fredag 30. april 2010

I La Paz

Ja, nå er jeg faktisk på team-tur i La Paz sammen med et Veien team fra Bergen. Vi kom ned hit sent lørdag kveld, og ja, de andre kom seg hit etter litt usikkerhet pga vulkanutbruddet. Noe av det første jeg merket i møtet med alle de norske, var at jeg faktisk har blitt mer mexicansk enn jeg trodde. I møte med menneskene her, merket jeg plutselig at jeg på en rar måte også følte meg som en av dem, og følte en spesiell kjærlighet for dem. Så tror det var godt for meg å komme meg litt bort fra hverdagslivet mitt, for blant annet å kunne merke slike ting. Søndagen hadde vi Gudstjeneste i Semillas de Vida, en kirke her som samarbeider med Bethel, og vi så rundt 30 helbredelser da vi ba for folk etter møtet. Utrolig herlig hvor lett det kan være å bli brukt av Gud. I uken har vi blant annet vært på evangelisering i et fattig område, bedt for folk på sykehus, hatt møter på bibelskolen her, prakitsk arbeid på et barnehjem og diverse annet. Det er overraskende å kjenne hvor greit spansken min faktisk fungerer til alt jeg trenger her på turen, og igjen hvordan jeg kjenner en spesiell nærhet til folkene vi betjener her. Jeg elsker jo team-turer, men dette er første gang jeg er på teamtur i et fattig land som jeg faktisk også bor i , og som på en rar måte er mitt eget. Og det føles veldig godt. Merket det særlig da vi var på evangelisering i et fattig område på tirsdag, og gikk rundt og pratet med folk og ba for dem. Fikk delt Guds kjærlighet med flere damer, og så blanat annet en dame helbredet for hodepine, og en annen for smerte i hendene på grunn av diabetes, i tillegg til at de ble møtt av Gud.

I dag var det offisiell barnedag i Mexico, med skolefri og greier, kaldt Dia de los ninos. Jeg ledet en barnefest på et barnehjem i formiddag, og barnefest i kirken i kveld. Tror jeg trenger å øke forventingene mine ennå mer til hva Gud kan gjøre i barn på kort tid, for da vi ba for barna i fem minutter på slutten i dag, kom blant anet en gutt frem og spurte om han kunne dele at Gud hadde sagt til ham at han var en kriger. En jente ble helbredet for smerte i magen, og en annen jente delte også et syn med meg etterpå som Gud hadde vist henne. Og jeg er sikker på at mye mer skjedde enn det som de tok initiativ til å dele med oss. Så yes, Gud er god. Vi blir her til onsda, og jeg er spent på hva som skjer videre.

mandag 19. april 2010

Bursdagsfeiring i Mexico


Ja da har jeg faktisk opplevd min andre bursdag i Mexico. Den første var da jeg på vei hjem fra tur med Bethel til Santa Rosalia og fylte 25 år, og mesteparten av dagen ble feiret under en lang mellomlanding på flyplassen i Los Angeles og de feiret meg med å annonsere det over høytaleranlegget, og med masse oppmuntrende ord og profetier fra andre team-medlemmer.

Denne gangen var også absolutt en minnerik dag. Noen skrev til meg på Facebook at de håper de vet å feire en skatt som meg her nede, og det vil jeg si at de gjorde. Jeg ble for øvrig temmelig overveldet av over 100 bursdagshilsener på Facebook, men alle ble lest og satt pris på.

