søndag 18. november 2012

Litt personlig drama - bonding completet

Da vi gikk paa pionerskolen, leste vi en artikkel om hvor viktig det er med "bonding" med lokale naar du kommer til et nytt land. Jeg har naa bodd snart tre maaneder i Copsa Mare hos en lokal familie som dere vet, og har laert en del rumensk, selv om det paa ingen maate er perfekt ennaa. Men nesten viktigere enn det, jeg har laert mer om hvordan rumenere lever paa landsbygden, hva de sliter med, hvordan de tenker, og hva som er viktig for dem. Jeg har ogsaa blitt veldig knyttet til noen av dem. Dette innsaa jeg saerlig godt forrige uke, og jeg kan le litt av hele eposiden naa i ettertid, selv om det opplevdes som veldig dramatisk. --------- Det var stor oppstandelse i huset mitt fordi de fant ut at tenaaringsjenten hadde en hemmelig kjaereste i landsbyen som hun hadde vaert hjemme hos. De ringte moren hennes i Spania, og i panikk for at hun skal bli gravid eller noe, begynte de aa snakke om at moren kanskje skulle komme og hente de to tenaaringene til Spania paa flekken i stedet for til sommeren. Jeg merket at jeg ikke var klar for det. Hvordan ville det vaere i huset uten dem? Og de er ogsaa en viktig del av ungdomsgruppen min her. Og mest av alt orket jeg ikke tanken paa aa miste broren min Tibi. Vi har blitt veldig knyttet til hverandre her, han hjelper meg med mye, og vi tilbringer mye tid sammen, og jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle gjoere. I tillegg hadde jeg en slitsom dag paa mandag, og kom hjem til at alle snakket og kranglet om Spania-opplegget. Jeg ville bare vaere alene og tenke, be og graate litt for meg selv, men hvor gjoer man det her? Det var folk overalt i huset, og jeg klarte ikke aa stoppe taarene. Alle tanker hopet seg opp, og jeg lurte paa hva jeg gjoer her i lansbyen i det hele tatt, og alt jeg gjoer virket galt. Jeg fikk en ide, og sa ifra til ungdommene om at jeg gaar til bedehuset for aa tenke og be litt alene. ---------- Men dette er ikke en kultur med stor forststaaelse for privatliv, saa de ble ganske skremt. Jeg hadde ikke vaert der mer enn 5 minutter, foer broren min ringte og sa at han var paa vei. Jeg hadde jo ikke villet snakke med ham om problemet, for jeg ville ikke gjoere ting vanskeligere for ham, men siden han kom bort hadde jeg ikke saa mye valg. Jeg endte opp med aa sitte der og grine og si at jeg ikke vil at han skal dra. Vi ble der lenge og pratet, og han sa at naa vet jeg hvordan han foeler det med at jeg skal dra i desember. Det hele var tragisk, og jeg endte opp med aa grine i sovne ogsaa da jeg kom hjem. ----------- Neste dag ble det bestemt at moren ikke kommer likevel, saa jeg hadde kanskje grenet for ingenting, men saann er det naar tanker og problemer hoper seg opp, og du har blitt avhengig av noen faa personer. Saa dette er en del av livet, og jeg saa at jeg har blitt veldig knyttet til folk her. Og som jeg sa til boren min den kvelden: det er bedre at vi griner paa grunn av noen, enn at vi aldri aldri glad nok i noen til aa grine over aa skilles fra dem.

fredag 26. oktober 2012

Litt bilder

Akkurat nå er jeg i Constanta, sør i Romania, på et 10-dagers besøk. Det er her jeg planlegger å flytte etter jul. Er litt vanskelig å fokusere her nå, siden hjertet mitt på mange måter fortsatt er oppe i Copsa, men spennende å møte teamet her og se arbeidet de driver allerede. Ville bare legge ut noen bilder her fra forrige helg, da jeg og ungdommene fra Copsa drog inn til Medias for å feire noen venner av oss som hadde giftet seg. Hvis flere nordmenn hadde blitt kjent med alle disse flotte ungdommene mine, ville de fått et mer nyansert bilde av sigøynere, det er i alle fall sikkert og visst.
På festen opptrådte jeg og ungdommene med et par lovsanger til ære for Gud og brudeparet, og jeg var veldig stolt av dem der de alle sang høyt og ivrig med den stemmen de har. Om de ikke alle vet helt hva de egentlig synger, så blir i alle fall Jesu navn løftet opp.
Vi hadde også et veldig fint ungdomsmøte i Copsa forrige fredag, der jeg gav hver enkelt av dem et kort der jeg hadde skrevet ting jeg setter pris på ved dem, og der vi etterpå alle skrev oppmuntrende ord til hverandre. Det er en kultur der oppmuntring skjer enda sjeldnere enn i Norge, så det er viktig og verdifult når vi også kan lovprise Gud gjennom dette. Tibi, broren min der, sa at han nesten hadde begynt å grine da han leste kortet fra meg. Jeg ser at det ikke kommer til å bli lett å forlate dem etter jul, men jeg vet samtidig at det ikke er noen langtidssituasjon for meg å bli boende i landsbyen.

tirsdag 16. oktober 2012

Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.

mandag 1. oktober 2012

Ungdomskonferanse og myggestikk

Nå i helgen tok jeg med 8 av ungdommene til en ungdomskonferanse i Sighisoara. Det var en god opplevelse både for meg og dem, selv om det ble litt lange møter for noen av dem. Jeg hadde vært litt smånærvøs for om de ville lye meg eller gå crazy i byen, men det gikk forholdsvis bra. Lørdag kveld tok vi toget til et annet ungdomsmøte, der vi ble hentet med bil og kjørt hjem. På dette siste møtet, fikk jeg med meg alle ungdommene opp til forbønn, og mange av dem mottok treffende ord og oppmuntringer fra dem som ba for dem.
Noe som ikke var like kjekt, var natten i Sighisoara. Jeg og de tre jentene som var med meg, sov på et kontor i kirken der, og jeg har ingenting å utsette på forholdene. Men problemet var at jeg i løpet av natten stadig hørte summing av mygg, og kjente også at jeg fikk et par stikk, selv om jeg prøvde å gjemme meg i soveposen. Jeg fikk en liten overraskelse da jeg så meg i speilet neste morgen og kunne telle minst 30 myggestikk bare i ansiktet, innkudert et hovent øye. De andre jentene hadde lite eller ingenting. Bildet her viser ikke hvor ille jeg så ut (og fortsatt ser ut), men det gir en liten ide. Heldigvis er det mest forfengeligheten det går på, jeg har ikke fått noen infeksjon eller andre reaksjoner. Familien jeg bor hos ar likevel bekymret, og bestefaren gikk til nærmeste by i går og kjøpte en form for medisin til meg. Det er en krem som jeg skal smøre på, som etter hva jeg kan se ikke gjør annet enn å tørke ut, og ligner på tannkrem. Så den virker nok bedre mot kviser enn mot myggestikk.
Nå sitter jeg i leiligheten til Helga i Medias, har kommet hit for å hente bilen hennes som jeg skal få låne mens hun er i Afrika. Litt senere i dag skal jeg være med ut til et etterskoletids-program i en landsby hvor jeg kjenner flere av barna fra leir, og i kveld kjører jeg til Sighisoara og venter på pappa som kommer på besøk. Blir interessat og se hvordan neste uke blir.

søndag 16. september 2012

Noen smaa (?) utfordringer


Naa har jeg bodd her i landsbyen i snart tre uker, og jeg maa si at det ikke er mangel paa utfordringer. Noen dager blir lange naar jeg ikke er vant til landsbyliv og har lite aa gjoere paa, og det er ikke lett alltid aa ikke kunne spraaket, og ikke ha noen "likesinnede" aa jobbe sammen med og snakke med. Saerlig denne siste uken har vaert utfrodrende. Jeg var nemlig noedt til aa ta ansvar for baade barnemoete og ungdosmoete her alene, siden de andre som hjelper til var i bryllup i Tyskland(ungdomsmoetene skulle jeg uansett ta ansvar for mer eller midre alene de neste 4 ukene). Jeg tenkte at det skulle nok gaa paa et vis selv om rumensken min er elendig, men der tok jeg feil.

En av tenaaringene her, Evy, er en stor stoette for meg, og hun hjalp meg med barnemoetet sammen med noen av de andre ungdommene. Men det var ikke saa lett aa faa barnas oppmerksomhet, og jeg foeler meg lite autoritativ med rumensken min. Hovedproblemet var at de ville gaa inn og ut hele tiden, og vi endte med aa si til dem at de som gikk ut ikke fikk komme inn igjen. Saa til slutt hadde vi halvparten av barna utenfor, og naboer kom og klaget paa at de laget braak. Etterpaa kom ogsaa sinte foreldre og klaget paa at jeg hadde kastet ut barna deres fra moetet, og tenaaringene som hadde hjulpet meg var frustrerte og begynte aa kjefte paa hverandre. Flere av barnba fortalte at de aldri ville komme tilbake paa barnemoete, men jeg vet ikke hvor serioest jeg skal ta det.

Neste dag var det ungdomsmoete. Det ble en god oppvarming med at tenaaringsgutten i huset mitt fortsatt var sur paa formiddagen etter dagen foer, og en nabo kom paa besoek i huset og satt sammen med de jeg bor hos og kjeftet og klaget over hvor forferdelig alt er i Romania. Jeg maatte bare gaa inn paa rommet mitt og be og lese i Bibelen til slutt, foer jeg ble fullstendig nedtrykt. Ungdomsmoetet paa kjvelden gikk ogsaa alt annet enn straalende. De fleste som kom, kom for sent, faa sang med, de satt med telefonene oppe, og en gutt som aldri hadde vaert der foer, kom kun fordi han skulle proeve seg paa meg. Jeg provde aa tale delvis paa rumensk, og hun fra huset mitt som skulle hjelpe aa oversette fra spansk ble usikker og snakket lavt. Etterpaa lekte vi leker, men alle ville foreslaa ulike leker og begynte aa krangle, og ble ennaa mer sure da jeg sa at vi heller bare avsluutet naa, selv om det ennaa var tidlig. Nesten alle tenaaringene sa etterpaa at de aldri ville komme tilbake, og noen klaget paa at jeg ikke var streg nok mot dem som ikke var serioese, saa suksessen min som misjonaer her ser ikke helt straalende ut. Samtidig vet jeg jo at det at jeg bruker tid med dem hver dag, er viktigere enn moetene paa fredagskvelden.

