lørdag 28. januar 2012

Inntrykk fra Romania

Nå befinner jeg meg faktisk i Romania, nærmere bestemt en liten by ved navn Medias. Hensikten med oppholdet mitt er en kombinasjon av å besøke folk jeg ble kjent med på skolen min i høst og se på det de driver med, men først å fremst å få oversikt over behov her for å se hvor jeg kunne passe inn. Selv om jeg bare har vært her i tre dager, er det rart å prøve å få så mange så mulig av inntrykkene inn i en og samme blogg.

Turen min begynte på onsdag, da jeg forlot Bergen tidlig på morgenen. Litt før klokken 18 lokal tid (en time mer enn Norge) landet jeg i Bucuresti, og skulle komme meg videre derfra. Landingen var forferdelig, det viste seg nemlig at det var mye snø, vind og tåke der, og de som kjenner meg godt kan tenke seg at det ble litt spying på meg etter landing. Deretter tok jeg en buss fra flyplassen til togstasjonen. Jeg fikk billett på et tog kl 20.40, og satt meg til å vente på MacDonalds. Det var forferdelig vær, vind og snø helt inn på togstasjonen, og jeg begynte allerede å forstå hvorfor det ikke er særlig optimalt å være gatebarn eller hjemløs i Romania om vinteren. I tillegg var alle togene forsinket, og ikke den beste informasjonen. Heldigvis er rumenere veldig åpne og hyggelige, så jeg spurte litt folk jeg traff som prøvde så godt de kunne å hjelpe meg. Jeg kom meg på det forsinkede toget, og var klar for en 6 timers togtur. Et av problemene var at jeg fortsatt ikke var kommet over kvalmen etter flylandingen, så den som stadig vekk måtte løpe ut på do for å kaste opp, var meg. Lavmålsøyeblikket kom da doet var opptatt, og jeg heller begynte å spy ned i trappene i en av utgangsvogenene. Jaja, jeg ser at Romania ikke var ferdig med oppkastet mitt den gangen da jeg spydde nedover midtgangen på en lokal buss i Constanta for 10 år siden mens Ola Kåre spiste chips for harde live for å gi meg en pose. Jeg kom meg i alle fall trygt frem til slutt, og ble godt tatt i mot og innlosjert i leiligheten til Helga, en tysk misjonær her i Romania som var en av lederne på skolen min.

De neste par dagene har hun tatt meg meg med for å vise meg UIO-basen her, et senter for misbrukte kvinner, og noe av arbeidet de driver ute i landsbyer. Alle er så gjesfrie her at vi har vært invitert på kaffe og te minst tre ganger om dagen føler jeg. Allerede etter så kort tid, ser jeg at jeg er på rett spor på denne turen. Selv om jeg på ingen måte kan språket, så minner det med mye om Mexico her, og det er rett og slett ikke så mye som føles fremmed for meg.


(raklette sammen med Lilia og Virginia fra Moldova som gikk på skolen min)

Men jeg har også sett ting som er svært tøffe, og jeg ser at vi virkelig trenger Guds visdom for å kunne drive arbeid som når ut til mange og virkelig hjelper. Så uten å bli for negativ, ønsker jeg å nevne to av de største problemene jeg har sett her:

1. De fattigste sigøynerene. Ja, jeg visste at de har dårlig rykte, dårlige livs-situasjoner og dårlig med muligheter, men jeg hadde ikke innsett hvor dårlig det faktisk er. Da vi var ute i en landsby og så på et etter skoletid-program de drev, ble vi også med en av guttene hjem for å se huset hans. Dette var en delvis skremmende opplevelse, for ungdommene i lansbyen var tydeligvis ikke så glad for at vi kom, og bombanderte oss med snøballer hele veien. Denne gutten jeg nevnte har vært på barneleir med Helga, og hun sier han var en kjempegrei og høflig gutt. Hvilke håp har han midt i en landsby blant de fattigste av de fattigste sigøynerene? Han har ingen fødselsattest eller andre papirer, og får derfor ikke engang lov til å gå på skolen. Han bor i et skur som ser verre ut enn et hønsehus. Han bor midt i blant et folk der det regjerer mer eller mindre lovløse tilstander, og der det som blir gitt i hjelpesendinger stort sett bare blir ødelagt eller byttet bort i alkohol. Han fortalte at kusinen hans mistet sin to år gamle datter forrige uke, etter at hun hadde lagt syk i en av skurene med lungebetennelse (han viste oss ”huset”, og det var til og med verre enn hans). Men hvem bryr seg? Det var jo bare et fattig barn i en sigøynerlandsby uten fødselsattest eller håp uansett. På en måte orker jeg ikke å ta inn over meg alvoret av situasjonen, men hjertet mitt gråter.Hva kan vi gjøre for å hjelpe disse menneskene?


