tirsdag 30. mars 2010

Og litt flere bilder fra en travel helg...


Princess party for the girls Saturday


B-day party for Sulema Saturday night, I made three cakes



Street meeting for kids in Las Villas on Sunday after church

mandag 29. mars 2010

Litt vitnesbyrd fra barnearbeidet


Tenkte jeg skulle dele noen av de gode tingene som skjer med barna våre igjen.
Hele denne måneden har vi snakket om at de er prinser og prinsesser, og prøvd å kommunisere sannheter om hvor verdifulle de er, og hva de har tilgjengelig i Guds rike.Vi har også fokusert på lørdagskveldene på å lære dem å lytte til Guds stemme.

Forrige helg da jeg passet guttehuset ba jeg aftenbønn med Ricardo på 9 år. Ricardo er preget av å ha vokst opp med en mor med sterkt stoffmisbruk, og er ikke alltid den skarpeste kniven i skuffen. Vi er ofte usikker på hvor mye han egentlig får med seg på søndagsskolen. På lørdagskvelden da vi ba sammen, tok han plutselig ut hendene sine og ba: "Gud, la meg få se deg i natt".
Søndag kveld da vi ba, begynte han plutselig å be: "Gud, jeg ber om mer kjærlighet, mot, glede...hva var de andre tingene vi snakket om igjen?". Den dagen på søndagsskolen hadde vi nemlig snakket om at når vi er Guds barn har vi tilgang til alt i Guds rike, som glede, fred, tilgivelse, mot, helbredelse og noen flere ting. Utrolig oppmuntrende at han faktisk hadde fått med seg ting.

Vi snakket også en søndag om hvordan du ikke trenger å la andre definere hvem du er hvis du vet hvem du er i Gud. En av husmødrene, Erikka, fortalte oss her om dagen at en av guttene i huset hennes, David på 7 år, hadde en morsom episode. Noen av de andre guttene ertet ham og kalte ham "ape" til hvilket han svarte: "Nei, jeg er ikke en ape, jeg er en prins, og du kan ikke si noe annet".

Vår venn Alex på 11 år har hatt sterke opplevelser med Gud den siste uken også. Forrige søndag etter kirken fortalte han Sheadon som er stab her at han hadde hatt et syn under lovsangen der han så Sheadon skrive bøker. Lite visste han om at Shaedon tidligere hadde skrevet en del, men lagt det til side. Den neste uken fortale Alex om syner et par dager til også av lignende natur.

Nå i helgen hadde vi prinsesse te-selskap med alle jentene fra 5-12 år, der de virkelig skulle få føle seg verdifulle. Vi dekket et fint langbord og hadde noen av lederne på basen til å varte oss opp. Vi drakk te fra porselenskopper og spiste smørbrød og muffins. Etterpå kronet vi alle jentene og gav dem oppmuntrende /profetiske ord. Også dette var en god opplevselse, forhåpentligvis for jentene også og ikke bare for oss som arrangerte det.

Utrolig spennende å få se Gud røre ved barna og forandre dem.

mandag 22. mars 2010

Tiden flyr


Tiden går skremmende fort her, vet ikke hvor ukene blir av. Det ser ut til at vår-varmen har kommet hit nå, etter flere kalde og regnfulle perioder. Den siste uken har vi hatt sol og over 20 grader hver dag, og også vinden føles varmere enn før. Jeg nyter det, men lurer litt på hvordan det blir når det blir varmt for alvor.

Jeg har prestert å ha ikke mindre enn tre store forkjølelser siden jeg kom hit i november, usikker på om det skyldes regnfulle dager uten passende klær, nærkontakt med mange barn, nye bakterier i et nytt land, eller en god kombinasjon. Siste gangen var nå for to uker siden da jeg mistet stemmen fullstendig i to dager mens Bethel-teamet var her. Det var noe av det mest frustrerende jeg har opplevd på lenge. Jeg følte som om jeg var i fengsel, folk stilte meg spørsmål og jeg var fysisk ikke i stand til å svare på andre måter enn å hviske. Siden jeg er flink til å bekymre meg, begynte jeg å bli redd for at jeg hadde fått en eller annen infeksjon som ville ta fra meg stemmen for godt, og tanken var alvorlig skremmende. De jeg bor med lo av ironien i at det var nettopp jeg som mistet stemmen, siden jeg ofte har et stort behov for å bearbeide ting gjennom å fortelle det til folk (en fin måte å si at jeg til tider snakker veldig mye). Og jeg syntes det var litt komisk da det gikk opp for meg at jeg hadde mistet stemmen på selveste kvinnedagen 8. mars, hva nå enn symbolikken skal være i det. Uansett viste det seg selvsagt kun å være forkjølelse, og etter et par dager var stemmen tilake, selv om jeg fremdeles hoster litt.


