Grafitti

Jeg tok alle elevene mine til et kunst-studio i tecate forrige uke drevet av en som jobbet på basen her før. Siden mange av guttene elsker grafitti, lot jeg dem ufrolde seg med at jeg betalte for innkjøp av spray og lerret. Grafittien i bakgrunnen her pryder nå klasserommet vårt (merk dere at navnet mitt er der). Takken var at noen av guttene ble så inspirert at de løp og sprayet andre vegger i en tunell her i nærheten midt i skoletiden, så det var ikke mye å rope hurra for.

Ellers jobber jeg hardt med taktikker for å få dem til å jobbe mer med skolearbeidet, har begynt med ukentlige tester nå for å se hva de lærer, med mulighet for å ta opp igjen deler som de stryker på. Alt dette krever selvsagt mer arbeid fra meg, men føler det er verdt det. Jeg har jobbet tre 13-timers dager denne uken, så ser frem til helgen for å si det sånn.

Men det skjer masse bra også. I går gikk en av elevene mine opp på morgensamlingen og sa at han er så takknemlig for at han er her, og at livet hans er forandret, og at han nå tror på Gud og kan lovprise uten å være flau foran de andre. Og har fått bedt for og snakket med flere elever om ulike problemer og ting. Så jada, det ruller og går her borte.

Og litt større problemer

Ja, beskrev noen av hverdagsproblemene og utfordringene i skolen i min forrige blogg. Den siste uken har jeg også plutselig befunnet meg ansikt til ansikt med litt større problemer i livene til elevene mine. Jeg har egentlig ikke så mye erfaring som ungdomsleder, og jeg merker at det er nytt for meg å måtte forholde meg til denne typen problemstillinger. Forrige uke var blant annet en av jentene i klassen borte, og sendte meg melding om at hun var syk og lammet i ansiktet og om det var greit at hun ikke kom på skolen hele uken, til hvilket jeg svarte ja og sendte arbeid med venninnen hennes. Mot slutten av uken fikk jeg vite via andre at grunnen til at hun ikke kom, var at hun var blitt banket opp av faren og ikke ville komme på skolen med blåveiser, opphovnet øye og skadet nese. I dag kom hun på skolen igjen og spurte om vi kunne snakke sammen. Jeg gikk fra de andre eleven i en time (ja, vi burde hatt en rådgiver)og hun fortaltle om hele situasjonen. Det er en typisk situasjon som har pågått siden hun var liten, der faren får raserianfall og banker opp konen og barna, og eleven min prøver å beskytte ham, moren og de yngre søskenene, og håper at ting vil forandre seg hvis hun bare gjør de riktige tingene. Jeg prøvde i alle fall å si til henne at det ikke er hennes feil eller ansvar, og at de er nødt til å få faren kastet ut av huset. Hun prøver å overtale moren til at de skal gå til sykehuset og politiet sammen nå til helgen, og hun skal holde meg oppdatert. Hjelpe meg, hvordan forholder man seg til slikt? Og en annen elev begynte å grine forrige uke og det kom frem at han var redd for at han var HIV-positiv og var redd for å dø og også for å komme til helvete (han tok i mot Jesus på skolen for en måned siden). Jeg og to av vennene hans snakket med ham og ba for ham, og ba han om å gå til doktoren dersom han mistenkte HIv eller en kjønnssykdom. Han hadde nemlig feber, diaré og utslett i underlivet, og av en eller annen grunn konluderte han med at det måtte være Aids. Det kom frem i samme samtale at han var blitt seksuelt misbrukt av onkelen sin da han var 10 år (som forøvrig er faren til en annen jente i klassen). "Gå til doktoren i det minste for å finne ut hva dette er" sa vi. "Kanskje det bare er sopp". "Ja, kanskje det" sa han. "Faren min har nemlig sopp også. Fotsopp". Vi måtte le midt i det hele. Og ja, han gikk til doktoren samme dag etter skolen, og det viste seg å bare være sopp.

Hvis noen synes jeg deler for mye detaljer, så vil jeg si at jeg føler meg fri til å gjøre det siden ingen av dere kjenner elevene mine eller noen gang kommer til å møte dem mest sannsynlig. Og vil også gi dere et glimt av hverdagslivet og utfordringene jeg møter. Så ja, har sett den siste tiden det økte behovet for rådgiver her, selv om jeg ikke aner hvordan vi kan få det til. Forrige mandag talte jeg forresten på morgensamlingen, for både ungdomsskolen, videregående og Bibelskolen. Første gang jeg taler til voksne på den måten på spansk, så var litt nervøs, men det gikk bra. Talte om drømmer, hvordan vi alltid på fokusere på hvor vi er på vei og våge å drømme stort.Må stadig minne meg selv på dette også, for det er lett å bare fokusere på hverdagens problemer og travelhet, og ikke se det store bildet.

