mandag 28. desember 2009

Julefeiring og barnepass



Da har jeg opplevd og overlevd min første jul borte fra Norge og familien. Det var veldig forskjellig fra jul hjemme, noe som kanskje var like greit så jeg ikke engang trengte å sammenligne og lengte hjem så mye. Det første vi gjorde her var en fellessamling kl 15 på julaften der vi sang et par julesanger og hvert av barnehjemshusene bidro med et underholdningsinnslag. Vårt hus bestemte seg også for å delta etter mye gruppepress, og øvde inn en tåpelig dans til ”Feliz Navidad” i siste øyeblikk. Siden jeg bidro med flere av bevegelsene, var jeg også den eneste som kunne danse den uten å se helt forvirret i, noe som resulterte i at jeg tydeligvis imponerte mexicanerne med hofte-moovsene mine, eller vrikking som Karina kaller det, og fikk mange kommentarer fra barna etterpå. Etter fellessamlingen var det mexicansk mat på kjøkkenet, noe som kalles Tamale, og jeg har ingen ide om hva det egentlig er. Deretter var det piñata for barna, noe som tydeligvis er den store nasjonalsporten her i Mexico, før de fikk nye pysjamaser og julestrømper fylt med godteri og små gaver.
Så var det hele over, og klokken var kun 19. Jeg vurderte å gå til rommet mitt for å drikke importert Lerum julebrus og være deprimert, da Solema, mexicaneren vi bor med, kom og inviterte meg til å bli med henne på en fest til en hun kjenner. Vi skulle få skyss med noen naboer som skulle på kino. Men da vi kom inn i bilen begynte de andre å snakke om at to personer nettopp var blitt drept i nabolaget der festen var, så vi feiget ut og bestemte oss for at vi ikke hadde lyst å dø på julaften, og ble heller med naboene våre for å gå på kino. Det viste seg at kinoene stengte kl 19 siden det var julaften, så vi endte opp på en matbutikk i stedet. Jeg og Sulema følte oss deprimerte og kjøpte så masse trøstemat at de andre bare lo av oss.
Da vi kom tilbake gikk vi bort til et av jentehusene med barnehjemsbarn der blant annet Sulemas to søstre bor, og så på film og overnattet der.

Neste morgen våknet barna allerede klokken 5.00 og stormet ut i stuen for å åpne gavene sine som var blitt plassert der i løpet av natten. Det var for øvrig en enorm mengde gaver, jeg kan skrive under på at amerikanere er sjenerøse med å sende julegaver. (og ja, jeg var med å sortere og pakke inn gaver, timevis med arbeid). Det var minst 10 gaver til hvert barn, og en opplevelse å få se noen av dem åpne dem. Senere på morgenen spiste jeg julefrokost med folk fra staben (enchiladas, veldig godt, men ikke særlig julete spør du meg) og så ”Elf” på DVD, og så var julefeiringen over for min del.

Ellers har jeg også fått tilbragt mer tid sammen med barnehjemsbarna nå i juleferien, og kan snart navnet på alle 54. Begynner å bli glad i flere av dem. Forrige uke ble jeg bedt om å passe huset med de 8 eldste guttene i noen timer. Jeg endte opp i brytekamp på stuegulvet med tre av dem mot meg, og må innrømme at jeg storkoste meg. Nå i helgen passet jeg det samme jentehuset som jeg har passet en gang tidligere, men alene denne gangen. Det består av 18 jenter mellom 2 og 17 år. Jeg må innrømme at det er ganske tøft, særlig fordi de eldste jentene blander seg veldig mye inn i å oppdra de yngre, og gir dem gjerne kontrabeskjeder til ting jeg har sagt, og får meg til å føle meg som en idiot med null autoritet. De gir meg sjelden mulighet til å irettesette de yngre før de allerede har skreket til dem og truet med en straff og jeg må velge om jeg skal gå i mot dette og forvirre barnet og skape en stor diskusjon, eller heller si meg enig og føle meg maktesløs. Og det gjør det ikke bedre at alt må foregå på spansk. I tillegg er det vanskelig for meg å vite hvordan jeg skal forholde meg til de eldste jentene, om jeg skal prøve å være venner med dem eller oppdra dem. Jeg antar det er slik det føles å ha tenåringer i huset, men jeg føler meg liksom ikke helt klar for å bli kastet inn i den oppgaven ennå. Jeg synes ikke akkurat det er gøy å få respektløse svar og overlegne blikk fra jenter på 14-15år, og velger heller å irettesette dem for lite. Etter en diskusjon med den mest sjefete av dem i går kveld, der hun anklaget meg for å ikke gjøre noe for å oppdra de yngre, begynte jeg å grine ute i stuen. Klarte ikke å skjule det for barna, og følte meg ganske dum. Jenten det gjaldt forstod etter hvert at hun var grunnen til at jeg gråt, og sa unnskyld, men jeg tror ikke hun egentlig forstod problemet. Senere på kvelden skulle jeg egentlig bli avløst av en annen, som aldri dukket opp. Så jeg måtte til slutt legge meg, og gråt meg i søvn. Et par timer senere ble jeg vekket av gråt fra 2-åringen Paula som ligger på samme rom som meg. Etter ca en halvtime av og på med grining der jeg gikk frem og tilbake mellom sengene, tok jeg henne over i sengen min. Hun fortsatte å våkne regelmessig for å gråte litt og klamre meg så tett fast til meg at det var vanskelig å sove, så når vekkerklokken ringte tror jeg ikke jeg hadde fått særlig mye søvn. Personen som skulle passe huset hadde fremdeles ikke dukket opp, men de sendte over en annen for å ta over midlertidig så jeg skulle få fri.

