lørdag 28. november 2009

Diverse småplukk


(huset jeg bor i er huset til venstre her)

Ting jeg har lært så langt:
-”I pledge allegience to the flag of the United States of America and to the republic for which it stands; one nation under God, indivisible, with liberty and justice for all.
-”Quanta mires”? betyr ”hvor høy er du”. (ja, jeg er en kjempe her)
-Mexicanere synest at 20 grader og sol er kaldt.
-Mexicanere mener at chili-saus passer til alt, inkludert frukt, og at maiskolber er godt å dyppe i majones.
-Det går fint an for amerikanere å bo 10 år i Mexico uten å lære seg spansk
-Kombinasjonen vind, varme og sand er ekstremt uttørkende for hud og lepper
-Å kunne plassere de 13 opprinnelige amerikanske statene på kartet.
-Det går an å gifte seg i Mexico når man er 15 år.
-Hvis du vil se et realistisk, amerikansk western-drama på 10 timer der minst halvparten av hovedpersonene dør på groteske måter, så er ”Lonesome Dove” tingen.
-At det går fint an å stappe 20 personer inn i en liten minibuss for en lengre kjøretur

Ting jeg har opplevd så langt
-Vært i Tecate sendtrum og spist ekte mexicanske tacos. Veldig godt og billig.
-Feiret amerikansk Thanksgiving for 4. gang i mitt liv (5 dager for tidlig denne gangen), med alt det medfører av forspising og dager med restemat.
-Undervist amerikanske barn i over en uke
-Vært i Tijuana på sykehuset der for å be for en tidligere bibelskolestudent som var i en trafikkulykke og etter det legene sier er hjernedød. Kun èn person fikk gå inn på rommet, vi andre ba utenfor og snakket med foreldrene. Vet ikke ennå hva som har skjedd med ham siden.
-Sett ”Lonesome Dove” på DVD i timesvis i huset til Jimmy og Geana og blitt lettere traumatisert (så 6 timer i går).
-Hengt rundt på kontoret og pratet med folk og kjedet meg siden barna jeg underviser er og feirer Thanksgiving i USA nå.
-Fått høre for første gang: ”wow så hvit du er”. Så mye for frimodigheten til å stille opp i tights og skjørt med legger som knapt har sett solen på 5 måneder.
-Blitt utsatt for spleiseforsøk med en tysker som av en eller annen grunn har havnet på bibelskolen her i Mexico, og ikke snakker annet enn tysk og spansk. (jeg tror vi begge er svært lite interessert i ideen).
-Vært med på ungdoms-samling med de eldste barnehjems-jentene, så nå har de lært seg navnet mitt og roper det hver gang de ser meg, mens jeg stresser hardt for å huske deres navn.
-Vandret omkring i 25 graders varme i slutten av november i til tider sterk vind.

torsdag 19. november 2009

Mine første inntrykk fra Mexico

Ja, da er jeg faktisk her i Mexico. Foreløpig er det mye nytt og overveldende, men jeg er sikker på at det kommer til å gå seg til på sikt.

Fløy fra Redding tirsdag kl 10 på morgenen, og hadde en begivenhetsløs reise ned til San Diego, til og med uten å bli kvalm, så takk Gud for det. Ble hentet på flyplassen i San Diego av en som er ansvarlig for innkjøp på basen her, og ankom plassen der jeg skal være, Rancho de Sus Niños (Ranchen for Hans barn) litt før kl 18, etter diverse ærend på veien.
Å krysse grensen gikk greit, Mexico er ikke USA når det gjelder grenseregler for å si det sånn, men har måttet gjøre litt papirarbeid for turist-visumet mitt.

Jeg skal bo i et hus med flere amerikanske og en mexicansk jente som jobber her, deler rom med 2 jenter som har gått på skolen på Bethel så jeg visste hvem de var på forhånd. En av de andre amerikanske jentene i huset er like gammel som meg og jobber som rektor ved skolen her, så det vil bli veldig interessant for meg å bli bedre kjent med henne. Til min positive overraskelse har vi bad med dusj og do i huset og også eget kjøkken. Det betyr at jeg slipper å spise fellesmaten når jeg ikke føler for det, og slipper et år med bøtte-dusjer som jeg fryktet. Ble også positivt overrasket over temperaturforskjellen fra Redding ned hit, var over 20 grader her, og må si at det er ikke verst for slutten av november.

