lørdag 17. mai 2014

Ode to joy

Ville bare dele med dere et av forrige uke's höydepunkter, da piano-eleven min Corina (11 aar) lärte seg ferdig "Ode to joy". Hun har lärt piano fra meg i et og et halvt aar naa, og jeg er veldig stolt av henne!!! Maa ta vare paa de smaa oppmuntringene jeg faar i hverdagen, og hun er en av dem. Veldig motivert og lärer fort alt hun pröver paa. Og jeg gleder meg over at hun benytter seg over alle mulighene hun har til aa läre ting fra meg; baade engelsk, strikking, gitar, piano, og om Gud.

søndag 16. mars 2014

Strikkeprosjekt

Vil ogsaa gjerne dele litt om vaarens nyeste prosjekt: strikkeprosjekt med flere av damene. Etter ide fra min söster Karina, satte jeg i gang med et strikkeprosjekt i Copsa Mare og i en annen landsby vi jobber i, Nemsa. Maalet er aa gi arbeidsledige kvinner noe aa gjöre paa om dagene der de kan föle at de kan skape noe og bidra med noe. Vi har allerede sendt förste ladning med produkter til Norge der vi haaper og kunne selge det videre, og mer er snart paa vei. Jeg har sett at flere av damene koser seg med prosjektet, og jeg haaper at det ogsaa til en viss grad kan hjelpe dem baade med haap og kreativitet og väre en liten ökonomisk hjelp. Min söster Karina har laget en egen bloggside for prosjektet, se: http://gihjertevarme.blogg.no/

Barneseminar i Constanta og harde möter med virkeligheten

Jo mer du lärer om situasjonene til barn rundt i verden, jo mer takknemlig blir du over din egen barndom. De siste to ukene har jeg värt paa et seminar i Constanta, Romania, sammen med rundt 20 andre personer som arbeider med barn. Seminaret var holdt av Loom international, og handlet om hvordan man jobber med barn som kommer fra vanskelige bakgrunner, hvordan lytte til barn, trauma og misbruk osv. Det var veldig interessant og lärerikt, i tillegg til at det var kjekt aa tilbringe tid sammen med gamle og nye venner i Constanta.

Nesten hele tiden mens jeg var paa kurset, tenkte jeg paa en av familiene jeg jobber med i Copsa, og paa barna deres. Vi hörte om hvor viktig en voksenperson kan väre i et barns liv, og jeg bestemte meg for at jeg önsker aa gaa mer aktivt i aa vaere tilstede i livene til barna i denne familien. Men det er ikke bare enkelt aa vite hvordan. I dag etter kirken gikk jeg sammen med noen andre for aa besöke dem, og mötte paa en sint og full mor som sa at hun skulle forlate barna og dra til sin mor(igjen...) i sinne (hadde kranglet med mannen igjen), mens flere av barna stod og graat rundt henne. Hun ville ikke höre paa oss, men endte til slutt med aa heller bare dra til nabolandsbyen der mannen fortsatt var og spilte poker. Vi ble igjen for aa tröste barna, og etter alt jeg har lärt de siste par ukene, var det ekstra vanskelig for meg aa se paa dette uten aa tenke paa hvor mye disse tingene kan traumatisere barna. Den eldste gutten deres paa 12 aar gaar ikke engang paa skolen lenger, og jeg kan ikke skjönne hvordan han kan ha noen fremtid, selv om han er en flott gutt med gaver i kunst og musikk. Jeg er ogsaa bekymret for jenten paa 4 aar som i lange perioder verken snakker eller reagerer paa kontakt. Gutten deres paa 3 aar ville ikke ta imot tröst fra meg för han gav opp etter ca en halv time og kom paa fanget mitt, hvor han endte opp med aa sovne. Jeg er veldig glad i hver enkelt av de 8 barna deres, men trenger masse visdom fra Gud naa i forhold til hvordan jeg kan hjelpe dem.

"Gud never promised it would be easy, he said it would be worth it".

