inspirasjon og vitnesbyrd i bagasjen, men merker likevel at de siste ukene har vært litt slitsomme. Vi har mye vi ønsker å gjøre i barnearbeidet, holder blant annet på å skrive et komplett undervisningsopplegg for et år som vi deretter skal oversette til spansk, og til tider kan det føles litt overveldende når jeg har mange andre arbeidsoppgaver her også. Lederne mine forteller meg at det er viktig å ikke ta på meg alt for mye, og passe på å ta fridager hver uke, men det er ikke alltid like lett i praksis.

Forrige søndag fikk jeg kommet meg ut på noe kjekt; en av studentene på skolen her inviterte meg og to andre med til familiens ranch her i nærheten for å ri på hester. Det var kjekt å komme seg litt ut på landet, og også å prøve å ri igjen etter 8 år (ja jeg følte meg litt gammel da jeg fant ut at sist jeg red må ha vært rundt 8 år siden). De har selvsagt ikke hørt om hjelm for riding her, og jeg ble i tillegg nesten kastet av hesten, men det var likevel en artig opplevelse.

Dagen etter var det 17. mai. Jeg bestemte meg for å ignorere dagen fullstendig, siden jeg er den eneste nordmannen i mils omkrets, og jeg kan være temmelig nostalgisk hvis jeg vil. Så for første gang i mitt liv hadde jeg en 17. mai helt uten feiring, og det fungerte overraskende bra. Ikke en eneste tåre ble felt, og jeg klarte å unngå fristelsen til å se på 17. mai filmer fra Bergen på Youtube.

Og må avslutte med en morsom opplevelse jeg hadde denne uken. På tirsdag pratet jeg med flere av bibelskolestudentene her på kvelden, og de spurte meg om det var mexicanske butikker og sånn i Redding. Jeg presterte å svare at: ”Nei, vi har ikke mange mexicanere i redding, for det er ikke mye jordbruk der”. Jeg innså i det jeg sa det at det var en fullstending rasist-kommentar, selv om jeg ikke mente det slik, og det faktisk er sant. Men jeg ble ganske flau, og måtte bruke lang tid på å ro meg ut av det igjen. Jaja, sånn kan det gå når man snakker uten å tenke først.

fredag 30. april 2010

I La Paz

Ja, nå er jeg faktisk på team-tur i La Paz sammen med et Veien team fra Bergen. Vi kom ned hit sent lørdag kveld, og ja, de andre kom seg hit etter litt usikkerhet pga vulkanutbruddet. Noe av det første jeg merket i møtet med alle de norske, var at jeg faktisk har blitt mer mexicansk enn jeg trodde. I møte med menneskene her, merket jeg plutselig at jeg på en rar måte også følte meg som en av dem, og følte en spesiell kjærlighet for dem. Så tror det var godt for meg å komme meg litt bort fra hverdagslivet mitt, for blant annet å kunne merke slike ting. Søndagen hadde vi Gudstjeneste i Semillas de Vida, en kirke her som samarbeider med Bethel, og vi så rundt 30 helbredelser da vi ba for folk etter møtet. Utrolig herlig hvor lett det kan være å bli brukt av Gud. I uken har vi blant annet vært på evangelisering i et fattig område, bedt for folk på sykehus, hatt møter på bibelskolen her, prakitsk arbeid på et barnehjem og diverse annet. Det er overraskende å kjenne hvor greit spansken min faktisk fungerer til alt jeg trenger her på turen, og igjen hvordan jeg kjenner en spesiell nærhet til folkene vi betjener her. Jeg elsker jo team-turer, men dette er første gang jeg er på teamtur i et fattig land som jeg faktisk også bor i , og som på en rar måte er mitt eget. Og det føles veldig godt. Merket det særlig da vi var på evangelisering i et fattig område på tirsdag, og gikk rundt og pratet med folk og ba for dem. Fikk delt Guds kjærlighet med flere damer, og så blanat annet en dame helbredet for hodepine, og en annen for smerte i hendene på grunn av diabetes, i tillegg til at de ble møtt av Gud.

I dag var det offisiell barnedag i Mexico, med skolefri og greier, kaldt Dia de los ninos. Jeg ledet en barnefest på et barnehjem i formiddag, og barnefest i kirken i kveld. Tror jeg trenger å øke forventingene mine ennå mer til hva Gud kan gjøre i barn på kort tid, for da vi ba for barna i fem minutter på slutten i dag, kom blant anet en gutt frem og spurte om han kunne dele at Gud hadde sagt til ham at han var en kriger. En jente ble helbredet for smerte i magen, og en annen jente delte også et syn med meg etterpå som Gud hadde vist henne. Og jeg er sikker på at mye mer skjedde enn det som de tok initiativ til å dele med oss. Så yes, Gud er god. Vi blir her til onsda, og jeg er spent på hva som skjer videre.

mandag 19. april 2010

Bursdagsfeiring i Mexico


Ja da har jeg faktisk opplevd min andre bursdag i Mexico. Den første var da jeg på vei hjem fra tur med Bethel til Santa Rosalia og fylte 25 år, og mesteparten av dagen ble feiret under en lang mellomlanding på flyplassen i Los Angeles og de feiret meg med å annonsere det over høytaleranlegget, og med masse oppmuntrende ord og profetier fra andre team-medlemmer.