Det som var litt roerende oppi det hele, var hvor mye stoette jeg fikk fra "broren min" Tibi. Han hjalp meg aa baere instrumentene hjem etterpaa og snakket om at han ble saa sint av at de viste saa lite respekt for meg, og at han syntes jeg hadde planlagt gode ting for dem. Etterpaa kjoepte han brus til meg, og begynte og beskytte meg voldsomt mot han som skulle proeve seg paa meg. Baade han og Evy er opptatte av at jeg skal ha det bra, og det betyr mye for meg, saerlig naar jeg vet at livet ikke er lett for dem heller. Jeg foeler at jeg oppi dette laerer ennaa mer aa lene meg paa Gud, og naa trenger jeg virkelig aa gaa til ham for styrke og for flere kreative ideer.

I morgen begynner skolen igjen her, saa denne uken haaper jeg aa kunne gaa til lokalskolen og spoerre om de har bruk for hjel der, og ogsaa om jeg kan faa bruke et klasserom til engelskundervisning et par kvelder i uken. Haaper det ordner seg, og vi faar se hva som skjer videre.

søndag 2. september 2012

Noen førsteinntrykk fra Copsa Mares

Så nå bor jeg faktisk i landsbyen Copsa Mares, har bodd der siden onsdag. Akkurat nå er jeg ankommet en fire dagers UIO-konferanse i Tirgu Mures, men jeg skal tilbake igjen til landsbyen på onsdag. Så langt har det gått bra må jeg si, ungdommene i landsbyen har tatt seg veldig godt av meg og vist meg rundt i området. Jeg har ikke fått kommunisert like mye med de eldre i landsbyen og besteforeldrene som jeg bor hos, siden rumensken min ikke akkurat flyter, men det blir nok bedre etter hvert. Er også foreløpig veldig usikker på hvor mye det er forventet at jeg skal hjelpe til i huset, og om de synes jeg er en byrde og sånn, men det funker i alle fall greit med de unge i huset. Og det går overraskende bra å ikke ha innlagt vann synes jeg. Legger utpå noen bilder her med noen av tingene jeg har sett og gjort så langt:

Utsikt over Copsa Mares fra landsbyens klokketårn

Rommet som jeg deler med Monica

Sammen med ungdommene


Noen naboer slakter en gris

søndag 26. august 2012

Flytter til Rumensk landsby i noen måneder

Siste nytt er at vi nå har fått ordnet et sted jeg kan bo de neste få månedene, i en landsby ved navn Copsa Mare(s-en i Copsa har aksent under og uttales som "skj"). Det var denne landsbyen jeg var og besøkte allerede i februar og talte på ungdomsmøte der, og det har vært delvis planlagt at jeg skulle dra tilbake dit, men ting har vært litt usikre. Men i går fikk jeg bekreftelse på at vi har funnet en familie med et ledig rom som er villige til å ta meg inn i huset sitt i noen måneder. Jeg vet at dette egentlig burde vært skremmende, og jeg vet at det blir tøft, men jeg kjenner egentlig mest på masse glede og begeistring ved tanken.


En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg har begynt å bli kjent med flere av ungdommene i landsbyen, og de er så utrolig flotte. Det er veldig god timing å dra dit nå, siden mange var med på ungdomsleiren vår forrige uke, har blitt litt kjent med meg, og også er motivert for Gud og å se forandring i livene sine. I tillegg til å lære rumensk og komme litt inn i kulturen, er planen min også etterhvert å ha engelsk-kurs for ungdommer (dette etterspurte de med en gang de fikk vite at jeg kommer), hjelpe dem å starte et lovsangsteam der, og ha en form for ungdomsklubb for dem(de som til vanlig drar ut og har ungdomsklubb der blir nemlig borte de neste par månedene). Så får vi se etterhvert hvilke andre behov som skulle dukke opp. Når jeg er med disse ungdommene, får jeg virkelig en følelse av at "høsten er stor, men arbeiderne få". De er så utrolig glade for at jeg kommer dit, og samtidig er dette bare en av mange landsbyer med lignende behov.

Familien jeg skal bo hos, er et eldre ektepar og deres to barnebarn som er tenåringer. Faren forlot dem da de var små, og moren bor i Spania der hun arbeider og har stiftet ny familie med en spanjol. De to ungdommene har bodd hos henne i Spania et år tidligere, og planen er at de skal flytte dit igjen om et år. Dette er selvsagt en fordel for meg, siden de dermed snakker ganske godt spansk, og jeg blir mindre hjelpeløs i hjemmet deres. De to tenåringene er Monica på 14 år og Tiberius på 16-17 år. Jeg snakket med dem på et ungdomsmøte i går igjen, og det rører hjertet mitt å se særlig hvor utrolig glad Tiberius er for at jeg skal komme dit. Han sa blant annet at jeg burde komme med en gang, og ikke engang trengte å kjøpe telefon først, jeg kunne bare låne hans. Jeg sa også til ham at nå blir jeg nesten søsteren hans, og han ble glad for det og begynte å kalle meg søster med en gang. Han har ikke gått på skole de siste årene, og driver stort sett bare dank i landsbyen i tillegg til å hjelpe litt til hjemme. Dette er representativt for flere av ungdommene i landsbyen, og jeg ber til Gud om at jeg skal få være til hjelp og inspirasjon for dem.

(Monica er til høyre på bildet her)

På en måte føles det rart i en alder av 29-år å skulle investere flere måneder ute i en avsidesliggende landsby i en lokal familie og med noen få ungdommer, men jeg føler samtidig at det er verdt det. Guds kjærlighet for dem er så stor, og jeg føler på en måte at Gud sender meg dit for å vise dem hvor viktige de er. Samtidig har jo jeg også bruk for dem, for å lære språket og kulturen her.

Jeg flytter mest sannsynlig litt ut i neste uke, men det er også mulig det blir allerede denne uken. Skal møte familien jeg skal bo hos og se huset deres nå i ettermiddag (har ikke møtt besteforeldrene ennå), og er selvsagt litt nærvøs, særlig siden jeg ikke kan språket. Men blir spennende å se hva som skjer.

søndag 19. august 2012

Mitt møte med Romania

Jeg har nå et par timer med internett, etter nesten to uker uten, og utnytter det med en liten blogg-oppdatering. Jeg har nå bodd i Romania i snart to uker, og føler allerede at jeg har mye mer å fortelle enn det jeg kan klare å putte inn i et blogginnlegg.


Mitt første møte med Romania var 38 grader og steiksol, ikke akkurat optimale forhold for å flytte både meg selv og mengder med bagasje på diverse tog og busser gjennom halve landet, men det gikk da på et vis. Ankom stedet der de har barneleirer sent på kvelden, der de var allerede et par dager i gang med en leir. Jeg må innrømme at den første uken var temmelig tøff, værre enn jeg hadde trodd. Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å skulle jobbe med barn uten å kunne snakke med dem, og du føler at du ikke kan brukes til annet enn å smile eller si "nei". Det er frustrerende med ledermøter der de kun snakket tysk og rumensk (tyske ungdomsgrupper har hjulpet på leirene), og jeg føler null oversikt eller kontroll over hva som forventes av meg. Det er tøft å ikke ha noen som kjenner meg ordentlig, og føle at ingen engang forstår meg ordentlig eller vet hva jeg kan og ikke kan. Samtidig er det en ydmykende opplevelse som jeg på en måte har godt av også, som tester min egenverd og hjelper meg til å ha en holdning til en som lærer, og ikke først og fremst kommer for å lære bort. Men det ble mange tårer, og enda litt mer tårer fordi jeg følte jeg var for stor til å grine på grunn av alt dette.

På tross av alt dette , så har denne andre uken med barneleir nummer to være mye bedre for min del. For det første kunne jeg allerede kommunisere bittelitt på rumensk med barna nå, og for det andre var det veldig spesielt å få bli kjent med alle disse nydelige barna fra så vanskelige bakgrunner. Hjerter mitt ble knust gang på gang, ettervhert som jeg ble klar over hvor de ulike barna kom fra, og jeg føler at det ikke var annet jeg kunne gjøre enn å klemme dem og be for dem. Det var likevel herlig å se med hvor stor iver flere av dem både ba og lovsang Gud.



Jeg kunne fortalt historie etter historie om enkeltindivider og deres bakgrunn, men en av dem som gjorde mest inntrykk på meg personlig var en fin liten gutt på rundt 9-10 år, som heter Catelin og kommer fra landsbyen der vi har leirene. Jeg ble litt kjent med ham den andre kvelden, og begynte derfor å legge merke til hvor trist han var nesten hele tiden. Neste dag tok jeg ham og en kamerat med til lokalbutikken for å hjelpe dem å kjøpe gave til sin hemmelige venn på leiren. Utenfor butikken satt noen eldre menn og drakk, og Catelin tok med meg bort for å hilse på en av dem, som jeg ettervhert skjønte var faren hans. Faren var tyldelig full da han hilste på meg, han så veldig gammel og sliten ut, og Catelin løp sin vei gråtende. Kameraten hans, Alex, fortalte meg at Catelin er lei seg fordi faren drikker. Catelin ville ikke snakke om det, men jeg prøvde å vise han så mye oppmerksomhet som jeg kunne resten av leiren, og klemme ham når han lot meg.

Det var også en gruppe barn fra noe som ikke kan kalles annet enn et slumområde som jeg besøkte i januar, og selv om de kommer fra hjem som ikke en gang kan kalles hjem, så var de utrolig åpne og kjærlige. En av guttene, Ionut, prøvde å sitte på fanget mitt så mye han kunne siste kvelden, selv om han allerede er sikkert 10 år, og den siste dagen var han så lei seg for at leiren var over at han nesten ikke ville spise noe.