2. Arbeidsledighet. Selv om kommunismen førte med seg mye negativt, hadde den også sine positive sider, blant annet at alle som ville hadde arbeid. Det var flere fabrikker tilknyttet hver by, som folk kunne jobbe i. I dag står de fleste av disse fabrikkene tomme og forfalne. Etter at Romania ble med i EU, har også prisene gått opp så mye at de fleste mye vanskeligere for å få endene til å møtes.(blant annet er pensjonen til eldre mennesker ikke nok til å kunne betale en vanlig husleie, og de må stort sett alle bo hos slektininger eller på gaten). Dermed forlater arbeiderklassen Romania i stor grad for å jobbe i utlandet, og de som sitter igjen her er mye de rikeste og de ekstremt fattige. Og ingen av disse ser ut til å ha den store evnen eller motivasjonen til å skape ny foretningsvirksomhet i landet. I går besøkte vi blant annet denne flotte familien i en annen landsby. De har vært aktivt med i Ungdom i Oppdrag her tidligere, hun driver barnearbeid i landsbyen og de ønsker å bli fosterforeldre. Men likevel drev arbeidsledighet dem til Spania for å jobbe i fire år. På grunn av dette snakket de spansk, noe som var ekstra kjekt for meg. De kom tilbake for en liten stund siden for å ta seg av foreldrene hans som er syke, og ønsker å være med å se en forandring her. Men likevel er arbeidsledigheten på vei til å drive dem ut igjen, og de har nå begynt å snakke om jobber i Tyskland. Hvordan kan vi hjelpe disse flotte menneskene så de kan bli i landet sitt? Er det riktig å midelrtidig betale dem lønninger for det de gjør med penger fra utlandet, eller vil det bare føre til avhengighet og noe som ikke kan vare?


Spørsmålene er mange, og jeg kunne ønske jeg hadde svarene. Men vi kan uansett spørre oss hva vi driver med der vi sitter i våre egne trygge liv, mer eller mindre uvitende om alle disse problemstillingene. Hva kan vi gjøre? Hva er vårt ansvar? Og hvor passer jeg inn?

søndag 15. januar 2012

Siril gjør ting hun (nesten) ikke kan

Dere husker kanskje at showet ”Senkveld med Tomas og Harald” for noen år siden hadde en serie som het ”Harald gjør ting han ikke kan”, der han drev med alt fra synkronsvømming til skihopping. Noen ganger føler jeg at ”Siril gjør ting hun nesten ikke kan”, hadde passet fint som tittel på et show om livet mitt. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mange seere dette hadde trukket, men vi kan jo leke med tanken. Ser du for deg episodene: ”Siril taler i Kristkirken på julaften”, ”Siril blir to ukers lærervikar i Mexico etter to uker i landet”, ”Siril blir helgemamma for 6 ville gutter”, ”Siril blir rektor i Mexico”, ”Siril leder lovsang med gitar”, ”Siril tolker fra indisk-engelsk til spansk på Gudstjeneste”, ”Siril maler hus i lift” og slik kan listen fortsette. Selv om jeg egentlig kan være ganske perfeksjonistisk av meg, og ikke digger kritikk, er jeg også av den oppfatning at visse ting er greit å slenge seg utpå selv om det jeg har å stille opp med er langt fra perfekt. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg blant annet takket nei da jeg for noen år siden ble bedt om å stille opp som tolk da en tidligere fransk helseminister skulle dele på en konferanse, men bortsett fra det har jeg generelt lett for å hive meg utpå ting, og så får det heller bli litt som det blir. Og som regel går det jo på et vis.

Grunnen til at jeg tenkte på dette i dag, var vel det at jeg nå har skrevet et par nye episoder til serien. ”Siril lager beat og refreng til rap-sang på pappas i-pad”, ”Siril spiller inn rap-sang sammen med sin bror som er rapper”, ”Siril tegner forside til rap-singel når de hun spurte ikke stilte opp”, ”Siril trykker opp og selger rap-singel til inntekt for prosjektene sine”. Som dere kanskje gjetter, er ikke dette områder hvor jeg føler meg helt i mitt rette element, men samtidig velger jeg å se litt avslappet på det. Så får jeg heller spare perfeksjonismen til andre områder av livet mitt, hvis den i det hele tatt hører hjemme noe sted.



Det er for øvrig bare til å ta kontakt dersom du er interessert i å kjøpe den overnevnte slageren. Den koster 50 kr per stk. Jeg selger også postkort med motiv av to ulike bilder jeg har malt (de har begge vært vist her på bloggen tidligere, det ene av rosen (Love never fails) og det andre av ”hjertets øye”, som selges for kr 20 pr stk, eller 3 for 50. Kontakt meg i så fall på mail siril.vaktskjold@gmail.com.

søndag 8. januar 2012

Nyttår i Slovakia


Hvordan skal jeg oppsummere en flott tur til Slovakia? Tror jeg lar meg inspirere av Elisabeth sin bloggstil, og fokuserer på noen av høydepunktene.

