Love hurts

”Livet består 10 prosent av utenforstående ting som skjer med deg, og 90 prosent av hvordan du responderer til det”.

Så har det gått ennå en uke, og jeg nyter min ukentlige fridag i dag. Merker at jeg blir mer sliten når jeg har mer å gjøre, men det er bedre enn å kjede meg. Hadde min andre arbeidsuke på dagsenteret, og ting begynner å gå seg til der til en viss grad. Vi har ennå ikke kommet inn i ordentlige rutiner for hva jeg skal gjøre der, og prøver ut ulike ting. Er ikke lett å organisere opplegg for 10-15 problematiske elever med masse energi. Ikke at jeg liker å kalle dem problematiske, for de er så utrolig mye mer enn de problemene vi ser, og jeg merker at jeg reagerer når de andre arbeiderne snakker om dem på en negativ måte, og gjerne mens barna hører på. Jeg prøver å bli kjent med dem nå, og la hver enkelt av dem føle seg sett av meg, i stedet for å se på dem som et problem som jeg må ta meg av. På torsdag syntes jeg det fungerte ganske bra. Jeg begynte med å hjelpe 1. og 2. klassingene med lekser, med ekstra fokus på ”mine” elever. Deretter gikk jeg ut og satte i gang med å organisere en lek der jeg prøvde å dra inn så mange som mulig av de som jeg vet lett begynner å sloss eller skape problemer for andre. Etter hvert ble mange andre elever med å leke, og vi hadde det kjekt. Begynner også å lære meg navn på flere elever, og håper å lære alle 150 etter hvert.

Og i helgen passet jeg guttehuset igjen. Jeg ble ikke banket opp denne gangen, selv om jeg mottok flere drapstrusler. Antonio sa blant annet et par ganger at han skulle gå og hente en kniv og drepe meg. Jeg prøver å ikke la meg skremme, men det er selvsagt vanskelig når jeg ikke er overbevist om at han ikke er i stand til å skade meg alvorlig i øyeblikk av raserianfall. Han var også veldig opprørt over at jeg tilsynelatende ”alltid gav ham skylden for alt, og aldri gjorde noe med de andre”. Jeg spurte hva han mente med å ”gjøre noe med dem”, og han sa at det betydde å slå dem. Man kan lure på hva som foregår i tankegangen hans, særlig siden jeg aldri har vært i nærheten av å slå ham heller. Når det gjelder Antonio lar jeg meg i alle fall ikke såre av ting han sier til meg, for jeg vet at han ikke egentlig mener det, og er glad i meg i neste øyeblikk. Da er det verre med et par av de andre guttene, og jeg merket denne helgen at jeg må jobbe mer med å ikke ta ting personlig, og å ikke tolerere det når jeg føler at de sårer meg med vilje. Det er særlig vanskelig med Alex, som jeg ble kjent med tidlig her, og føler at jeg har et godt, men vennskapelig, forhold til. Selv om jeg tror han liker meg, føler jeg ikke at han respekterer meg, og det er slitsomt. Problemet er også at han er intelligent nok til ikke gå så langt at handlingene hans fortjener straff, men ofte strekker grensene så langt som mulig, særlig i forhold til hva han kan si til meg. Etter at jeg for eksempel prøvde å si ordentlig ifra til ham etter at han hadde truet en av de yngre guttene, så han på en bok jeg holdt i hånden som jeg hadde funnet på rommet der jeg sov. ”Har du spurt Mika om lov til å låne den boken?” spurte han. ”For hun liker ikke at folk tar ting som er hennes uten å spørre”. Han prøvde å vende oppmerksomheten bort fra problemet hans, og få meg til å føle meg usikker. Og det virket og såret meg. Dette var bare et eksempel på småting han kan si til meg, og det er vanskelig å straffe ham for enkeltepisodene, selv om det i lengden er uholdbart. Dette er et typisk tilfelle der jeg burde sette meg ned og snakke ordentlig med ham i stedet for å prøve å komme på en straff, men jeg føler ikke at spansken min strekker til i denne situasjonen. Jeg vet også at Alex mener spansken min ikke er så god, og det gjør meg usikker og mye dårligere i spansk når jeg snakker til ham. Og fordi jeg blir såret, velger jeg å heller trekke meg bort fra situasjonen i stedet for å konfrontere problemet på et språk der den andre personen er på hjemmebane. Men jeg skal passe huset igjen neste måned, og jeg har nå allerede bestemt meg for å ikke tolerere mer av dette fra ham. Jeg vil også legge til at Alex er en herlig gutt som jeg stort sett har et godt forhold til, men jeg ønsker ikke at han skal ha den kontrollen jeg har latt ham ha i forholdet vårt. Jeg blir irritert på meg selv for at jeg lot ham behandle meg slik uten konsekvenser, men jeg antar at jeg lærer av det.
Som jeg nevnte tidligere, er det veldig lett å idyllisere å skulle jobbe på barnehjem,, og glemmer at det dreier seg om barneoppdragelse på høyt nivå, der man forholder seg til barn med vanskeligere bakgrunn enn de fleste, som ofte kan såre deg både fysisk og psykisk. Jeg vet at jeg tar med meg lærdom for resten av livet, selv om det er tøft noen ganger.