Forrige mandag hadde jeg mitt første møte med Mexicansk frisør. En frisørsalong, som alle fra basen her bruker, averterte med to personer til prisen for en, så jeg og Jesse hang oss på da de tok noen av guttene fra barnehjemmet for å gi dem en hårklipp. Vi endte opp med å ta full pedikyr og hårklipp begge to, og betalte en totalpris av ca 180 kroner. Så skal ikke klage på det, og det kjentes utrolig godt å få føttene massert og død hud fjernet etter en lang vinter. Når det gjelder hårklippen, tror jeg ikke han som klippet forstod helt hvordan jeg ville ha det, og jeg endte opp med full pannelugg. Han stylet det også med ivrig bruk av hårføner, og jeg så ut som om jeg var tatt ut av Grease eller eventuelt en dårlig såpeopera fra tidlig 90-tall. Måtte le hver gang jeg så meg i speilet den dagen. Flere av barna på skolen har oppmuntret meg med kommentarer som ”Ånei hva har du gjort med håret ditt?” ”Hvorfor?”, selv om jeg ærlig talt ikke synes at det er så forferdelig.



Ellers går ukene sin vante gang med skole, dagsenter, barnearbeid og lovsang. Forrige uke startet jeg opp med spansk-undervisning for de amerikanske misjonærbarna, noe som er ganske ironisk siden de har mer eller mindre vokst opp her. De kan nemlig nesten ingen spansk, og foreldrene har nå innsett at dette må gjøres noe med. Så dermed har jeg fått oppgaven, som en del av undervisningen jeg gjør med dem. Et par amerikanere fra staben kommer også deltar på spansktimen vår, og jeg tror det kan bli gøy. Jeg føler selvsagt ikke at spansken min er god nok til å undervise dem på et høyt nivå, men kan nok til å lære dem en del i alle fall, og det hjelper jo at jeg kan lese og skrive en del spansk og er en gramatik-nerd. Som sagt prøver jeg å tale på spansk til barna, og det går til en viss grad selv om jeg er avhenging av planlegging for å kunne slå opp ord og verbbøyinger jeg ikke kan. Håper at jeg kommer til å lære og oppleve mye de neste månedene, for det går opp for meg at jeg faktisk nå snart har vært her halvparten av tiden min allerede. Så er det rart jeg føler at tiden flyr?

tirsdag 16. mars 2010

Litt bilder fra livet mitt




1. På stranden i Rosarito sammen med noen fra Bethel-teamet på fredag
2. På tur med noen av tenåringsjentene fra barnehjemmet i går
3. Bilde av Rancho de Sus Ninos sett fra nærmeste fjelltopp

mandag 8. mars 2010

Det går bare en vei, og det er oppover


Jeg har merket de par siste ukene at det føles stadig bedre å være her, av diverse ulike årsaker. Som jeg nevnte for et par måneder siden, har vi vært i en prosess her med å omforme bibelskolen og gjøre den til et offentlig godkjent universitet. Siden dette medførte løsriving fra å være direkte under Assemblies of God, fikk flere av studentene klar beskjed fra pastor og familie om å slutte på skolen vår. Dette førte til at vi gikk fra 150 studenter før jul til rundt 10 stykker etter jul. Men vi ser med glede at skolen vokser nå, og vi har allerede rundt 30 elever fra 13 ulike stater i Mexico. Dette har også gitt meg flere anledninger til å tilbringe tid sammen med lokale på min egen alder, og gitt meg mer følelse av å ha et sosialt liv her. Forrige søndag etter kirken drog for eksempel jeg, Sulema som jeg bor med, og tre av bibelskolestudentene inn til Tecate der vi spiste Taco, gikk i parken og på kino. Tror det var første gang siden jeg kom hit at jeg har tilbrakt så lang tid kun sammen med Mexicanere, og det føltes veldig godt.

Det er også kjekt å være mer involvert i barnearbeidet, selv om jeg ikke var sikker på om jeg kom til å føle det slik. Som jeg skrev forrige uke, har vi hatt mange gode opplevelser med Guds nærvær på lørdagskveldene. På lørdag formiddag organiserte jeg en fest for flere av 8-12 åringene, som en premie for det laget som hadde samlet flest poeng så langt (de er fast inndelt i to lag, og kan få poeng for å høre etter, oppmuntre andre, vinne i konkurranser osv). Det er gøy å organisere ting for barna her, særlig siden de ikke er bortskjemt med mange fester og selvskaper til vanlig. Jeg kjøpte brus og chips, bakte kake og organiserte flere leker. Jeg tror barna var fornøyde, selv om de var i sjokk over at det gikk an å ha en fest uten piñata. Søndagene har også vært bra, selv om vi sliter litt med å holde på barnas oppmerksomhet, noe som er forståelig når vi har ca 35 barn mellom 2 og 10 år i samme rom i en time. Jeg presser meg selv til å gjøre all undervisning på spansk uten oversetter for å føle nærmere kontakt med barna og lære mer. Jeg kan etter hvert fungere ganske greit på spansk sammen med barn, noe dagsenteret også hjelper meg med. Flere av barna på dagsenteret begynner å bli kjent med meg nå, og i blant føler meg som en kjendis med en haug med folk som løper etter meg og roper ”Siril, Siril”, hvis jeg for eksempel kommer ned til der de har lovsang med skolen. Barna på barnehjemmet har også laget en form for konkurranse med ”Hvem kan få Siril til å sitte ved siden av seg under måltidene”, så det har vært tilløp til kaos av og til når jeg kommer inn i matsalen for å spise. Noen ganger må jeg bare riste oppgitt på hodet og le av hele situasjonen.