Alt i alt synes jeg det er en god erfaring å passe på barnehjemshusene tross alt, og det gir meg et virkelighetsmøte med hvordan det er å drive barnehjem. Det er lett å tenke at du skal inn i barnehjemsarbeid og bare elske barna og være god mot dem, og glemmer å ta med i beregningen at mange av barna er problematiske og respektløse, og du ofte ender opp med å gå til sengs og føle deg som en idiot og at alt du har gjort den dagen var å kjefte på alle og være forvirret og utålmodig. Selv om det kan være hardt, så vet jeg likevel at det er bra for meg i det lange løp, og gir meg mange viktige erfaringer. Skal passe hus igjen neste helg, det andre jentehuset denne gangen. Gruer meg ikke, men håper på bedre opplevelser enn denne helgens.

lørdag 19. desember 2009

"Tett ved sida mi går Jesus", bokstavelig talt



slosskamp over pinata, og julegaver fra elever

I går var siste skoledagen før juleferien. Ikke det at jeg på noen måte føler julestemning, temperaturen har krøpet opp igjen til over 20 grader i solen på dagtid, og ikke mye snø eller adventstunder eller adventskalendere eller nøtter i sikte. Jeg har bakt både pepperkaker og kakemenn opp til flere ganger da, blant annet forrige helg da jeg plutselig måtte være helgemamma for et av jentehusene her med 18 jenter mellom 2 og 17 år.

Siste skoledag før ferien betydde også min siste dag som lærervikar i 5. klasse. Elevene har vært temmelig bråkete de siste par dagene, men jeg merker likevel at jeg kommer til å savne dem. I går var det ingen vanlig undervisning, kun juleavslutning. Klokken ni på morgenen hadde vi matorgie på klasserommet med to gedigne pizzaer, 4 store kaker, gele, kakemenn og brus. Jeg tenkte at vi ikke kom til å spise halvparten engang, men jeg har aldri sett på maken. De 25 små mexicanske barna hev innpå alt sammen! Etterpå skulle de leke med piñata, du vet de figurene fylt av snop som henger, og så skal et barn slå på den så snopet detter ut. Det er ulike versjoner av leken, men i mine elevers versjon var det sånn at en person slår mens alle de andre sloss om snopet som detter ut. Problemet var bare at snopet ikke kom ut, i stedet falt hele pinataen ned på gulvet. Og alle barna kastet seg over den i en stor haug som et annet amerikansk fotball-lag og rev den i stykker. Etterpå hadde vi diverse sinte og skadde elever, blant annet blødende fingre etter stifter som var i pinjataen og hoder som hadde krasjet sammen. Det tok en god halvtime før jeg fikk dem rolige nok til at de fleste gikk med på å leke noen mer organiserte leker. Dagen ble avsluttet med felle filmvisning, hvor blant annet en av mine elever sovnet, sliten og forspist.

Dagen før da jeg opplyste dem om hva som skulle skje på juleavslutningen, og hvilke mat de forskjellige skulle ta med, spurte noen av dem om det ikke var noe mer de skulle ta med. ”Nei”, sa jeg ”kun presanger til meg”. Jeg smilte og trodde at ironien kom tydelig frem. Men i går fikk jeg jammen julegaver fra flere av elevene, blant annet sjokolade og noen smykkesett. Det er mulig at de ville ha gitt meg noe uansett, og jeg håper inderlig at de skjønte at jeg tullet dagen før, for jeg følte meg temmelig dum. Når jeg har sunket så dypt at jeg som autoritetsfigur tvinger julegaver til meg fra fattige mexicanske barn, da er det gale. Men samtidig setter jeg stor pris på det også da, dersom det ble gitt fra hjertet. På torsdag fikk jeg et kort fra en av jentene der hun takket meg for å ha vært deres lærer nå, ha undervist dem og vært glad i dem. Det betydde utrolig mye for meg at hun skrev at jeg var glad i dem, for jeg føler ikke akkurat at jeg oste av kjærlighet når jeg til tider stod der oppe og ropte: ”sitt ned! Ti still! Hør etter!” og sendte flere meldinger hjem. Et par av jentene her på barnehjemmet fra klassen min har klaget til andre de bor med på at jeg er en slem og sur lærer, men det får jeg heller tåle, selv om jeg ikke liker å høre det (nei, jeg er fremdeles ikke moden nok som lærer til ikke å ta meg nær av slike ting). Litt vanskelig å ikke være sur mot dem når de langt ut i timen fortsatt ikke har begynt å jobbe og heller valser rundt i klasserommet for å prate med folk eller klippe ut bilder fra blader og lime på pulten sin. Jeg har jo ingen ønske om å være sur mot elever, og så lenge de gjør noenlunde det de skal, vil jeg si at jeg som oftest heller er litt for snill.