1. Gleden av å få være med å bety en forandring for de lokale ungdommene. Vi følte i grunnen ikke at vi gjorde så mye, vi deltok stort sett bare på aktivitetene den lokale ungdomsgruppen hadde planlagt, i tillegg til at vi hadde noen andakter og brukte tid med dem. De vartet oss opp, og lot oss ikke engang få hjelpe til med oppvasken. Likevel kom det tydelig frem at de var blitt veldig inspirert av å ha oss der. De gråt da vi skulle dra, og overrasket oss med å møte opp på tog-stasjonen klokken 7 på morgenen da toget vårt gikk. Det er flott å se at det ikke alltid skal så mye til for å være med å gi noe til andre, og det viser vel også at vi mange ganger har mer å bidra med enn vi tror, særlig når vi velger å bare gi av vår tid.

2. Europa er åpent for evangeliet. Det er en myte å tro at europeiske ungdommer er uinteressert i Gud. I teologi og religion, kanskje. Men dersom det er snakk om ekte åpenhet og relasjoner, så er overraskende mange interessert. Vi nådde kanskje ikke ut til så mange nye denne uken, men noen få nye kom og ble med på aktivitetene våre. Og når vi brukte tid sammen med dem, og var oppriktig interessert i dem, kom de tilbake igjen og igjen. Og en jente fortalte at hun var blitt veldig inspirert av måten hun hørte evangeliet forkynt på den ene kvelden, og at hun ønsket å skrive det ned for å fortelle det videre til vennene sine.

3. Crazy utskeielser sammen med min franske venninne Caroline. Mine to franske venninner Virginie og Caroline var med oss på turen, og det tok til tider av. Nå er kanskje utskeielser å ta litt hardt i, men etter min målestokk kan det kvalifisere til det. Jeg som nærmest aldri spiller fotball, lot meg blant annet lure med på flere timer med fotball og volleyball i en gymsal den ene dagen. Neste dag våknet jeg og Caro opp med ekstrem gangsperr. Slik går det når vi rører mer på oss enn vi er vant til. Så resten av dagen beklaget vi oss begge over at vi knapt kunne røre oss. Ungdommene der imot var i fin form. Den samme dagen var vi uheldigvis med på å organisere en fotballturnering utenfor en lokal barneskole. Minst 30 barn og ungdommer hadde møtt opp, og de hadde store forventninger til å spille mot franske og norske. Er mulig forventningene sank litt når dette viste seg å kun være meg og Caro, som egentlig ikke hadde planlangt å spille pga gangsperren, men vi ofret oss og gikk for det. Noen av småguttene hadde visstnok kommentert at de syntes dette var bedre enn klubbfotballen de vanligvis spiller, så vi får ta det som et kompliment. Dette var vår siste dag i Slovakia, og sent på kvelden, etter at vi sikkert egentlig burde ha vært i seng, annonserte jeg og Caro at vi hadde planlagt en dans for ungdommene vi var sammen med. Dette var ikke helt sant, for vi hadde på ingen måte øvd. Vi bare fant en fengende fransk sang på youtube og begynte å imporvisere, i beste salsa-stil, og fikk etter hvert dratt med oss alle de andre, mens pastoren og Virginie filmet. Dette ble i ettertid veldig komisk for oss, da vi så på Virginies film med skam, og husket hvordan vi hele dagen hadde klaget på gansperr, men glemte det fullstendig da vi slapp oss løs i dansen. Caro som hadde sagt at hun ikke en gang kunne få på seg jakke pga vondt i skuldrene, løftet nå armene i været i beste disco-stil. Så ja, det hele kan med godt grunnlag kalles en legendarisk dag.

Ellers kan også turen oppsummeres med enorme mengder te-drikking, mye borsj (lokal suppe), spilling av kubb, quiz og leker, og masse godt felleskap med Gud og hverandre. Må ogsåe legge til at nyttårsaften var en temmelig crazy affære hva raketter angikk. Vi våget oss ut i sentrum en liten stund rundt klokken tolv, og der er det ingen restriksjoner eller regler, for å si det mildt. Alle skjøt opp raketter hvor de ville, gjerne fra verandaer på hus, i både edru og beruset tilstand. Det må være et stort under dersom ikke noen blir skadet, når man tar i betraktning hvor mange som faktisk blir skadet i Norge hvert år. Men de påstod hardnakket at de sjelden hører om skader. Nå har dere i alle fall et tips til hvor dere bør reise til på nyttårsaften dersom dere ønsker å skyte opp raketter fritt og uhemmet.

Uansett, jeg er alt i alt svært takknemlig til Gud og ungdommene i Slovakia, samt de flotte folkene jeg drog på tur sammen med.