tirsdag 26. juni 2012

Farvel til Mexico for denne gang

Nå sitter jeg i Paris og slapper av i leiligheten til noen venner, etter en lang reise fra Mexico.
Men la meg først fortelle litt mer fra den siste uken min der.

Forrige torsdag ble jeg spurt om å være vikar en dag på ungdomsskolen som jeg var med å starte. En av lærerne hadde nemlig brått sluttet etter noen problemer som dukket opp. Selv om jeg jobbet som lærer i videregående i Mexico, er det jo ungdomsskole jeg er mest interessert i og utdannet for, og det ble en veldig kjekk dag for meg. Det fine med å være inne bare en dag som lærer, er at du kan gjøre deg populær med leker og konkurranser og å ikke gi lekse. Dette var også det eneste klasserommet jeg ikke hadde fått vært inne å besøkt ennå. En artig detalje er at halvparten av elevene i klassen,var de samme som jeg underviste i to uker i 5. klasse, da jeg akkurat hadde kommet til Mexico og endte opp med å steppe inn som vikar. Som en av mine kjepphester snakket jeg om håp og drømmer, og ba dem skrive ned ting de ønsker å oppnå de neste 20 årene, og gav hver av dem en skriftlig tilbakemelding. Jeg hadde også planlagt faglige lagkonkurranser og et par leker, før de tok fatt på selvstudium siste timen.

En av guttene i klassen, Carlos på rundt 13, har flyttet inn på barnehjemmet for en og en halv måned siden, og er en velig skjønn gutt. Men han har hatt litt utfordringer i det siste, gjort livet vanskelig for hun som passer huset, og prøvde blant annet å rømme kvelden før jeg var vikar for dem. Jeg var derfor litt spent på hvilke humør han var i, men jeg endte opp med å bare bli utrolig glad i ham. Han kom også og snakket mye til meg, og vi ble litt kjent. Han fortalte blant annet at han alltid hadde ønsket seg en løve. Jeg kom plutselig på at jeg har noen moldovske sedler i lommeboken min fortsatt, og at myntenheten der heter ”løve”, så jeg endte opp med å gi ham en slik seddel et par dager senere for å vise ham at hans drømmer betyr noe, samme hvor rare de kan virke. Det var trist å ta farvel med ham og de andre i huset hans på søndag, særlig siden de nye guttene ikke er blitt vant til alle som kommer og går ennå, og blir fort knyttet til deg. Carlos gikk inn på rommet sitt og viste meg at han har puttet ”drømmeoppgaven” de skrev på skolen med tilbakemeldingen min på inn i en plastmappe sammen med seddelen jeg gav ham, slik at han kan ta vare på det.

Jeg fikk også besøkt et par tidligere elever forrige uke, og det var fint.


Søndag var min siste dag og det var litt trist. Jeg følte det nesten verre å ta farvel denne gangen, og vet jo ikke når jeg kommer tilbake. Jeg fikk brukt mye tid med barnehjemsbarna denne dagen, og også i helgen generelt. Det er mye spennende som skjer på den fronten, siste nytt var 4 nye brødre som kom inn torsdag kveld. Den yngste var kun 4 måneder gammel, og måtte på sykehuset i all hast på grunn av pusteproblemer, men han har det bra nå. Jeg hjalp litt til med å passe guttene fra huset der de tre eldre brødrene har flyttet inn, der de nå er 12 barn, og halvparten har vært der i under 2 måneder. Men der er likevel flott å se hvordan de tilpasser seg, og særlig i dette huset som er nytt og heter ”Caza Esperanza” (håpets hus), og der de har et ektepar fra bibelskolen boende som husforeldre, sammen med sine to egne gutter.
Så jeg så mye gode ting på gang i Mexico, selv om jeg så det som ikke går bra også, og det var trist å reise derfra.

Siden jeg har snakket mye om barnehjemmet, vil jeg gi en link her til å lese mer, og der du også kan se bilder av barna: http://ranchodesusninos.org/
Det er også mulig å bli fadder eller å gi et engangsbeløp.

tirsdag 19. juni 2012

Noen David-historier

Jeg føler at min lille venn David fortjener sitt eget blogginnlegg her, etter å ha vært del av flere av siste ukes høydepunkt.


Noe som er litt morsomt er at jeg faktisk skrev et blogginnlegg kun med sitater fra David for et par år siden også, og han har bare blitt bedre siden den gang. Men altså, den godeste David er nå 10 år gammel. Helt fra jeg kom hit for en uke siden, fortalte han meg at han aldri hadde vært på stranden i hele sitt liv, og at han hadde veldig lyst å dra snart. Litt ut i uken kom han og sa at Leo, lovsangslederen her, skulle ta lovsangsteamet og flere andre til stranden på lørdag, og at han skulle få være med hvis han oppførte seg fint. ”Har du lyst å komme også?” spurte han. ”Ja, det hadde jo vært kjekt”, sa jeg. Et par timer senere, da jeg var og besøkte guttehuset han bor i, kom han og sa: ”Jeg spurte Leo om du kunne få være med på stranden, og han sa ja”. Så dermed hadde jeg ordnet meg en strand-date. Og det var absolutt en minneverdig opplevelse. David så tang og krabber for første gang, og var livredd. Han var også redd for å gå ut i bølgene i begynnelsen og trodde de ville stikke av med ham, og klamret seg til meg hver gang det kom en bølge. Men etterhvert fikk han taket på det og ville ikke gå ut av vannet. Han var skjelvende av kulde, men nektet likevel å ta av seg den våte t-skjorten sin. ”Jeg vil ikke ta den av fordi jeg er tjukk” sa han, noe som ikke stemmer.