Siden de er 5. klassinger, så merkes det godt på guttene at de begynner å bli litt for store og kule til å vise for mye følelser og for mye fysisk kontakt. En av guttene i klassen heter Jesus, jeg vet det er et vanlig navn her, men det er litt rart likevel. Han er en av de største guttene i klassen, og går alltid rundt og ser kul og litt forvirret ut med kaps og hettegenser. Han sliter med å se hva jeg skriver på tavlen, og da jeg lot ham få prøve brillene mine, spurte han om å få låne dem resten av dagen. Han sier ellers ganske lite i klassen, men etter at jeg hadde vært der et par dager, begynte han av og til å plutselig komme opp til kateteret i pauser og bare stå der uten å skulle noe spesielt. Og i blant når vi skulle gå noen steder kom han bort til meg og bare gikk ved siden av meg uten å si noe. Selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle forholde meg til det, så betyr det vel at han har lyst på kontakt og trenger voksenkontakt. Får lyst til å ta ham med meg hjem og bare bruke tid med ham. På slutten av dagen i går kom han bort til meg og bare sa ”God Jul”, og da gav jeg ham en klem enten han ville det eller ikke. Resten av dagen hadde jeg sangen ”Tett ved sida mi går Jesus” på hjernen.

tirsdag 15. desember 2009

10 år gamle "Latino lovers"


Ja, nå har jeg over en ukes erfaring som lærervikar på en ekte mexicansk skole. Skolen her er drevet av Rancho, dvs at skoleledelsen er våre folk, men alle lærerne er vanlige mexicanske lærere hentet inn utenfra. I tillegg til barnehjemsbarna består skolen av nesten 150 andre elever utenfra som kommer med skolebuss hver dag, får servert mat etter skolen og er her på en slags SFO til foreldrene er ferdig på jobb. Det er en klasse på hvert klassetrinn her, og skolen består av førskole og 1. til 6. klasse. Skolen varer fra kl 07.00 til 12.00 hver dag på hvert klassetrinn, temmelig korte skoledager spør du meg, særlig når du tar i betraktning at de har 20 min friminutt og 30 min lovsang, i tillegg til 30 min kristendom på slutten av hver dag med en annen lærer.

Undervisningen er stort sett lagt opp til at elevene skal sitte og jobbe i bøkene sine, folk driver veldig lite tavleundervisning her. Alle skolebøkene er like i hele Mexico, så temmelig lett å foreta nasjonale prøver, og lite rom for frihet. Siden elevene gjør mye av arbeidet på egen hånd ved pultene, må også læreren sjekke og rette alt de gjør for å forsikre seg om at de lærer det de skal. Det vil si at det meste av lærerens tid går med på å løpe rundt og sjekke det de har gjort, og signere under det, i tillegg til å forklare til hver enkelt det de ikke forstår. Alle leksene må også sjekkes av meg og signeres. Dette er vel og bra, men det er jo ikke verdens letteste oppgave for meg å vite om det de gjør er riktig eller ikke. Jeg forstår heldigvis det meste av spansken i bøkene deres, men problemene går mer på at jeg ikke husker detaljene rundt styringsformen i romerriket, hvilke kontinent som er det største i verden, cellenes ulike funksjoner og egenskaper, verbbøyinger på spansk osv, og vi er ikke i stand til å finne lærerens fasit. Dermed blir det mye etter tipp- og vinn metoden, og mye ting signert av meg som jeg på ingen måte kan stå for i ettertid. Og for å øke stresselementet litt, så har de nasjonale prøver i alle fag første uken i januar. Skulle gjerne gjort mer tavleundervisning, men spansken min gjør at mine forsøk på det så langt ikke har vist imponerende resultater.

Elevene her er heller ikke de mest disiplinerte jeg har vært borte i, men det forstår man fort grunnen til når man også ser hvordan voksne her synes det er greit å rope i munnen på hverandre og ikke vise respekt for personer som prøver å ta ordet. Klassen min er likevel ganske disiplinerte, og tilbringer det meste av tiden ved pultene sine. Men jeg har måttet ha et par alvorsprater med dem på gebrokken spansk, for å ikke ta lekser på alvor, ville gå på do hele tiden, og å ta seg merkelige friheter som å plutselig flytte pulten sin til et annet sted i klasserommet eller begynne å leke med barbie. Jeg sliter også i blant med å forstå hva de sier, det kan være så enkle ting som ”hva er klokken”, sagt på en annen måte en jeg er vant til. Og i dag presterte jeg å rope ut : ”Kan alle sammen føle seg!” i stedet for ”Kan alle sammen sette seg!”, og fikk noen rare blikk.

Men ellers må jeg si at jeg tross alt koser meg. Jeg har sneket inn en god del ting som ikke står på pensum, blant annet å telle og regne fra 1 til 10 på norsk, å si ”God morgen Siril” og ”Takk for i dag”, å synge Knutsen og Ludvigsens ”Hallo, hallo”, en lang og god geografitime om Norge, et par setninger på fransk, et par engelske sanger og en del annet snaks. Forrige tirsdag var det så mye regn at kun 8 elever kom på skolen, så den dagen koste vi oss med mange slike aktiviteter. Min favorittelev Alejandro, som også bor på barnehjemmet her, roper ”hei på deg” hver gang han ser meg nå. Flere av disse småguttene er for øvrig skremmende flørtete, det er temmelig komisk. Første dagen satt flere av dem der og blunket til meg og sa ting som ”bonjour mademoiselle” (da de hørte at jeg kan fransk), og jeg har fått spørsmål som om jeg har noen yngre søstre. De begynner tydeligvis tidlig her disse ”latino loverene”, for sjarmerende er de absolutt allerede i en alder av 10 år.

onsdag 9. desember 2009

Gud er alltid god

Har skjedd en del dramatiske ting i det siste, så nesten litt vanskelig å velge hva jeg skal fokusere på å skrive om. Lørdag var jeg og de to jeg deler rom med, Jesse og Lizzy, inne i Tecate sentrum og gikk på kafe og ordnet diverse ting. Da vi kom tilbake til bilen til Jesse, dvs der bilen hadde stått, viste det seg at den var sportløst forsvunnet. Vi håpte først at den var tauet, men den er nok dessverre stjålet. Så noen der ute har fått seg en ny svart Cherokee jeep. Vi gikk til en butikk der vi fikk låne telefon og ringte noen fra Rancho som kunne komme og hente oss. Så nå står vi jentene uten bil.