Denne gangen var også absolutt en minnerik dag. Noen skrev til meg på Facebook at de håper de vet å feire en skatt som meg her nede, og det vil jeg si at de gjorde. Jeg ble for øvrig temmelig overveldet av over 100 bursdagshilsener på Facebook, men alle ble lest og satt pris på.

Det var fem andre bursdager her på Rancho forrige uke, så onsdagen gikk vi 25stk ut og spiste på restaurant i Tecate for å feire flere av oss sammen. Torsdag var selve bursdagen min, og den begynte med at Jesse i huset mitt laget pannekaker til meg til frokost. Dorothy som jeg bor med (en amerikaner på 39 år som flyttet inn for en måned siden) tok frem gitaren sin og sang ”Everything I do I do it for you” som hun hadde øvd inn for meg, etter å ha husket at jeg nevnte for henne min hemmelige drøm om at noen en gang skal synge den for meg. Jeg antar ikke så hemmelig lenger etter at jeg legger det ut på en offentlig blogg, men det får heller være, haha. Deretter gikk jeg ned til elevene mine og hadde skole, og fikk snakket en time på telefon med familien hjemme. Da jeg kom til huset mitt etter skolen, ventet den største blomsteroppsatsen jeg noen gang har sett fra Sulema som jeg bor med. Skulle nesten tro det var begravelsen min eller noe, men det er vel fattigdomstankegang av meg å tenke slik. Jeg fikk også blomster som jeg trodde var fra de jeg bor med, men som viste seg i ettertid å være fra en hemmelig beundrer. Jeg skal ikke gå nærmere innpå det, men det var en ny og sjokkerende opplevelse.

På kvelden spiste vi indisk kylling i huset vårt med en fantastisk mexicansk bursdagskake til dessert, som Dorothy hadde bakt for meg. Og alle jeg bor med gav meg kort og oppmuntrende ord. Jeg gikk til sengs og følte meg elsket og verdsatt. Jeg kan merke sniktankene som kommer og forteller deg at du nå må leve opp til forventingene deres og at de kan slutte å like deg hvis de blir bedre kjent med deg eller du roter ting til. Jeg vet at det er løgner, men noen ganger kan det være lett å lytte til det likevel og bekymre seg. Så takk Jesus at jeg i alle fall klarer å avsløre det som løgntanker. Så ja, jeg følte meg elsket og satt pris på, og hadde en fin dag, selv om jeg ikke helt klarer å venne meg til tanken på å være 27 år gammel. Jeg snakket med en som jobber på dagsenteret forrige uke, som fortalte at hun er like gammel som meg, og har 6 barn, mellom 1 og 12 år. Jeg vil tørre å påstå at hun er mer unormal enn meg, men det var en merkelig tanke likevel. Og bursdagsfeiringen min var forresten ikke over med dette. På lørdag inviterte lederne mine meg over til huset deres på bursdagsmiddag og kake også, for de var bortreist på selve dagen min. Så kan ikke si det manglet på feiringer.

Ellers går livet sin vante gang her. Passet guttehuste i helgen, uten å bli banket opp eller motta drapstrusler. Jeg fikk til og med høre fra Antonio en kveld at ”Vet du noe? Jeg er glad i deg”. Førstkommende lørdag skal jeg forresten plutselig dra til La Paz for å joine et team fra Veien hjemme i Bergen. Jeg sier plutselig fordi jeg ble invitert med for et par uker siden, og alt ordnet seg kjempefort, enkelt og billig. La Paz er litt lengre sør her i Baja California, og kun et par timers flytur unna. Nå trenger vi bare forbønn for at det skal klarne opp for flytrafikken etter vulkanutbruddet på Island, så teamet fra Norge kan komme seg bort hit, for jeg drar ikke ned dit alene. Så setter pris på om alle som leser dette blir med å be.

tirsdag 6. april 2010

God påske?

Det er en interessant opplevelse å feire påske i utlandet, mye fordi dette er en av de høytidene du ikke tenker så mye over før du plutselig er borte fra Norge og oppdager at du faktisk setter stor pris på påskesanger, påskekyllinger, påskenøtter på tv, skiturer, påskemarsipan, påskekrim, hytteturer, påskeleir og Kvick Lunch og appelsiner. Og folk omkring deg som vet at det er palmesøndag og skjærtorsdag og langfredag, og ikke spør om du er katolikk fordi du bemerker det.
Første gang jeg opplevde dette var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike for 6 år siden, og oppdaget til mitt sjokk at de ikke så ut til å feire påske i det hele tatt, ikke engang de kristne vennene mine der. Butikkene solgte ingenting utenom det vanlige, og de eneste som feiret høytiden var katolikker som hadde spesielle messer for hver dag.
Amerikanere feirer det hakket mer, butikkene bugner over av godteri (innkudert sjokoladekors og de neon-gule, -blå og -rosa marshmallows-kyllingene kalt Peeps), de har som regel påskeegg-jakt for barna og en god middag sammen med familen på selve påskemorgensøndag, men det er det hele.

