mandag 28. desember 2009

Julefeiring og barnepass



Da har jeg opplevd og overlevd min første jul borte fra Norge og familien. Det var veldig forskjellig fra jul hjemme, noe som kanskje var like greit så jeg ikke engang trengte å sammenligne og lengte hjem så mye. Det første vi gjorde her var en fellessamling kl 15 på julaften der vi sang et par julesanger og hvert av barnehjemshusene bidro med et underholdningsinnslag. Vårt hus bestemte seg også for å delta etter mye gruppepress, og øvde inn en tåpelig dans til ”Feliz Navidad” i siste øyeblikk. Siden jeg bidro med flere av bevegelsene, var jeg også den eneste som kunne danse den uten å se helt forvirret i, noe som resulterte i at jeg tydeligvis imponerte mexicanerne med hofte-moovsene mine, eller vrikking som Karina kaller det, og fikk mange kommentarer fra barna etterpå. Etter fellessamlingen var det mexicansk mat på kjøkkenet, noe som kalles Tamale, og jeg har ingen ide om hva det egentlig er. Deretter var det piñata for barna, noe som tydeligvis er den store nasjonalsporten her i Mexico, før de fikk nye pysjamaser og julestrømper fylt med godteri og små gaver.
Så var det hele over, og klokken var kun 19. Jeg vurderte å gå til rommet mitt for å drikke importert Lerum julebrus og være deprimert, da Solema, mexicaneren vi bor med, kom og inviterte meg til å bli med henne på en fest til en hun kjenner. Vi skulle få skyss med noen naboer som skulle på kino. Men da vi kom inn i bilen begynte de andre å snakke om at to personer nettopp var blitt drept i nabolaget der festen var, så vi feiget ut og bestemte oss for at vi ikke hadde lyst å dø på julaften, og ble heller med naboene våre for å gå på kino. Det viste seg at kinoene stengte kl 19 siden det var julaften, så vi endte opp på en matbutikk i stedet. Jeg og Sulema følte oss deprimerte og kjøpte så masse trøstemat at de andre bare lo av oss.
Da vi kom tilbake gikk vi bort til et av jentehusene med barnehjemsbarn der blant annet Sulemas to søstre bor, og så på film og overnattet der.

Neste morgen våknet barna allerede klokken 5.00 og stormet ut i stuen for å åpne gavene sine som var blitt plassert der i løpet av natten. Det var for øvrig en enorm mengde gaver, jeg kan skrive under på at amerikanere er sjenerøse med å sende julegaver. (og ja, jeg var med å sortere og pakke inn gaver, timevis med arbeid). Det var minst 10 gaver til hvert barn, og en opplevelse å få se noen av dem åpne dem. Senere på morgenen spiste jeg julefrokost med folk fra staben (enchiladas, veldig godt, men ikke særlig julete spør du meg) og så ”Elf” på DVD, og så var julefeiringen over for min del.