Jeg ble også kjent med Denisa på 13 år som aldri hadde vært på leiren før, og kom fra en fattig sigøynerstamme som mange av de andre så ned på, og de fleste andre barna ville nesten ikke snakke med henne og de to søstrene hennes. Jeg prøvde også å gi henne oppmerksomhet, selv om jeg nesten ikke kunne snakke med henne, og gav henne blant annet fransk manikyr en dag. Det var flott å se hvordan hun blomstret i løpet av leiren, meldte seg til å stå fremme for å gjøre bevegelser til sanger, og ba meg om å sitte med henne det siste måltidet.


Jeg kunne fortsatt med lignende historier, men det får holde for nå. Selv om hjertet mitt knuses gang på gang med alt dette, så er det også fyllt av kjærlighet, og jeg er takknemlig for at jeg kan være her og så gi noe av Guds kjærlighet til dem.


Er kjempetakknemlig for alle som er med å gjøre dette mulig for meg, både gjennom pengestøtte, moralsk støtte og bønnestøtte. Vær gjerne med å be for meg videre også, at jeg finner meg godt til rette, lærer språket fort, og at Gud kan vise meg hvordan jeg best kan gi hans håp og hans kjærlighet til dette folket.

mandag 6. august 2012

På vei mot Romania

Da er det vel på sin plass å skrive en kort oppdatering, siden jeg nå sitter her på Gardermoen flyplass og venter på fly til Frankfurt. Selv om jeg har tilbragt store mengder ufrivillig tid på Frankfurt flyplass og kjenner den godt på sett og vis, så blir det heldigvis forhåpentligvis bare et par timer der før turen går videre til Bukuresti, Romania. Man kan vel si at jeg nå flytter til Romania, noe jeg har tatt på alvor blant annet med å drasse med meg to kofferter. Turen min begynte forrige torsdag, da jeg tok toget til Oslo og tilbragte et døgn hos Lise, min franske venninne der. Deretter var jeg tre dager på Grimerud på misjonsdebriefing sammen med flere andre misjonærer som enten er ferdig med utenlandsopphold, eller er hjemme på en liten ferie slik som jeg. Det var veldig kjekt å dele erfaringer, og se at du ikke er den eneste som iblant blir skuffet over at livet ditt der ute ikke så ofte ligner på biografiene om Marie MOnsen og andre helter.

I natt/dag tidlig drog jeg fra Grimerud, og jeg fikk nesten ikke sove i natt i det hele tatt. Litt dårlig start på reisen akkurat det, men da får jeg gjerne sove bedre på flyene.

Blir en lang dag i dag, for jeg kommer som sagt til Bukuresti i ettermiddag, men derfra skal jeg ta tog i 5 timer i kveld, til et leirsted i nærheten av Sighisoara midt i landet. Der skal jeg være med som leder på barne- og ungdomsleirer i hele august. Tviler på at det blir gode internett-muligheter denne måneden, så jeg får prøve å komme sterkt tilbake når jeg kan.

Kan ikke si jeg føler bare glede og begeistring med å reise, selv om jeg vet at det ikke er et liv for meg som jeg ønsker i Norge nå. Men går i tro på at dette kommer til å bli bra, og at Gud er med meg.

onsdag 25. juli 2012

Rallarvegen



Da vi gikk i 9. klasse på Kirkevoll skole syklet vi Rallarvegen med skolen, og de minnene jeg har fra turen er stort sett gode, om enn noe uklare. For de som ikke vet hva Rallarvegen er, så er det navnet på en vei som ble mer eller mindre bygget for å kunne frakte arbeidere og utstyr for å bygge Bergensbanen sent på 1800-tallet, og størsteparten av veien er ikke bred nok til å kjøre bil, så den har etter hvert fått på seg et godt rykte for syklister. Den strekker seg fra Haugastøl mellom Geilo og Finse, og går til Myrdal, fra hvor du kan velge å sykle videre til enten Flåm eller Voss om du skulle ønske det.

På vei over fjellet fra Oase forrige søndag, begynte jeg og Elisabeth å snakke om at vi kanskje skulle ta turen igjen, og på onsdag kveld bestemte vi oss for å bare gjøre det, med avgang fredag.



Togbiletter ble bestilt på tampen, men det var ingenting ledig før sent på ettermiddagen, så turen vår begynte på Finse fredag kveld klokken 18:16. Det vil si, den ville ha begynt da, hvis ikke Elisabeths sykkel allerede hadde punktert på toget, så vi begynte ekspedisjonen med å fikse dette, og var i gang rundt klokken 19. Dette ble for øvrig turens eneste punkterte dekk, noe jeg var glad for, og sikkert Elisabeth også, selv om hun nå etterhvert begynner å bli ganske handy når det gjelder å fikse sykler. Den neste overraskelsen vi fikk, var at store deler av veien fortsatt var dekket av snø. Det var på ingen måte umulig, vi måtte bare av syklene og trille dem gjennom snø ca en tredjedel av veien, og det kommer jo mest an på innstillingen. Så selv om det egentlig ikke brevandring vi var innstilt på, så valgte vi å ta det med godt humør. Klokken 23 var vi endelig kommet oss vel forbi snøflekkene, og slo opp teltet vårt på en idyllisk slette ved et vann, samme sted som vi campet med klassen den gang for 14 år siden. Elisabeth tryllet frem det ene etter det andre fra den gedigne sykkelvesken sin, og disket opp med en eksklusiv indisk gryte laget fra bunnen på stormkjøkkenet.


Neste morgen våknet vi opp til vind og regn, men det lettet litt etter hvert, og etter frokost var vi klare til å sykle videre. Denne dagen ble det ikke så langt før vi var fremme ved Myrdal stasjon, men det var til gjengjeld et spennende og spektakulært stykke av veien med bratte bakker, fjell og fossefall. På Myrdal måtte vi ta toget en stasjon for å kunne sykle videre. Vi var usikker på om det ville være plass til oss og syklene våre på toget, og vi vurderte diverse kreative løsninger for å kunne smiske oss med, der Elisabeth blant annet nevnte å vise hud. Men det ble heldigvis ikke nødvendig, og et stopp senere var vi klar til å sykle videre nedover til hytten vår på Reime. Det var godt å komme i hus, selv om jeg heller ikke skal klage på teltlivet, og vi tilbrakte et par late dager med spising, prating og ulike spill. Var gode dager, og kjekt å få bruke så mye tid med Elisabeth etter gammelt, selv om hun slo meg i de fleste spill vi spilte. Mandag syklet vi ned til Voss, og tok toget til Bergen igjen. Takk for en fin tur! Vil absolutt anbefale Rallarvegen, og den frister til gjentakelse.

fredag 6. juli 2012

Personlig gjennombrudd

Ja, hva kan det være, lurer du kanskje på. Det blir kanskje litt feil å fremstille dette øyeblikket som høydepunktet på turen, det blir både ubalansert og feilaktig. Frankrike-turen har jo først og fremst inneholdt en flott helg sammen med celle-gruppen min fra da jeg bodde i Bordeaux med masse godt sosialt og åndelig felleskap, rammet inn av noen fine dager som turist i Paris, Bordeaux og Narbonne.



Men uten å holde dere for lenge i uvitenhet, så kan jeg opplyse om at jeg stod på vannski på onsdag. For de fleste som leser dette, kan det virke som en filleting, men tillat meg å gi litt bakgrunnsinformasjon. Da jeg var 20 år gammel, altså for 9 år siden, hadde jeg det man kan kalle en vannski-fiasko på Milde. Jeg prøvde å komme meg opp på skiene i ca 45 minutter, men det eneste jeg lyktes med var å bli brent av en brennmanet og få kraftig gangsperr i armene. Etter denne opplevelsen har jeg aldri turt å prøve igjen, selv om jeg har hatt muligheten flere ganger. Jeg vet at det er noe ”alle” klarer, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg har sagt til meg selv at det kanskje er fysisk umulig for meg å få det til selv om ”alle” klarer det, du skal ikke se bort i fra at jeg for eksempel mangler proporsjonell styrke i armene i forhold til kroppstyngde, eller har for dårlig balanse. Men jeg har ikke innsett hvor mye som lå i denne opplevelsen, før jeg på onsdag befant meg i fjellene i Sør-Frankrike sammen med Anelie og kjæresten hennes Olivier på hytten til et vennepar av dem. Vi tok en båttur på et vann, og det lå allerede i kortene at presset var stort for at jeg skulle prøve å stå på vannski. Det som overrasket meg, var frykten jeg følte. Ikke redd for å slå meg, men for å mislykkes. Redd for å få bekreftet igjen at jeg rett og slett ikke strekker til på dette området. Jeg følte så mye angst at jeg vurderte om jeg skulle nekte å forsøke, men bestemte meg til slutt for å hoppe i det. Og som fryktet klarte jeg det ikke de første ti minuttene. Men gjett hva? Etter ca 10 mislykkede forsøk kom jeg meg faktisk opp, og klarte å stå i 10-15 min før jeg prøvde å tøffe meg med å surfe over en bølge og falt.

Så dette var faktisk et ganske stort øyeblikk for meg. I tillegg til en personlig seier, ser jeg også læringsmomenter i denne erfaringen. For det første gjenkjente jeg den angstlignende følelsen av frykten for å mislykkes, og jeg skjønte plutselig at det muligens er den samme følelsen for eksempel elevene mine har kjent til tider når de står foran en eksamen, og mangler motivasjon til å lese, og jeg ikke skjønner hvorfor de ikke er villige til å forsøke i det minste. For det andre innså jeg at det meste av frykten faktisk ikke forsvant i det jeg kom meg opp på skiene, men allerede i øyeblikket jeg begynte å forsøke. Mange ganger tillater vi frykten å være større enn det vi faktisk frykter, hvis det gir mening, og jeg skal prøve å ikke la det skje igjen. Jeg skal i alle fall ikke la det gå 9 år igjen, der jeg sier til meg selv at jeg ikke får til noe uten å prøve.

tirsdag 26. juni 2012

Farvel til Mexico for denne gang

Nå sitter jeg i Paris og slapper av i leiligheten til noen venner, etter en lang reise fra Mexico.
Men la meg først fortelle litt mer fra den siste uken min der.