Kjäre Gud, hjelp meg aa vite hva som er best i denne situasjonen, og hjelp meg aa vise din kjärlighet og kunne bety en forandring i livet til disse barna.

onsdag 27. november 2013

Noen dikt fra fortiden

I tiden mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, skrev jeg mange dikt og sanger. Jeg må dessverre si at produksjonen ikke har vært like fruktbar i årene som fulgte, selv om den heller ikke ligger helt død. Jeg satt her om dagen og kikket gjennom noen av diktene jeg skrev i denne perioden, og så på hvordan det uttrykte min lidenskap for Guds sannheter, min egen usikkerhet og problemer, og mitt ønske om å vise andre hvem Gud er og sette dem på valg. De har litt variabel kvalitet, men jeg tenkte jeg skulle dele noen av diktene her, både fordi det sier noe om hvem jeg var for 10-15 år siden, men også fordi jeg tror det kan være med å oppmuntre og hjelpe andre.

Når veien synes håpløs lang å gå

Når veien synes håpløs lang å gå,
og målet føles vanskelig å nå,
fortvilelse og selvforakt får rå,
du klarer ikke selv å løpet stå.

Da føles det så godt midt i din trengsel,
å gå til han som fyller all din lengsel.
Forstå at du er svak, men vite at:
I Jesus blir du sterk
og aldri mer er du forlatt.

Han sitter der med åpne armer nå,
vil hjelpe deg å reise opp å gå.
Vil gi deg hvile slik som selv han sa.
Han bar jo all din skyld på Golgata.

Det er så trygt å krype på hans fang,
da synes ikke veien mer så lang.
Og når du målet skimter, der et sted,
så er det himmelen, med evig fred.

Siril -99


Diktet jeg akkurat delte her ovenfor, fikk jeg overraskende høre hadde hjulpet mennesker fra ulikt hold. Blant annet satt en god venninne av meg på et vitnemøte på Sørlandet en gang, der en venn av familien vår kom frem og fortalte om et dikt som hun hadde mottatt til konfirmasjonen som hadde vært med å hjelpe henne ut av depresjon, og leste høyt diktet mitt. En annen venninne så en håndskrevet versjon av diktet henge på veggen hos en medstudent på Bibelskole i Oslo. Det viste seg at hun hadde kopiert det fra den samme venninnen av familien vår fra Sørlandet mens hun gikk på internatskole med henne. Dette oppmuntret meg til å innse at Gud bruker oss mer enn vi er klar over, når vi gjør vår del.

Du er verdifull

"Du er verdifull", har blitt en klisjé
du har hørt det så mange ganger.
Det skrives i bøker, i dikt, over alt,
og synges i mange sanger.

Men det er faktisk sant, du er formet unikt
til å være akkurat deg.
Og kunstneren selv syntes du ble perfekt,
han lo og frydet seg.

Mens du ennå var et foster i mors liv
formet han deg så kunstferdig.
Så prøv å behandle andre og deg selv
på en måte som er kunstneren verdig.

Tenk over det neste gang når du vil
kritisere din sjel og din kropp.
Skaperen som skapte himmel og jord,
synes at du ble helt topp!

Du er verdifull, helt fantastisk,
skapt til å glede deg selv og andre.
Så gå gjennom livet med løftet hode,
i en verden som du kan forandre.

Siril -99

Følgende dikt ble til etter at jeg hadde vært på et kveldskurs hjemme hos Eilif Håland, der han delte med oss ungdommer om ulike emner innenfor sex, samliv og identitet. Jeg prøvde å sette noen av tankene i diktform:

Hvorfor vente?

Så skapte Gud mennesket i sitt bilde,
Til mann og kvinne skapte han dem.
De skulle leve sammen
og vise et nyansert Gudsbilde frem.

Når mann og kvinne smelter
sammen i troskap og renhet.
Først da kan de bli et bilde
på Guds fullkomne kjærlighet.

Hvis du ikke følger Guds regler
blir det deg selv til tap.
Og Guds vilje er klar:
Ingen sex uten ekteskap!