I dag og i går ble jeg med på skoledagen til barna jeg skal begynne å undervise. Det er to 1.klassinger, en 4.klassing og en 9.klassingen, alle jenter. 9.klassingen følger stort sett undervisning på video, og trenger kun hjelp hvis hun har spørsmål og til å rette prøvene hennes. De har et søtt lite klasserom som er godt utstyrt og innredet. Bestemoren deres som har erfaring med hjemmeundervisning, har laget et forslag til daglig undervisningsopplegg, og skolebøkene de har er også lagt opp for hjemmeundervisning. Var likevel litt overveldende første dagen med masse nye ting å sette seg inn i. I tillegg er jo ikke det amerikanske skolesystemet helt likt det norske. 4.klassingen driver allerede med ganging og deling av flersifrede tall, i tillegg til at opplegget er lagt opp mer rundt pugging enn forståelse etter min mening. Jeg har allerede lært utenat flagg-hilsenen som de gjør om morgenen, og kommer nok til å lære masse annet også i år, blant annet amerikansk rettskriving, geografi og måter å sette opp gange- og delestykker på. Skriver nok mer senere om alt dette, men det var en liten innføring i undervisningen min her. Barna jeg underviser er utrolig skjønne og intelligente. Skoledagen deres er fra kl 08.30 til 13 hver dag fra onsdag til lørdag, så på ettermiddagen kommer jeg nok etter hvert til å få flere arbeidsoppgaver, vi skal ta det litt på sikt. Er nok å bli aktivisert i her, på senteret her har de jo som sagt både barnehjem, dagsenter, barneskole, bibelskole, ungdomsklubb, ulike møter og Gudstjenester og diverse evangeliseringsarbeid. Er også veldig opp til hver enkelt av oss hva vi ønsker å gjøre, masse frihet til å komme med nye ideer og forslag.

Det merkes at vi er kun rett over grensen her, lett å få tak i amerikanske ting, og mange av arbeiderne her enten er amerikanere eller snakker godt engelsk. Så på en måte føles det ikke helt som jeg bor i Mexico. Men jeg skal nok få satt meg mer inn i spansken likevel etter hvert, selv om det vil kreve litt egeninnsats. Merker at jeg forstår en del, men knoter når jeg skal prøve å snakke. Det høres fint ut når jeg snakker det inni meg, men får det liksom ikke helt ut når situasjonen krever det. Var inne i Tecate sentrum i går for å ordne noe i banken for turistvisumet mitt, dette er den nærmeste byen her, ca 15min kjøring unna. Koselig lite sted.

Som sagt er det fremdeles varmt her når solen er fremme, selv om det er litt kaldere om natten. Er også en litt artig dagsrytme her på senteret, for all strømmen går av kl 22 om kvelden, så da er det leggetid med mindre du vil sitte oppe i mørket med lommelykt. Så jeg antar jeg blir tvunget til å bli a-menneske nå.

Ok, det var en liten oppdatering på hvordan det går med meg så langt. Har ikke telefondekning her, men er trådløst internett i huset til lederne, så har rimelig god nett-tilgang.
Hvis noen skulle ønske å sende meg post, så har vi en postboks rett over grensen til USA som de sjekker nesten hver dag. Adressen min blir:

Siril Vaktskjold
P.O Box 388
Potrero, California
91963 USA

Bilder og oppdateringer følger snart.

torsdag 12. november 2009

I politi-trøbbel i USA


I går hadde jeg et interessant lite sammenstøt med amerikansk politi som blant annet medførte kroppsvisitering. Merker at jeg føler på tendenser til et usunt forhold til onkel politi etter et par uheldige episoder i USA, selv om jeg er en lovlydig borger som ikke burde ha noe å frykte. I går var jeg invitert til å komme til en latin-amerika cellegruppe der de ønsket å be for meg og velsigne meg mot veien mot Mexico.Leah, som jeg bor hos nå, skulle kjøre meg dit. Vi var litt usikre på hvor det var, og kjørte frem og tilbake. Jeg har seriøst aldri sett et sted med mer politibiler på veiene enn Redding, og da vi fikk en bak oss fikk Leah panikk og kjørte febrilsk inn første og beste innkjørsel. Dette gjorde dem mistenksomme, så de kjørte etter oss og stoppet oss. Og det var da problemene begynte for alvor. Politimannen spurte etter papirene hennes i en meget uvennelig tone, og hun var så stresset at hun ikke fant dem, selv om hun kom på i ettertid at de nok ligger i bagasjerommet. De måtte da ringe kontoret og sjekke henne, og det viste seg at hun ikke hadde alt papirarbeidet i orden ennå for sitt California-sertifikat og også skulle ha fremvist noe papirer da hun måtte betale en bot for et par år siden, så de var mildt sagt ikke vennlig stemt. De fikk tak i forsterkninger, to til politibiler rullet snart opp. Leah var livredd og trodde hun kom til å bli arrester. Som dere forstår sliter Redding-politiet med fritidsproblemer og mangel på virkelige kriminelle. Siden de tydeligvis så på oss som farlige kriminelle, måtte vi ut av bilen og la alle tingene ligge igjen. Vi måtte gjennom en mild kroppsvisitering med hendene på hodet, mens de ransaket bilen og spurte om vi hadde våpen, kniver eller bomber. Til slutt lot de oss gå og konfiskerte bilen med beskjed om at Leah måtte gå og fikse papirarbeidet og så hente bilen senere. Hun fikk også en klekkelig bot. Vi måtte ringe etter noen som kunne hente oss, og jeg kom meg omsider til cellegruppen en time senere enn avtalt. Visste ikke helt om jeg skulle le eller grine av hele episoden, men det var i alle fall temmelig dramatisk.