Jeg tenkte tilbake og fant ut at jeg de siste seks årene kun har tilbragt én påske i Norge, og den gangen kom jeg hjem fra ferie i Frankrike på kvelden på skjærtorsdag. For seks år siden ble påsken ”feiret” i Bordeaux, fem år siden i Israel, fire år siden i Chicago, to år siden i Los Angeles, et år siden i Reno, Nevada, og nå i år i Mexico. Så man skulle vel tro at jeg er blitt vant til påske borte fra Norge, men i år var det faktisk tøffere enn noen gang.
Jeg hadde skole med de amerikanske elevene mine som vanlig forrige uke, og vi bestemte oss for å sette av langfredag til å gjøre ”påsketing” sammen. Jeg brukte mye tid på å fortelle dem påskehistorien fra Bibelen, snakket litt om jødisk påske, lærte dem å synge ”Deg være ære” på engelsk, malte påskeegg og andre dekorasjoner, bakte skillingsboller og skoleboller med dem og hadde med meg litt marsipan som jeg hadde spart siden jul. Marsipanen syntes de selvsagt var forferdelig og spyttet ut så snart de fikk den i munnen. De syntes det var rart og morsomt at vi faktisk synger egne sanger i påsken. Vi hevet bolledeigen i for høy temperatur så vi drepte gjæren og bollene var rå i midten. På slutten av dagen klippet jeg ut borddekorasjoner med påskekyllinger som de skulle fargelegge, og Ryann på 9 år skjønte ikke hva kyllingene hadde å gjøre med påske. ”Folk pleier ikke å bruke kyllinger til å dekorere med”, sa hun. ”Bare påskeharer”. ”Hva mener du med folk?” spurte jeg i full forsvarsposisjon. ”Med folk mener du amerikanere, og det er ikke alle folk”. Selv om dagen i seg selv ikke var en fullstendig katastrofe, fikk det meg til å føle meg ensom i påskefeiringen min, og siden jeg kan være en temmelig god nostalgiker hvis jeg vil, begynte jeg å tenke tilbake på ulike gode barndomsminner, inkludert påsketradisjoner. Jeg tenkte på påskeleirer på Dyrkolbotn, skiturer i t-skjorte, Gudstjenester der alle synger ”Deg være ære” sammen, gode skoledager på barneskolen der vi kun laget påskepynt og sang påskesanger, og påskeferier hos besteforeldre. Og for første gang jeg kan huske, gråt jeg skikkelig av hjemlengsel.

Jeg vet at jeg heller bare bør være glad for alt jeg får oppleve, i stedet for å savne ting hjemme. Men det er ikke alltid like lett å bare si det til meg selv. Nå skal det sies at resten av påsken gikk mye bedre. På søndag hadde vi en stor middag sammen i huset til lederne der vi spiste grillede hamburgere, brownies og diverse annet snacks. Og både lørdag og mandag drog jeg inn til Tecate og handlet litt og spiste tacos. Hvis noen synes at denne bloggen var deprimerende, så er det ikke min hensikt. Jeg vil bare vise at livet i utlandet har ulike sider, og det har sine tøffe stunder når man er den eneste nordmannen i mils omkrets, langt borte fra hjemmet. Men så får jeg også oppleve mye som folk hjemme ikke får oppleve, og jeg er sikker på at jeg en gang skal få feire påske i Norge igjen. Og jeg mistenker at det ikke kommer til å bli så fantastisk som jeg forventer. Men må si at jeg gruer meg til 17. mai…

tirsdag 30. mars 2010

Og litt flere bilder fra en travel helg...


Princess party for the girls Saturday


B-day party for Sulema Saturday night, I made three cakes



Street meeting for kids in Las Villas on Sunday after church

mandag 29. mars 2010

Litt vitnesbyrd fra barnearbeidet


Tenkte jeg skulle dele noen av de gode tingene som skjer med barna våre igjen.
Hele denne måneden har vi snakket om at de er prinser og prinsesser, og prøvd å kommunisere sannheter om hvor verdifulle de er, og hva de har tilgjengelig i Guds rike.Vi har også fokusert på lørdagskveldene på å lære dem å lytte til Guds stemme.

Forrige helg da jeg passet guttehuset ba jeg aftenbønn med Ricardo på 9 år. Ricardo er preget av å ha vokst opp med en mor med sterkt stoffmisbruk, og er ikke alltid den skarpeste kniven i skuffen. Vi er ofte usikker på hvor mye han egentlig får med seg på søndagsskolen. På lørdagskvelden da vi ba sammen, tok han plutselig ut hendene sine og ba: "Gud, la meg få se deg i natt".
Søndag kveld da vi ba, begynte han plutselig å be: "Gud, jeg ber om mer kjærlighet, mot, glede...hva var de andre tingene vi snakket om igjen?". Den dagen på søndagsskolen hadde vi nemlig snakket om at når vi er Guds barn har vi tilgang til alt i Guds rike, som glede, fred, tilgivelse, mot, helbredelse og noen flere ting. Utrolig oppmuntrende at han faktisk hadde fått med seg ting.