Ellers har jeg også fått tilbragt mer tid sammen med barnehjemsbarna nå i juleferien, og kan snart navnet på alle 54. Begynner å bli glad i flere av dem. Forrige uke ble jeg bedt om å passe huset med de 8 eldste guttene i noen timer. Jeg endte opp i brytekamp på stuegulvet med tre av dem mot meg, og må innrømme at jeg storkoste meg. Nå i helgen passet jeg det samme jentehuset som jeg har passet en gang tidligere, men alene denne gangen. Det består av 18 jenter mellom 2 og 17 år. Jeg må innrømme at det er ganske tøft, særlig fordi de eldste jentene blander seg veldig mye inn i å oppdra de yngre, og gir dem gjerne kontrabeskjeder til ting jeg har sagt, og får meg til å føle meg som en idiot med null autoritet. De gir meg sjelden mulighet til å irettesette de yngre før de allerede har skreket til dem og truet med en straff og jeg må velge om jeg skal gå i mot dette og forvirre barnet og skape en stor diskusjon, eller heller si meg enig og føle meg maktesløs. Og det gjør det ikke bedre at alt må foregå på spansk. I tillegg er det vanskelig for meg å vite hvordan jeg skal forholde meg til de eldste jentene, om jeg skal prøve å være venner med dem eller oppdra dem. Jeg antar det er slik det føles å ha tenåringer i huset, men jeg føler meg liksom ikke helt klar for å bli kastet inn i den oppgaven ennå. Jeg synes ikke akkurat det er gøy å få respektløse svar og overlegne blikk fra jenter på 14-15år, og velger heller å irettesette dem for lite. Etter en diskusjon med den mest sjefete av dem i går kveld, der hun anklaget meg for å ikke gjøre noe for å oppdra de yngre, begynte jeg å grine ute i stuen. Klarte ikke å skjule det for barna, og følte meg ganske dum. Jenten det gjaldt forstod etter hvert at hun var grunnen til at jeg gråt, og sa unnskyld, men jeg tror ikke hun egentlig forstod problemet. Senere på kvelden skulle jeg egentlig bli avløst av en annen, som aldri dukket opp. Så jeg måtte til slutt legge meg, og gråt meg i søvn. Et par timer senere ble jeg vekket av gråt fra 2-åringen Paula som ligger på samme rom som meg. Etter ca en halvtime av og på med grining der jeg gikk frem og tilbake mellom sengene, tok jeg henne over i sengen min. Hun fortsatte å våkne regelmessig for å gråte litt og klamre meg så tett fast til meg at det var vanskelig å sove, så når vekkerklokken ringte tror jeg ikke jeg hadde fått særlig mye søvn. Personen som skulle passe huset hadde fremdeles ikke dukket opp, men de sendte over en annen for å ta over midlertidig så jeg skulle få fri.

Alt i alt synes jeg det er en god erfaring å passe på barnehjemshusene tross alt, og det gir meg et virkelighetsmøte med hvordan det er å drive barnehjem. Det er lett å tenke at du skal inn i barnehjemsarbeid og bare elske barna og være god mot dem, og glemmer å ta med i beregningen at mange av barna er problematiske og respektløse, og du ofte ender opp med å gå til sengs og føle deg som en idiot og at alt du har gjort den dagen var å kjefte på alle og være forvirret og utålmodig. Selv om det kan være hardt, så vet jeg likevel at det er bra for meg i det lange løp, og gir meg mange viktige erfaringer. Skal passe hus igjen neste helg, det andre jentehuset denne gangen. Gruer meg ikke, men håper på bedre opplevelser enn denne helgens.

lørdag 19. desember 2009

"Tett ved sida mi går Jesus", bokstavelig talt



slosskamp over pinata, og julegaver fra elever

I går var siste skoledagen før juleferien. Ikke det at jeg på noen måte føler julestemning, temperaturen har krøpet opp igjen til over 20 grader i solen på dagtid, og ikke mye snø eller adventstunder eller adventskalendere eller nøtter i sikte. Jeg har bakt både pepperkaker og kakemenn opp til flere ganger da, blant annet forrige helg da jeg plutselig måtte være helgemamma for et av jentehusene her med 18 jenter mellom 2 og 17 år.

Siste skoledag før ferien betydde også min siste dag som lærervikar i 5. klasse. Elevene har vært temmelig bråkete de siste par dagene, men jeg merker likevel at jeg kommer til å savne dem. I går var det ingen vanlig undervisning, kun juleavslutning. Klokken ni på morgenen hadde vi matorgie på klasserommet med to gedigne pizzaer, 4 store kaker, gele, kakemenn og brus. Jeg tenkte at vi ikke kom til å spise halvparten engang, men jeg har aldri sett på maken. De 25 små mexicanske barna hev innpå alt sammen! Etterpå skulle de leke med piñata, du vet de figurene fylt av snop som henger, og så skal et barn slå på den så snopet detter ut. Det er ulike versjoner av leken, men i mine elevers versjon var det sånn at en person slår mens alle de andre sloss om snopet som detter ut. Problemet var bare at snopet ikke kom ut, i stedet falt hele pinataen ned på gulvet. Og alle barna kastet seg over den i en stor haug som et annet amerikansk fotball-lag og rev den i stykker. Etterpå hadde vi diverse sinte og skadde elever, blant annet blødende fingre etter stifter som var i pinjataen og hoder som hadde krasjet sammen. Det tok en god halvtime før jeg fikk dem rolige nok til at de fleste gikk med på å leke noen mer organiserte leker. Dagen ble avsluttet med felle filmvisning, hvor blant annet en av mine elever sovnet, sliten og forspist.