Hverdagsproblemer

Forrige uke følte jeg at jeg befant meg midt i en haug med typiske tenårings- og skoleproblemer, som jeg som rektor måtte finne en løsning på. Torsdag fikk vi pluselig en skikkelig såpeopera i klassen. Vi har nemlig et veldig ivrig og forelsket par i klassen, som vi flere ganger har snakket til i forhold til hva som passer seg og ikke på skolen. På torsdag var det trøbbel i idyllen, etter friminuttet satt han igjen utenfor, mens hun satt gråetende i klasserommet. Det viste seg at han tidligere hadde vært sammen med søsteren hennes, og fortsatt hadde følelser for henne, og denne søsteren hadde nå skrevet et brev til ham som hadde falt ut av lommen hans og blitt funnet. Så jada, der var vi igang. Og hele venneflokken og nabolaget var engasjert i å hjelpe, hans søster, fetter og bestevenn går nemlig i klassen, og det gjør også et par av hennes beste venninner. Jeg måtte bare le, der jeg gikk mellom dem og meklet og trøstet og organiserte. Slike problemer har vel strengt tatt ikke læreren din noe med, men vanskelig å holde seg utenfor når de tilbringer så mye tid her, og det også påvirket hele klassen. Så jada, så har jeg opplevd det også. Nå er de, imot alle mine råd, sammen igjen, så vi får se hva som skjer.

Og på fredag ringte de fra eksamenskonoret og kunne opplyse om at kun 6 av mine 24 elever hadde stått på sin første eksamen. Det er visst ikke uvanlig i selvstudium-opplegget vi bruker, men var jo likevel ikke gode nyheter. Og da jeg kom tilbake fra lunchpausen min, fikk jeg beskjed om at to elever hadde stukket av, to elever var tatt i røyking, og en elev drev med selvskading. På et vis fikk vi snakket med de skyldige, og jeg fikk min første erfaringer med å ringe hjem til foreldre med beskjeder. Det gode i det hele, var at jeg klarte å ikke ta noe av det for mye innover meg, og det gikk egentlig ikke utover verken freden eller humøret mitt. Det ble heller nesten komisk når så mye skjedde på en gang. Men jada, hva er livet uten utfordringer?

Gud taler selv når du ikke vet det

Vil dele et mektig vitnesbyrd om noe som skjedde i går, selv om jeg ikke føler jeg kan gi så mange detaljer av hensyn til hun jeg skriver om. Jeg har en venninne her som har vokst opp på barnehjemmet. De siste par månedene har vi ikke snakket så mye sammen som vi gjorde tidligere, men særlig den siste uken har jeg tenkt på henne, og på hvordan jeg savner å bruke tid med henne, men blir fort tiltak å gjøre noe med når jeg har det travelt. I går var vi på Bibelgruppe som vi har med damene i staben, venninnen jeg snakker om var ikke der, og jeg tenkte på at jeg virkelig savner henne. Da jeg kom hjem var klokken allerede over 9, og jeg vurderte om jeg bare skulle gå å legge meg. Men jeg hadde en idé om at jeg hadde lyst til å prate litt med venninnen min, selv om det var sent. Så jeg gikk til huset hennes og banket på, uten å få svar. Jaja, tenkte jeg og gikk hjem igjen. Da jeg kom til huset mitt igjen, tenkte jeg av en eller annen grunn at jeg ville sende henne en melding for å si at jeg hadde lett etter henne. Så jeg skrev en melding om at ”Hei. Hvor er du? Jeg var akkurat hos deg, men du var ikke hjemme. Var ikke noe viktig, ville bare prate og se hvordan du har det”. Ti minutter senere ringte hun plutselig og gråt. ”Kan du komme?” sa hun. ”Jeg trenger hjelp”. Hun ba meg om å komme til et hus som står tomt nå på grunn av oppussing. Jeg fant henne på badet der. ”Ikke gå fra meg” sa hun. ”For jeg hadde tenkt å gjøre noe veldig dumt”. Det viste seg at hun faktisk satt med selvmordstanker, og at meldingen min hadde kommet rett etter at hun hadde fått den første seriøse tanken. Hun var helt ute av seg, og også under demoniske angrep, så vi fikk tilkalt flere folk, tok henne til huset vårt, der vi ba for henne lenge og fikk situasjonen under kontroll. Bare å se hele den prosessen, er et soleklart bevis på eksistensen til både Gud og djevelen, og det hele endte veldig bra og fredelig. Men noe som virkelig gjorde inntrykk på meg, var at den tanken jeg hadde om å prate med henne, så tydelig var fra Gud, selv om jeg på ingen måte var klar over det. Og jeg er utrolig glad for at jeg handlet på den lille innskytelsen jeg kjente.