Vi snakket også en søndag om hvordan du ikke trenger å la andre definere hvem du er hvis du vet hvem du er i Gud. En av husmødrene, Erikka, fortalte oss her om dagen at en av guttene i huset hennes, David på 7 år, hadde en morsom episode. Noen av de andre guttene ertet ham og kalte ham "ape" til hvilket han svarte: "Nei, jeg er ikke en ape, jeg er en prins, og du kan ikke si noe annet".

Vår venn Alex på 11 år har hatt sterke opplevelser med Gud den siste uken også. Forrige søndag etter kirken fortalte han Sheadon som er stab her at han hadde hatt et syn under lovsangen der han så Sheadon skrive bøker. Lite visste han om at Shaedon tidligere hadde skrevet en del, men lagt det til side. Den neste uken fortale Alex om syner et par dager til også av lignende natur.

Nå i helgen hadde vi prinsesse te-selskap med alle jentene fra 5-12 år, der de virkelig skulle få føle seg verdifulle. Vi dekket et fint langbord og hadde noen av lederne på basen til å varte oss opp. Vi drakk te fra porselenskopper og spiste smørbrød og muffins. Etterpå kronet vi alle jentene og gav dem oppmuntrende /profetiske ord. Også dette var en god opplevselse, forhåpentligvis for jentene også og ikke bare for oss som arrangerte det.

Utrolig spennende å få se Gud røre ved barna og forandre dem.

mandag 22. mars 2010

Tiden flyr


Tiden går skremmende fort her, vet ikke hvor ukene blir av. Det ser ut til at vår-varmen har kommet hit nå, etter flere kalde og regnfulle perioder. Den siste uken har vi hatt sol og over 20 grader hver dag, og også vinden føles varmere enn før. Jeg nyter det, men lurer litt på hvordan det blir når det blir varmt for alvor.

Jeg har prestert å ha ikke mindre enn tre store forkjølelser siden jeg kom hit i november, usikker på om det skyldes regnfulle dager uten passende klær, nærkontakt med mange barn, nye bakterier i et nytt land, eller en god kombinasjon. Siste gangen var nå for to uker siden da jeg mistet stemmen fullstendig i to dager mens Bethel-teamet var her. Det var noe av det mest frustrerende jeg har opplevd på lenge. Jeg følte som om jeg var i fengsel, folk stilte meg spørsmål og jeg var fysisk ikke i stand til å svare på andre måter enn å hviske. Siden jeg er flink til å bekymre meg, begynte jeg å bli redd for at jeg hadde fått en eller annen infeksjon som ville ta fra meg stemmen for godt, og tanken var alvorlig skremmende. De jeg bor med lo av ironien i at det var nettopp jeg som mistet stemmen, siden jeg ofte har et stort behov for å bearbeide ting gjennom å fortelle det til folk (en fin måte å si at jeg til tider snakker veldig mye). Og jeg syntes det var litt komisk da det gikk opp for meg at jeg hadde mistet stemmen på selveste kvinnedagen 8. mars, hva nå enn symbolikken skal være i det. Uansett viste det seg selvsagt kun å være forkjølelse, og etter et par dager var stemmen tilake, selv om jeg fremdeles hoster litt.


Forrige mandag hadde jeg mitt første møte med Mexicansk frisør. En frisørsalong, som alle fra basen her bruker, averterte med to personer til prisen for en, så jeg og Jesse hang oss på da de tok noen av guttene fra barnehjemmet for å gi dem en hårklipp. Vi endte opp med å ta full pedikyr og hårklipp begge to, og betalte en totalpris av ca 180 kroner. Så skal ikke klage på det, og det kjentes utrolig godt å få føttene massert og død hud fjernet etter en lang vinter. Når det gjelder hårklippen, tror jeg ikke han som klippet forstod helt hvordan jeg ville ha det, og jeg endte opp med full pannelugg. Han stylet det også med ivrig bruk av hårføner, og jeg så ut som om jeg var tatt ut av Grease eller eventuelt en dårlig såpeopera fra tidlig 90-tall. Måtte le hver gang jeg så meg i speilet den dagen. Flere av barna på skolen har oppmuntret meg med kommentarer som ”Ånei hva har du gjort med håret ditt?” ”Hvorfor?”, selv om jeg ærlig talt ikke synes at det er så forferdelig.