Dagen før da jeg opplyste dem om hva som skulle skje på juleavslutningen, og hvilke mat de forskjellige skulle ta med, spurte noen av dem om det ikke var noe mer de skulle ta med. ”Nei”, sa jeg ”kun presanger til meg”. Jeg smilte og trodde at ironien kom tydelig frem. Men i går fikk jeg jammen julegaver fra flere av elevene, blant annet sjokolade og noen smykkesett. Det er mulig at de ville ha gitt meg noe uansett, og jeg håper inderlig at de skjønte at jeg tullet dagen før, for jeg følte meg temmelig dum. Når jeg har sunket så dypt at jeg som autoritetsfigur tvinger julegaver til meg fra fattige mexicanske barn, da er det gale. Men samtidig setter jeg stor pris på det også da, dersom det ble gitt fra hjertet. På torsdag fikk jeg et kort fra en av jentene der hun takket meg for å ha vært deres lærer nå, ha undervist dem og vært glad i dem. Det betydde utrolig mye for meg at hun skrev at jeg var glad i dem, for jeg føler ikke akkurat at jeg oste av kjærlighet når jeg til tider stod der oppe og ropte: ”sitt ned! Ti still! Hør etter!” og sendte flere meldinger hjem. Et par av jentene her på barnehjemmet fra klassen min har klaget til andre de bor med på at jeg er en slem og sur lærer, men det får jeg heller tåle, selv om jeg ikke liker å høre det (nei, jeg er fremdeles ikke moden nok som lærer til ikke å ta meg nær av slike ting). Litt vanskelig å ikke være sur mot dem når de langt ut i timen fortsatt ikke har begynt å jobbe og heller valser rundt i klasserommet for å prate med folk eller klippe ut bilder fra blader og lime på pulten sin. Jeg har jo ingen ønske om å være sur mot elever, og så lenge de gjør noenlunde det de skal, vil jeg si at jeg som oftest heller er litt for snill.

Siden de er 5. klassinger, så merkes det godt på guttene at de begynner å bli litt for store og kule til å vise for mye følelser og for mye fysisk kontakt. En av guttene i klassen heter Jesus, jeg vet det er et vanlig navn her, men det er litt rart likevel. Han er en av de største guttene i klassen, og går alltid rundt og ser kul og litt forvirret ut med kaps og hettegenser. Han sliter med å se hva jeg skriver på tavlen, og da jeg lot ham få prøve brillene mine, spurte han om å få låne dem resten av dagen. Han sier ellers ganske lite i klassen, men etter at jeg hadde vært der et par dager, begynte han av og til å plutselig komme opp til kateteret i pauser og bare stå der uten å skulle noe spesielt. Og i blant når vi skulle gå noen steder kom han bort til meg og bare gikk ved siden av meg uten å si noe. Selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle forholde meg til det, så betyr det vel at han har lyst på kontakt og trenger voksenkontakt. Får lyst til å ta ham med meg hjem og bare bruke tid med ham. På slutten av dagen i går kom han bort til meg og bare sa ”God Jul”, og da gav jeg ham en klem enten han ville det eller ikke. Resten av dagen hadde jeg sangen ”Tett ved sida mi går Jesus” på hjernen.

tirsdag 15. desember 2009

10 år gamle "Latino lovers"


Ja, nå har jeg over en ukes erfaring som lærervikar på en ekte mexicansk skole. Skolen her er drevet av Rancho, dvs at skoleledelsen er våre folk, men alle lærerne er vanlige mexicanske lærere hentet inn utenfra. I tillegg til barnehjemsbarna består skolen av nesten 150 andre elever utenfra som kommer med skolebuss hver dag, får servert mat etter skolen og er her på en slags SFO til foreldrene er ferdig på jobb. Det er en klasse på hvert klassetrinn her, og skolen består av førskole og 1. til 6. klasse. Skolen varer fra kl 07.00 til 12.00 hver dag på hvert klassetrinn, temmelig korte skoledager spør du meg, særlig når du tar i betraktning at de har 20 min friminutt og 30 min lovsang, i tillegg til 30 min kristendom på slutten av hver dag med en annen lærer.