For Gud vet at din jomfrudom
er den beste bryllupspresang.
Det er til det beste for begge,
selv om ventetiden kan føles lang.

Siril -99

Jeg var og serverte i et bryllup en gang, da en dame kom bort til meg og spurte om jeg var Siril Vaktskjold. Hun hadde nemlig mottat et dikt av meg i gave fra datteren sin som går i samme menighet som meg. Hun sa hun hadde det hengende på kjøkkenveggen sin til oppmuntring, og hadde delt det med flere av damene i klubben sin. Det var det følgende diktet:


Min blomsterhage

Hvor enn jeg går i verden
etterlater jeg spor.
Ting jeg gjorde, mente og sa
gode og vonde ord.
Hvis verden var min blomsterhage
hvilke spor ville jeg da lage?

Jeg har nok sådd noen tornekratt
med stygge, sårende ord
Som andre kan spre videre
og skape ensomhet stor.
Så mye jeg gjorde uten å forstå:
det var jo det gode jeg skulle så.

I et hjørne jeg skimter noen vakre liljer
de står der så ranke og pene.
Det er nok den oppmuntring som jeg gav
til andre når de var alene.
De er ganske få, men hvor vakre de er
det er hva jeg ønsker å så mens jeg er her.

Gavmildhetsklokker, gledenes iris
bamhjertighets skinnende roser.
Slike blomster er hva jeg vil så
mens jeg lever på jorden nå.
Del med andre det gode du får.
Husk, du skal høste det du sår.

Siril -99

Pris Herren!

Pris Herren, for han er god
Han fortjener alltid all takk og ære.
Gud er god, selv om du møter
ting som føles vanskelig å bære.

Gud er en Gud som kan løse problemer,
men det er ikke derfor du skal gi ham ditt liv!
Pris Herren, for han er verdig,
Det er et riktig motiv.

Pris Herren, for han er god.
La ham være den første.
Og selv om du ikke føler for det,
Så pris ham, for han er den største!

Gud er ikke avhengig av deg
Han vil likevel være størst.
Men gi Herren glede, vis ham ære
La ham i ditt liv komme først.

Du kan ikke komme utenom Gud,
En dag skal du møte ham igjen.
Men hvis du nå gir ham ditt liv og din pris,
får du ære ham i himmelen!

Siril -99


Jeg var alltid ivrig til å forsvare troen min da jeg gikk på ungdomsskolen, noen ganger kanskje litt for ivrig. En gang i kirstendomsundervisningen, kom jeg og min venninne inn i en heftig diskusjon med medelever og læreren vår, der blant annet læreren hevdet at vi måtte ha respekt for at folk kunne få være kristne på den måten og i den grad hver enkelt av dem ønsket. Til svar gikk jeg hjem i affekt og skrev det følgende diktet. Jeg hadde planer om å legge det anonymt i lærerens postkasse, men det tror jeg aldri det ble noe av.

Ta Gud på alvor

Tror du at Gud er en bryter
å slå på når det passer deg?
Når du får problemer eller vil virke salig,
men du vil ikke gå den smale vei?

Tror du at Gud er en snill, gammel mann
du kan skryte av å kjenne når du vil?
Som du bare kan gå til hvis noe går galt
og du møter ting du ikke får til?

Tror du at Gud er en dukke
du kan leke litt med når du vil?
Eller tror du at han er et smykke
du kan pynte deg med av og til?

Tror du du bare kan lage
din egen personlige tro?
Og tro at Gud blir fornøyd med det,
for"han er jo så snill og god".

Gud er universets store skaper
Selv om han er også "snill og god".
Så hvordan i all verden kan du innbille deg
at " enhver blir salig i sin tro"?

Gud skapte deg, han elsker deg
men det er bare en vei til himmelen.
Og bibelen sier at Jesus er veien
og livet og sannheten.

Du må velge å ta et klart standpunkt
Det går ikke an å ta litt av alt.
Og velger du Gud må du ta ham på alvor
og gjøre som han har befalt.