Ellers går ukene sin vante gang med skole, dagsenter, barnearbeid og lovsang. Forrige uke startet jeg opp med spansk-undervisning for de amerikanske misjonærbarna, noe som er ganske ironisk siden de har mer eller mindre vokst opp her. De kan nemlig nesten ingen spansk, og foreldrene har nå innsett at dette må gjøres noe med. Så dermed har jeg fått oppgaven, som en del av undervisningen jeg gjør med dem. Et par amerikanere fra staben kommer også deltar på spansktimen vår, og jeg tror det kan bli gøy. Jeg føler selvsagt ikke at spansken min er god nok til å undervise dem på et høyt nivå, men kan nok til å lære dem en del i alle fall, og det hjelper jo at jeg kan lese og skrive en del spansk og er en gramatik-nerd. Som sagt prøver jeg å tale på spansk til barna, og det går til en viss grad selv om jeg er avhenging av planlegging for å kunne slå opp ord og verbbøyinger jeg ikke kan. Håper at jeg kommer til å lære og oppleve mye de neste månedene, for det går opp for meg at jeg faktisk nå snart har vært her halvparten av tiden min allerede. Så er det rart jeg føler at tiden flyr?

tirsdag 16. mars 2010

Litt bilder fra livet mitt




1. På stranden i Rosarito sammen med noen fra Bethel-teamet på fredag
2. På tur med noen av tenåringsjentene fra barnehjemmet i går
3. Bilde av Rancho de Sus Ninos sett fra nærmeste fjelltopp

mandag 8. mars 2010

Det går bare en vei, og det er oppover


Jeg har merket de par siste ukene at det føles stadig bedre å være her, av diverse ulike årsaker. Som jeg nevnte for et par måneder siden, har vi vært i en prosess her med å omforme bibelskolen og gjøre den til et offentlig godkjent universitet. Siden dette medførte løsriving fra å være direkte under Assemblies of God, fikk flere av studentene klar beskjed fra pastor og familie om å slutte på skolen vår. Dette førte til at vi gikk fra 150 studenter før jul til rundt 10 stykker etter jul. Men vi ser med glede at skolen vokser nå, og vi har allerede rundt 30 elever fra 13 ulike stater i Mexico. Dette har også gitt meg flere anledninger til å tilbringe tid sammen med lokale på min egen alder, og gitt meg mer følelse av å ha et sosialt liv her. Forrige søndag etter kirken drog for eksempel jeg, Sulema som jeg bor med, og tre av bibelskolestudentene inn til Tecate der vi spiste Taco, gikk i parken og på kino. Tror det var første gang siden jeg kom hit at jeg har tilbrakt så lang tid kun sammen med Mexicanere, og det føltes veldig godt.

Det er også kjekt å være mer involvert i barnearbeidet, selv om jeg ikke var sikker på om jeg kom til å føle det slik. Som jeg skrev forrige uke, har vi hatt mange gode opplevelser med Guds nærvær på lørdagskveldene. På lørdag formiddag organiserte jeg en fest for flere av 8-12 åringene, som en premie for det laget som hadde samlet flest poeng så langt (de er fast inndelt i to lag, og kan få poeng for å høre etter, oppmuntre andre, vinne i konkurranser osv). Det er gøy å organisere ting for barna her, særlig siden de ikke er bortskjemt med mange fester og selvskaper til vanlig. Jeg kjøpte brus og chips, bakte kake og organiserte flere leker. Jeg tror barna var fornøyde, selv om de var i sjokk over at det gikk an å ha en fest uten piñata. Søndagene har også vært bra, selv om vi sliter litt med å holde på barnas oppmerksomhet, noe som er forståelig når vi har ca 35 barn mellom 2 og 10 år i samme rom i en time. Jeg presser meg selv til å gjøre all undervisning på spansk uten oversetter for å føle nærmere kontakt med barna og lære mer. Jeg kan etter hvert fungere ganske greit på spansk sammen med barn, noe dagsenteret også hjelper meg med. Flere av barna på dagsenteret begynner å bli kjent med meg nå, og i blant føler meg som en kjendis med en haug med folk som løper etter meg og roper ”Siril, Siril”, hvis jeg for eksempel kommer ned til der de har lovsang med skolen. Barna på barnehjemmet har også laget en form for konkurranse med ”Hvem kan få Siril til å sitte ved siden av seg under måltidene”, så det har vært tilløp til kaos av og til når jeg kommer inn i matsalen for å spise. Noen ganger må jeg bare riste oppgitt på hodet og le av hele situasjonen.

På lørdag kveld kom et team ned hit fra Bethel for å være her i en uke. Veldig morsomt å se det fra denne siden, siden jeg var en del av teamet som kom ned hit for et år siden. Det er bare 4-5 stykker på teamet som jeg kjente fra før, men det er utrolig godt å ha dem her. Hadde nesten glemt hvor oppmuntrende og god atmosfære det er blant Bethel-studenter. De skiller seg klart ut fra andre grupper som kommer hit på flere måter, og er blant annet veldig flinke til å menge seg med oss som er stab, og oppmuntre oss. I går ble jeg med dem til en kirke der de skulle holde Gudstjenesten, for å oversette for de som skulle ha barnearbeidet. Jeg var veldig usikker på hvordan det kom til å gå, men til min store forskrekkelse gikk oversettingen glimrende, og det var få ganger jeg måtte stoppe opp og ikke kunne finne de rette ordene. Jeg vet at de ”åndelige” ordene er et ordforråd jeg har mer eller mindre inne, og også når det gjelder å snakke til barn. Så selv om jeg fremdeles har en lang vei å gå med spansken min, var det veldig gøy å oppleve. Bethel-teamet var også veldig oppmuntrende hele tiden og backet meg opp. Siden jeg var den eneste i rommet som kunne spansk, merket jeg også at jeg følte en ny nærhet til de mexicanske barna vi underviste, selv om jeg aldri hadde møtt dem før. Så det var alt i alt en veldig fin opplevelse. Det eneste problemet var at jeg har hatt vondt i halsen noen dager, og to ganger med undervisning av barn i går tok fullstendig knekken på stemmen min. Så i dag sitter jeg her bokstavelig talt uten stemme, og det er ganske komisk. Håper at jeg har stemmen min tilbake når jeg skal undervise på biblioteket i morgen.