Søndag kveld døde farfar av kreft hjemme i Bergen, jeg ikke fikk beskjeden først i går pga av dårlig nett-tilgang. Selv om jeg på en måte var forberedt på at det nok kom til å skje mens jeg var her, så hadde jeg ikke trodd det skulle komme så snart. Og det føles også selvsagt rart, særlig siden han er den første av besteforeldrene mine som dør. Og trist å ikke kunne være sammen med familien når dette skjedde.

Natt til tirsdag ble vi vekket mitt på natten av en av lederne på basen som fortalte at den 4 måneder gamle babyen til to elever på bibelskolen hadde sluttet å puste, og var blitt kjørt til sykehuset. Vi var oppe og ba i to timer, men fikk vite på morgenen at den lille gutten Otto dessverre var død. Moren hans, Doris, er bare 17 år gammel (ja, hun giftet seg utrolig nok i en alder av 15 år), og er en av de jentene jeg hadde fått god kontakt med. Hun var senest i huset vårt og fikk kakemenn og kaffe samme kvelden som dette skjedde.

I tillegg går de gjennom en vanskelig prosess på bibelskolen her nå i det de prøver å få skolen offentlig godkjent som universitet og også løsriver seg fra å være under kirkesamfunnet den tidligere stod under (Assemblies of God) av ulike årsaker. Dette er blitt tatt ille opp blant flere av studentene og lærerne, og det kan se ut som om mange av dem ikke kommer tilbake etter juleferien. Så mange utfordringer akkurat nå. Men som jeg sa til en av elevene i 5. klasse i går som klaget på at en oppgave var vanskelig: ”Livet er vanskelig av og til. Men det er slik man vokser, gjennom å gjøre vanskelige ting”.(bare at jeg sa det på klosset spansk, så det hørtes nok ikke like fint ut).

Jeg er ved godt mot tross alt, og er glad for at jeg har fått indoktrinert at ”Gud er god, hele tiden” så mye i Bethel at jeg faktisk har begynt å tro det helt på alvor. Jeg vet at Gud er god, at ingenting vondt som skjer kommer fra ham, men at han likevel kan få noe godt ut av alle situasjoner. Merker at det er godt å være på en plass der de andre lederne tenker det samme i forhold til dette. Det er godt å tilhøre en Gud som er tvers gjennom god og bare vil det beste for oss.

I tilegg er det mange gode ting som skjer her også. Jonathan, den tidligere studenten som vi drog på sykehuset og ba for for et par uker siden, har våknet opp fra koma, til tross for at legene mente han var hjernedød og ikke gav mye håp. Han er fortsatt ikke bra, men på bedringens vei. Har fått høre flere andre vitnesbryrd også i det siste om mennesker som er blitt bedt for av folk her, blant annet helbredelse av brystkreft og hepatitt C. Et ektepar fra staben her; Damaris og David, skulle i banken for å betale kredittkortregningene sine for et par uker siden, og var usikker på hvordan de skulle klare det. Men i banken fikk de beskjed om at:” Nei, dere skylder ikke noe. Vi skylder dere faktisk penger. Vil dere ha det på sjekk eller satt inn på konto?”. Er ikke det et mirakel så vet ikke jeg. Jeg storkoser meg også som lærer for tiden, selv om jeg har visse utfordringer (skal komme mer tilbake til dette senere).
Gud gir oss i sannhet nåde nok for hver dag! Vær gjerne med å be for meg oppi alt dette.

søndag 6. desember 2009

S.O.S.

Ok, saa jeg har morsomme nyheter: Gjett hvem som er blitt spurt om aa vaere laerervikar for 5. klasse paa den mexicanske barneskolen her de neste par ukene fram til jul? Og som var gal nok til aa si ja? Joda, det er meg det. Det vil si undervise 25 mexicanske barn paa spansk. Hver eneste dag fra kl 07.00-12.00. I alle fag. Som deres eneste laerer. Er spansken min virkelig god nok for oppgaven? Overhode ikke! Men ser likevel frem til erfaringen med skrekkblandet fryd. Hvordan setter man seg i restepk hos elever som en ikke en gang snakker spraaket til paa en skikkelig maate? Jeg forstaar som regel ca halvparten av det folk sier til meg her, saa det kan fort bli litt uheldig i en klasseromsetting der det som sies kan vaere litt viktig. Og sliter ennaa mer med aa svare paa skikkelig spansk uten aa faa jernteppe. Blir fort langt pauser for aa slaa opp i min lille ordbok eller foreta en liten verbboeying i hodet. Jeg kan heller ingen av reglene eller rutinene for til 5. klasse her. Det jeg har sett fra mexicansk skole saa langt tyder i tillegg paa mye braak og mangel paa disiplin og respekt i klasserommet, saa jeg driver allerede og oever meg paa hvordan jeg kan si paa spansk at " det er viktig aa ha respekt for meg og vaere stille, selv om jeg ikke snakker saa bra spansk". Haha, dette kan bli interessant. Vaer gjerne med aa be for et mirakel, dvs at dette faktisk gaar bra.

torsdag 3. desember 2009

Spysyke og møte med Mexicansk skole


Tenkte å gi en liten oppdatering på et par hendelser fra denne uken så langt. Mandag hadde jeg fridag, og det viste seg å bli en veldig god dag. Noen av barnehjemsjentene pyntet huset sitt til jul, og jeg hjalp dem med det, i tillegg til å bake eplekake og dele ut til folk. På kvelden hjalp jeg til på undgsomssamlingen igjen, har begynt å bli litt kjent med tenåringsjentene nå, bare synd jeg ikke kan snakke bedre spansk med dem ennå.