Ellers går det forøvrig bra her, koser meg med å treffe kjente og være på skolen og i kirken. Nordisk cellegruppe mandag, spiste eple-pai med Bill Johnson's mor tirsdag og så den latino-gruppen i går. Skikkelig godt å føle meg støttet og sendt ut herfra, de to hovedlederne for misjonsdepartementet( Eric Johnson og Anne Kalvestrand) ba for meg på tirsdag, og jeg traff spansklæreren her i dag som gav meg masse oppmuntringer og ba meg sende henne bønnebehov og spørsmål. Kjenner at det er godt å være på besøk, men helt greit at jeg ikke bor her lenger. Føles mindre skremmende at jeg faktisk flytter til Mexico på tirsdag. Å være her som en slags mellomstasjon gjør at alt som var trist å reise fra hjemme kommer litt mer på avstand. Har også oppdaget at jeg vet om to jenter som jobber som frivillige der nede nå, og har også hørt gode vitnesbyrd og historier. Oppdaget forresten i dag at Salme 18 er en god ting å lese når man frykter for mennesker og omstendigheter.

fredag 6. november 2009

Ankommet Redding, turens første etappe unnagjort



Ja, så i går var den lange reisedagen min. Må vel si at det meste gikk fint. Drog fra Flesland kl 7.30 på morgenen, og kom frem her til Redding da klokken var blitt 7 neste morgen i Norge, men bare 10 på kvelden her i Redding. Reisen gikk stort sett greit, bort sett fra en god del spying på flyene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bli så kvalm når jeg flyr. Flyet fra Frankfurt til San Francisco var selvsagt verst, spydde 2-3 ganger under landingen, og spyposen begynte å lekke, tror ikke dere trenger flere detaljer. Satt ved siden av en snill, tysk dame, som stakk til meg servietter og spurte om det gikk bra med meg. Flyvertinnenne stresset rundt og lurte på om jeg ville ha isposer eller noe annet. Tror de er mindre vant til dette en meg.

Da jeg kom til San Francisco hadde jeg som mange vet vært veldig nervøs for grensekontrollen. Tar seg ikke nødvendigvis bra ut at jeg har returbilettene hjem ikke før om 9 måneder, med bare et løfte om at jeg i mellomtiden skal kjøre over grensen til Mexico. Som den gode bekymreren jeg er, hadde jeg allerede forestilt meg flere ganger hvordan jeg kom til å bli sendt hjem igjen til Norge før reisen en gang var begynt. Dette med bekymring er tydeligvis noe jeg trenger å omvende meg mer fra, for i blant blir det rett og slett for dumt.
I alle fall traff jeg på en grensevakt som var skikkelig hyggelig, og pratet i vei om at han hadde fått besøk av en venn fra Norge i går også, og at jeg skulle blitt med dem å reise ned til LA, og spurte hva jeg hadde gjor i Israel for der kom konen hans fra osv. Så selv om han også stilte meg de nødvendige, kritiske spørsmålene, ble det gjort i en hyggeligere tone enn jeg noen gang har opplevd før. Så takk Gud for det. Han har lovet å passe på meg, så jeg skjønner ikke hva jeg stresser etter.

Og på flyplassen i Redding ventet ennå en overraskelse. Skulle hentes av David og Hilde som jeg skal bo hos de første dagene her, men av de jeg bodde med i fjor, Leah, hadde nemlig også troppet opp med ballonger og skilt for å møte meg, og etter hvert kom tre til av vennene mine her, blant annet de to guttene som var på besøk i Bergen i sommer. Jeg fikk muffins og velkomstklemmer, og hadde på ingen måte forventet en slik velkomst. Følte meg veldig elsket, selv om jeg var for trøtt til å være godt selvskap der jeg stod.. Kjørte så hjem med David og Hilde og fikk kommet meg i seng. Pga av jetlag våknet jeg før kl 5, og har ikke fått sove igjen, men det går greit. Er litt rart å være tilbake her og vite at jeg har bodd her, men tror det blir to fine uker før jeg drar videre mot Mexico.