mandag 1. mars 2010

Når Gud taler til barn

For et par uker siden hadde jeg en prat med lederen min Genea igjen, og de ønsker at jeg skal hjelpe til mer i barnearbeidet her. Det er litt paradoksalt at de har drevet barnehjem her i 23 år uten noe ordentlig organisert barnearbeid, og de går virkelig inn for å gjøre noe med det nå. De ansatte Lizzy, som jeg kjente fra Bethel, som barnearbeider like etter jul, og de ønsker nå at jeg skal gå inn å hjelpe henne mer. Det vil si at vi skal bytte på å undervise barna om søndagene, lørdagskveldene og i tillegg jobbe sammen for å utvikle undervisningsopplegg på lengre sikt, organisere leirer osv. Dette betyr mer kontorarbeid og planlegging for meg, så jeg må nok kutte litt ned på jobbingen på dagsenteret.

På lørdagskveldene har vi startet en klubb for barna fra 8-12 år, mye siden en del av de er litt for gamle til å få mye utav opplegget om søndagene, og også så de skal ha noe spesielt for dem i helgene. Vi startet i midten av januar, og har fokusert mye av undervisningen rundt at de skal vite hva det vil si å være venner med Gud, og hvordan høre Guds stemme. Det har vært veldig variabelt hvor fokusert barna har vært. Men nå på lørdag vil jeg si vi hadde den beste kvelden så langt. Lizzy gav meg ideer til hva hun ville vi skulle snakke om, og så tok jeg ansvar for å undervise for første gang der. Jeg snakket om hvordan vi har åndelige øyne og ører, og at når vi tar i mot Jesus blir disse aktivert og vi kan se sannheter og ting slik Gud vil at vi skal se dem. Barna var faktisk helt stille og fokusert, til og med når jeg måtte ta pauser for å lete etter den riktige måten å si det på spansk. Deretter praktiserte vi litt, ved at vi ba dem lukke øynene, se for seg Jesus og be ham om å vise dem et sted der de kunne være sammen og spørre ham om hva han ville gi dem. Jeg kunne virkelig kjenne Guds nærvær i rommet. De fleste deltok i dette uten noe tull, og da vi inviterte dem til å dele etterpå, var det utrolig gripende å høre på. Flere barn fortalte om hvordan Gud for eksempel hadde tatt dem i armene sine, og at han ville gi dem mer fred og kjærlighet. Et par av dem var så grepet av opplevelsen at de gråt mens de delte. Også et par barn som vanligvis skaper uro, meldte seg til å dele, og var sårbare og litt ille berørt mens de delte hva Jesus hadde vist dem. Det var utrolig vakkert. Overraskende hvor lett det er for barna å høre og se Gud, det er ikke uten grunn at Bibelen ber oss om å bli som barn for å se Guds rike. Det er herlig å se hvordan Gud rører ved barna her, og jeg følte at vi er del av noe stort her.

torsdag 18. februar 2010

Gårsdagens høydepunkt

Vil bare dele noe komisk som skjedde i går. En av de mest utfordrende guttene jeg jobber med på dagsenteret heter Anselmo og går i 2. klasse. Han kommer ikke fra en hard bakgrunn så vidt jeg vet, men har generelt mangel på respekt og konsentrasjon, og har stadig behov for å tøffe seg. Han er veldig frekk i munnen mot meg, og sier stadig stygge ord i håp om at jeg ikke skal forstå de. I alle fall, midt i frekkhetene sine i går, sier han plutselig til meg: "En dag vil jeg gifte meg med en jente akkurat som deg". Man må jo bare le.

mandag 15. februar 2010

Love hurts

”Livet består 10 prosent av utenforstående ting som skjer med deg, og 90 prosent av hvordan du responderer til det”.

