onsdag 25. juli 2012

Rallarvegen



Da vi gikk i 9. klasse på Kirkevoll skole syklet vi Rallarvegen med skolen, og de minnene jeg har fra turen er stort sett gode, om enn noe uklare. For de som ikke vet hva Rallarvegen er, så er det navnet på en vei som ble mer eller mindre bygget for å kunne frakte arbeidere og utstyr for å bygge Bergensbanen sent på 1800-tallet, og størsteparten av veien er ikke bred nok til å kjøre bil, så den har etter hvert fått på seg et godt rykte for syklister. Den strekker seg fra Haugastøl mellom Geilo og Finse, og går til Myrdal, fra hvor du kan velge å sykle videre til enten Flåm eller Voss om du skulle ønske det.

På vei over fjellet fra Oase forrige søndag, begynte jeg og Elisabeth å snakke om at vi kanskje skulle ta turen igjen, og på onsdag kveld bestemte vi oss for å bare gjøre det, med avgang fredag.



Togbiletter ble bestilt på tampen, men det var ingenting ledig før sent på ettermiddagen, så turen vår begynte på Finse fredag kveld klokken 18:16. Det vil si, den ville ha begynt da, hvis ikke Elisabeths sykkel allerede hadde punktert på toget, så vi begynte ekspedisjonen med å fikse dette, og var i gang rundt klokken 19. Dette ble for øvrig turens eneste punkterte dekk, noe jeg var glad for, og sikkert Elisabeth også, selv om hun nå etterhvert begynner å bli ganske handy når det gjelder å fikse sykler. Den neste overraskelsen vi fikk, var at store deler av veien fortsatt var dekket av snø. Det var på ingen måte umulig, vi måtte bare av syklene og trille dem gjennom snø ca en tredjedel av veien, og det kommer jo mest an på innstillingen. Så selv om det egentlig ikke brevandring vi var innstilt på, så valgte vi å ta det med godt humør. Klokken 23 var vi endelig kommet oss vel forbi snøflekkene, og slo opp teltet vårt på en idyllisk slette ved et vann, samme sted som vi campet med klassen den gang for 14 år siden. Elisabeth tryllet frem det ene etter det andre fra den gedigne sykkelvesken sin, og disket opp med en eksklusiv indisk gryte laget fra bunnen på stormkjøkkenet.


Neste morgen våknet vi opp til vind og regn, men det lettet litt etter hvert, og etter frokost var vi klare til å sykle videre. Denne dagen ble det ikke så langt før vi var fremme ved Myrdal stasjon, men det var til gjengjeld et spennende og spektakulært stykke av veien med bratte bakker, fjell og fossefall. På Myrdal måtte vi ta toget en stasjon for å kunne sykle videre. Vi var usikker på om det ville være plass til oss og syklene våre på toget, og vi vurderte diverse kreative løsninger for å kunne smiske oss med, der Elisabeth blant annet nevnte å vise hud. Men det ble heldigvis ikke nødvendig, og et stopp senere var vi klar til å sykle videre nedover til hytten vår på Reime. Det var godt å komme i hus, selv om jeg heller ikke skal klage på teltlivet, og vi tilbrakte et par late dager med spising, prating og ulike spill. Var gode dager, og kjekt å få bruke så mye tid med Elisabeth etter gammelt, selv om hun slo meg i de fleste spill vi spilte. Mandag syklet vi ned til Voss, og tok toget til Bergen igjen. Takk for en fin tur! Vil absolutt anbefale Rallarvegen, og den frister til gjentakelse.

fredag 6. juli 2012

Personlig gjennombrudd

Ja, hva kan det være, lurer du kanskje på. Det blir kanskje litt feil å fremstille dette øyeblikket som høydepunktet på turen, det blir både ubalansert og feilaktig. Frankrike-turen har jo først og fremst inneholdt en flott helg sammen med celle-gruppen min fra da jeg bodde i Bordeaux med masse godt sosialt og åndelig felleskap, rammet inn av noen fine dager som turist i Paris, Bordeaux og Narbonne.



Men uten å holde dere for lenge i uvitenhet, så kan jeg opplyse om at jeg stod på vannski på onsdag. For de fleste som leser dette, kan det virke som en filleting, men tillat meg å gi litt bakgrunnsinformasjon. Da jeg var 20 år gammel, altså for 9 år siden, hadde jeg det man kan kalle en vannski-fiasko på Milde. Jeg prøvde å komme meg opp på skiene i ca 45 minutter, men det eneste jeg lyktes med var å bli brent av en brennmanet og få kraftig gangsperr i armene. Etter denne opplevelsen har jeg aldri turt å prøve igjen, selv om jeg har hatt muligheten flere ganger. Jeg vet at det er noe ”alle” klarer, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg har sagt til meg selv at det kanskje er fysisk umulig for meg å få det til selv om ”alle” klarer det, du skal ikke se bort i fra at jeg for eksempel mangler proporsjonell styrke i armene i forhold til kroppstyngde, eller har for dårlig balanse. Men jeg har ikke innsett hvor mye som lå i denne opplevelsen, før jeg på onsdag befant meg i fjellene i Sør-Frankrike sammen med Anelie og kjæresten hennes Olivier på hytten til et vennepar av dem. Vi tok en båttur på et vann, og det lå allerede i kortene at presset var stort for at jeg skulle prøve å stå på vannski. Det som overrasket meg, var frykten jeg følte. Ikke redd for å slå meg, men for å mislykkes. Redd for å få bekreftet igjen at jeg rett og slett ikke strekker til på dette området. Jeg følte så mye angst at jeg vurderte om jeg skulle nekte å forsøke, men bestemte meg til slutt for å hoppe i det. Og som fryktet klarte jeg det ikke de første ti minuttene. Men gjett hva? Etter ca 10 mislykkede forsøk kom jeg meg faktisk opp, og klarte å stå i 10-15 min før jeg prøvde å tøffe meg med å surfe over en bølge og falt.

Så dette var faktisk et ganske stort øyeblikk for meg. I tillegg til en personlig seier, ser jeg også læringsmomenter i denne erfaringen. For det første gjenkjente jeg den angstlignende følelsen av frykten for å mislykkes, og jeg skjønte plutselig at det muligens er den samme følelsen for eksempel elevene mine har kjent til tider når de står foran en eksamen, og mangler motivasjon til å lese, og jeg ikke skjønner hvorfor de ikke er villige til å forsøke i det minste. For det andre innså jeg at det meste av frykten faktisk ikke forsvant i det jeg kom meg opp på skiene, men allerede i øyeblikket jeg begynte å forsøke. Mange ganger tillater vi frykten å være større enn det vi faktisk frykter, hvis det gir mening, og jeg skal prøve å ikke la det skje igjen. Jeg skal i alle fall ikke la det gå 9 år igjen, der jeg sier til meg selv at jeg ikke får til noe uten å prøve.