Velger du Gud må du gi ham ditt liv
og velge den smale vei.
Bekjenne med munnen at Jesus er Herre
og tro at han døde for deg.

Ta Gud på alvor, du vil merke forskjell
Han er jo den beste venn.
Du kan ikke komme utenom Gud,
en dag skal du møte ham igjen.

Det kommer en dag da du skal for dom,
det blir himmel eller helvete.
Så velg i dag å ta Gud på alvor,
du vil ikke til å angre på det!

-Siril -99

Jeg var tydeligvis sterkt opptatt av å sette folk på et valg når det gjaldt Gud, for det kommer igjen i et nytt dikt skrevet året etter:

Velg livet

Hver dag som kommer i livet ditt
er fullt av nye valg,
Skal du øve til heldagsprøven,
eller dra til butikken på salg?
Hvilken brus er den beste sort?
Skal du ha håret langt eller kort?

Så mye av det du velger i livet,
er betydningsløst på sikt.
Mens andre valg er mer avgjørende,
som yrke, ektefelle og slikt.
Men den dagen du dør, er det ett valg som teller
død eller liv, det er det saken gjelder.

Den dagen du dør, får du endelig bevis
på at Gud faktisk eksisterer.
Og jeg skal love deg at det har sin pris
å ha valgt bort den Gud som regjerer
Uansett, et valg må du ta
så får du se følgene det vil ha.

Du kan velge bort Jesus, og tro det er best
" for han er jo så full av regler og bud"
Nå kan du jo banne og fylle og feste
uten å blande inn noen Gud.
Men et slikt liv gir til slutt tomhet og smerte
det er et rop etter Gud i alle menneskers hjerte.

Men velger du Jesus vil det ropet få svar
først da kan du virkelig leve
Gi det til ham, alt det du har
Han har sonet for deg, du slipper å streve.
Et liv med Jesus er kjærlighet og fred
han elsker deg så høyt at han døde i ditt sted!

Velger du vekk Jesus har du valgt fortapelse
og når du dør da er det for sent, min venn.
Men velger du Jesus, er dette begynnelsen
på et herlig liv hos ham i himmelen.
Du kan ikke vite når din dødsdag kommer,
men at den kommer vet du, høsten kommer etter sommer.

"Men jeg har ikke valgt noe" kan du kanskje si
og tro at da går det nok bra for deg.
Men det holder bare ikke når din tid er forbi
hvis du ikke vandret med Jesus på din vei
"Den som ikke er med meg, er i mot meg" står det klart.
Du må ta et valg, for Jesus kommer snart!

"Se jeg står for døren og banker"
" Lukk opp" er Jesu oppfordring til deg nå
Ikke utsett valget, ta et oppgjør med dine tanker
det fins ting som er større enn din hjerne kan forstå.
Så velg livet i dag, ikke svar nei!
Velg ham som gav sitt liv for deg!

Siril Vaktskjold -2000

I julen 2000 satt jeg meg ned og skrev et dikt, som jeg må innrømme fortsatt utfordrer meg og rører ved meg hver gang jeg leser det. Hvorfor feirer vi jul? Hvor viktig er Jesus for oss?

Et julerop fra glemselen

Deilig er jorden, O hellige natt.
Julen er her, og vi feirer som besatt.
Gavene kjøpes og pynten tas frem
en snartur i kirken før vi går hjem.
Bibelen tas frem fra der den lå gjemt
Men er det ikke noe viktig vi har glemt??

Julekrybbe har vi, og engler så milde
Vi tenker fromt på Jesusbarnet den lille,
som ble født i en krybbe, på et usselt sted
mens englene sang om glede og fred.
Ja, slike tanker liker vi og slike vakre ord,
om kjærlighet og frihet og et nystemt englekor.