Så har det gått ennå en uke, og jeg nyter min ukentlige fridag i dag. Merker at jeg blir mer sliten når jeg har mer å gjøre, men det er bedre enn å kjede meg. Hadde min andre arbeidsuke på dagsenteret, og ting begynner å gå seg til der til en viss grad. Vi har ennå ikke kommet inn i ordentlige rutiner for hva jeg skal gjøre der, og prøver ut ulike ting. Er ikke lett å organisere opplegg for 10-15 problematiske elever med masse energi. Ikke at jeg liker å kalle dem problematiske, for de er så utrolig mye mer enn de problemene vi ser, og jeg merker at jeg reagerer når de andre arbeiderne snakker om dem på en negativ måte, og gjerne mens barna hører på. Jeg prøver å bli kjent med dem nå, og la hver enkelt av dem føle seg sett av meg, i stedet for å se på dem som et problem som jeg må ta meg av. På torsdag syntes jeg det fungerte ganske bra. Jeg begynte med å hjelpe 1. og 2. klassingene med lekser, med ekstra fokus på ”mine” elever. Deretter gikk jeg ut og satte i gang med å organisere en lek der jeg prøvde å dra inn så mange som mulig av de som jeg vet lett begynner å sloss eller skape problemer for andre. Etter hvert ble mange andre elever med å leke, og vi hadde det kjekt. Begynner også å lære meg navn på flere elever, og håper å lære alle 150 etter hvert.

Og i helgen passet jeg guttehuset igjen. Jeg ble ikke banket opp denne gangen, selv om jeg mottok flere drapstrusler. Antonio sa blant annet et par ganger at han skulle gå og hente en kniv og drepe meg. Jeg prøver å ikke la meg skremme, men det er selvsagt vanskelig når jeg ikke er overbevist om at han ikke er i stand til å skade meg alvorlig i øyeblikk av raserianfall. Han var også veldig opprørt over at jeg tilsynelatende ”alltid gav ham skylden for alt, og aldri gjorde noe med de andre”. Jeg spurte hva han mente med å ”gjøre noe med dem”, og han sa at det betydde å slå dem. Man kan lure på hva som foregår i tankegangen hans, særlig siden jeg aldri har vært i nærheten av å slå ham heller. Når det gjelder Antonio lar jeg meg i alle fall ikke såre av ting han sier til meg, for jeg vet at han ikke egentlig mener det, og er glad i meg i neste øyeblikk. Da er det verre med et par av de andre guttene, og jeg merket denne helgen at jeg må jobbe mer med å ikke ta ting personlig, og å ikke tolerere det når jeg føler at de sårer meg med vilje. Det er særlig vanskelig med Alex, som jeg ble kjent med tidlig her, og føler at jeg har et godt, men vennskapelig, forhold til. Selv om jeg tror han liker meg, føler jeg ikke at han respekterer meg, og det er slitsomt. Problemet er også at han er intelligent nok til ikke gå så langt at handlingene hans fortjener straff, men ofte strekker grensene så langt som mulig, særlig i forhold til hva han kan si til meg. Etter at jeg for eksempel prøvde å si ordentlig ifra til ham etter at han hadde truet en av de yngre guttene, så han på en bok jeg holdt i hånden som jeg hadde funnet på rommet der jeg sov. ”Har du spurt Mika om lov til å låne den boken?” spurte han. ”For hun liker ikke at folk tar ting som er hennes uten å spørre”. Han prøvde å vende oppmerksomheten bort fra problemet hans, og få meg til å føle meg usikker. Og det virket og såret meg. Dette var bare et eksempel på småting han kan si til meg, og det er vanskelig å straffe ham for enkeltepisodene, selv om det i lengden er uholdbart. Dette er et typisk tilfelle der jeg burde sette meg ned og snakke ordentlig med ham i stedet for å prøve å komme på en straff, men jeg føler ikke at spansken min strekker til i denne situasjonen. Jeg vet også at Alex mener spansken min ikke er så god, og det gjør meg usikker og mye dårligere i spansk når jeg snakker til ham. Og fordi jeg blir såret, velger jeg å heller trekke meg bort fra situasjonen i stedet for å konfrontere problemet på et språk der den andre personen er på hjemmebane. Men jeg skal passe huset igjen neste måned, og jeg har nå allerede bestemt meg for å ikke tolerere mer av dette fra ham. Jeg vil også legge til at Alex er en herlig gutt som jeg stort sett har et godt forhold til, men jeg ønsker ikke at han skal ha den kontrollen jeg har latt ham ha i forholdet vårt. Jeg blir irritert på meg selv for at jeg lot ham behandle meg slik uten konsekvenser, men jeg antar at jeg lærer av det.
Som jeg nevnte tidligere, er det veldig lett å idyllisere å skulle jobbe på barnehjem,, og glemmer at det dreier seg om barneoppdragelse på høyt nivå, der man forholder seg til barn med vanskeligere bakgrunn enn de fleste, som ofte kan såre deg både fysisk og psykisk. Jeg vet at jeg tar med meg lærdom for resten av livet, selv om det er tøft noen ganger.

mandag 8. februar 2010

Ukens sitat


photo: CJ Andrews

Jeg satt sammen med noen av de yngste guttene og spiste lunch i går. De spurte om jeg liker oliven, og jeg sa at jeg egentlig ikke liker det, men at jeg spiser det for å være en ordentltlig voksen. Cobie på 4 år sin første respons til dette var "Men hvis du er en ordentlig voksen, hvorfor adopterer du oss ikke".
Hva kan man si til sånt?

