fredag 24. februar 2012

To dager i Moldova

Tenkte jeg skulle dele noen flere observasjoner og høydepunkt fra mine siste dager i Romania og Moldova. Og ja, jeg kom meg faktisk til Moldova omsider, etter litt om og men.

Jeg tilbrakte helgen på UIO-basen i Constanta, noe som var en flott opplevelse. Staben der var veldig inkluderende og hyggelige mot meg, og jeg ble invitert med på både det ene og det andre av sosiale aktiviteter. Siden halve staben deres er på tur i Norge akkurat nå, og også siden jeg kom i helgen, fikk jeg ikke se noe av arbeidet de driver ute, men var likevel et nyttig og kjekt besøk. Mandag var jeg i kontakt med Virginia i Moldova, og vi bestemte oss for at jeg skulle ta bussen fra Constanta på formiddagen til en grenseby mot Moldova. Der kunne jeg bli plukket opp av noen bekjente av dem, som kom kjørende fra Bukuresti. Som sagt, så gjort, jeg kom meg på en humpete minibuss, og kjørte i 3-4 timer til en by kalt Galati. Det oppstod litt kluss da buss-sjåføren tydeligvis var lei av å kjøre, og bestemte at endestoppet skulle være midt i sentrum i stedet for på buss-stasjonen, men vi fikk kommunisert videre til de som skulle hente meg, og jeg satt meg på en pizza-restaurant for å vente. Der ble jeg vitne til noe som jeg har lært å sette pris på i rumensk kultur: folks hjelpsomhet. Det var nemlig ingen som jobbet der som snakket engelsk, men da noen tenårings-gutter kom inn, så jeg at noen av arbeiderne snakket med dem og pekte bort mot meg. Deretter ble en av guttene utkommandert til å snakke engelsk med meg, for å forsikre seg og at de jeg skulle møte visste hvor jeg var, og opplyse om at det er flere restauranter i samme kjede i byen.

Men jo da, de visste hvor jeg var, og etter en stund ble jeg hentet. Der jeg satt i bilen sammen med to moldovske menn, satt jeg og tenkte på hvor flott det er å tilhøre Guds familie. Her sitter jeg i bil sammen med to fremmede menn og skal krysse en landegrense, men samtidig vet jeg at vi er brødre og søstre, vi sitter og hører på lovsansmusikk og deler vitnesbyrd, og jeg kan føle meg helt trygg. Det eneste problemet var at jeg var ganske tissetrengt, men hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å holde meg. Og det ble ikke bedre av det neste som hendte. Da vi kom til grensen, viste det seg nemlig at de ikke ville slippe bilen over. De påstod at visa-papirene var utgått allerede, selv om han hadde fornyet dem for bare en uke siden med løfte om at de skulle vare lenge. Velkommen til korrupsjon…Så det endte med at jeg og han andre mannen gikk ut av bilen, og fikk haik med første bil som kom kjørende. Dette er også normal praksis i området, og et annet tegn på samhold og hjelpsomhet i kulturen.

Så ja, jeg kom omsider til leiligheten der mine moldovske venninner bor, og fikk gått på do. Deretter tilbrakte jeg de neste to dagene hos dem, i byen Cahul sør i Moldova. Jeg fikk blitt litt kjent med teamet de holder på å bygge, dele og be med dem, være med å se på engelsk undervisning som kirken driver, være med på Bibelgruppe, og få en omvisning i den lille byen. Det er litt uvirkelig for meg å prøve å innse hvor stor fattigdommen er i Moldova, men det er temmelig harde kår for folk flest. En månedslønn kan gjerne være nede i 100 euro, mens bare leie for en leilighet lett kan være det dobbelte. I tillegg kommer gass, elektrisitet, mat osv. Så det sier seg selv at det er ekstremt vanskelig for folk å få endene til å møtes. Dette er også grunnen til at halve befolkningen bor utenfor landet, der de jobber og sender penger hjem. Vanskelig for oss å forestille oss og forstå slike situasjoner. Samtidig var det oppmuntrende å være sammen med en gruppe som ønsker å bety en forandring for landet sitt, og har et positivt syn på saken.