Det var fem andre bursdager her på Rancho forrige uke, så onsdagen gikk vi 25stk ut og spiste på restaurant i Tecate for å feire flere av oss sammen. Torsdag var selve bursdagen min, og den begynte med at Jesse i huset mitt laget pannekaker til meg til frokost. Dorothy som jeg bor med (en amerikaner på 39 år som flyttet inn for en måned siden) tok frem gitaren sin og sang ”Everything I do I do it for you” som hun hadde øvd inn for meg, etter å ha husket at jeg nevnte for henne min hemmelige drøm om at noen en gang skal synge den for meg. Jeg antar ikke så hemmelig lenger etter at jeg legger det ut på en offentlig blogg, men det får heller være, haha. Deretter gikk jeg ned til elevene mine og hadde skole, og fikk snakket en time på telefon med familien hjemme. Da jeg kom til huset mitt etter skolen, ventet den største blomsteroppsatsen jeg noen gang har sett fra Sulema som jeg bor med. Skulle nesten tro det var begravelsen min eller noe, men det er vel fattigdomstankegang av meg å tenke slik. Jeg fikk også blomster som jeg trodde var fra de jeg bor med, men som viste seg i ettertid å være fra en hemmelig beundrer. Jeg skal ikke gå nærmere innpå det, men det var en ny og sjokkerende opplevelse.

På kvelden spiste vi indisk kylling i huset vårt med en fantastisk mexicansk bursdagskake til dessert, som Dorothy hadde bakt for meg. Og alle jeg bor med gav meg kort og oppmuntrende ord. Jeg gikk til sengs og følte meg elsket og verdsatt. Jeg kan merke sniktankene som kommer og forteller deg at du nå må leve opp til forventingene deres og at de kan slutte å like deg hvis de blir bedre kjent med deg eller du roter ting til. Jeg vet at det er løgner, men noen ganger kan det være lett å lytte til det likevel og bekymre seg. Så takk Jesus at jeg i alle fall klarer å avsløre det som løgntanker. Så ja, jeg følte meg elsket og satt pris på, og hadde en fin dag, selv om jeg ikke helt klarer å venne meg til tanken på å være 27 år gammel. Jeg snakket med en som jobber på dagsenteret forrige uke, som fortalte at hun er like gammel som meg, og har 6 barn, mellom 1 og 12 år. Jeg vil tørre å påstå at hun er mer unormal enn meg, men det var en merkelig tanke likevel. Og bursdagsfeiringen min var forresten ikke over med dette. På lørdag inviterte lederne mine meg over til huset deres på bursdagsmiddag og kake også, for de var bortreist på selve dagen min. Så kan ikke si det manglet på feiringer.

Ellers går livet sin vante gang her. Passet guttehuste i helgen, uten å bli banket opp eller motta drapstrusler. Jeg fikk til og med høre fra Antonio en kveld at ”Vet du noe? Jeg er glad i deg”. Førstkommende lørdag skal jeg forresten plutselig dra til La Paz for å joine et team fra Veien hjemme i Bergen. Jeg sier plutselig fordi jeg ble invitert med for et par uker siden, og alt ordnet seg kjempefort, enkelt og billig. La Paz er litt lengre sør her i Baja California, og kun et par timers flytur unna. Nå trenger vi bare forbønn for at det skal klarne opp for flytrafikken etter vulkanutbruddet på Island, så teamet fra Norge kan komme seg bort hit, for jeg drar ikke ned dit alene. Så setter pris på om alle som leser dette blir med å be.

tirsdag 6. april 2010

God påske?

Det er en interessant opplevelse å feire påske i utlandet, mye fordi dette er en av de høytidene du ikke tenker så mye over før du plutselig er borte fra Norge og oppdager at du faktisk setter stor pris på påskesanger, påskekyllinger, påskenøtter på tv, skiturer, påskemarsipan, påskekrim, hytteturer, påskeleir og Kvick Lunch og appelsiner. Og folk omkring deg som vet at det er palmesøndag og skjærtorsdag og langfredag, og ikke spør om du er katolikk fordi du bemerker det.
Første gang jeg opplevde dette var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike for 6 år siden, og oppdaget til mitt sjokk at de ikke så ut til å feire påske i det hele tatt, ikke engang de kristne vennene mine der. Butikkene solgte ingenting utenom det vanlige, og de eneste som feiret høytiden var katolikker som hadde spesielle messer for hver dag.
Amerikanere feirer det hakket mer, butikkene bugner over av godteri (innkudert sjokoladekors og de neon-gule, -blå og -rosa marshmallows-kyllingene kalt Peeps), de har som regel påskeegg-jakt for barna og en god middag sammen med familen på selve påskemorgensøndag, men det er det hele.