Forrige torsdag ble jeg spurt om å være vikar en dag på ungdomsskolen som jeg var med å starte. En av lærerne hadde nemlig brått sluttet etter noen problemer som dukket opp. Selv om jeg jobbet som lærer i videregående i Mexico, er det jo ungdomsskole jeg er mest interessert i og utdannet for, og det ble en veldig kjekk dag for meg. Det fine med å være inne bare en dag som lærer, er at du kan gjøre deg populær med leker og konkurranser og å ikke gi lekse. Dette var også det eneste klasserommet jeg ikke hadde fått vært inne å besøkt ennå. En artig detalje er at halvparten av elevene i klassen,var de samme som jeg underviste i to uker i 5. klasse, da jeg akkurat hadde kommet til Mexico og endte opp med å steppe inn som vikar. Som en av mine kjepphester snakket jeg om håp og drømmer, og ba dem skrive ned ting de ønsker å oppnå de neste 20 årene, og gav hver av dem en skriftlig tilbakemelding. Jeg hadde også planlagt faglige lagkonkurranser og et par leker, før de tok fatt på selvstudium siste timen.

En av guttene i klassen, Carlos på rundt 13, har flyttet inn på barnehjemmet for en og en halv måned siden, og er en velig skjønn gutt. Men han har hatt litt utfordringer i det siste, gjort livet vanskelig for hun som passer huset, og prøvde blant annet å rømme kvelden før jeg var vikar for dem. Jeg var derfor litt spent på hvilke humør han var i, men jeg endte opp med å bare bli utrolig glad i ham. Han kom også og snakket mye til meg, og vi ble litt kjent. Han fortalte blant annet at han alltid hadde ønsket seg en løve. Jeg kom plutselig på at jeg har noen moldovske sedler i lommeboken min fortsatt, og at myntenheten der heter ”løve”, så jeg endte opp med å gi ham en slik seddel et par dager senere for å vise ham at hans drømmer betyr noe, samme hvor rare de kan virke. Det var trist å ta farvel med ham og de andre i huset hans på søndag, særlig siden de nye guttene ikke er blitt vant til alle som kommer og går ennå, og blir fort knyttet til deg. Carlos gikk inn på rommet sitt og viste meg at han har puttet ”drømmeoppgaven” de skrev på skolen med tilbakemeldingen min på inn i en plastmappe sammen med seddelen jeg gav ham, slik at han kan ta vare på det.

Jeg fikk også besøkt et par tidligere elever forrige uke, og det var fint.


Søndag var min siste dag og det var litt trist. Jeg følte det nesten verre å ta farvel denne gangen, og vet jo ikke når jeg kommer tilbake. Jeg fikk brukt mye tid med barnehjemsbarna denne dagen, og også i helgen generelt. Det er mye spennende som skjer på den fronten, siste nytt var 4 nye brødre som kom inn torsdag kveld. Den yngste var kun 4 måneder gammel, og måtte på sykehuset i all hast på grunn av pusteproblemer, men han har det bra nå. Jeg hjalp litt til med å passe guttene fra huset der de tre eldre brødrene har flyttet inn, der de nå er 12 barn, og halvparten har vært der i under 2 måneder. Men der er likevel flott å se hvordan de tilpasser seg, og særlig i dette huset som er nytt og heter ”Caza Esperanza” (håpets hus), og der de har et ektepar fra bibelskolen boende som husforeldre, sammen med sine to egne gutter.
Så jeg så mye gode ting på gang i Mexico, selv om jeg så det som ikke går bra også, og det var trist å reise derfra.

Siden jeg har snakket mye om barnehjemmet, vil jeg gi en link her til å lese mer, og der du også kan se bilder av barna: http://ranchodesusninos.org/
Det er også mulig å bli fadder eller å gi et engangsbeløp.

tirsdag 19. juni 2012

Noen David-historier

Jeg føler at min lille venn David fortjener sitt eget blogginnlegg her, etter å ha vært del av flere av siste ukes høydepunkt.


Noe som er litt morsomt er at jeg faktisk skrev et blogginnlegg kun med sitater fra David for et par år siden også, og han har bare blitt bedre siden den gang. Men altså, den godeste David er nå 10 år gammel. Helt fra jeg kom hit for en uke siden, fortalte han meg at han aldri hadde vært på stranden i hele sitt liv, og at han hadde veldig lyst å dra snart. Litt ut i uken kom han og sa at Leo, lovsangslederen her, skulle ta lovsangsteamet og flere andre til stranden på lørdag, og at han skulle få være med hvis han oppførte seg fint. ”Har du lyst å komme også?” spurte han. ”Ja, det hadde jo vært kjekt”, sa jeg. Et par timer senere, da jeg var og besøkte guttehuset han bor i, kom han og sa: ”Jeg spurte Leo om du kunne få være med på stranden, og han sa ja”. Så dermed hadde jeg ordnet meg en strand-date. Og det var absolutt en minneverdig opplevelse. David så tang og krabber for første gang, og var livredd. Han var også redd for å gå ut i bølgene i begynnelsen og trodde de ville stikke av med ham, og klamret seg til meg hver gang det kom en bølge. Men etterhvert fikk han taket på det og ville ikke gå ut av vannet. Han var skjelvende av kulde, men nektet likevel å ta av seg den våte t-skjorten sin. ”Jeg vil ikke ta den av fordi jeg er tjukk” sa han, noe som ikke stemmer.

Men den beste David-historien var likevel på lovsangs-gudstjenesten på fredag kveld. En av hovedlederne inviterte ham opp på scenen for å dele et vitnesbyrd, og han fortalte følgende: ”En dag for ikke så lenge siden gikk jeg inn på rommet mitt for å be og være sammen med Gud. Jeg har lært at dersom jeg ønsker å kjenne Guds nærvær så må jeg søke ham, så jeg spurte Jesus om han kunne være med meg og hjelpe meg å søke Gud. Han sa ja, så jeg gikk inn på rommet mitt og lukket øynene mine og ba. Og jeg kjente Guds nærvær komme over meg i bølger”. Hvor fantastisk er ikke det? Og det beste var at etter at han hadde delt, kunne vi kjenne at noe skjedde i hele rommet, at det ble en ny intensitet i lovsangen og Guds nærvær kjentes sterkere. Flere vitnet om helbredelser, visjoner og andre ting Gud hadde vist dem. Det er herlig å se hvordan Gud kan bruke barn, og hvordan de virkelig tar ham på alvor.

torsdag 14. juni 2012

Noen daglige høydepunkt fra Mexico


Lørdag: Jeg må si at dagen ikke inneholdt noen andre høydepunkter enn å omsider komme frem til Mexico klokken halv to på natten lokal tid, etter ca 28 timer på reise. Jeg skal ikke plage dere mer med mine oppkasthistorier, men la oss si at det var mange flyspyposer involvert.

Søndag: Det var rart og fint å gå på Gudstjeneste og å se barna fra barnehjemmet igjen. Det var kjekt å se 10 år gamle David igjen som jeg deler bursdag med, og som alltid sier morsomme, men intelligente ting. Han nevnte blant annet at det visstnok hadde vært bilder av noen penger på julekortet som jeg sendte ham og sa: ”Sant du sendte det til meg fordi du vet at jeg liker penger?” Det var også kjekt å se den herlige krølltoppen Cobie igjen, som nå går i første klasse og fortalte meg stolt at han kan lese og skrive, og talefeilen han pleide å ha er nesten borte. Det har også kommet nesten 20 nye barn til Rancho i løpet av våren, så det var spennende å se utviklingen.
Et annet høydepunkt var å bade i bølger i Stillehavet og spise mango med chili på stranden i Rosarito senere på dagen.

Mandag: Jeg ble med 2. års studentene fra bibelskolen til et legekontor for å be for folk, men det beste med turen var kvalitetstiden i bilen sammen med gode venner. Jeg fikk snakket masse med min ”søster” Sulema på 21og delt hva som skjer i livene våre. Jeg hadde også gode, lange samtaler med min venn Isai på 19 som har vokst utrolig masse åndelig i løpet av tiden han har vært her, og det er herlig å se. Jeg blir så oppmuntret av å snakke med ham, og han var også en av de som oppmuntret meg og hjalp meg til å se hva jeg hadde betydd her før jeg drog herfra for et år siden. Han husker blant annet ting jeg har delt i taler, og forteller om hvordan han har tatt det til seg og begynt å praktisere det.

Tirsdag: På ettermiddagen ble jeg med ut på den ukentlige ”trailerevangeliseringen” der vi setter opp en mobil scene i et nabolag og holder møte, hovedsakelig for barn og familier. Det var godt å være ute blant folket igjen, og noe som særlig gjorde inntrykk på meg var en samtale jeg hadde med to små barn på 7 år etter møtet. De spurte begge om jeg kunne be for dem, jenten fordi hun skulle til doktoren dagen etter, og gutten fordi en gutt på skolen pleier å slå ham og han er redd og lei seg. Jenten begynte også å fortelle om at moren av og til blir sint på henne og skriker og slår henne. Det blir kanskje feil å kalle det et høydepunkt, men det var et spesielt øyeblikk, der du samtidig føler deg veldig hjelpeløs når alt du kan gjøre er å be for dem og ha en kort samtale.

Onsdag: Jeg var inne i klassen som jeg pleide å være lærer for i fjor i et par timer, sammen med han som tok over etter meg, Carlos. Skolen har vokst til nesten dobbel størrelse siden jeg drog. Jeg snakket om hva jeg har gjort siden sist, og vi snakket mye om Romania og Balkan og Europahistorie. Det gikk etter hvert tilbake til å snakke om kjepphestene våre: håp og drømmer og å tenke stort. Det endte opp med å bli en veldig spesiell stund, der nesten alle elevene etter tur takket meg eller Carlos for det vi hadde betydd for dem. Det var ekstra spesielt å se hvordan mange av guttene takket Carlos for at han hadde vært den farsfiguren for dem som de aldri hadde hatt. Dette var med på å vise meg at jeg tok riktig avgjørelse da jeg drog og overlot skolen til andre, for er det en ting jeg ikke kunne være for disse guttene så er det far.
På kvelden ble jeg med ut til et ungdomsmøte som Rancho organiserer ukentlig nå, der jeg ble spurt om å tale. Også dette var en god opplevelse, og jeg talte for første gang uten å ta opp notatene mine i det hele tatt.
Andre høydepunkter fra dagen var å treffe igjen min venninne Toni på 15, datteren til hovedlederne her. Og en lang samtale med Picus på 17, en av guttene på barnehjemmet, på bussen hjem fra ungdomsklubben var også en flott opplevelse. Han fikk nemlig være med en gruppe herfra på en teamtur til Vera Cruz i Sør-Mexico i februar, og han var fremdeles fra seg av begeistring mens han snakket om hvordan det var å fly for første gang, om å bo på hotell, all den gode maten og kirkene de besøkte.