Onsdag kveld satt jeg meg på en nattbuss til Bukuresti. Også dette var en interessant opplevelse, siden den lokale gutten som satt ved siden av meg og nesten ikke kunne engelsk, trodde at selv om vi ikke kunne snakke sammen, så kunne vi jo kose. Jeg måtte to ganger avslå tilbudet om å holde ham i hånden. Men det føltes ikke noe truende, bare komisk. Jeg satt også der og tenkte på hvor mye man opplever når man reiser rundt alene på lokale premisser. Jeg prøvde å få frem litt selvmedlidenhet over hvor mye kjekkere det hadde vært å dele opplevelsene med flere, men av en eller annen grunn virket det ikke. Jeg sier ikke at det er førstevalget mitt å reise rundt så mye alene, men jeg merket at Gud gav meg nåde til å gjøre det denne måneden, og ikke en eneste gang har jeg kjent meg ensom eller trist.

Etter at vi kom frem til Bukuresti i går morges, ble det frokost på Mac Donalds på togstasjonen, før jeg tok buss til flyplassen og ventet der. Jeg var utrolig trøtt, og det ble mye venting både på den flyplassen og senere i Frankfurt, men jeg kom meg omsider til Bergen og landet sent i går kveld. Så nå er det bare til å pakke om og forberede meg til å flytte til Grimerud igjen på søndag der familiemisjons-skolen starter om en uke. Har mange inntrykk å fordøye, og mye å be over, men er fornøyd med turen min, og tror det var viktig at jeg fikk gjort dette.

lørdag 18. februar 2012

Kamp mot negativitet og håpløshet

Jeg kommer ikke over å snakke om verdien av håp, og hvor viktig dette er i Romania. I natt tok jeg natt-toget ned fra Medias til Constanta, og det utviklet seg til en interessant opplevelse. De første 6 timene av turen var i en slags sove-kupe for 6 personer. Ikke de mest opptimale forholdene, og sov lite, men jeg syntes likevel det var en behagelig måte å reise på, forholdene tatt i betraktning. Da vi kom til Buchuresti måtte jeg bytte til en annen vogn på toget, og kom i snakk med en mann som hjelp meg med kofferten. Det hele startet litt dårlig, fordi jeg var dum nok til å gi noen småmynter til noen tiggere som kom på toget, noe jeg vanligvis ikke gjør. Han så dette, og stemplet meg som naiv, godtroende turist med en gang, og begynte å snakke om hvor forferdelig landet hans er og hvorfor i all verden jeg kommer hit fra Norge. Jeg prøvde å si at jeg har håp for Romania, men han kom bare med det ene negative motargumentet etter det andre.

Ca en time senere stoppet plutselig toget, vi fikk beskjed om at det var et problem med lokomotivet og at vi måtte vente på et nytt. Gledes-sprederen i vognen min begynte straks å snakke om et tog som hadde blitt stuck i snøen i Romania i forrige uke som ble stående i 5 dager uten at folk fikk mat eller hjelp, og prøvde å forberede meg på det verste (det tok forøvrig 2 timer). I den anledning benyttet han også anledningen til å snakke videre om alt som er galt i landet hans. Og han fortsatt å si igjen og igjen til meg: ”Jeg skulle likt å treffe deg igjen om et par år og se hva du sier da om landet mitt”, sikker på at jeg ville ha gitt opp allerede og blitt negativ som han. Det var faktisk en ganske deprimerende samtale, og jeg kjente hvordan jeg måtte anstrenge meg for å ikke la meg dra ned med negativiteten hans.

Jeg innså etter en stund at uten Gud er det faktisk temmelig håpløst og nesten umulig å ikke gi opp. Jeg skiftet dermed vinkel, og begynte for alvor å snakke om hvorfor jeg har håp, at det er fordi jeg har Gud, og jeg kan se ting fra Guds perspektiv. Og jeg vet at ingenting er umulig da. Jeg fortalte ham om ting jeg ønsker å se skje i landet hans, og om ting jeg ser som faktisk har blitt bedre her de siste årene. Han var fortsatt skeptisk, og vi gikk inn i noen trettende diskusjoner, men jeg merket likevel en endring i holdingen hans. Mot slutten av samtalen sa han faktisk: ”Vet du hva, når du har Gud tror jeg faktisk at du kan oppnå noen av disse tingene du vil”. Og han fikk mail-adressen min og sa at han skal maile meg om et par år for å spørre om jeg fortsatt har håp for Romania. Det var interessant for meg igjen å merke igjen hvor dypt håpløsheten sitter i det rumenske folket, men også at de eneste løsningene som kan bringe håp er med Guds perspektiv. For å kunne utrette noe som helst her kommer jeg til å være totalt avhengig av ham.