søndag 1. november 2009

Snart Mexico

Så etter stor etterspørsel (jaja, stor og stor fru blom, skal ikke gjøre meg mer populær enn jeg er kanskje, la oss være realistisk og si 3-4 spørsmål de siste par dagene) bestemmer jeg meg nå for å opprette min egen blogg. Jeg reiser nemlig mot Mexico nå på torsdag, der jeg skal befinne meg de neste 9 månedene. Jeg vet ikke hvor stor internett-tilgang jeg får der nede, ikke for å ha fordommer mot Mexico altså, men noe trådløst nettverk er det nok i allefall ikke der hvor jeg skal. Men dette kan kanskje likevel inspirere meg til å legge ned en større innsats for å holde folk hjemme oppdatert på hva som skjer i livet mitt de gangene det skulle ordne seg med noen minutter på internett. Hvilke stil bloggen blir, kan jeg ikke uttale meg helt om ennå, men kjenner jeg meg selv rett blir det nok en god blanding mellom alvor og tull. Så hvis noen foreksempel synes det blir støtende å lese vitnesbyrd om noe kult Gud har gjort i samme blogg som de for eksempel får en beskrivelse av forstoppelse i møte med Mexikan's matkultur (noe man ikke skal se helt bort fra kan hende), så er dette muligens ikke bloggen for deg, men vi får se hva som skjer.

Så hva skal du gjøre i Mexico Siril? spør du kanskje. For å være ærlig vet jeg ikke så mye om det selv heller ennå, men jeg kan si det jeg vet: jeg skal på en form for praksisperiode etter Bibelskolen jeg har gått på i Redding, California, de to siste årene; Bethel School of Supernatural Ministry. De har videreformidlet meg til et sted der jeg og de tror at jeg vil ha muligheter for utvikling, vekst og utfordringer. Jeg skal jobbe med noen amerikanske misjonærer som blant annet driver barnehjem, dagsenter, barneskole, Bibelskole og diverse kirke- og evangeliseringsarbeid. Da de fant ut at jeg var lærer spurte de meg om jeg kan tenke meg å hjemmeundervise fire amerikanske barn på basen. I tillegg til dette kan jeg få muligheter til å prøve meg på flere ulike områder. I og med at det er et praksisopphold, står også min utvikling i fokus og de har ansvar for å følge meg opp, samtidig som jeg også har lyst å tjene dem og arbeidet de gjør.

Stedet jeg skal være på ligger helt nord mot grensen til USA, mellom Tijuana og Tecate. Etter å ha bodd to år i USA, har nesten alt som heter eksotiske følelser for Mexico forsvunnet(særlig de nordlige delene), og jeg føler nesten at jeg skal flytte til Svinesund og er nærmest flau for å si hvor jeg skal. Det er også et sted som er kjent for mye narkoproblemer og -vold. Men nå er det jo heller ikke en ferie jeg skal på, og jeg har tro på at dette blir veldig bra tross alt.

Hva med svineinfulensaen Siril? Dette har folk spurt meg om konstant helt siden jeg kom tilbake fra USA i mai og begynte å nevne tanker om Mexico. Mistenker at vi er mer opptatt av svineinfluensaen enn veldig mange andre land med mer alvorlige problemer, inkludert Mexico. Men, ja, etter mye om og men planlegger jeg i alle fall å ringe fastlegen min i morgen for å se om det er håp om å få vaksine, eller i hvert fall få med meg litt Tamiflu (er det sånn det skrives?).

Hvorfor reiser du egentlig Siril? hmmm, godt spørsmål. Noe jeg har tenkt mye på det siste året, og også talt om et par ganger i høst (se blant annet kanalu.no -> taler -> Siril Vaktskjold) er dette med å finne det du er skapt til å gjøre og det som får deg til å føle deg 100 prosent levende. Personlig har jeg storkost meg som lærervikar på Danielsen Ungdomsskole på Sotra de siste to månedene, og jeg vet at jeg definitivt har fått brukt mye av gavene og interessente Gud har lagt ned i meg. Sammenlignet med å jobbe som servitør i sommer, følte jeg at jeg gikk fra å eksistere til å leve på flere områder av livet mitt. Likevel vet jeg at det er andre sider av meg igjen som blir levende når jeg er i fattige land og driver misjon, og jeg kjenner at jeg er nødt til å jage etter dette selv om det også koster, for jeg vet at dette er gaver og drømmer som Gud har lagt ned i meg med en hensikt. Jeg kunne egentlig ha skrevet utrolig mye mer om dette, men jeg lar det være med dette for denne gang, og sier gratulerer dersom du har orket å lese så langt som dette.

Så torsdag går altså turen først til Redding og så videre med fly til San Diego den 17. november, der de kommer og henter meg og kjører meg over grensen til Mexico.
Tusen takk til alle som har vært med å gjøre livet mitt rikere disse månedene jeg har vært hjemme. Takk og pris for internett og andre muligheter til å holde kontakten. Og takk og pris at Gud er minst like nær og tilgjengelig i Mexico som her hjemme. På en måte sier han ikke "gå", han sier "kom".