Tirsdag var jeg nede på skolen her og fikk litt omvisning i de ulike klasserommene, og hjalp til litt på kontoret. Jeg kan få være med å hjelpe til som assistent i 3. klasse sa de, dersom jeg ønsker å bli aktivert så mye som mulig. Har nelig mye fri nå, fordi de amerikanske barna har dratt på 3 ukers ferie med besteforeldrene sine. Jeg tenker derfor å hjelpe til mye på barneskolen her nå, for å fortsette med det ca en dag i uken når de amerikanske elevene mine kommer tilbake. Tirsdag kveld var jeg med ut i en lansby for å ha møte der. Vi måtte sitte inne i en tilhenger for å få plass til alle i bilen, og jeg tenkte at slik føles det nok delvis å bli menneskesmuglet. Problemet var at jeg ble bilsyk på veien hjem, og måtte spy da jeg kom hjem. Ingenting overraskende så langt for de som kjenner meg, men det rare var at kvalmen ikke gav seg med dette. Så den som ble gående mellom en knirkende køyseng og toalettet i mørket den natten, var jeg, til tider skjelvende av feber. Om morgenen var jeg ikke like kvalm lenger, men ble likevel liggende i sengen hele dagen, slapp i kroppen og svimmel. Satser på at det ikke var svineinnfulense, prøvde meg ikke på noe Tamiflu i alle fall.

I dag følte jeg meg mye bedre, og bestemte meg for å gå og være assistent i 3. klassen. Det var en interessant opplevelse, 30 elever i klasserommet, flere av dem med mer eller mindre adhd-liknende adferd. Leksene ble gitt muntlig på slutten av dagen, og elevene var selv ansvarlige for å skrive dem opp, noe bare noen få av de gjorde. De fleste av dem virker mer oppmerksomhetssyke og med markeringsbehov enn som typiske problemelever. Tror jeg kan ha ting å bidra med her, i alle fall når spansken min blir bedre. Dette skal nok kunne inspirere til noen gode skildringer senere.

Ellers sloss vi også en evig kamp mot vann og strøm her. Har en gammel generator som gir oss strøm mellom kl 05.00 og 22, men den driver og slår seg mye av for tiden, så har velsig ustabile strøm- og dermed også internett-forhold. Og som om ikke det skulle være nok, så funker vannet i huset vårt ca annenhver dag nå om dagene. Så iblant merker jeg at forholdene er litt mer primitive, selc om det stort sett er bedre enn jeg fryktet.

lørdag 28. november 2009

Diverse småplukk


(huset jeg bor i er huset til venstre her)

Ting jeg har lært så langt:
-”I pledge allegience to the flag of the United States of America and to the republic for which it stands; one nation under God, indivisible, with liberty and justice for all.
-”Quanta mires”? betyr ”hvor høy er du”. (ja, jeg er en kjempe her)
-Mexicanere synest at 20 grader og sol er kaldt.
-Mexicanere mener at chili-saus passer til alt, inkludert frukt, og at maiskolber er godt å dyppe i majones.
-Det går fint an for amerikanere å bo 10 år i Mexico uten å lære seg spansk
-Kombinasjonen vind, varme og sand er ekstremt uttørkende for hud og lepper
-Å kunne plassere de 13 opprinnelige amerikanske statene på kartet.
-Det går an å gifte seg i Mexico når man er 15 år.
-Hvis du vil se et realistisk, amerikansk western-drama på 10 timer der minst halvparten av hovedpersonene dør på groteske måter, så er ”Lonesome Dove” tingen.
-At det går fint an å stappe 20 personer inn i en liten minibuss for en lengre kjøretur

Ting jeg har opplevd så langt
-Vært i Tecate sendtrum og spist ekte mexicanske tacos. Veldig godt og billig.
-Feiret amerikansk Thanksgiving for 4. gang i mitt liv (5 dager for tidlig denne gangen), med alt det medfører av forspising og dager med restemat.
-Undervist amerikanske barn i over en uke
-Vært i Tijuana på sykehuset der for å be for en tidligere bibelskolestudent som var i en trafikkulykke og etter det legene sier er hjernedød. Kun èn person fikk gå inn på rommet, vi andre ba utenfor og snakket med foreldrene. Vet ikke ennå hva som har skjedd med ham siden.
-Sett ”Lonesome Dove” på DVD i timesvis i huset til Jimmy og Geana og blitt lettere traumatisert (så 6 timer i går).
-Hengt rundt på kontoret og pratet med folk og kjedet meg siden barna jeg underviser er og feirer Thanksgiving i USA nå.
-Fått høre for første gang: ”wow så hvit du er”. Så mye for frimodigheten til å stille opp i tights og skjørt med legger som knapt har sett solen på 5 måneder.
-Blitt utsatt for spleiseforsøk med en tysker som av en eller annen grunn har havnet på bibelskolen her i Mexico, og ikke snakker annet enn tysk og spansk. (jeg tror vi begge er svært lite interessert i ideen).
-Vært med på ungdoms-samling med de eldste barnehjems-jentene, så nå har de lært seg navnet mitt og roper det hver gang de ser meg, mens jeg stresser hardt for å huske deres navn.
-Vandret omkring i 25 graders varme i slutten av november i til tider sterk vind.

torsdag 19. november 2009

Mine første inntrykk fra Mexico

Ja, da er jeg faktisk her i Mexico. Foreløpig er det mye nytt og overveldende, men jeg er sikker på at det kommer til å gå seg til på sikt.