torsdag 16. februar 2012

Når alt ikke går helt min vei

Ja, det er jo dager der ting ikke helt går din vei. Og jeg har også hatt slike øyeblikk på turen min. Som for eksempel forrige lørdag da jeg skulle besøke noen venner i 4. etasje i en gammel blokk, og heisen, som var ca 1.5 kvadratmeter og så ut som om den var tatt ut fra et museum, rett og slett ikke ville åpne døren da jeg kom opp. Jeg fikk faktisk ikke panikk, men tenkte litt på hvordan mamma ville ha reagert med klaustrofobien sin. Til slutt fikk jeg kontakt med de jeg skulle besøke, og det viste seg at heisen kiler seg når du prøver å åpne døren for tidlig, og vi fikk løst problemet. En annen ting som ikke gikk helt som planlagt, var da jeg samme ettermiddag tok bussen videre til byen Cluj, som ligger 2-3 timer unna. Det vil si, opplysningene fra buss-selsakept sa at det skulle ta 2 t og 45 min, og at vi skulle være fremme kl 19:00. Så da vi stoppet på en buss-stasjon kl 18:30, falt det meg ikke en gang inn at vi kunne være fremme allerede. Og det hjelper ikke at de gir null informasjon på rumenske busser og tog med hensyn til hvor vi befinner oss. En del passasjerer gikk av, og noen nye kom på, men jeg ante fortsatt fred og ingen fare. Men da klokken var blitt 18:50 begynte jeg for alvor og lure, og begynte å spørre meg omkring på bussen. Hadde ikke frimodighet til å prøve på rumensk, men til slutt var noen villig til å snakke engelsk og kunne opplyse om at joda, vi var i Cluj. Så jeg fikk fortet meg frem og forklart en irritert buss-sjåfør at jeg måtte av, og han ble ennå mer irritert da han måtte hjelpe meg å få tak i kofferten som nå stod innenfor masse ny bagasje. Men ærlig talt, jeg må si jeg følte meg ganske uskyldig oppi det hele. Fint jeg kom meg av i alle fall, for 5 minutt senere kjørte bussen videre, og jeg ventet noen minutter utenfor før jeg ble hentet av de jeg skulle besøke.

Så er det andre ganger at litt større ting ikke går helt som planlagt. Nå hadde jeg nemlig planlagt å reise videre til Moldova i dag, men det viser seg at veiene er sperret på grunn av snø. Vi tok en revurdering av planene, og jeg ble med Helga tilbake til Medias i stedet i dag, der jeg begynte turen min for tre uker siden (hun var nemlig taler på DTS i Cluj de par siste dagene). Nå er planen at jeg i løpet av de par neste dagene tar toget ned til UIO-basen i Constanta (der jeg var med Kristkirken for 10 år siden) og besøker der et par dager. Forholdene er ikke toppers for å dra dit heller, men det går tog, så det skal gå på et vis etter hvert. Og dersom veiene skulle klarne opp, kan jeg dra opp til Moldova fra Constanta også neste uke, selv om det da bare blir for et par dager. Er jo synd his Moldova-besøket ikke blir noe av, men prøver å ikke stresse. Og har faktisk følt meg veldig avslappet med alt dette. Så stoler på at det blir bra uansett, og at Gud kan bruke turen min nå til å lede meg videre.