Evangeliet leser vi, før vi rundt treet går
Så har vi god samvittighet også i år.
Men hvor er Jesus, frelseren, midt i vår fest?
Er universets Herre kun en julekrybbegjest?
Et rop stiger opp, et nødrop til vår jord
Glem ham ikke i din fest, hør på Jesu ord:

Mitt kjære barn, visst ble jeg født på jorden her en gang
det er sant som dere synger i mang en julesang
Men barnet mitt, julen den er mer enn vakre tanker
med julemat, presanger og "mitt hjerte alltid vanker".
Sperr meg ikke inne i en krybbe og en stall.
Se, jorden er min fotskammel og himmelen min hall!

Jeg er verdens skaper og har jorden i min hånd.
Jeg er den som kom for å bryte syndens bånd.
Mitt barn, fra krybben gikk veien videre for meg
inntil jeg døde på et kors, jeg gjorde det for deg!
Og ikke nok med det, jeg stod faktisk opp igjen.
Jeg lever ennå og vil gjerne være din venn.

Mine elskede barn, min villfarne jord
Hvorfor kan dere ikke høre mine ord?
Visst er min fødsel vel verdt en fest,
men det er deres vennskap jeg ønsker mest.
Dere feirer med prakt at Gud sin sønn sendte,
men har dere forstått hva som virkelig hendte?

Guds selv ble født her, uten prakt og herlighet
jeg ble som deg, jeg gjorde det av kjærlighet
Det var jeg som tente julestjernen den gang
det var min mektige englehær som sang.
Gled deg du jord, din frelser kom til deg,
og hvis du ikke tror det, hvorfor feirer du da meg?

Jeg vil ikke ha en tom fest en gang hvert år.
Jeg er Herren din Gud, han som aldri forgår.
Ta meg på alvor, min kjære venn
Jeg lever, en dag skal jeg komme igjen.
Så midt oppi travelhet og alt som omgir deg
Midt oppi julen, stopp opp og tenk på meg.

Siril -Desember 2ooo


Etter å ha lest i ”Jesus Freaks” om ulike martyrer for Jesus, ble jeg inspirert til å skrive følgende dikt:

Stå opp, Guds folk

Stå opp, du Guds folk, gå ut på Jesu bud
En verden der ute tørster etter Gud
Guds rustning har du, og evig liv du eier.
Så reis deg Guds barn, gå ut til seier.

Reis deg frimodig, se Gud har bruk for deg.
Mist ikke motet, og bli ikke lei.
Du er en tråd i det teppet som er spunnet,
av de som har kjempet i Guds kraft, og vunnet.

Gå ut til kamp, i kraft av Vår Far.
Bønn er det mektigste våpen vi har.
Det er ikke mennesker som er fienden,
så gå frem i kjærlighet, du Jesu venn.

Vis Gudsfrykt i stedet for menneskefrykt,
Folk går fortapt mens du lever pent og trygt.
Gud gav sitt liv for alle her på jord.
Så skynd deg nå ut og lev etter hans ord.

Stå opp Guds folk, vit at din innsats teller.
Død eller liv, det er det saken gjelder.
"Gå derfor ut", er Jesu klare bud.
Så reis deg, Guds folk, med kraft fra din Gud.

Siril -2000



Hvem er han?

Alle de bøker som finnes i verden
Kan ikke fortelle om alt han har gjort
Så mye har han gjort og så mye gjør han ennå,
for ham er ingenting for smått eller stort.

Alt det vi mennesker her kan lage
alt vi kan skape av byggverk og forskning
Aldri kan det komme opp mot Guds verk,
se på naturen, se på hver skapning.

Alle de tekster som skrives på jorden
kan ikke beskrive Guds kjærlighet.
Ord på ord og setning på setning
kan ikke beskrive hans majestet.

Alle de språk som snakkes på jorden
kan ikke beskrive hans veldige makt.
Alle forfattere som finnes blant oss
kan aldri få skrevet ned alt han har sagt.

Jeg er den jeg er, sa han selv en gang.
Det er nok det nærmeste vi kommer her.
Han som var og som er og som alltid vil være,
den evige, mektige, hellige Jeg Er.

Siril -2000


Jeg vet om en som elsker deg

Jeg vet om en som elsker deg
uansett hvordan du er.
Jeg vet om en som ofret seg
for at du kunne være ham nær.