Fløy fra Redding tirsdag kl 10 på morgenen, og hadde en begivenhetsløs reise ned til San Diego, til og med uten å bli kvalm, så takk Gud for det. Ble hentet på flyplassen i San Diego av en som er ansvarlig for innkjøp på basen her, og ankom plassen der jeg skal være, Rancho de Sus Niños (Ranchen for Hans barn) litt før kl 18, etter diverse ærend på veien.
Å krysse grensen gikk greit, Mexico er ikke USA når det gjelder grenseregler for å si det sånn, men har måttet gjøre litt papirarbeid for turist-visumet mitt.

Jeg skal bo i et hus med flere amerikanske og en mexicansk jente som jobber her, deler rom med 2 jenter som har gått på skolen på Bethel så jeg visste hvem de var på forhånd. En av de andre amerikanske jentene i huset er like gammel som meg og jobber som rektor ved skolen her, så det vil bli veldig interessant for meg å bli bedre kjent med henne. Til min positive overraskelse har vi bad med dusj og do i huset og også eget kjøkken. Det betyr at jeg slipper å spise fellesmaten når jeg ikke føler for det, og slipper et år med bøtte-dusjer som jeg fryktet. Ble også positivt overrasket over temperaturforskjellen fra Redding ned hit, var over 20 grader her, og må si at det er ikke verst for slutten av november.

I dag og i går ble jeg med på skoledagen til barna jeg skal begynne å undervise. Det er to 1.klassinger, en 4.klassing og en 9.klassingen, alle jenter. 9.klassingen følger stort sett undervisning på video, og trenger kun hjelp hvis hun har spørsmål og til å rette prøvene hennes. De har et søtt lite klasserom som er godt utstyrt og innredet. Bestemoren deres som har erfaring med hjemmeundervisning, har laget et forslag til daglig undervisningsopplegg, og skolebøkene de har er også lagt opp for hjemmeundervisning. Var likevel litt overveldende første dagen med masse nye ting å sette seg inn i. I tillegg er jo ikke det amerikanske skolesystemet helt likt det norske. 4.klassingen driver allerede med ganging og deling av flersifrede tall, i tillegg til at opplegget er lagt opp mer rundt pugging enn forståelse etter min mening. Jeg har allerede lært utenat flagg-hilsenen som de gjør om morgenen, og kommer nok til å lære masse annet også i år, blant annet amerikansk rettskriving, geografi og måter å sette opp gange- og delestykker på. Skriver nok mer senere om alt dette, men det var en liten innføring i undervisningen min her. Barna jeg underviser er utrolig skjønne og intelligente. Skoledagen deres er fra kl 08.30 til 13 hver dag fra onsdag til lørdag, så på ettermiddagen kommer jeg nok etter hvert til å få flere arbeidsoppgaver, vi skal ta det litt på sikt. Er nok å bli aktivisert i her, på senteret her har de jo som sagt både barnehjem, dagsenter, barneskole, bibelskole, ungdomsklubb, ulike møter og Gudstjenester og diverse evangeliseringsarbeid. Er også veldig opp til hver enkelt av oss hva vi ønsker å gjøre, masse frihet til å komme med nye ideer og forslag.

Det merkes at vi er kun rett over grensen her, lett å få tak i amerikanske ting, og mange av arbeiderne her enten er amerikanere eller snakker godt engelsk. Så på en måte føles det ikke helt som jeg bor i Mexico. Men jeg skal nok få satt meg mer inn i spansken likevel etter hvert, selv om det vil kreve litt egeninnsats. Merker at jeg forstår en del, men knoter når jeg skal prøve å snakke. Det høres fint ut når jeg snakker det inni meg, men får det liksom ikke helt ut når situasjonen krever det. Var inne i Tecate sentrum i går for å ordne noe i banken for turistvisumet mitt, dette er den nærmeste byen her, ca 15min kjøring unna. Koselig lite sted.

Som sagt er det fremdeles varmt her når solen er fremme, selv om det er litt kaldere om natten. Er også en litt artig dagsrytme her på senteret, for all strømmen går av kl 22 om kvelden, så da er det leggetid med mindre du vil sitte oppe i mørket med lommelykt. Så jeg antar jeg blir tvunget til å bli a-menneske nå.

Ok, det var en liten oppdatering på hvordan det går med meg så langt. Har ikke telefondekning her, men er trådløst internett i huset til lederne, så har rimelig god nett-tilgang.
Hvis noen skulle ønske å sende meg post, så har vi en postboks rett over grensen til USA som de sjekker nesten hver dag. Adressen min blir:

Siril Vaktskjold
P.O Box 388
Potrero, California
91963 USA

Bilder og oppdateringer følger snart.