Så ja, det er både godt og rart å være tilbake her, og jeg ser både styrker og svakheter med stedet, arbeidet her, og ulike mennesker. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta denne turen, og er glad for at jeg fortsatt har en og en halv uke igjen til å se og oppleve ting.

torsdag 31. mai 2012

Familieforøkelse

Og nei, jeg er ikke gravid, og heller ikke noen i familien så vidt jeg er informert. Men overskriften min har sitt opphav i at vi feiret bryllup for min bror Mats i helgen, da han giftet seg med sin Kelly. Så ja, det ble faktisk en amerikaner i familien vår, selv om jeg ikke (foreløpig i alle fall)har stått for det. Det var en flott helg, der Bergen viste seg fra sin beste side. Det ble til og med på grensen til for varmt, særlig der jeg sto og svettet over ovnen på kjøkkenet hele fredagen mens gradestokken ute viste 27 grader. Dette været inspirerte til at jeg tok årets første bad, da vi hadde restefest på søndagen, og det var faktisk ikke så kaldt i vannet. Nå er det lenge siden jeg drev veddemål om å bade hver måned hele året og dens slags greier, og har stort sett sluttet å bade for å tøffe meg, så dette ble gjort fullstendig etter eget ønske.
Grunnen til svettingen min over ovnen, var at jeg bidro med diverse retter til buffeten på bryllupsmiddagen, og også faktisk laget bryllupskaken(derav bildet over). Den så litt bulkete og hjemmelaget ut, men bortsett fra det var både jeg og brudeparet fornøyd. Så det var gøy. Fisketur ble det også med Karina og Espen på søndag kveld, der vi fikk 16 fisker + en som Espen mistet på sjøen etter at den var ferdig sløyet. (vi lurer på hva kameratene tenkte der nede ved det synet). Så vil alt i alt si at det var en vellykket pinsehelg. Jeg kan samtidig legge til at uken før også bestod av hyggelige besøk hos Elisabeth og Håvard i Oslo, et impulsivt besøk av Caroline fra Frankrike i Oslo, og et besøk hos David og Hilde (og Andrea) i Skien. Nå holder vi på å avslutte FMSen her på Grimerud. Bare en skoleuke igjen, og så bærer det herfra, for min del rett til Mexico. Så den er god.

torsdag 3. mai 2012

Russetreff og misjons-helg

De to siste helgene har jeg vært på to vidt forskjellige, men like fullt flotte, turer. Den første turen gikk til vakre Halsnøy og misjonsinspirasjonshelg sammen med Karianne og Kristian Lande og 16 andre mennesker som brenner for misjon på en eller annen måte. De fleste skulle være med å lede team til Tsjekkia eller Russland nå til sommeren. Herlig å lovsynge sammen, dele tanker, be sammen, og få en god opplevelse av ulike generasjoner sammen. For ikke å snakke om Kariannes fantastiske supershow der laget mitt konket ut konkurrentene med å blant annet klare å plassere 26 amerikanske stater riktig på kartet. Det noe komiske er at jeg så ironien i dette da jeg neste morgen kommenterte til noen østlendinger at jeg ikke visste hvor verken Moss eller Sarpsborg er egentlig, og at jeg lærte meg hvor Hamar er da jeg flyttet hit. Men jeg antar det avslører mine prioriteringer.
Jeg fikk være med å undervise om tverrkulturell kommunikasjon. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde så mye å si om emnet, men det endte med at jeg måtte avslutte mens jeg egentlig hadde flust opp med ting å dele. Så det var en artig opplevelse.
Når du ser på dette bildet, tenker du kanskje: "Er ikke dette 10 år for sent?". Og jo, jeg kan si at det er faktisk nøyaktig 10 år siden jeg selv drog som russ til russetreff i Kragerø. Men denne gangen var jeg der på bønne-team. Vi reiset et team fra UIO-basen, og var ansvarlig for å ha et døgn-åpnet bønnerom der vi både ba for festivalen, hadde bønne-stasjoner for russen, og tilbød forbønn og samtale. Det var en veldig fin opplevelse. Ett av høydepunktene var da vi på Gudstjenesten på søndagen fikk legge hendene på all russen og be om velsignelse over russetiden. Var sterkt å se så mage ungdommer i brann for Jesus. Samtidig kjente jeg på en slags vedmodighet mens jeg begynte å reflektere over hva som har skjedd med meg selv og mine jevnaldrende de siste 10 årene, og måtte gå noen prosesser med meg selv. Bønnen jeg ba for russen om og om igjen, ble: "Gud, la de fortsatt brenne for deg om 10 år!". Og jeg følte at Gud viste meg at det faktisk er vel så sterkt at jeg står der og lovsynger sammen med dem 10 år etter min egen russefeiring, som det er at de står og hopper og lovpriser i dag.

lørdag 24. mars 2012

Litt småplukk om barn

Da er allerede 3 skoleuker forbi for meg og elevene mine, og jeg ser at det er både kjekkere og mer utfordrende enn jeg forventet. Som jeg skrev i forrige blogg, så er det ikke bare bare med så mange barn i ulike aldere, fra ulike skoler og med ulike språk. Jeg har hatt både opp-og nedturer de siste par ukene. Blant annet oppdaget jeg at jeg tydeligvis ble mer merket enn jeg trodde i Mexico av å jobbe så utrolig hardt for ungdommer som på sin side heller hadde som mål å sluntre unna. Jeg ser nemlig at når jeg i øyeblikk møter den holdningen igjen her, er det ikke noe positivt gjennsyn for å si det sånn. Mitt første innstinkt er å enten løpe min vei for å grine eller å skjelle dem ut. Heldigvis klarte jeg å holde disse innstinktene i sjakk mer eller mindre, men det gav meg noen tøffe øyeblikk. Elevene har også vært her såpass lenge nå at de er kommet over den første fasen der alt er nytt og spennende, og der de oppfører seg fint fordi de ikke kjenner verken meg eller de andre så godt. Dette har vi merket tydelig denne uken, og jeg har måttet jobbe en del med arbeidsroen for å si det sånn. Men samtidig er det jo sånn med barn, i alle fall i følge min subjektive opplevelse, at det går i stadier å bli kjent med dem, enten det er barnehjemsbarn i Mexico eller norske skolebarn.

1. Du ser de fra utsiden, ser positive og negative ting i dem, men synes de er "å så søte".
2. Du oppdager at de ikke bare er "å så søte" etter hvert som de etter tur har tøyet grenser overfor deg, vært stygge mot hverandre og deg, grått i armene dine, osv. Du veksler mellom frustrasjon, irritasjon og også øyeblikk med glede.
3. Du innser at du begynner å kjenne dem for den de er, både på godt og vondt, og oppdager at det egentlig er først nå du kan være ordentlig ubetinget glad i dem.

Så selv om forrige uke hadde sine utfordringer, var det også en god uke, særlig de siste par dagene. På torsdag morgen fikk jeg en pose Twist som gave fra de andre lederne på FMS-en som takk for innsatsen min. Det satt jeg stort pris på. Senere den dagen hadde jeg også sang og musikk med barna, og koste meg. Vi øvde inn noen sanger som vi fremførte for de andre på morgensamlingen i går, og jeg var stolt over hvor bra de gjorde det. I går var i det hele tatt en flott dag, der jeg i grunnen var glad allerede da jeg våknet, og kjente på en bevissthet av Guds nærvær. Dagen ble også ennå bedre da jeg på ettermiddagen fikk kjøpt flybiletter til å dra til Mexico i juni på besøk, direkte etter at FMS-en er over. Nå som bilettene er en realitet, gleder jeg meg ennå mer til turen. Men før det blir det også mange andre kjekke turer å se fram til, blant annet å besøke gode venner i Trondheim og Sverige neste helg, før det bærer videre til Bergen og min første påskefeiring i Norge på mange år.

lørdag 10. mars 2012

FMS har begynt

Nå har jeg allerede vært nesten to uker på UIO-basen på Grimerud igjen, der Familie-skolen begynte forrige søndag. Min jobb er å hjelpe grunnskole-barna med skolearbeidet, og det byr selvfølgelig på visse logistiske utfordringer. For det første har jeg 14 elever, fra 1. til 9. klasse. De kommer fra mange ulike skoler, og har alle med ulike bøker og ukeplaner. I tillegg må det være sagt at de ikke alle er norske. Vi har to norske jenter som er misjonærer på filipinene, så de har med seg skolearbeid fra den internasjonale skolen sin. Vi har en gutt fra Burma på 7 år, som også heldigvis går på internasjonal skole, så han kan engelsk. Men han har egentlig ferie nå, så jeg har måttet finne skolearbeid til ham på nettet så han skal ha noe å gjøre. Så har vi et søskenpar på 6 og 9 år som er halvt dansk, halvt brasilianske. De er oppvokst i Brasil, men snakker ganske greit dansk. Men det betyr jo ikke at vi forstår hverandre uten videre, og vi har hatt et par morsomme episoder. I tillegg kan ikke jenten på 6 år hverken lese eller skrive ennå, og har problemer med å konsentrere seg. Så joda, visse utforsringer har vi, og vi innså fort at jeg trenger så mye assistanse jeg kan få i klassrommet, og vi jobber med saken.


klasserommet vårt

Samtidig er det også kjekkere enn jeg hadde trodd. Barna er utrolig flotte og greie, og det er jo luksus å ha et helt klasserom fullt av barn fra sunne, kristne familier. Er også gøy å kunne bruke tid på lovsang og bønn i klasserommet. Så det kommer nok til å bli tre gode måneder. Planen min er jo å kombinere dette med å bli utrustet til å bli sendt ut som misjonær herfra, så håper jeg får mer tid til å folusere på det også etterhvert, men foreløpig trives jeg i hvert fall med det jeg gjør, selv om det er utfordrende og slitsomt til tider.

fredag 24. februar 2012

To dager i Moldova

Tenkte jeg skulle dele noen flere observasjoner og høydepunkt fra mine siste dager i Romania og Moldova. Og ja, jeg kom meg faktisk til Moldova omsider, etter litt om og men.