tirsdag 7. februar 2012

Håp for Romania



Jeg er nå i Targu Mures, temmelig midt i Romania, dersom noen er interessert i å se på et kart. Det har vært store mengder snø her siste uken, og har vært nede i -20 grader, og jeg må innrømme at akkurat det ikke var forventet fra min side. Det kan muligens skyldes manglende forskning i forberedelsesprossessen, men jeg har heldigvis med meg min nye dunkåpe, som allerede kan kåres til årets innvestering. Jeg besøker en UIO-base her som driver mye spennende arbeid. En av hovedgrunnene til at jeg kom hit, er at jeg har fått kontakt med en tysk jente, Nadja, via felles bekjente, som jobber her. Hun har lenge hatt på hjertet å være med å se utvikling i fattige sigøynerlandsby, og for noen måneder siden satt hun seg i bilen sammen med to andre fra staben og ba Gud om å lede dem. De kjørte rundt og så på ulike landsbyer i nærheten, og kom omsider til en landsby der en full ungarsk-talende rumener prøvde å vise dem rundt. ”Hva er videre inn den veien opp i åsen?” spurte de ham. ”Ingen har lyst å dra dit”, var svaret de fikk. ”Der bor bare fattige sigøynere”. Nadja og lederne så på hverandre, og visste at de hadde funnet stedet sitt.


Nå, noen måneder senere, har Nadja begynt å besøke landsbyen minst to dager i uken. Hun har bygget kontakt med alle familien (det er kun rundt 10 familier der, under 100 personer), og brukt tid med barna. Hun har prøvd å ikke gi dem for mye ting og mat fra begynnelsen, så de ikke bare ser på forholdet som et gi-og-motta forhold, men hun fikk gitt dem tepper, noen klær og varme vinterjakker til barna etter jul. De har også vært og snakket med læreren der (som kommer inn i taxi hver dag, og sliter stort med å inspirere barna) som har gitt dem lov til å bruke skolehuset til å ha samlinger med barna.


Det er en landsby med ekstrem fattigdom, der de fleste er arbeidsledige og analfabeter. De snakker mest ungarsk, og lite rumensk, noe som gjør det ennå vanskeligere for dem å integreres i samfunnet. Barna viser lite interesse i skolegang, fordi de ikke har noen forbilder som har tatt utdanning og kunnet endre situasjonen sin. De har ikke innlagt vann, kun en brønn med laber kvalitet. De har ikke elektrisitet i husene, og dårlig tilgang til butikk og sykehus. Så behovene er mange. Men samtidig er det spennende, særlig siden landsbyen er så liten at det faktisk vil være mulig å se en dyptgående forandring der. Nå er det bare viktig med masse visdom i forhold til hvordan gå frem.


Jeg har vært med Nadja ut for å besøke landsbyen tre ganger nå, og barna er helt herlige. De har selvsagt sine problemer, men de er veldig kjærlige og åpne, særlig når du kommer for andre gang og de kjenner deg igjen. Jeg har vært med på samlingen de har med dem, der vi synger sanger med bevegelser, gir dem noe varmt å drikke, leker, snakker med dem og hjelper med lekser. Kommunikasjon er selvsagt en utfordring, i tillegg til at de nesten ikke kan lese eller skrive, og ikke liker å sitte stille og høre etter lenge om gangen. De ønsker etter hvert å kunne undervise dem mer systematisk om Gud, så i den forbindelse har jeg funnet frem søndagsskoleopplegget vi laget i Mexico, bearbeidet det og prøvd å tilpasse det for denne situasjonen. Resultatet er nå 3 måneder med undervisning for dem (for 2 dager i uken), og mer er på vei.


Det har faktisk blitt mer skriving på meg også mens jeg har vært her. Carmen, en av hovedlederne på basen her, spurte meg en av de første dagene om jeg kunne tenkte meg å skrive en artikkel for et kristent blad her. Hun var nemlig blitt spurt, men har det travelt, og ville gi meg en mulighet. Så jeg tok muligheten, og skrev en artikkel om håp. Det var spennende for meg, for jeg har aldri skrevet en artikkel for noe slikt før. Carmen oversatte den, og sendte den til redaktøren i dag. Redaktøren likte den og følte at dette er viktig for Romania, og bad om at jeg også skriver en presentasjon av meg selv og noen ord til Romania. Så dette er litt artig, og jeg ber om at Gud skal bruke artikkelen min til å gi håp og inspirere folk.