Jeg vet om en som døde for deg,
betalte din skyld og skam.
Jeg vet om en som kan gi deg nytt liv
hvis du gir deg selv til ham.

Jeg vet om en som elsker deg
uansett hva andre må si.
Selv om alle andre svikter
vil han ikke gå deg forbi.

Jeg vet om en som kan tilgi deg.
For ham er ingenting for stort.
Jeg vet om en som aldri fordømmer
når du omvender deg fra det du har gjort.

Jeg vet om en som elsker deg.
Jesus Kristus er hans navn.
Det beste for deg er å velge hans vei,
bare løp til hans kjærlige favn…

Siril -2001


Jeg har også skrevet et par samfunnsengasjerte dikt. Blant annet skrev jeg følgende dikt i respons på rasisme tidlig på 2000-tallet, der vi blant annet opplevde drapet på Benjamin Hermansen, en gutt som var adoptert, og døde kun på grunn av hudfargen sin. Vi som nordmenn har fått vår frihet, men hva har vi gjort med friheten vår? Lar vi den også komme andre tilgode? Jeg må tilstå at jeg får tårer i øynene hver gang jeg leser dette diktet.

17. mai 2000

I dag står flaggstangen i flaggets prakt
En duggvåt morgen i livnede lunder
De utsprungne bjerkeløv hvisker forsagt
Tenk å være nordmann, akk, i slike stunder.

Et rødt, hvitt og blått flagg holder han
i en brun hånd som sitrer av glede
Han vil feire sitt nye fedreland
og er glad for å være tilstede.

Skjorten er strøket og skrittene lette
Det er så spennende å være med
Han er glad for å være en del av alt dette
i landet med bjerker og sne.

Han vil glemme den drømmen han hadde i natt
om de livløse kropper han så
Og all denne frykten han ofte har hatt
Han er, takk Gud, i sikkerhet nå.

Han løfter sin røst og flagget sitt atter
og synger, et vanskelig språk til tross
Så plutselig høres en lav, hånlig latter
"Se han der som tror han er en av oss!"

I dag står flagget og taler om fred
og den dyrkjøpte friheten vår
Han senker flagget stillferdig ned
og med tunge skritt hjemover går…

Siril-2002

Når man snakker om samfunnsengasjerte dikt, så har jeg også skrevet opp til flere dikt og tekster rundt abortsaken i min ungdom. Jeg deler ett av dem her:

De tause skrik

Solen som aldri stod opp over dem
Alt det de aldri så
De tomme plasser i hjerter og hjem
De veier de aldri fikk gå

Vindene suser, men vi tier still
Og skrikene kan ingen høre
Men disse små, de var likevel til
Tross alt det de aldri fikk gjøre

Dødsropet lyder og kveler seg selv
Mens dager og timer går
Hva er vel et liv mot de andres vel
i selvbestemt-loven vår?

Siril - 2002


Til slutt deler jeg et dikt som tydeligvis er skrevet til en gutt, men jeg må innrømme at jeg ikke husker til hvem. (Dette kan ha å gjøre med at jeg skrev dikt i hytt og pine hver eneste gang jeg til og med var i nærheten av å være forelsket i noen)
Jeg regner uansett med at flere kan kjenne seg igjen i følelsen i diktet:

Fordi at du er deg

Jeg kjenner en stille glede i meg
Kan ikke forklare deg hva
Jeg vet bare det at jeg tenker på deg
Og kjenner at det gjør meg glad

Jeg smiler ved tanken på smilet ditt
på stemmen din, ting som du gjør
Ditt strålende smil varmer hjertet mitt
Litt mer enn det kanskje bør.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil
Eller hvorfor jeg tenker slik
Jeg vet bare det at fordi du er til
så føles min hverdag mer rik

Så takk fordi du er den du er
For den gleden som du har gitt meg
Ved ganske enkelt å være der
Takk for at du er deg!