Jeg tilbrakte helgen på UIO-basen i Constanta, noe som var en flott opplevelse. Staben der var veldig inkluderende og hyggelige mot meg, og jeg ble invitert med på både det ene og det andre av sosiale aktiviteter. Siden halve staben deres er på tur i Norge akkurat nå, og også siden jeg kom i helgen, fikk jeg ikke se noe av arbeidet de driver ute, men var likevel et nyttig og kjekt besøk. Mandag var jeg i kontakt med Virginia i Moldova, og vi bestemte oss for at jeg skulle ta bussen fra Constanta på formiddagen til en grenseby mot Moldova. Der kunne jeg bli plukket opp av noen bekjente av dem, som kom kjørende fra Bukuresti. Som sagt, så gjort, jeg kom meg på en humpete minibuss, og kjørte i 3-4 timer til en by kalt Galati. Det oppstod litt kluss da buss-sjåføren tydeligvis var lei av å kjøre, og bestemte at endestoppet skulle være midt i sentrum i stedet for på buss-stasjonen, men vi fikk kommunisert videre til de som skulle hente meg, og jeg satt meg på en pizza-restaurant for å vente. Der ble jeg vitne til noe som jeg har lært å sette pris på i rumensk kultur: folks hjelpsomhet. Det var nemlig ingen som jobbet der som snakket engelsk, men da noen tenårings-gutter kom inn, så jeg at noen av arbeiderne snakket med dem og pekte bort mot meg. Deretter ble en av guttene utkommandert til å snakke engelsk med meg, for å forsikre seg og at de jeg skulle møte visste hvor jeg var, og opplyse om at det er flere restauranter i samme kjede i byen.

Men jo da, de visste hvor jeg var, og etter en stund ble jeg hentet. Der jeg satt i bilen sammen med to moldovske menn, satt jeg og tenkte på hvor flott det er å tilhøre Guds familie. Her sitter jeg i bil sammen med to fremmede menn og skal krysse en landegrense, men samtidig vet jeg at vi er brødre og søstre, vi sitter og hører på lovsansmusikk og deler vitnesbyrd, og jeg kan føle meg helt trygg. Det eneste problemet var at jeg var ganske tissetrengt, men hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å holde meg. Og det ble ikke bedre av det neste som hendte. Da vi kom til grensen, viste det seg nemlig at de ikke ville slippe bilen over. De påstod at visa-papirene var utgått allerede, selv om han hadde fornyet dem for bare en uke siden med løfte om at de skulle vare lenge. Velkommen til korrupsjon…Så det endte med at jeg og han andre mannen gikk ut av bilen, og fikk haik med første bil som kom kjørende. Dette er også normal praksis i området, og et annet tegn på samhold og hjelpsomhet i kulturen.

Så ja, jeg kom omsider til leiligheten der mine moldovske venninner bor, og fikk gått på do. Deretter tilbrakte jeg de neste to dagene hos dem, i byen Cahul sør i Moldova. Jeg fikk blitt litt kjent med teamet de holder på å bygge, dele og be med dem, være med å se på engelsk undervisning som kirken driver, være med på Bibelgruppe, og få en omvisning i den lille byen. Det er litt uvirkelig for meg å prøve å innse hvor stor fattigdommen er i Moldova, men det er temmelig harde kår for folk flest. En månedslønn kan gjerne være nede i 100 euro, mens bare leie for en leilighet lett kan være det dobbelte. I tillegg kommer gass, elektrisitet, mat osv. Så det sier seg selv at det er ekstremt vanskelig for folk å få endene til å møtes. Dette er også grunnen til at halve befolkningen bor utenfor landet, der de jobber og sender penger hjem. Vanskelig for oss å forestille oss og forstå slike situasjoner. Samtidig var det oppmuntrende å være sammen med en gruppe som ønsker å bety en forandring for landet sitt, og har et positivt syn på saken.

Onsdag kveld satt jeg meg på en nattbuss til Bukuresti. Også dette var en interessant opplevelse, siden den lokale gutten som satt ved siden av meg og nesten ikke kunne engelsk, trodde at selv om vi ikke kunne snakke sammen, så kunne vi jo kose. Jeg måtte to ganger avslå tilbudet om å holde ham i hånden. Men det føltes ikke noe truende, bare komisk. Jeg satt også der og tenkte på hvor mye man opplever når man reiser rundt alene på lokale premisser. Jeg prøvde å få frem litt selvmedlidenhet over hvor mye kjekkere det hadde vært å dele opplevelsene med flere, men av en eller annen grunn virket det ikke. Jeg sier ikke at det er førstevalget mitt å reise rundt så mye alene, men jeg merket at Gud gav meg nåde til å gjøre det denne måneden, og ikke en eneste gang har jeg kjent meg ensom eller trist.

Etter at vi kom frem til Bukuresti i går morges, ble det frokost på Mac Donalds på togstasjonen, før jeg tok buss til flyplassen og ventet der. Jeg var utrolig trøtt, og det ble mye venting både på den flyplassen og senere i Frankfurt, men jeg kom meg omsider til Bergen og landet sent i går kveld. Så nå er det bare til å pakke om og forberede meg til å flytte til Grimerud igjen på søndag der familiemisjons-skolen starter om en uke. Har mange inntrykk å fordøye, og mye å be over, men er fornøyd med turen min, og tror det var viktig at jeg fikk gjort dette.

lørdag 18. februar 2012

Kamp mot negativitet og håpløshet

Jeg kommer ikke over å snakke om verdien av håp, og hvor viktig dette er i Romania. I natt tok jeg natt-toget ned fra Medias til Constanta, og det utviklet seg til en interessant opplevelse. De første 6 timene av turen var i en slags sove-kupe for 6 personer. Ikke de mest opptimale forholdene, og sov lite, men jeg syntes likevel det var en behagelig måte å reise på, forholdene tatt i betraktning. Da vi kom til Buchuresti måtte jeg bytte til en annen vogn på toget, og kom i snakk med en mann som hjelp meg med kofferten. Det hele startet litt dårlig, fordi jeg var dum nok til å gi noen småmynter til noen tiggere som kom på toget, noe jeg vanligvis ikke gjør. Han så dette, og stemplet meg som naiv, godtroende turist med en gang, og begynte å snakke om hvor forferdelig landet hans er og hvorfor i all verden jeg kommer hit fra Norge. Jeg prøvde å si at jeg har håp for Romania, men han kom bare med det ene negative motargumentet etter det andre.

Ca en time senere stoppet plutselig toget, vi fikk beskjed om at det var et problem med lokomotivet og at vi måtte vente på et nytt. Gledes-sprederen i vognen min begynte straks å snakke om et tog som hadde blitt stuck i snøen i Romania i forrige uke som ble stående i 5 dager uten at folk fikk mat eller hjelp, og prøvde å forberede meg på det verste (det tok forøvrig 2 timer). I den anledning benyttet han også anledningen til å snakke videre om alt som er galt i landet hans. Og han fortsatt å si igjen og igjen til meg: ”Jeg skulle likt å treffe deg igjen om et par år og se hva du sier da om landet mitt”, sikker på at jeg ville ha gitt opp allerede og blitt negativ som han. Det var faktisk en ganske deprimerende samtale, og jeg kjente hvordan jeg måtte anstrenge meg for å ikke la meg dra ned med negativiteten hans.

Jeg innså etter en stund at uten Gud er det faktisk temmelig håpløst og nesten umulig å ikke gi opp. Jeg skiftet dermed vinkel, og begynte for alvor å snakke om hvorfor jeg har håp, at det er fordi jeg har Gud, og jeg kan se ting fra Guds perspektiv. Og jeg vet at ingenting er umulig da. Jeg fortalte ham om ting jeg ønsker å se skje i landet hans, og om ting jeg ser som faktisk har blitt bedre her de siste årene. Han var fortsatt skeptisk, og vi gikk inn i noen trettende diskusjoner, men jeg merket likevel en endring i holdingen hans. Mot slutten av samtalen sa han faktisk: ”Vet du hva, når du har Gud tror jeg faktisk at du kan oppnå noen av disse tingene du vil”. Og han fikk mail-adressen min og sa at han skal maile meg om et par år for å spørre om jeg fortsatt har håp for Romania. Det var interessant for meg igjen å merke igjen hvor dypt håpløsheten sitter i det rumenske folket, men også at de eneste løsningene som kan bringe håp er med Guds perspektiv. For å kunne utrette noe som helst her kommer jeg til å være totalt avhengig av ham.

torsdag 16. februar 2012

Når alt ikke går helt min vei

Ja, det er jo dager der ting ikke helt går din vei. Og jeg har også hatt slike øyeblikk på turen min. Som for eksempel forrige lørdag da jeg skulle besøke noen venner i 4. etasje i en gammel blokk, og heisen, som var ca 1.5 kvadratmeter og så ut som om den var tatt ut fra et museum, rett og slett ikke ville åpne døren da jeg kom opp. Jeg fikk faktisk ikke panikk, men tenkte litt på hvordan mamma ville ha reagert med klaustrofobien sin. Til slutt fikk jeg kontakt med de jeg skulle besøke, og det viste seg at heisen kiler seg når du prøver å åpne døren for tidlig, og vi fikk løst problemet. En annen ting som ikke gikk helt som planlagt, var da jeg samme ettermiddag tok bussen videre til byen Cluj, som ligger 2-3 timer unna. Det vil si, opplysningene fra buss-selsakept sa at det skulle ta 2 t og 45 min, og at vi skulle være fremme kl 19:00. Så da vi stoppet på en buss-stasjon kl 18:30, falt det meg ikke en gang inn at vi kunne være fremme allerede. Og det hjelper ikke at de gir null informasjon på rumenske busser og tog med hensyn til hvor vi befinner oss. En del passasjerer gikk av, og noen nye kom på, men jeg ante fortsatt fred og ingen fare. Men da klokken var blitt 18:50 begynte jeg for alvor og lure, og begynte å spørre meg omkring på bussen. Hadde ikke frimodighet til å prøve på rumensk, men til slutt var noen villig til å snakke engelsk og kunne opplyse om at joda, vi var i Cluj. Så jeg fikk fortet meg frem og forklart en irritert buss-sjåfør at jeg måtte av, og han ble ennå mer irritert da han måtte hjelpe meg å få tak i kofferten som nå stod innenfor masse ny bagasje. Men ærlig talt, jeg må si jeg følte meg ganske uskyldig oppi det hele. Fint jeg kom meg av i alle fall, for 5 minutt senere kjørte bussen videre, og jeg ventet noen minutter utenfor før jeg ble hentet av de jeg skulle besøke.