torsdag 12. november 2009

I politi-trøbbel i USA


I går hadde jeg et interessant lite sammenstøt med amerikansk politi som blant annet medførte kroppsvisitering. Merker at jeg føler på tendenser til et usunt forhold til onkel politi etter et par uheldige episoder i USA, selv om jeg er en lovlydig borger som ikke burde ha noe å frykte. I går var jeg invitert til å komme til en latin-amerika cellegruppe der de ønsket å be for meg og velsigne meg mot veien mot Mexico.Leah, som jeg bor hos nå, skulle kjøre meg dit. Vi var litt usikre på hvor det var, og kjørte frem og tilbake. Jeg har seriøst aldri sett et sted med mer politibiler på veiene enn Redding, og da vi fikk en bak oss fikk Leah panikk og kjørte febrilsk inn første og beste innkjørsel. Dette gjorde dem mistenksomme, så de kjørte etter oss og stoppet oss. Og det var da problemene begynte for alvor. Politimannen spurte etter papirene hennes i en meget uvennelig tone, og hun var så stresset at hun ikke fant dem, selv om hun kom på i ettertid at de nok ligger i bagasjerommet. De måtte da ringe kontoret og sjekke henne, og det viste seg at hun ikke hadde alt papirarbeidet i orden ennå for sitt California-sertifikat og også skulle ha fremvist noe papirer da hun måtte betale en bot for et par år siden, så de var mildt sagt ikke vennlig stemt. De fikk tak i forsterkninger, to til politibiler rullet snart opp. Leah var livredd og trodde hun kom til å bli arrester. Som dere forstår sliter Redding-politiet med fritidsproblemer og mangel på virkelige kriminelle. Siden de tydeligvis så på oss som farlige kriminelle, måtte vi ut av bilen og la alle tingene ligge igjen. Vi måtte gjennom en mild kroppsvisitering med hendene på hodet, mens de ransaket bilen og spurte om vi hadde våpen, kniver eller bomber. Til slutt lot de oss gå og konfiskerte bilen med beskjed om at Leah måtte gå og fikse papirarbeidet og så hente bilen senere. Hun fikk også en klekkelig bot. Vi måtte ringe etter noen som kunne hente oss, og jeg kom meg omsider til cellegruppen en time senere enn avtalt. Visste ikke helt om jeg skulle le eller grine av hele episoden, men det var i alle fall temmelig dramatisk.

Ellers går det forøvrig bra her, koser meg med å treffe kjente og være på skolen og i kirken. Nordisk cellegruppe mandag, spiste eple-pai med Bill Johnson's mor tirsdag og så den latino-gruppen i går. Skikkelig godt å føle meg støttet og sendt ut herfra, de to hovedlederne for misjonsdepartementet( Eric Johnson og Anne Kalvestrand) ba for meg på tirsdag, og jeg traff spansklæreren her i dag som gav meg masse oppmuntringer og ba meg sende henne bønnebehov og spørsmål. Kjenner at det er godt å være på besøk, men helt greit at jeg ikke bor her lenger. Føles mindre skremmende at jeg faktisk flytter til Mexico på tirsdag. Å være her som en slags mellomstasjon gjør at alt som var trist å reise fra hjemme kommer litt mer på avstand. Har også oppdaget at jeg vet om to jenter som jobber som frivillige der nede nå, og har også hørt gode vitnesbyrd og historier. Oppdaget forresten i dag at Salme 18 er en god ting å lese når man frykter for mennesker og omstendigheter.

fredag 6. november 2009

Ankommet Redding, turens første etappe unnagjort



Ja, så i går var den lange reisedagen min. Må vel si at det meste gikk fint. Drog fra Flesland kl 7.30 på morgenen, og kom frem her til Redding da klokken var blitt 7 neste morgen i Norge, men bare 10 på kvelden her i Redding. Reisen gikk stort sett greit, bort sett fra en god del spying på flyene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bli så kvalm når jeg flyr. Flyet fra Frankfurt til San Francisco var selvsagt verst, spydde 2-3 ganger under landingen, og spyposen begynte å lekke, tror ikke dere trenger flere detaljer. Satt ved siden av en snill, tysk dame, som stakk til meg servietter og spurte om det gikk bra med meg. Flyvertinnenne stresset rundt og lurte på om jeg ville ha isposer eller noe annet. Tror de er mindre vant til dette en meg.

Da jeg kom til San Francisco hadde jeg som mange vet vært veldig nervøs for grensekontrollen. Tar seg ikke nødvendigvis bra ut at jeg har returbilettene hjem ikke før om 9 måneder, med bare et løfte om at jeg i mellomtiden skal kjøre over grensen til Mexico. Som den gode bekymreren jeg er, hadde jeg allerede forestilt meg flere ganger hvordan jeg kom til å bli sendt hjem igjen til Norge før reisen en gang var begynt. Dette med bekymring er tydeligvis noe jeg trenger å omvende meg mer fra, for i blant blir det rett og slett for dumt.
I alle fall traff jeg på en grensevakt som var skikkelig hyggelig, og pratet i vei om at han hadde fått besøk av en venn fra Norge i går også, og at jeg skulle blitt med dem å reise ned til LA, og spurte hva jeg hadde gjor i Israel for der kom konen hans fra osv. Så selv om han også stilte meg de nødvendige, kritiske spørsmålene, ble det gjort i en hyggeligere tone enn jeg noen gang har opplevd før. Så takk Gud for det. Han har lovet å passe på meg, så jeg skjønner ikke hva jeg stresser etter.