Jeg tenkte tilbake og fant ut at jeg de siste seks årene kun har tilbragt én påske i Norge, og den gangen kom jeg hjem fra ferie i Frankrike på kvelden på skjærtorsdag. For seks år siden ble påsken ”feiret” i Bordeaux, fem år siden i Israel, fire år siden i Chicago, to år siden i Los Angeles, et år siden i Reno, Nevada, og nå i år i Mexico. Så man skulle vel tro at jeg er blitt vant til påske borte fra Norge, men i år var det faktisk tøffere enn noen gang.
Jeg hadde skole med de amerikanske elevene mine som vanlig forrige uke, og vi bestemte oss for å sette av langfredag til å gjøre ”påsketing” sammen. Jeg brukte mye tid på å fortelle dem påskehistorien fra Bibelen, snakket litt om jødisk påske, lærte dem å synge ”Deg være ære” på engelsk, malte påskeegg og andre dekorasjoner, bakte skillingsboller og skoleboller med dem og hadde med meg litt marsipan som jeg hadde spart siden jul. Marsipanen syntes de selvsagt var forferdelig og spyttet ut så snart de fikk den i munnen. De syntes det var rart og morsomt at vi faktisk synger egne sanger i påsken. Vi hevet bolledeigen i for høy temperatur så vi drepte gjæren og bollene var rå i midten. På slutten av dagen klippet jeg ut borddekorasjoner med påskekyllinger som de skulle fargelegge, og Ryann på 9 år skjønte ikke hva kyllingene hadde å gjøre med påske. ”Folk pleier ikke å bruke kyllinger til å dekorere med”, sa hun. ”Bare påskeharer”. ”Hva mener du med folk?” spurte jeg i full forsvarsposisjon. ”Med folk mener du amerikanere, og det er ikke alle folk”. Selv om dagen i seg selv ikke var en fullstendig katastrofe, fikk det meg til å føle meg ensom i påskefeiringen min, og siden jeg kan være en temmelig god nostalgiker hvis jeg vil, begynte jeg å tenke tilbake på ulike gode barndomsminner, inkludert påsketradisjoner. Jeg tenkte på påskeleirer på Dyrkolbotn, skiturer i t-skjorte, Gudstjenester der alle synger ”Deg være ære” sammen, gode skoledager på barneskolen der vi kun laget påskepynt og sang påskesanger, og påskeferier hos besteforeldre. Og for første gang jeg kan huske, gråt jeg skikkelig av hjemlengsel.

Jeg vet at jeg heller bare bør være glad for alt jeg får oppleve, i stedet for å savne ting hjemme. Men det er ikke alltid like lett å bare si det til meg selv. Nå skal det sies at resten av påsken gikk mye bedre. På søndag hadde vi en stor middag sammen i huset til lederne der vi spiste grillede hamburgere, brownies og diverse annet snacks. Og både lørdag og mandag drog jeg inn til Tecate og handlet litt og spiste tacos. Hvis noen synes at denne bloggen var deprimerende, så er det ikke min hensikt. Jeg vil bare vise at livet i utlandet har ulike sider, og det har sine tøffe stunder når man er den eneste nordmannen i mils omkrets, langt borte fra hjemmet. Men så får jeg også oppleve mye som folk hjemme ikke får oppleve, og jeg er sikker på at jeg en gang skal få feire påske i Norge igjen. Og jeg mistenker at det ikke kommer til å bli så fantastisk som jeg forventer. Men må si at jeg gruer meg til 17. mai…