Så er det andre ganger at litt større ting ikke går helt som planlagt. Nå hadde jeg nemlig planlagt å reise videre til Moldova i dag, men det viser seg at veiene er sperret på grunn av snø. Vi tok en revurdering av planene, og jeg ble med Helga tilbake til Medias i stedet i dag, der jeg begynte turen min for tre uker siden (hun var nemlig taler på DTS i Cluj de par siste dagene). Nå er planen at jeg i løpet av de par neste dagene tar toget ned til UIO-basen i Constanta (der jeg var med Kristkirken for 10 år siden) og besøker der et par dager. Forholdene er ikke toppers for å dra dit heller, men det går tog, så det skal gå på et vis etter hvert. Og dersom veiene skulle klarne opp, kan jeg dra opp til Moldova fra Constanta også neste uke, selv om det da bare blir for et par dager. Er jo synd his Moldova-besøket ikke blir noe av, men prøver å ikke stresse. Og har faktisk følt meg veldig avslappet med alt dette. Så stoler på at det blir bra uansett, og at Gud kan bruke turen min nå til å lede meg videre.

tirsdag 7. februar 2012

Håp for Romania



Jeg er nå i Targu Mures, temmelig midt i Romania, dersom noen er interessert i å se på et kart. Det har vært store mengder snø her siste uken, og har vært nede i -20 grader, og jeg må innrømme at akkurat det ikke var forventet fra min side. Det kan muligens skyldes manglende forskning i forberedelsesprossessen, men jeg har heldigvis med meg min nye dunkåpe, som allerede kan kåres til årets innvestering. Jeg besøker en UIO-base her som driver mye spennende arbeid. En av hovedgrunnene til at jeg kom hit, er at jeg har fått kontakt med en tysk jente, Nadja, via felles bekjente, som jobber her. Hun har lenge hatt på hjertet å være med å se utvikling i fattige sigøynerlandsby, og for noen måneder siden satt hun seg i bilen sammen med to andre fra staben og ba Gud om å lede dem. De kjørte rundt og så på ulike landsbyer i nærheten, og kom omsider til en landsby der en full ungarsk-talende rumener prøvde å vise dem rundt. ”Hva er videre inn den veien opp i åsen?” spurte de ham. ”Ingen har lyst å dra dit”, var svaret de fikk. ”Der bor bare fattige sigøynere”. Nadja og lederne så på hverandre, og visste at de hadde funnet stedet sitt.


Nå, noen måneder senere, har Nadja begynt å besøke landsbyen minst to dager i uken. Hun har bygget kontakt med alle familien (det er kun rundt 10 familier der, under 100 personer), og brukt tid med barna. Hun har prøvd å ikke gi dem for mye ting og mat fra begynnelsen, så de ikke bare ser på forholdet som et gi-og-motta forhold, men hun fikk gitt dem tepper, noen klær og varme vinterjakker til barna etter jul. De har også vært og snakket med læreren der (som kommer inn i taxi hver dag, og sliter stort med å inspirere barna) som har gitt dem lov til å bruke skolehuset til å ha samlinger med barna.


Det er en landsby med ekstrem fattigdom, der de fleste er arbeidsledige og analfabeter. De snakker mest ungarsk, og lite rumensk, noe som gjør det ennå vanskeligere for dem å integreres i samfunnet. Barna viser lite interesse i skolegang, fordi de ikke har noen forbilder som har tatt utdanning og kunnet endre situasjonen sin. De har ikke innlagt vann, kun en brønn med laber kvalitet. De har ikke elektrisitet i husene, og dårlig tilgang til butikk og sykehus. Så behovene er mange. Men samtidig er det spennende, særlig siden landsbyen er så liten at det faktisk vil være mulig å se en dyptgående forandring der. Nå er det bare viktig med masse visdom i forhold til hvordan gå frem.


Jeg har vært med Nadja ut for å besøke landsbyen tre ganger nå, og barna er helt herlige. De har selvsagt sine problemer, men de er veldig kjærlige og åpne, særlig når du kommer for andre gang og de kjenner deg igjen. Jeg har vært med på samlingen de har med dem, der vi synger sanger med bevegelser, gir dem noe varmt å drikke, leker, snakker med dem og hjelper med lekser. Kommunikasjon er selvsagt en utfordring, i tillegg til at de nesten ikke kan lese eller skrive, og ikke liker å sitte stille og høre etter lenge om gangen. De ønsker etter hvert å kunne undervise dem mer systematisk om Gud, så i den forbindelse har jeg funnet frem søndagsskoleopplegget vi laget i Mexico, bearbeidet det og prøvd å tilpasse det for denne situasjonen. Resultatet er nå 3 måneder med undervisning for dem (for 2 dager i uken), og mer er på vei.


Det har faktisk blitt mer skriving på meg også mens jeg har vært her. Carmen, en av hovedlederne på basen her, spurte meg en av de første dagene om jeg kunne tenkte meg å skrive en artikkel for et kristent blad her. Hun var nemlig blitt spurt, men har det travelt, og ville gi meg en mulighet. Så jeg tok muligheten, og skrev en artikkel om håp. Det var spennende for meg, for jeg har aldri skrevet en artikkel for noe slikt før. Carmen oversatte den, og sendte den til redaktøren i dag. Redaktøren likte den og følte at dette er viktig for Romania, og bad om at jeg også skriver en presentasjon av meg selv og noen ord til Romania. Så dette er litt artig, og jeg ber om at Gud skal bruke artikkelen min til å gi håp og inspirere folk.

lørdag 28. januar 2012

Inntrykk fra Romania

Nå befinner jeg meg faktisk i Romania, nærmere bestemt en liten by ved navn Medias. Hensikten med oppholdet mitt er en kombinasjon av å besøke folk jeg ble kjent med på skolen min i høst og se på det de driver med, men først å fremst å få oversikt over behov her for å se hvor jeg kunne passe inn. Selv om jeg bare har vært her i tre dager, er det rart å prøve å få så mange så mulig av inntrykkene inn i en og samme blogg.

Turen min begynte på onsdag, da jeg forlot Bergen tidlig på morgenen. Litt før klokken 18 lokal tid (en time mer enn Norge) landet jeg i Bucuresti, og skulle komme meg videre derfra. Landingen var forferdelig, det viste seg nemlig at det var mye snø, vind og tåke der, og de som kjenner meg godt kan tenke seg at det ble litt spying på meg etter landing. Deretter tok jeg en buss fra flyplassen til togstasjonen. Jeg fikk billett på et tog kl 20.40, og satt meg til å vente på MacDonalds. Det var forferdelig vær, vind og snø helt inn på togstasjonen, og jeg begynte allerede å forstå hvorfor det ikke er særlig optimalt å være gatebarn eller hjemløs i Romania om vinteren. I tillegg var alle togene forsinket, og ikke den beste informasjonen. Heldigvis er rumenere veldig åpne og hyggelige, så jeg spurte litt folk jeg traff som prøvde så godt de kunne å hjelpe meg. Jeg kom meg på det forsinkede toget, og var klar for en 6 timers togtur. Et av problemene var at jeg fortsatt ikke var kommet over kvalmen etter flylandingen, så den som stadig vekk måtte løpe ut på do for å kaste opp, var meg. Lavmålsøyeblikket kom da doet var opptatt, og jeg heller begynte å spy ned i trappene i en av utgangsvogenene. Jaja, jeg ser at Romania ikke var ferdig med oppkastet mitt den gangen da jeg spydde nedover midtgangen på en lokal buss i Constanta for 10 år siden mens Ola Kåre spiste chips for harde live for å gi meg en pose. Jeg kom meg i alle fall trygt frem til slutt, og ble godt tatt i mot og innlosjert i leiligheten til Helga, en tysk misjonær her i Romania som var en av lederne på skolen min.

De neste par dagene har hun tatt meg meg med for å vise meg UIO-basen her, et senter for misbrukte kvinner, og noe av arbeidet de driver ute i landsbyer. Alle er så gjesfrie her at vi har vært invitert på kaffe og te minst tre ganger om dagen føler jeg. Allerede etter så kort tid, ser jeg at jeg er på rett spor på denne turen. Selv om jeg på ingen måte kan språket, så minner det med mye om Mexico her, og det er rett og slett ikke så mye som føles fremmed for meg.


(raklette sammen med Lilia og Virginia fra Moldova som gikk på skolen min)

Men jeg har også sett ting som er svært tøffe, og jeg ser at vi virkelig trenger Guds visdom for å kunne drive arbeid som når ut til mange og virkelig hjelper. Så uten å bli for negativ, ønsker jeg å nevne to av de største problemene jeg har sett her:

1. De fattigste sigøynerene. Ja, jeg visste at de har dårlig rykte, dårlige livs-situasjoner og dårlig med muligheter, men jeg hadde ikke innsett hvor dårlig det faktisk er. Da vi var ute i en landsby og så på et etter skoletid-program de drev, ble vi også med en av guttene hjem for å se huset hans. Dette var en delvis skremmende opplevelse, for ungdommene i lansbyen var tydeligvis ikke så glad for at vi kom, og bombanderte oss med snøballer hele veien. Denne gutten jeg nevnte har vært på barneleir med Helga, og hun sier han var en kjempegrei og høflig gutt. Hvilke håp har han midt i en landsby blant de fattigste av de fattigste sigøynerene? Han har ingen fødselsattest eller andre papirer, og får derfor ikke engang lov til å gå på skolen. Han bor i et skur som ser verre ut enn et hønsehus. Han bor midt i blant et folk der det regjerer mer eller mindre lovløse tilstander, og der det som blir gitt i hjelpesendinger stort sett bare blir ødelagt eller byttet bort i alkohol. Han fortalte at kusinen hans mistet sin to år gamle datter forrige uke, etter at hun hadde lagt syk i en av skurene med lungebetennelse (han viste oss ”huset”, og det var til og med verre enn hans). Men hvem bryr seg? Det var jo bare et fattig barn i en sigøynerlandsby uten fødselsattest eller håp uansett. På en måte orker jeg ikke å ta inn over meg alvoret av situasjonen, men hjertet mitt gråter.Hva kan vi gjøre for å hjelpe disse menneskene?


