torsdag 17. februar 2011

Når du føler at du bare gir

For et par uker siden begynte jeg å kjenne på en slitenhet og tomhet som jeg var usikker på hva kom fra. Merket samtidig at jeg hadde mindre lyst til å dele og gi til de som var rundt meg, og det skulle lite til for at jeg ble lei meg og bare hadde lyst til å grine uten grunn. Det var ikke før jeg konfronterte en venn med noen problemer, at jeg plutselig hørte meg selv si ting som gav meg en pekepinn på hvorfor jeg følte meg som jeg gjorde. Det handlet rett og slett om at jeg føler at jeg gir veldig mye hele tiden, men at få ser mine behov og anstrenger seg for å gi noe tilbake til meg. Nå skal man jo ikke gi bare fordi man vil ha noe tilbake, men følte at jeg hadde møtt et punkt der jeg ikke følte glede og energi med å gå videre på samme måte hvis ikke noen kunne gi noe til meg også. Det handler mye om at skolen krever veldig mye, og jeg forventer ikke at elevene mine skal være fulle av takksigelser og pris til meg, men det blir da slitsomt å komme hjem og føle at jeg bor med stort sett kun snakket til meg for å spørre om de kunne få litt sukker til teen sin, eller honning, eller egg, eller annen mat fra meg. Og at mange forventer at jeg er rik og kan spandere. Og at alle barna på barnehjemmet nå forventer bursdagskaker fra meg, og viser lite tegn til takknemlighet. Så ja, jeg antar at dette toppet seg litt for meg. Jeg er glad for at jeg ble klar over problemet tross alt, så jeg kunne snakke med folk om det, og sette ord på hvordan jeg følte meg. Fikk blant annet snakket ordentlig ut med et par av dem jeg bor med, og kommet nærmere dem enn jeg har vært på lenge. Og jeg føler meg bedre nå, og liker fortsatt å gi.

På mandag var det Valentines day, og her i Mexico er dagen kalt ”Dia de amor y amistad”, dag for kjærlighet og vennskap. Så jeg fikk små gaver og kort fra flere av elevene mine, kolleger og jenter jeg bor med. Det var veldig koselig. Jeg laget mat til en fest de organiserte for bibelskolestudentene, og presterte å lage chile som var i sterkeste laget til og med for mexikanere, pinlig nok. De siste få ukene har jeg prøvd å lage mat for flere folk, blant annet har vi hatt flere store middager utenfor huset vårt med flere av studentene og andre. Og jeg liker å gjøre dette, selv om det sikkert også medvirket til følelsen av at jeg gir mer enn jeg får igjen. Men etter at jeg ble klar over hvordan jeg følte meg, bestemte jeg meg også for å gå mer bevisst inn for å bli ordentlig kjent med flere folk her, særlig flere av bibelskolestudentene. Når du har nærmere relasjoner er det mye lettere å føle at du både gir og får, og den andre parten kan også tydeligere se dine behov.

Forrige torsdag var jeg også med til en cellegruppe og ledet lovsang der med gitar. Jeg spiller nesten aldri gitar, og var nærvøs, men det gikk veldig fint og jeg koste meg. Så alt i alt har det skjedd mye bra i det siste, og jeg føler at jeg lærer mye, særlig om meg selv. Jeg har også klart å presse meg opp litt tidligere om morgenen den siste uken, og står opp senest klokken 6.20 i stedet for 6.40 (ja, jeg begynner på jobb klokken 7), og har kommet presis på jobb hver dag. Vi har nemlig snakket mye om trofasthet her i det siste, og jeg skjønte at det er et veldig dårlig eksempel fra min side å ofte komme for sent ned til elevene mine, selv om det bare dreier seg om 2-5 minutter, og de ofte kommer for sent også. Jeg regner meg som en person som ikke har store problemer med trofasthet, men det er likevel småting jeg kan jobbe med. Som dette å alltid være presis selv i en kultur der det ikke er normalt, og også være trofast i forholdene til mennesker her, uavhengig av hvordan de responderer.