torsdag 4. februar 2010

Nye arbeidsoppgaver

Hadde et møte med Genea, lederen min, forrige uke, for å snakke om hva mer jeg ønsker å gjøre her og hvordan jeg føler at det går så langt. Som nevnt tidligere har jeg kjedet meg og vært litt rastløs til tider, og har ønsket meg flere utfordringer. Dette sa jeg til henne, og vi kom frem til at jeg blant annet kan begynne å hjelpe til på dagsenteret (en slags SFO) tre ettermiddager i uken, i tillegg til at jeg allerede har avtalt med skoleledelsen at jeg skal begynne å hjelpe fast på barneskolen hver tirsdag formiddag fra og med neste uke. Jobben min der skal være å ta meg av henholdsvis 4. 5. og 6. klasse en time hver på biblioteket den dagen, mens noen få elever om gangen har dataundervisning med læreren sin på datarommet. Jeg skal drive ulike aktiviteter med dem på biblioteket, i samarbeid med læreren deres. Man kan vel strengt tatt kalle jobben min bibliotekar, men unngår det, for det høres litt smånerdete ut føler jeg. Er glad for denne anledningen til å få bruke tid med 5. klasse igjen som jeg ble kjent med i november, og også få bli kjent med 4. og 6. klasse. Kjenner allerede flere av barnehjemsbarna i disse klassene, og tror det kan bli veldig kjekt.

Jeg snakket mer med Debbie, lederen for dagsenteret, og kom frem til at jeg skal hjelpe til der tirsdag, onsdag og torsdag ettermiddager fra kl 13 frem til det slutter ca kl 17. Hun ønsker at jeg skal ha som oppgave å ta meg spesielt av noen av de yngre elevene med spesielle behov, sørge for at de gjør lekser og organisere litt leker for dem. Etter hvert skal vi kanskje også bygge på med at jeg tilbyr engelskkurs eller annet der. Jeg hadde min første dag der på tirsdag, og det var litt kaotiske tendenser for å si det mildt. De andre arbeiderne og elevene hadde fått det for seg at jobben min der var at slemme elever ble sendt for å bruke tid med meg som straff, så det var jo et glimrende utgangspunkt. Og der satt jeg med 10-15 ustyrlige gutter som jeg ikke kjente, og skulle prøve å organisere leker for dem, mens de trodde de ble straffet med å måtte være med meg. Det gikk ikke særlig bra, for å si det sånn. Jeg fikk ikke engang organisert alle til å si navnet sitt til meg, før flere begynte å sloss og stikke av. Men det gode var at jeg i alle fall fikk en viss oversikt over hvem som har ekstra behov, og de fikk sett meg også. Så i går snakket flere av dem til meg selv om jeg ikke organiserte leker. Vi skal prøve igjen i dag med mer organisert opplegg, men på en litt annen måte. Det er over 150 barn på dagsenteret, og mange barn med behov, både lærevansker, hyperaktivitet, aggressivitet, oppmerksomhetsbehov, og de aller fleste med behov for voksenkontakt. Det gjelder bare å finne ut hvordan jeg kan bidra på en best mulig måte, og hjelpe dem som trenger det mest.

Mange av barna på dagsenteret er utrolig herlige. På tirsdag ble jeg kjent med en liten skjønning på 6 år som heter Marcos som kom bort og tok meg i hånden og begynte å prate med meg. Han var temmelig poetisk for alderen, for da jeg blant annet spurte ham hva som var ynglingsfargen hans, sa han: ”Hvit som skyene”. Senere sa han til meg at han ville bli astronaut slik at han kunne dra opp til himmelen og gå på månen, og han utbrøt: ”Å hvor vakker himmelen var i dag når du var her”. Hadde han vært 20 år eldre hadde jeg fort vært interessert.

Jeg har også blitt med i søndagsskolearbeidet her, som blir ledet av Lizzy, en av de andre fra Bethel. Jeg leder et team som har søndagsskolen ca hver tredje uke. På søndag hadde vi vår debut, og jeg debuterte med å tale på spansk. Det kan vel knapt kalles en tale da, mer en enkel undervisning for barn, men det var nå artig å presse meg selv ved å ta det på spansk. Hvor mye barna fikk utav det er et annet spørsmål, for spansken min kan på ingen måte kalles flytende, selv om den begynner å bli funksjonell i enkelte situasjoner.

Uansett, jeg er glad for at timeplanen min begynner å fylles opp, selv om enkelte dager blir litt lange for meg nå. Har fortsatt undervisningen med de amerikanske barna onsdag til lørdag fra kl 08.30 til 13.00 (som jeg jobber med å gjøre litt mer kreativ), lovsangsteam de fleste fredagskvelder og søndagsformiddager, samt at jeg passer hus minst en gang i måneden. Men de som kjenner meg vet at jeg liker å ha nok å gjøre, så er ved godt mot for tiden og gleder meg over de nye arbeidsoppgavene.