2. Arbeidsledighet. Selv om kommunismen førte med seg mye negativt, hadde den også sine positive sider, blant annet at alle som ville hadde arbeid. Det var flere fabrikker tilknyttet hver by, som folk kunne jobbe i. I dag står de fleste av disse fabrikkene tomme og forfalne. Etter at Romania ble med i EU, har også prisene gått opp så mye at de fleste mye vanskeligere for å få endene til å møtes.(blant annet er pensjonen til eldre mennesker ikke nok til å kunne betale en vanlig husleie, og de må stort sett alle bo hos slektininger eller på gaten). Dermed forlater arbeiderklassen Romania i stor grad for å jobbe i utlandet, og de som sitter igjen her er mye de rikeste og de ekstremt fattige. Og ingen av disse ser ut til å ha den store evnen eller motivasjonen til å skape ny foretningsvirksomhet i landet. I går besøkte vi blant annet denne flotte familien i en annen landsby. De har vært aktivt med i Ungdom i Oppdrag her tidligere, hun driver barnearbeid i landsbyen og de ønsker å bli fosterforeldre. Men likevel drev arbeidsledighet dem til Spania for å jobbe i fire år. På grunn av dette snakket de spansk, noe som var ekstra kjekt for meg. De kom tilbake for en liten stund siden for å ta seg av foreldrene hans som er syke, og ønsker å være med å se en forandring her. Men likevel er arbeidsledigheten på vei til å drive dem ut igjen, og de har nå begynt å snakke om jobber i Tyskland. Hvordan kan vi hjelpe disse flotte menneskene så de kan bli i landet sitt? Er det riktig å midelrtidig betale dem lønninger for det de gjør med penger fra utlandet, eller vil det bare føre til avhengighet og noe som ikke kan vare?


Spørsmålene er mange, og jeg kunne ønske jeg hadde svarene. Men vi kan uansett spørre oss hva vi driver med der vi sitter i våre egne trygge liv, mer eller mindre uvitende om alle disse problemstillingene. Hva kan vi gjøre? Hva er vårt ansvar? Og hvor passer jeg inn?

søndag 15. januar 2012

Siril gjør ting hun (nesten) ikke kan

Dere husker kanskje at showet ”Senkveld med Tomas og Harald” for noen år siden hadde en serie som het ”Harald gjør ting han ikke kan”, der han drev med alt fra synkronsvømming til skihopping. Noen ganger føler jeg at ”Siril gjør ting hun nesten ikke kan”, hadde passet fint som tittel på et show om livet mitt. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mange seere dette hadde trukket, men vi kan jo leke med tanken. Ser du for deg episodene: ”Siril taler i Kristkirken på julaften”, ”Siril blir to ukers lærervikar i Mexico etter to uker i landet”, ”Siril blir helgemamma for 6 ville gutter”, ”Siril blir rektor i Mexico”, ”Siril leder lovsang med gitar”, ”Siril tolker fra indisk-engelsk til spansk på Gudstjeneste”, ”Siril maler hus i lift” og slik kan listen fortsette. Selv om jeg egentlig kan være ganske perfeksjonistisk av meg, og ikke digger kritikk, er jeg også av den oppfatning at visse ting er greit å slenge seg utpå selv om det jeg har å stille opp med er langt fra perfekt. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg blant annet takket nei da jeg for noen år siden ble bedt om å stille opp som tolk da en tidligere fransk helseminister skulle dele på en konferanse, men bortsett fra det har jeg generelt lett for å hive meg utpå ting, og så får det heller bli litt som det blir. Og som regel går det jo på et vis.

Grunnen til at jeg tenkte på dette i dag, var vel det at jeg nå har skrevet et par nye episoder til serien. ”Siril lager beat og refreng til rap-sang på pappas i-pad”, ”Siril spiller inn rap-sang sammen med sin bror som er rapper”, ”Siril tegner forside til rap-singel når de hun spurte ikke stilte opp”, ”Siril trykker opp og selger rap-singel til inntekt for prosjektene sine”. Som dere kanskje gjetter, er ikke dette områder hvor jeg føler meg helt i mitt rette element, men samtidig velger jeg å se litt avslappet på det. Så får jeg heller spare perfeksjonismen til andre områder av livet mitt, hvis den i det hele tatt hører hjemme noe sted.



Det er for øvrig bare til å ta kontakt dersom du er interessert i å kjøpe den overnevnte slageren. Den koster 50 kr per stk. Jeg selger også postkort med motiv av to ulike bilder jeg har malt (de har begge vært vist her på bloggen tidligere, det ene av rosen (Love never fails) og det andre av ”hjertets øye”, som selges for kr 20 pr stk, eller 3 for 50. Kontakt meg i så fall på mail siril.vaktskjold@gmail.com.

søndag 8. januar 2012

Nyttår i Slovakia


Hvordan skal jeg oppsummere en flott tur til Slovakia? Tror jeg lar meg inspirere av Elisabeth sin bloggstil, og fokuserer på noen av høydepunktene.

1. Gleden av å få være med å bety en forandring for de lokale ungdommene. Vi følte i grunnen ikke at vi gjorde så mye, vi deltok stort sett bare på aktivitetene den lokale ungdomsgruppen hadde planlagt, i tillegg til at vi hadde noen andakter og brukte tid med dem. De vartet oss opp, og lot oss ikke engang få hjelpe til med oppvasken. Likevel kom det tydelig frem at de var blitt veldig inspirert av å ha oss der. De gråt da vi skulle dra, og overrasket oss med å møte opp på tog-stasjonen klokken 7 på morgenen da toget vårt gikk. Det er flott å se at det ikke alltid skal så mye til for å være med å gi noe til andre, og det viser vel også at vi mange ganger har mer å bidra med enn vi tror, særlig når vi velger å bare gi av vår tid.

2. Europa er åpent for evangeliet. Det er en myte å tro at europeiske ungdommer er uinteressert i Gud. I teologi og religion, kanskje. Men dersom det er snakk om ekte åpenhet og relasjoner, så er overraskende mange interessert. Vi nådde kanskje ikke ut til så mange nye denne uken, men noen få nye kom og ble med på aktivitetene våre. Og når vi brukte tid sammen med dem, og var oppriktig interessert i dem, kom de tilbake igjen og igjen. Og en jente fortalte at hun var blitt veldig inspirert av måten hun hørte evangeliet forkynt på den ene kvelden, og at hun ønsket å skrive det ned for å fortelle det videre til vennene sine.

3. Crazy utskeielser sammen med min franske venninne Caroline. Mine to franske venninner Virginie og Caroline var med oss på turen, og det tok til tider av. Nå er kanskje utskeielser å ta litt hardt i, men etter min målestokk kan det kvalifisere til det. Jeg som nærmest aldri spiller fotball, lot meg blant annet lure med på flere timer med fotball og volleyball i en gymsal den ene dagen. Neste dag våknet jeg og Caro opp med ekstrem gangsperr. Slik går det når vi rører mer på oss enn vi er vant til. Så resten av dagen beklaget vi oss begge over at vi knapt kunne røre oss. Ungdommene der imot var i fin form. Den samme dagen var vi uheldigvis med på å organisere en fotballturnering utenfor en lokal barneskole. Minst 30 barn og ungdommer hadde møtt opp, og de hadde store forventninger til å spille mot franske og norske. Er mulig forventningene sank litt når dette viste seg å kun være meg og Caro, som egentlig ikke hadde planlangt å spille pga gangsperren, men vi ofret oss og gikk for det. Noen av småguttene hadde visstnok kommentert at de syntes dette var bedre enn klubbfotballen de vanligvis spiller, så vi får ta det som et kompliment. Dette var vår siste dag i Slovakia, og sent på kvelden, etter at vi sikkert egentlig burde ha vært i seng, annonserte jeg og Caro at vi hadde planlagt en dans for ungdommene vi var sammen med. Dette var ikke helt sant, for vi hadde på ingen måte øvd. Vi bare fant en fengende fransk sang på youtube og begynte å imporvisere, i beste salsa-stil, og fikk etter hvert dratt med oss alle de andre, mens pastoren og Virginie filmet. Dette ble i ettertid veldig komisk for oss, da vi så på Virginies film med skam, og husket hvordan vi hele dagen hadde klaget på gansperr, men glemte det fullstendig da vi slapp oss løs i dansen. Caro som hadde sagt at hun ikke en gang kunne få på seg jakke pga vondt i skuldrene, løftet nå armene i været i beste disco-stil. Så ja, det hele kan med godt grunnlag kalles en legendarisk dag.

Ellers kan også turen oppsummeres med enorme mengder te-drikking, mye borsj (lokal suppe), spilling av kubb, quiz og leker, og masse godt felleskap med Gud og hverandre. Må ogsåe legge til at nyttårsaften var en temmelig crazy affære hva raketter angikk. Vi våget oss ut i sentrum en liten stund rundt klokken tolv, og der er det ingen restriksjoner eller regler, for å si det mildt. Alle skjøt opp raketter hvor de ville, gjerne fra verandaer på hus, i både edru og beruset tilstand. Det må være et stort under dersom ikke noen blir skadet, når man tar i betraktning hvor mange som faktisk blir skadet i Norge hvert år. Men de påstod hardnakket at de sjelden hører om skader. Nå har dere i alle fall et tips til hvor dere bør reise til på nyttårsaften dersom dere ønsker å skyte opp raketter fritt og uhemmet.

Uansett, jeg er alt i alt svært takknemlig til Gud og ungdommene i Slovakia, samt de flotte folkene jeg drog på tur sammen med.