Siril -2003


Som dere ser, avsluttet jeg her med et dikt skrevet for over 10 år siden. Siden den gang, har jeg skrevet veldig sporadisk, blant annet fordi jeg har flyttet mye rundt i utlandet, og har til en viss grad mistet mitt poetiske språk. Jeg har likevel ved flere anledninger blitt utfordret til å ta opp pennen igjen, senest forrige uke da vi hadde besøk av et team fra Catch the Fire Norge her. Så jeg får se om jeg kan få prioritert min kreative side igjen i tiden som kommer.

tirsdag 26. november 2013

Jeg sitter nå på en hytte på leirstedet Prod her i Romania, der jeg tar meg et par dager for å be og tenke over livet og fremtiden. Etter en usedvanlig varm senhøst, dalte i dag de første snøfnuggene ned, og skapte en god førjuls-stemning. Dette inspirerte meg også til endelig å skifte til vinterdekk, noe som strengt tatt skulle ha vært på plass siden 1. november ifølge rumensk lov.

Jeg drog til et verksted tidligere i dag og fikk det fikset, men ikke helt uten komplikasjoner. En uheldlig kvinnelig sjåfør rygget nemlig inn i meg mens jeg holdt på å flytte bilen til riktig pososjon for dekkskiftet. Dette var en situasjon der det kunne endt med mye roping og skriking og krangling i dette landet, men hun tok skylden på seg med en gang, og vi hadde en temmelig vennskapelig samtale der hun gav meg telefonnummeret sitt og lovet å betale reperasjonen. Hun hentet også bort en bilmekaniker som kikket litt på skaden bak, og gjorde noen smågrep så det ikke skulle være noe problem å kjøre midlertidig med bilen.

Jeg merker at bloggen min har handlet mye om bil i det siste, noe som jeg må understreke er helt tilfeldig og ikke representativt for livet mitt. Noe av det viktige som har stått på programmet siste måneden, var oppstart av engelsk-undervisning og musikkundervisning igjen i Copsa, samt et husbyggingsprosjekt der. Huset vi bygger, tilhører en familie med en far som er alkoholiker, og av den grunn har jeg hatt stor motvilje mot å hjelpe ham. Men vi oppdaget etterhvert at han har en veldig flott kone og døtre, og huset kom også til å falle i hodet på dem i løpet av vinteren i all sannsynlighet. Dermed ble vi engasjert i prosjektet, som etterhvert bestod i å rive ned hele huset og bygge det opp igjen fra grunnen. Jeg kan egentlig ikke skryte på meg at jeg har bygget noe, mitt fysiske bidrag har bestått i å bære et par mursteiner, og å lage mat til arbeidere. Men jeg har vært involvert i å skaffe penger og arbeidskraft til prosjektet, og er veldig takknemlige til givere fra Norge, særlig fra ungdommer i Øvrebø, som har bidratt mye. Vi hadde også et team fra Catch the fire school of ministry Norge her forrige uke som hjalp til å bli ferdige med huset.

Det var veldig kjekt å ha teamet her av flere grunner. For meg personlig var det godt etter en heller slitsom høst, å kunne ha folk fra hjemlandet og andre steder å slappe av sammen med, snakke om Fredkriksons fabrikk og Selvskapreisen, og å be sammen med. Gleder meg over å kjenne at livet er lettere denne uken enn det har vært på en stund, og jeg er som sagt nå et par dager på en hytte alene for å be og tenke over hvordan jeg skal organisere tiden min videre fremover. Har ikke lyst å bare fylle opp timeplanen min uten å ha et større fokus og en større visjon. Så blir spennende å se hva som skjer videre i tiden som kommer frem til jeg skal til Norge til jul.

torsdag 24. oktober 2013

Moldova, Constanta og en fartsbot


Min kjære bil Suzuki Liana har nå fått prøvd seg rundt omkring i innland og utland, og hun bestod prøven med glans. Som mange vet, har jeg vært med som deltids-stab på en multigenerasjons DTS fra juni, og jeg tok et lite team fra DTS-en på outreach til Moldova og Constanta i noen uker. Det var en stor utfordring, selv om vi er et lite team, fordi det er store aldersforskjeller og språkbarrierer innad i teamet. Det var også en utfordring for meg at jeg valgte å kjøre med bil på outreachen, både fordi det er snakk om lange avstander, og også kryssing av landegrenser. Grensen til Moldova er temmelig streng på å ha alle papirer i orden, så jeg var lettet og glad da vi kom oss over. Da vi skulle ut igjen av landet, gikk det også greit, og det eneste problemet vi møtte var at den ene grensevakten tigget til seg lommelykten fra bilen min fordi hans var tom for batteri.

