søndag 26. august 2012

Flytter til Rumensk landsby i noen måneder

Siste nytt er at vi nå har fått ordnet et sted jeg kan bo de neste få månedene, i en landsby ved navn Copsa Mare(s-en i Copsa har aksent under og uttales som "skj"). Det var denne landsbyen jeg var og besøkte allerede i februar og talte på ungdomsmøte der, og det har vært delvis planlagt at jeg skulle dra tilbake dit, men ting har vært litt usikre. Men i går fikk jeg bekreftelse på at vi har funnet en familie med et ledig rom som er villige til å ta meg inn i huset sitt i noen måneder. Jeg vet at dette egentlig burde vært skremmende, og jeg vet at det blir tøft, men jeg kjenner egentlig mest på masse glede og begeistring ved tanken.


En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg har begynt å bli kjent med flere av ungdommene i landsbyen, og de er så utrolig flotte. Det er veldig god timing å dra dit nå, siden mange var med på ungdomsleiren vår forrige uke, har blitt litt kjent med meg, og også er motivert for Gud og å se forandring i livene sine. I tillegg til å lære rumensk og komme litt inn i kulturen, er planen min også etterhvert å ha engelsk-kurs for ungdommer (dette etterspurte de med en gang de fikk vite at jeg kommer), hjelpe dem å starte et lovsangsteam der, og ha en form for ungdomsklubb for dem(de som til vanlig drar ut og har ungdomsklubb der blir nemlig borte de neste par månedene). Så får vi se etterhvert hvilke andre behov som skulle dukke opp. Når jeg er med disse ungdommene, får jeg virkelig en følelse av at "høsten er stor, men arbeiderne få". De er så utrolig glade for at jeg kommer dit, og samtidig er dette bare en av mange landsbyer med lignende behov.

Familien jeg skal bo hos, er et eldre ektepar og deres to barnebarn som er tenåringer. Faren forlot dem da de var små, og moren bor i Spania der hun arbeider og har stiftet ny familie med en spanjol. De to ungdommene har bodd hos henne i Spania et år tidligere, og planen er at de skal flytte dit igjen om et år. Dette er selvsagt en fordel for meg, siden de dermed snakker ganske godt spansk, og jeg blir mindre hjelpeløs i hjemmet deres. De to tenåringene er Monica på 14 år og Tiberius på 16-17 år. Jeg snakket med dem på et ungdomsmøte i går igjen, og det rører hjertet mitt å se særlig hvor utrolig glad Tiberius er for at jeg skal komme dit. Han sa blant annet at jeg burde komme med en gang, og ikke engang trengte å kjøpe telefon først, jeg kunne bare låne hans. Jeg sa også til ham at nå blir jeg nesten søsteren hans, og han ble glad for det og begynte å kalle meg søster med en gang. Han har ikke gått på skole de siste årene, og driver stort sett bare dank i landsbyen i tillegg til å hjelpe litt til hjemme. Dette er representativt for flere av ungdommene i landsbyen, og jeg ber til Gud om at jeg skal få være til hjelp og inspirasjon for dem.

(Monica er til høyre på bildet her)

På en måte føles det rart i en alder av 29-år å skulle investere flere måneder ute i en avsidesliggende landsby i en lokal familie og med noen få ungdommer, men jeg føler samtidig at det er verdt det. Guds kjærlighet for dem er så stor, og jeg føler på en måte at Gud sender meg dit for å vise dem hvor viktige de er. Samtidig har jo jeg også bruk for dem, for å lære språket og kulturen her.

Jeg flytter mest sannsynlig litt ut i neste uke, men det er også mulig det blir allerede denne uken. Skal møte familien jeg skal bo hos og se huset deres nå i ettermiddag (har ikke møtt besteforeldrene ennå), og er selvsagt litt nærvøs, særlig siden jeg ikke kan språket. Men blir spennende å se hva som skjer.

søndag 19. august 2012

Mitt møte med Romania

Jeg har nå et par timer med internett, etter nesten to uker uten, og utnytter det med en liten blogg-oppdatering. Jeg har nå bodd i Romania i snart to uker, og føler allerede at jeg har mye mer å fortelle enn det jeg kan klare å putte inn i et blogginnlegg.


Mitt første møte med Romania var 38 grader og steiksol, ikke akkurat optimale forhold for å flytte både meg selv og mengder med bagasje på diverse tog og busser gjennom halve landet, men det gikk da på et vis. Ankom stedet der de har barneleirer sent på kvelden, der de var allerede et par dager i gang med en leir. Jeg må innrømme at den første uken var temmelig tøff, værre enn jeg hadde trodd. Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å skulle jobbe med barn uten å kunne snakke med dem, og du føler at du ikke kan brukes til annet enn å smile eller si "nei". Det er frustrerende med ledermøter der de kun snakket tysk og rumensk (tyske ungdomsgrupper har hjulpet på leirene), og jeg føler null oversikt eller kontroll over hva som forventes av meg. Det er tøft å ikke ha noen som kjenner meg ordentlig, og føle at ingen engang forstår meg ordentlig eller vet hva jeg kan og ikke kan. Samtidig er det en ydmykende opplevelse som jeg på en måte har godt av også, som tester min egenverd og hjelper meg til å ha en holdning til en som lærer, og ikke først og fremst kommer for å lære bort. Men det ble mange tårer, og enda litt mer tårer fordi jeg følte jeg var for stor til å grine på grunn av alt dette.