På lørdag kveld kom et team ned hit fra Bethel for å være her i en uke. Veldig morsomt å se det fra denne siden, siden jeg var en del av teamet som kom ned hit for et år siden. Det er bare 4-5 stykker på teamet som jeg kjente fra før, men det er utrolig godt å ha dem her. Hadde nesten glemt hvor oppmuntrende og god atmosfære det er blant Bethel-studenter. De skiller seg klart ut fra andre grupper som kommer hit på flere måter, og er blant annet veldig flinke til å menge seg med oss som er stab, og oppmuntre oss. I går ble jeg med dem til en kirke der de skulle holde Gudstjenesten, for å oversette for de som skulle ha barnearbeidet. Jeg var veldig usikker på hvordan det kom til å gå, men til min store forskrekkelse gikk oversettingen glimrende, og det var få ganger jeg måtte stoppe opp og ikke kunne finne de rette ordene. Jeg vet at de ”åndelige” ordene er et ordforråd jeg har mer eller mindre inne, og også når det gjelder å snakke til barn. Så selv om jeg fremdeles har en lang vei å gå med spansken min, var det veldig gøy å oppleve. Bethel-teamet var også veldig oppmuntrende hele tiden og backet meg opp. Siden jeg var den eneste i rommet som kunne spansk, merket jeg også at jeg følte en ny nærhet til de mexicanske barna vi underviste, selv om jeg aldri hadde møtt dem før. Så det var alt i alt en veldig fin opplevelse. Det eneste problemet var at jeg har hatt vondt i halsen noen dager, og to ganger med undervisning av barn i går tok fullstendig knekken på stemmen min. Så i dag sitter jeg her bokstavelig talt uten stemme, og det er ganske komisk. Håper at jeg har stemmen min tilbake når jeg skal undervise på biblioteket i morgen.

mandag 1. mars 2010

Når Gud taler til barn

For et par uker siden hadde jeg en prat med lederen min Genea igjen, og de ønsker at jeg skal hjelpe til mer i barnearbeidet her. Det er litt paradoksalt at de har drevet barnehjem her i 23 år uten noe ordentlig organisert barnearbeid, og de går virkelig inn for å gjøre noe med det nå. De ansatte Lizzy, som jeg kjente fra Bethel, som barnearbeider like etter jul, og de ønsker nå at jeg skal gå inn å hjelpe henne mer. Det vil si at vi skal bytte på å undervise barna om søndagene, lørdagskveldene og i tillegg jobbe sammen for å utvikle undervisningsopplegg på lengre sikt, organisere leirer osv. Dette betyr mer kontorarbeid og planlegging for meg, så jeg må nok kutte litt ned på jobbingen på dagsenteret.

På lørdagskveldene har vi startet en klubb for barna fra 8-12 år, mye siden en del av de er litt for gamle til å få mye utav opplegget om søndagene, og også så de skal ha noe spesielt for dem i helgene. Vi startet i midten av januar, og har fokusert mye av undervisningen rundt at de skal vite hva det vil si å være venner med Gud, og hvordan høre Guds stemme. Det har vært veldig variabelt hvor fokusert barna har vært. Men nå på lørdag vil jeg si vi hadde den beste kvelden så langt. Lizzy gav meg ideer til hva hun ville vi skulle snakke om, og så tok jeg ansvar for å undervise for første gang der. Jeg snakket om hvordan vi har åndelige øyne og ører, og at når vi tar i mot Jesus blir disse aktivert og vi kan se sannheter og ting slik Gud vil at vi skal se dem. Barna var faktisk helt stille og fokusert, til og med når jeg måtte ta pauser for å lete etter den riktige måten å si det på spansk. Deretter praktiserte vi litt, ved at vi ba dem lukke øynene, se for seg Jesus og be ham om å vise dem et sted der de kunne være sammen og spørre ham om hva han ville gi dem. Jeg kunne virkelig kjenne Guds nærvær i rommet. De fleste deltok i dette uten noe tull, og da vi inviterte dem til å dele etterpå, var det utrolig gripende å høre på. Flere barn fortalte om hvordan Gud for eksempel hadde tatt dem i armene sine, og at han ville gi dem mer fred og kjærlighet. Et par av dem var så grepet av opplevelsen at de gråt mens de delte. Også et par barn som vanligvis skaper uro, meldte seg til å dele, og var sårbare og litt ille berørt mens de delte hva Jesus hadde vist dem. Det var utrolig vakkert. Overraskende hvor lett det er for barna å høre og se Gud, det er ikke uten grunn at Bibelen ber oss om å bli som barn for å se Guds rike. Det er herlig å se hvordan Gud rører ved barna her, og jeg følte at vi er del av noe stort her.