Undervisningen er stort sett lagt opp til at elevene skal sitte og jobbe i bøkene sine, folk driver veldig lite tavleundervisning her. Alle skolebøkene er like i hele Mexico, så temmelig lett å foreta nasjonale prøver, og lite rom for frihet. Siden elevene gjør mye av arbeidet på egen hånd ved pultene, må også læreren sjekke og rette alt de gjør for å forsikre seg om at de lærer det de skal. Det vil si at det meste av lærerens tid går med på å løpe rundt og sjekke det de har gjort, og signere under det, i tillegg til å forklare til hver enkelt det de ikke forstår. Alle leksene må også sjekkes av meg og signeres. Dette er vel og bra, men det er jo ikke verdens letteste oppgave for meg å vite om det de gjør er riktig eller ikke. Jeg forstår heldigvis det meste av spansken i bøkene deres, men problemene går mer på at jeg ikke husker detaljene rundt styringsformen i romerriket, hvilke kontinent som er det største i verden, cellenes ulike funksjoner og egenskaper, verbbøyinger på spansk osv, og vi er ikke i stand til å finne lærerens fasit. Dermed blir det mye etter tipp- og vinn metoden, og mye ting signert av meg som jeg på ingen måte kan stå for i ettertid. Og for å øke stresselementet litt, så har de nasjonale prøver i alle fag første uken i januar. Skulle gjerne gjort mer tavleundervisning, men spansken min gjør at mine forsøk på det så langt ikke har vist imponerende resultater.

Elevene her er heller ikke de mest disiplinerte jeg har vært borte i, men det forstår man fort grunnen til når man også ser hvordan voksne her synes det er greit å rope i munnen på hverandre og ikke vise respekt for personer som prøver å ta ordet. Klassen min er likevel ganske disiplinerte, og tilbringer det meste av tiden ved pultene sine. Men jeg har måttet ha et par alvorsprater med dem på gebrokken spansk, for å ikke ta lekser på alvor, ville gå på do hele tiden, og å ta seg merkelige friheter som å plutselig flytte pulten sin til et annet sted i klasserommet eller begynne å leke med barbie. Jeg sliter også i blant med å forstå hva de sier, det kan være så enkle ting som ”hva er klokken”, sagt på en annen måte en jeg er vant til. Og i dag presterte jeg å rope ut : ”Kan alle sammen føle seg!” i stedet for ”Kan alle sammen sette seg!”, og fikk noen rare blikk.

Men ellers må jeg si at jeg tross alt koser meg. Jeg har sneket inn en god del ting som ikke står på pensum, blant annet å telle og regne fra 1 til 10 på norsk, å si ”God morgen Siril” og ”Takk for i dag”, å synge Knutsen og Ludvigsens ”Hallo, hallo”, en lang og god geografitime om Norge, et par setninger på fransk, et par engelske sanger og en del annet snaks. Forrige tirsdag var det så mye regn at kun 8 elever kom på skolen, så den dagen koste vi oss med mange slike aktiviteter. Min favorittelev Alejandro, som også bor på barnehjemmet her, roper ”hei på deg” hver gang han ser meg nå. Flere av disse småguttene er for øvrig skremmende flørtete, det er temmelig komisk. Første dagen satt flere av dem der og blunket til meg og sa ting som ”bonjour mademoiselle” (da de hørte at jeg kan fransk), og jeg har fått spørsmål som om jeg har noen yngre søstre. De begynner tydeligvis tidlig her disse ”latino loverene”, for sjarmerende er de absolutt allerede i en alder av 10 år.

onsdag 9. desember 2009

Gud er alltid god

Har skjedd en del dramatiske ting i det siste, så nesten litt vanskelig å velge hva jeg skal fokusere på å skrive om. Lørdag var jeg og de to jeg deler rom med, Jesse og Lizzy, inne i Tecate sentrum og gikk på kafe og ordnet diverse ting. Da vi kom tilbake til bilen til Jesse, dvs der bilen hadde stått, viste det seg at den var sportløst forsvunnet. Vi håpte først at den var tauet, men den er nok dessverre stjålet. Så noen der ute har fått seg en ny svart Cherokee jeep. Vi gikk til en butikk der vi fikk låne telefon og ringte noen fra Rancho som kunne komme og hente oss. Så nå står vi jentene uten bil.