På tross av alt dette , så har denne andre uken med barneleir nummer to være mye bedre for min del. For det første kunne jeg allerede kommunisere bittelitt på rumensk med barna nå, og for det andre var det veldig spesielt å få bli kjent med alle disse nydelige barna fra så vanskelige bakgrunner. Hjerter mitt ble knust gang på gang, ettervhert som jeg ble klar over hvor de ulike barna kom fra, og jeg føler at det ikke var annet jeg kunne gjøre enn å klemme dem og be for dem. Det var likevel herlig å se med hvor stor iver flere av dem både ba og lovsang Gud.



Jeg kunne fortalt historie etter historie om enkeltindivider og deres bakgrunn, men en av dem som gjorde mest inntrykk på meg personlig var en fin liten gutt på rundt 9-10 år, som heter Catelin og kommer fra landsbyen der vi har leirene. Jeg ble litt kjent med ham den andre kvelden, og begynte derfor å legge merke til hvor trist han var nesten hele tiden. Neste dag tok jeg ham og en kamerat med til lokalbutikken for å hjelpe dem å kjøpe gave til sin hemmelige venn på leiren. Utenfor butikken satt noen eldre menn og drakk, og Catelin tok med meg bort for å hilse på en av dem, som jeg ettervhert skjønte var faren hans. Faren var tyldelig full da han hilste på meg, han så veldig gammel og sliten ut, og Catelin løp sin vei gråtende. Kameraten hans, Alex, fortalte meg at Catelin er lei seg fordi faren drikker. Catelin ville ikke snakke om det, men jeg prøvde å vise han så mye oppmerksomhet som jeg kunne resten av leiren, og klemme ham når han lot meg.

Det var også en gruppe barn fra noe som ikke kan kalles annet enn et slumområde som jeg besøkte i januar, og selv om de kommer fra hjem som ikke en gang kan kalles hjem, så var de utrolig åpne og kjærlige. En av guttene, Ionut, prøvde å sitte på fanget mitt så mye han kunne siste kvelden, selv om han allerede er sikkert 10 år, og den siste dagen var han så lei seg for at leiren var over at han nesten ikke ville spise noe.


Jeg ble også kjent med Denisa på 13 år som aldri hadde vært på leiren før, og kom fra en fattig sigøynerstamme som mange av de andre så ned på, og de fleste andre barna ville nesten ikke snakke med henne og de to søstrene hennes. Jeg prøvde også å gi henne oppmerksomhet, selv om jeg nesten ikke kunne snakke med henne, og gav henne blant annet fransk manikyr en dag. Det var flott å se hvordan hun blomstret i løpet av leiren, meldte seg til å stå fremme for å gjøre bevegelser til sanger, og ba meg om å sitte med henne det siste måltidet.


Jeg kunne fortsatt med lignende historier, men det får holde for nå. Selv om hjertet mitt knuses gang på gang med alt dette, så er det også fyllt av kjærlighet, og jeg er takknemlig for at jeg kan være her og så gi noe av Guds kjærlighet til dem.


Er kjempetakknemlig for alle som er med å gjøre dette mulig for meg, både gjennom pengestøtte, moralsk støtte og bønnestøtte. Vær gjerne med å be for meg videre også, at jeg finner meg godt til rette, lærer språket fort, og at Gud kan vise meg hvordan jeg best kan gi hans håp og hans kjærlighet til dette folket.

mandag 6. august 2012

På vei mot Romania

Da er det vel på sin plass å skrive en kort oppdatering, siden jeg nå sitter her på Gardermoen flyplass og venter på fly til Frankfurt. Selv om jeg har tilbragt store mengder ufrivillig tid på Frankfurt flyplass og kjenner den godt på sett og vis, så blir det heldigvis forhåpentligvis bare et par timer der før turen går videre til Bukuresti, Romania. Man kan vel si at jeg nå flytter til Romania, noe jeg har tatt på alvor blant annet med å drasse med meg to kofferter. Turen min begynte forrige torsdag, da jeg tok toget til Oslo og tilbragte et døgn hos Lise, min franske venninne der. Deretter var jeg tre dager på Grimerud på misjonsdebriefing sammen med flere andre misjonærer som enten er ferdig med utenlandsopphold, eller er hjemme på en liten ferie slik som jeg. Det var veldig kjekt å dele erfaringer, og se at du ikke er den eneste som iblant blir skuffet over at livet ditt der ute ikke så ofte ligner på biografiene om Marie MOnsen og andre helter.

I natt/dag tidlig drog jeg fra Grimerud, og jeg fikk nesten ikke sove i natt i det hele tatt. Litt dårlig start på reisen akkurat det, men da får jeg gjerne sove bedre på flyene.

Blir en lang dag i dag, for jeg kommer som sagt til Bukuresti i ettermiddag, men derfra skal jeg ta tog i 5 timer i kveld, til et leirsted i nærheten av Sighisoara midt i landet. Der skal jeg være med som leder på barne- og ungdomsleirer i hele august. Tviler på at det blir gode internett-muligheter denne måneden, så jeg får prøve å komme sterkt tilbake når jeg kan.

Kan ikke si jeg føler bare glede og begeistring med å reise, selv om jeg vet at det ikke er et liv for meg som jeg ønsker i Norge nå. Men går i tro på at dette kommer til å bli bra, og at Gud er med meg.