tirsdag 24. august 2010

Hva betyr det å være tøff?

Ja, nå har jeg de siste par ukene hatt et reiseprogram som jeg sjelden har sett maken til. Lørdag 7. august forlot jeg Mexico, kjørte over grensen til San Diego, der jeg tok flyet San Diego-San Francisco-Redding. Bilettene mine fra november i fjor gikk nemlig til Redding for å besøke kjente der, med returbiletter tilbake samme vei nå. En hel dag ble tilbragt i Redding, men skal man tilbringe kun en dag i Redding, så er jo søndag absolutt det rette valget, siden Bethel Church tross alt er stedets trekkplaster. Mandag morgen gikk reisen videre hjemover via San Francisco og deretter Frankfurt, hvor jeg måtte tilbringe en mellomlanding på hele 12 timer, fra 9 om morgenen til 21 på kvelden. Jeg har allerede lang erfaring med å slå i hjel tid på denne flyplassen, og det er ikke mye å skrive hjem om i alle fall, så jeg bestemte meg for å dra inn til Frankfurt sentrum for første gang. Dette viste seg å være et glimrende valg, for etter ni måneder borte fra Europa, var det herlig å igjen befinne seg i en vaskeekte europeisk by, med koselige gater, klokketårn, og folk spredt ut på små gatekafeer. Jeg gikk rundt og kikket på byen og shoppet litt, før jet-lagen slo til og jeg la meg ned på en gressplen ved elven og sov et par timer som en annen uteligger. Via facebook hadde jeg fått kontakt med broren til en tysk venninne, som akkurat hadde flyttet til Frankfurt, så da han sluttet på jobb møttes vi og tok en kaffe før jeg måtte tilbake til flyplassen.

For første gang kom jeg til Norge med bevisstheten om at jeg er her faktisk kun på en liten feire, og det er ikke her jeg bor. Det var litt merkelig å kjenne på, men samtidig naturlig at det er den veien det går etterhvert. Jeg hadde heller ikke vært der i mer enn et par dager, før turen gikk videre til Bordeaux, Frankrike, der jeg skulle i bryllup til noen venner fra tiden jeg bodde der som utvekslingsstudent for 6 år siden. Kjempekjekt å være tilbake dit, etter 3,5 år siden siste besøk, selv om det kun var for en helg, og jeg knapt rakk å begynne å komme inn i fransken før jeg måtte dra igjen. Så siden forrige mandag har jeg nå vært på ferie i Bergen, med et mer eller mindre hektisk program for å få truffet så mange som mulig og gjort så mye som mulig.

Noe av det jeg tror jeg har fått høre mest disse få dagene jeg har fått tilbringe i Norge, må være ”du er så tøff”. På en måte klarer jeg ikke helt å forsone meg med den uttalelsen. Hva er det som er så tøft med meg? Jeg er redd for edderkopper og andre innsekter. Jeg er redd for å bryte regler. Jeg er redd for å ikke bli likt. Jeg er redd for å krysse skumle landegrenser (som USA). Jeg er redd for politiet i USA og Mexico. Jeg er redd for å kjøre bil i utlandet. Jeg er redd for å være ensom. Jeg er en mester i bekymring for ulike detaljer. Hva er det som er så tøft med det? Jeg husker i fjor da jeg skulle kjøpe flybillettene mine til Mexico. Egentlig hadde jeg kommet inn i en jobb- og bo-situasjon jeg trivdes godt med i Bergen. Samtidig visste jeg at jeg måtte videre, for å jage etter de drømmene og det kallet jeg føler jeg har. Men det var en kamp, og jeg skal innrømme at jeg satt og gråt da jeg bestilte flybillettene mine, og følte meg alt annet enn tøff. Men jeg tror det er mye sant i det en venn skrev til meg et par uker senere: ”Mot betyr ikke fravær av frykt, men villighet til å trosse frykt.” Og det har jeg nok gjort på noen områder. Jeg valgte jo tross alt å kjøpe billetter til Mexico, selv om det ble gjort med tårer. Jeg valgte å si ja til rektorjobben selv om det kan virke overveldende. Men for meg er det knapt snakk om et virkelig valg heller. For jeg vet at dersom jeg velger den feige løsningen og slår meg til i et vanlig liv der jeg kan være trygg og sånn noenlunde tilfreds, uten noen gang å gå etter alt det Gud har for meg, så kommer jeg aldri til å bli helt lykkelig eller tilgi meg selv. Jeg tok en bestemmelse for noen år siden, om å aldri si nei til noe bare av frykt, dersom jeg føler at å si ja til utfordringen vil ta meg nærmere mot den jeg ønsker å være og det jeg ønsker å gjøre. Så på mange måter er det bare den avgjørelsen jeg tar konsekvensene av nå. Kanskje fører det til at jeg i blant sier ja til ting som er litt for store, men samtidig er det vel sånn man vokser også. Så er jeg klar til å dra tilbake til Mexico allerede i morgen og begynne for alvor i min nye jobb som rektor? Det føles på ingen måte sånn. Så jeg er glad for at det ikke bare er følelsene som teller, og også at jeg kan regne med en stor Gud som er på min side.

tirsdag 3. august 2010

Gaver til skolestart

Ønsker bare å legge ut muligheten her til å være med å gi en gave til den nye skolen vår. Vi ber elevene om å betale en symbolsk sum på 10 dollar i måneden, noe som er med å gi dem en følelse av verdighet og eierskap, og dekker noen av utgiftene våre. Men det dekker bare en brøkdel av det vi egentlig trenger for skolebøker, oppussing av klasserom, transport, mat, lønninger, drift osv. Så jeg hadde hatt veldig lyst til å kunne gi en pengegave til prosjektet ved skolestart. Derfor skriver jeg dere og ønsker å gi dere en mulighet til å være med på å investere i disse ungdommene som skal være med å forandre landet sitt til det bedre. Det hadde vært gøy å kunne gi skolen et skikkelig løft, så vi ikke trenger å begynne prosjektet med å streve økonomisk. Jeg har opprettet et eget kontonummer for prosjektet, som er 9713 2291 407 (i mitt navn). Dersom noen kan tenke seg å gi måntentlige beløp, så vil det også være velkommen. Også, hvis noen har mattebøker liggende som vi kan bruke til ekstra matteoppgaver (bøkene deres har veldig lite oppgaver for mengdetrening) helst uten alt for mange tekstoppgaver på norsk selvsagt, så kan dere gi det til meg når jeg er i Bergen fra 10. til 25. august. Vi trenger også passere, gradskiver og kalkulatorer.

Håper å få treffe mange av dere når jeg er hjemme i Bergen fra 10. til 25. august.