Og på flyplassen i Redding ventet ennå en overraskelse. Skulle hentes av David og Hilde som jeg skal bo hos de første dagene her, men av de jeg bodde med i fjor, Leah, hadde nemlig også troppet opp med ballonger og skilt for å møte meg, og etter hvert kom tre til av vennene mine her, blant annet de to guttene som var på besøk i Bergen i sommer. Jeg fikk muffins og velkomstklemmer, og hadde på ingen måte forventet en slik velkomst. Følte meg veldig elsket, selv om jeg var for trøtt til å være godt selvskap der jeg stod.. Kjørte så hjem med David og Hilde og fikk kommet meg i seng. Pga av jetlag våknet jeg før kl 5, og har ikke fått sove igjen, men det går greit. Er litt rart å være tilbake her og vite at jeg har bodd her, men tror det blir to fine uker før jeg drar videre mot Mexico.

søndag 1. november 2009

Snart Mexico

Så etter stor etterspørsel (jaja, stor og stor fru blom, skal ikke gjøre meg mer populær enn jeg er kanskje, la oss være realistisk og si 3-4 spørsmål de siste par dagene) bestemmer jeg meg nå for å opprette min egen blogg. Jeg reiser nemlig mot Mexico nå på torsdag, der jeg skal befinne meg de neste 9 månedene. Jeg vet ikke hvor stor internett-tilgang jeg får der nede, ikke for å ha fordommer mot Mexico altså, men noe trådløst nettverk er det nok i allefall ikke der hvor jeg skal. Men dette kan kanskje likevel inspirere meg til å legge ned en større innsats for å holde folk hjemme oppdatert på hva som skjer i livet mitt de gangene det skulle ordne seg med noen minutter på internett. Hvilke stil bloggen blir, kan jeg ikke uttale meg helt om ennå, men kjenner jeg meg selv rett blir det nok en god blanding mellom alvor og tull. Så hvis noen foreksempel synes det blir støtende å lese vitnesbyrd om noe kult Gud har gjort i samme blogg som de for eksempel får en beskrivelse av forstoppelse i møte med Mexikan's matkultur (noe man ikke skal se helt bort fra kan hende), så er dette muligens ikke bloggen for deg, men vi får se hva som skjer.

Så hva skal du gjøre i Mexico Siril? spør du kanskje. For å være ærlig vet jeg ikke så mye om det selv heller ennå, men jeg kan si det jeg vet: jeg skal på en form for praksisperiode etter Bibelskolen jeg har gått på i Redding, California, de to siste årene; Bethel School of Supernatural Ministry. De har videreformidlet meg til et sted der jeg og de tror at jeg vil ha muligheter for utvikling, vekst og utfordringer. Jeg skal jobbe med noen amerikanske misjonærer som blant annet driver barnehjem, dagsenter, barneskole, Bibelskole og diverse kirke- og evangeliseringsarbeid. Da de fant ut at jeg var lærer spurte de meg om jeg kan tenke meg å hjemmeundervise fire amerikanske barn på basen. I tillegg til dette kan jeg få muligheter til å prøve meg på flere ulike områder. I og med at det er et praksisopphold, står også min utvikling i fokus og de har ansvar for å følge meg opp, samtidig som jeg også har lyst å tjene dem og arbeidet de gjør.

Stedet jeg skal være på ligger helt nord mot grensen til USA, mellom Tijuana og Tecate. Etter å ha bodd to år i USA, har nesten alt som heter eksotiske følelser for Mexico forsvunnet(særlig de nordlige delene), og jeg føler nesten at jeg skal flytte til Svinesund og er nærmest flau for å si hvor jeg skal. Det er også et sted som er kjent for mye narkoproblemer og -vold. Men nå er det jo heller ikke en ferie jeg skal på, og jeg har tro på at dette blir veldig bra tross alt.

Hva med svineinfulensaen Siril? Dette har folk spurt meg om konstant helt siden jeg kom tilbake fra USA i mai og begynte å nevne tanker om Mexico. Mistenker at vi er mer opptatt av svineinfluensaen enn veldig mange andre land med mer alvorlige problemer, inkludert Mexico. Men, ja, etter mye om og men planlegger jeg i alle fall å ringe fastlegen min i morgen for å se om det er håp om å få vaksine, eller i hvert fall få med meg litt Tamiflu (er det sånn det skrives?).

Hvorfor reiser du egentlig Siril? hmmm, godt spørsmål. Noe jeg har tenkt mye på det siste året, og også talt om et par ganger i høst (se blant annet kanalu.no -> taler -> Siril Vaktskjold) er dette med å finne det du er skapt til å gjøre og det som får deg til å føle deg 100 prosent levende. Personlig har jeg storkost meg som lærervikar på Danielsen Ungdomsskole på Sotra de siste to månedene, og jeg vet at jeg definitivt har fått brukt mye av gavene og interessente Gud har lagt ned i meg. Sammenlignet med å jobbe som servitør i sommer, følte jeg at jeg gikk fra å eksistere til å leve på flere områder av livet mitt. Likevel vet jeg at det er andre sider av meg igjen som blir levende når jeg er i fattige land og driver misjon, og jeg kjenner at jeg er nødt til å jage etter dette selv om det også koster, for jeg vet at dette er gaver og drømmer som Gud har lagt ned i meg med en hensikt. Jeg kunne egentlig ha skrevet utrolig mye mer om dette, men jeg lar det være med dette for denne gang, og sier gratulerer dersom du har orket å lese så langt som dette.

Så torsdag går altså turen først til Redding og så videre med fly til San Diego den 17. november, der de kommer og henter meg og kjører meg over grensen til Mexico.
Tusen takk til alle som har vært med å gjøre livet mitt rikere disse månedene jeg har vært hjemme. Takk og pris for internett og andre muligheter til å holde kontakten. Og takk og pris at Gud er minst like nær og tilgjengelig i Mexico som her hjemme. På en måte sier han ikke "gå", han sier "kom".