Søndag kveld døde farfar av kreft hjemme i Bergen, jeg ikke fikk beskjeden først i går pga av dårlig nett-tilgang. Selv om jeg på en måte var forberedt på at det nok kom til å skje mens jeg var her, så hadde jeg ikke trodd det skulle komme så snart. Og det føles også selvsagt rart, særlig siden han er den første av besteforeldrene mine som dør. Og trist å ikke kunne være sammen med familien når dette skjedde.

Natt til tirsdag ble vi vekket mitt på natten av en av lederne på basen som fortalte at den 4 måneder gamle babyen til to elever på bibelskolen hadde sluttet å puste, og var blitt kjørt til sykehuset. Vi var oppe og ba i to timer, men fikk vite på morgenen at den lille gutten Otto dessverre var død. Moren hans, Doris, er bare 17 år gammel (ja, hun giftet seg utrolig nok i en alder av 15 år), og er en av de jentene jeg hadde fått god kontakt med. Hun var senest i huset vårt og fikk kakemenn og kaffe samme kvelden som dette skjedde.

I tillegg går de gjennom en vanskelig prosess på bibelskolen her nå i det de prøver å få skolen offentlig godkjent som universitet og også løsriver seg fra å være under kirkesamfunnet den tidligere stod under (Assemblies of God) av ulike årsaker. Dette er blitt tatt ille opp blant flere av studentene og lærerne, og det kan se ut som om mange av dem ikke kommer tilbake etter juleferien. Så mange utfordringer akkurat nå. Men som jeg sa til en av elevene i 5. klasse i går som klaget på at en oppgave var vanskelig: ”Livet er vanskelig av og til. Men det er slik man vokser, gjennom å gjøre vanskelige ting”.(bare at jeg sa det på klosset spansk, så det hørtes nok ikke like fint ut).

Jeg er ved godt mot tross alt, og er glad for at jeg har fått indoktrinert at ”Gud er god, hele tiden” så mye i Bethel at jeg faktisk har begynt å tro det helt på alvor. Jeg vet at Gud er god, at ingenting vondt som skjer kommer fra ham, men at han likevel kan få noe godt ut av alle situasjoner. Merker at det er godt å være på en plass der de andre lederne tenker det samme i forhold til dette. Det er godt å tilhøre en Gud som er tvers gjennom god og bare vil det beste for oss.

I tilegg er det mange gode ting som skjer her også. Jonathan, den tidligere studenten som vi drog på sykehuset og ba for for et par uker siden, har våknet opp fra koma, til tross for at legene mente han var hjernedød og ikke gav mye håp. Han er fortsatt ikke bra, men på bedringens vei. Har fått høre flere andre vitnesbryrd også i det siste om mennesker som er blitt bedt for av folk her, blant annet helbredelse av brystkreft og hepatitt C. Et ektepar fra staben her; Damaris og David, skulle i banken for å betale kredittkortregningene sine for et par uker siden, og var usikker på hvordan de skulle klare det. Men i banken fikk de beskjed om at:” Nei, dere skylder ikke noe. Vi skylder dere faktisk penger. Vil dere ha det på sjekk eller satt inn på konto?”. Er ikke det et mirakel så vet ikke jeg. Jeg storkoser meg også som lærer for tiden, selv om jeg har visse utfordringer (skal komme mer tilbake til dette senere).
Gud gir oss i sannhet nåde nok for hver dag! Vær gjerne med å be for meg oppi alt dette.

søndag 6. desember 2009

S.O.S.