Men den beste David-historien var likevel på lovsangs-gudstjenesten på fredag kveld. En av hovedlederne inviterte ham opp på scenen for å dele et vitnesbyrd, og han fortalte følgende: ”En dag for ikke så lenge siden gikk jeg inn på rommet mitt for å be og være sammen med Gud. Jeg har lært at dersom jeg ønsker å kjenne Guds nærvær så må jeg søke ham, så jeg spurte Jesus om han kunne være med meg og hjelpe meg å søke Gud. Han sa ja, så jeg gikk inn på rommet mitt og lukket øynene mine og ba. Og jeg kjente Guds nærvær komme over meg i bølger”. Hvor fantastisk er ikke det? Og det beste var at etter at han hadde delt, kunne vi kjenne at noe skjedde i hele rommet, at det ble en ny intensitet i lovsangen og Guds nærvær kjentes sterkere. Flere vitnet om helbredelser, visjoner og andre ting Gud hadde vist dem. Det er herlig å se hvordan Gud kan bruke barn, og hvordan de virkelig tar ham på alvor.

torsdag 14. juni 2012

Noen daglige høydepunkt fra Mexico


Lørdag: Jeg må si at dagen ikke inneholdt noen andre høydepunkter enn å omsider komme frem til Mexico klokken halv to på natten lokal tid, etter ca 28 timer på reise. Jeg skal ikke plage dere mer med mine oppkasthistorier, men la oss si at det var mange flyspyposer involvert.

Søndag: Det var rart og fint å gå på Gudstjeneste og å se barna fra barnehjemmet igjen. Det var kjekt å se 10 år gamle David igjen som jeg deler bursdag med, og som alltid sier morsomme, men intelligente ting. Han nevnte blant annet at det visstnok hadde vært bilder av noen penger på julekortet som jeg sendte ham og sa: ”Sant du sendte det til meg fordi du vet at jeg liker penger?” Det var også kjekt å se den herlige krølltoppen Cobie igjen, som nå går i første klasse og fortalte meg stolt at han kan lese og skrive, og talefeilen han pleide å ha er nesten borte. Det har også kommet nesten 20 nye barn til Rancho i løpet av våren, så det var spennende å se utviklingen.
Et annet høydepunkt var å bade i bølger i Stillehavet og spise mango med chili på stranden i Rosarito senere på dagen.

Mandag: Jeg ble med 2. års studentene fra bibelskolen til et legekontor for å be for folk, men det beste med turen var kvalitetstiden i bilen sammen med gode venner. Jeg fikk snakket masse med min ”søster” Sulema på 21og delt hva som skjer i livene våre. Jeg hadde også gode, lange samtaler med min venn Isai på 19 som har vokst utrolig masse åndelig i løpet av tiden han har vært her, og det er herlig å se. Jeg blir så oppmuntret av å snakke med ham, og han var også en av de som oppmuntret meg og hjalp meg til å se hva jeg hadde betydd her før jeg drog herfra for et år siden. Han husker blant annet ting jeg har delt i taler, og forteller om hvordan han har tatt det til seg og begynt å praktisere det.

Tirsdag: På ettermiddagen ble jeg med ut på den ukentlige ”trailerevangeliseringen” der vi setter opp en mobil scene i et nabolag og holder møte, hovedsakelig for barn og familier. Det var godt å være ute blant folket igjen, og noe som særlig gjorde inntrykk på meg var en samtale jeg hadde med to små barn på 7 år etter møtet. De spurte begge om jeg kunne be for dem, jenten fordi hun skulle til doktoren dagen etter, og gutten fordi en gutt på skolen pleier å slå ham og han er redd og lei seg. Jenten begynte også å fortelle om at moren av og til blir sint på henne og skriker og slår henne. Det blir kanskje feil å kalle det et høydepunkt, men det var et spesielt øyeblikk, der du samtidig føler deg veldig hjelpeløs når alt du kan gjøre er å be for dem og ha en kort samtale.

Onsdag: Jeg var inne i klassen som jeg pleide å være lærer for i fjor i et par timer, sammen med han som tok over etter meg, Carlos. Skolen har vokst til nesten dobbel størrelse siden jeg drog. Jeg snakket om hva jeg har gjort siden sist, og vi snakket mye om Romania og Balkan og Europahistorie. Det gikk etter hvert tilbake til å snakke om kjepphestene våre: håp og drømmer og å tenke stort. Det endte opp med å bli en veldig spesiell stund, der nesten alle elevene etter tur takket meg eller Carlos for det vi hadde betydd for dem. Det var ekstra spesielt å se hvordan mange av guttene takket Carlos for at han hadde vært den farsfiguren for dem som de aldri hadde hatt. Dette var med på å vise meg at jeg tok riktig avgjørelse da jeg drog og overlot skolen til andre, for er det en ting jeg ikke kunne være for disse guttene så er det far.
På kvelden ble jeg med ut til et ungdomsmøte som Rancho organiserer ukentlig nå, der jeg ble spurt om å tale. Også dette var en god opplevelse, og jeg talte for første gang uten å ta opp notatene mine i det hele tatt.
Andre høydepunkter fra dagen var å treffe igjen min venninne Toni på 15, datteren til hovedlederne her. Og en lang samtale med Picus på 17, en av guttene på barnehjemmet, på bussen hjem fra ungdomsklubben var også en flott opplevelse. Han fikk nemlig være med en gruppe herfra på en teamtur til Vera Cruz i Sør-Mexico i februar, og han var fremdeles fra seg av begeistring mens han snakket om hvordan det var å fly for første gang, om å bo på hotell, all den gode maten og kirkene de besøkte.

Så ja, det er både godt og rart å være tilbake her, og jeg ser både styrker og svakheter med stedet, arbeidet her, og ulike mennesker. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta denne turen, og er glad for at jeg fortsatt har en og en halv uke igjen til å se og oppleve ting.