Deretter kjørte vi til Constanta, der vi var i bryllup og også jobbet en uke med barnearbeid i et fattig område sammen med folk fra UIO. Det var en fin opplevelse, bortsett fra at jeg ble spysyk siste natten der og vi måtte bli en ekstra dag siden jeg var sjåføren.

Som sagt, alt gikk glimrende med kjøringen til vi var kun et par timer unna hjemme. Der ble jeg jammen tatt av politiet. Jeg kunne sagt for første gang i mitt liv, men det er ikke sant, for jeg ble stoppet opptil flere ganger av politi i Redding med fritidsproblemer. Men jeg kan si at det var min første fartsbot. Det var litt urettferdig, for vi var allerede ute av byen vi hadde kjørt gjenoom, men skiltet med opphevelse av fartsgrensen hadde ikke kommet ennå. Og der stod politiet på lur og stoppet mange biler med radar. Jeg tenker som så at dette måtte vel skje før eller siden for meg uansett, så jeg tok det ikke veldig tungt. Det var også en stor lettelse at boten var på kun rundt 150 norske kroner, så jeg kan ikke klage. Men da har jeg opplevd det også.

tirsdag 23. april 2013

Still alive

Jeg ser at jeg har vaert daarlig paa aa oppdatere bloggen min, og vil pröve aa gjöre noe med det. Har kjöpt meg internett stick (usb) naa, og det virker innimellom, saa da ligger forholdene bedre tilrette enn för i alle fall.

Siden sist jeg skrev, har jeg blat annet fyllt 30 aar, noe jeg ikke helt har blitt fortrolig med, men saann er det. Dagen ble feiret paa pizzarestaurant i Sighisoara med noen av ungdommene og deretter med kake og brus i huset. I tillegg feiret jeg sammen med en venninne fra UIO-medias helgen i forkant, der vi laget Mexicansk mat, noe jeg har savnet.

Vi har ogsaa hatt et UIO-team fra Aalesund dts boende hos oss i nesten en uke i begynnelsen av april, og de jobbet sammen med meg i Copsa og omegn.

Dette var en kjekk opplevelse, og en oppmuntring for meg.

Etter at de hadde dratt, kom det et team med rumenere fra Irland for aa reparere huset til familien jeg har nevnt tidligere i et par blogger. De spiste hos oss hver dag, saa vi hadde nok av arbeid. I forbindelse med dette mötte jeg ogsaa paa noen utfordringer. Blant annet er mange i lansbyen sjalu naar noe blir gjort for andre, og det er vanskelig aa takle dette naar jeg bor der og maa höre paa sladder og kommentarer. Teamet la ogsaa igjen klaer som de önsket vi skulle dele ut i Copsa, men det var visst en tabbe. Jeg prövde aa begynne aa dele ut til noen av de jeg vet har behov og av barna som kommer til undervisning og program i kirken, men det endte med at jeg ikke kunne gaa ut av huset i gaar uten aa möte paa folk som spurte etter mer. Ingen takk aa faa, bare klage og sammenligning. I gaar kveld var til og med en gruppe kvinner med barn frekke nok til aa komme hjem til meg for aa klage og kjefte over hva de hadde mottatt og ikke mottatt, og beklage seg over hvor urettferdige vi kristne er. Jeg har aldri sett paa maken, ikke engang i Mexico. Saa dersom noen av dere fortsatt tror at lösningen paa verdens fattigdom er hjelpesendinger, saa ser dere ogsaa her at det har litt flere nyanser...