Ok, saa jeg har morsomme nyheter: Gjett hvem som er blitt spurt om aa vaere laerervikar for 5. klasse paa den mexicanske barneskolen her de neste par ukene fram til jul? Og som var gal nok til aa si ja? Joda, det er meg det. Det vil si undervise 25 mexicanske barn paa spansk. Hver eneste dag fra kl 07.00-12.00. I alle fag. Som deres eneste laerer. Er spansken min virkelig god nok for oppgaven? Overhode ikke! Men ser likevel frem til erfaringen med skrekkblandet fryd. Hvordan setter man seg i restepk hos elever som en ikke en gang snakker spraaket til paa en skikkelig maate? Jeg forstaar som regel ca halvparten av det folk sier til meg her, saa det kan fort bli litt uheldig i en klasseromsetting der det som sies kan vaere litt viktig. Og sliter ennaa mer med aa svare paa skikkelig spansk uten aa faa jernteppe. Blir fort langt pauser for aa slaa opp i min lille ordbok eller foreta en liten verbboeying i hodet. Jeg kan heller ingen av reglene eller rutinene for til 5. klasse her. Det jeg har sett fra mexicansk skole saa langt tyder i tillegg paa mye braak og mangel paa disiplin og respekt i klasserommet, saa jeg driver allerede og oever meg paa hvordan jeg kan si paa spansk at " det er viktig aa ha respekt for meg og vaere stille, selv om jeg ikke snakker saa bra spansk". Haha, dette kan bli interessant. Vaer gjerne med aa be for et mirakel, dvs at dette faktisk gaar bra.

torsdag 3. desember 2009

Spysyke og møte med Mexicansk skole


Tenkte å gi en liten oppdatering på et par hendelser fra denne uken så langt. Mandag hadde jeg fridag, og det viste seg å bli en veldig god dag. Noen av barnehjemsjentene pyntet huset sitt til jul, og jeg hjalp dem med det, i tillegg til å bake eplekake og dele ut til folk. På kvelden hjalp jeg til på undgsomssamlingen igjen, har begynt å bli litt kjent med tenåringsjentene nå, bare synd jeg ikke kan snakke bedre spansk med dem ennå.

Tirsdag var jeg nede på skolen her og fikk litt omvisning i de ulike klasserommene, og hjalp til litt på kontoret. Jeg kan få være med å hjelpe til som assistent i 3. klasse sa de, dersom jeg ønsker å bli aktivert så mye som mulig. Har nelig mye fri nå, fordi de amerikanske barna har dratt på 3 ukers ferie med besteforeldrene sine. Jeg tenker derfor å hjelpe til mye på barneskolen her nå, for å fortsette med det ca en dag i uken når de amerikanske elevene mine kommer tilbake. Tirsdag kveld var jeg med ut i en lansby for å ha møte der. Vi måtte sitte inne i en tilhenger for å få plass til alle i bilen, og jeg tenkte at slik føles det nok delvis å bli menneskesmuglet. Problemet var at jeg ble bilsyk på veien hjem, og måtte spy da jeg kom hjem. Ingenting overraskende så langt for de som kjenner meg, men det rare var at kvalmen ikke gav seg med dette. Så den som ble gående mellom en knirkende køyseng og toalettet i mørket den natten, var jeg, til tider skjelvende av feber. Om morgenen var jeg ikke like kvalm lenger, men ble likevel liggende i sengen hele dagen, slapp i kroppen og svimmel. Satser på at det ikke var svineinnfulense, prøvde meg ikke på noe Tamiflu i alle fall.

I dag følte jeg meg mye bedre, og bestemte meg for å gå og være assistent i 3. klassen. Det var en interessant opplevelse, 30 elever i klasserommet, flere av dem med mer eller mindre adhd-liknende adferd. Leksene ble gitt muntlig på slutten av dagen, og elevene var selv ansvarlige for å skrive dem opp, noe bare noen få av de gjorde. De fleste av dem virker mer oppmerksomhetssyke og med markeringsbehov enn som typiske problemelever. Tror jeg kan ha ting å bidra med her, i alle fall når spansken min blir bedre. Dette skal nok kunne inspirere til noen gode skildringer senere.

Ellers sloss vi også en evig kamp mot vann og strøm her. Har en gammel generator som gir oss strøm mellom kl 05.00 og 22, men den driver og slår seg mye av for tiden, så har velsig ustabile strøm- og dermed også internett-forhold. Og som om ikke det skulle være nok, så funker vannet i huset vårt ca annenhver dag nå om dagene. Så iblant merker jeg at forholdene er litt mer primitive, selc om det stort sett er bedre enn jeg fryktet.