søndag 6. februar 2011

Innholdsrike skoleuker

Det er litt av hvert som skjer her, og innholdsrike uker på skolen, selv om jeg også kjeder meg i blant, når livet samtidig føles veldig ensformig til tider. Men jeg kan fortelle litt om den siste ukens hendelser, så dere får et innblikk i noe av det som skjer. Noe av forskjellen med å bo i Mexico, er at folk her er mye mer vant til det overnaturlige, og få stiller spørsmål ved at det finnes en form for åndelig virkelighet, enten de er kristne eller ikke. En av jentene i klassen min har vist tidligere at hun har demoniske ting som plager henne, ved at hun blant annet har besvimt når folk ber for henne. Når jeg kjenner til oppveksten hennes, er det veldig lite overraskende, hun vokste opp med en far i fengsel og mor med alholproblemer, mye frykt og for mye ansvar, og har fortsatt problemer med å ha sunne forhold og har veldig mange behov. Hun er i et usunt og klengete forhold til en gutt i klassen, og de er stadig av og på som kjærester, som en såpeopera for resten av klasse. Hun driver i tillegg og besvimer i tide og utide, noe som har uroet oss mye, og jeg har vært veldig usikker på hvor mye som er åndelig og hvor mye som er et rent fysisk problem. Men legene er ikke i stand til å si annet enn at hun får dårlig lufttilførsel når hun blir oppgiret, eller kanskje har en hjertefeil, og at det sikkert er derfor hun besvimer. På mandag i kunstklassen hennes her, snakket de om indre helbredelse, noe som førte til at hun plutselig fikk pustevansker og løp ut. Utenfor spurte jeg og et par andre om vi kunne få be for henne, hun sa ja, men i det vi la hendene på henne begynte hun å få rykninger og løp sin vei. Kjæresten løp etter henne, men hun var ikke til å få kontakt med, og hun ropte til ham og slo ham. Selv om det ikke er første gang, ble han veldig fortvilet og begynte å grine. Jeg fikk send noen for å be for henne og gikk selv etter gutten. Vi har lege visst at han også har ting han sliter med, men han har ikke villet snakke om det. Så jeg var glad for at han omsider åpnet opp for meg, selv om jeg også følte meg veldig hjelpeløs med en 17-år gammel gutt gråtende ved siden av meg. Vi snakket om diverse ting i forholdet deres, hvordan han føler at han kan redde henne, men samtidig føler seg hjelpeløs, og det begynte å komme frem at han er en som kan se og føle mye i det åndelige, og blant annet flere ganger drømmer om ting før det skjer. Han sa blant annet at han hadde drømt om meg et par år før jeg kom hit. Han har ikke tatt et tydelig standpunkt for Jesus etter at han ble tenåring, og hele opplegget skremmer ham på grunn av alt han kan se, føle og oppleve. Han er overbevist om at kjærestens besvimelser kun handler om åndelige problemer, så det er kanskje tross alt fint at de er på en skole der vi tar denne delen på alvor og kan hjelpe dem. Resten av dagen kunne jeg ikke tenke på annet enn ham, og følte på mye medfølelse, og hjelpesløshet, samtidig som jeg følte meg glad og beæret over at han åpnet opp for meg.

Neste dag, tirsdag, ble et søskenpar i klassen oppringt av foreldrene og måtte bli hentet. Jenten gråt, men de ville ikke si hva det dreide seg om, de sa det var noe som hadde skjedd, men noe personlig. Så jeg ville ikke tvinge dem til å si mer, særlig siden jeg vet at jenten vanligvis er veldig åpen med meg. De var borte fra skolen de neste to dagene uten å komme med noe videre forklaring.

Onsdag ettermiddag prøvde en av guttene i klassen min å kutte seg selv hjemme, fordi han blir så mye mobbet her på skolen. Torsdag ble en av guttene på ungdomsskolen tatt med marihuana. Ja, jeg vet dette høres veldig dramatisk ut, men tro det eller ei, det går på et vis. Men mye ansvar, og ofte føler jeg at samme hvor mye jeg gjør, kan jeg ikke dekke alle disse behovene og i tillegg være lærer og rektor.

Fredag fikk vi resultatene fra eksamen forrige lørdag, og det var faktisk oppløftenede: 7 av 19 i klassen stod på begge eksamenene de hadde, og flere stod på en av dem. Dette er mye bedre enn tidligere, og det gledet meg å se at flere av de som stod, stod på sin første eksamen siden de begynte, og mange fikk lønn for strev. Så nå må jeg lage pizza til de som stod på matten, det lovet jeg dem nemlig. Jeg har også sett positive ting i flere av elevene mine siste uken, blant annet to gutter som visste lite om Gud når de kom hit, som nå har tatt i mot Jesus, og denne uken meldte seg til å være med å be for folk i ”healingrooms” som vi har på fredagskvelder. Jeg har også kost meg med å prate med flere av elevene, og bare vært irritert på dem et par ganger. Og jeg ønsker virkelig det beste for dem, og ønsker å se dem lykkes og bryte ut av fattigdomsmentalitet, selv om mangel på innsatsvilje hos flere av dem frustrerer meg.

Jeg har også snakket med et par venner i det siste, og vi ønsker å kjøpe inn mat og litt utstyr og gå ut og dele ut i fattige nabolag her en dag. Dersom noen er interessert i å gi en gave til dette, så er kontonummeret 9713 2291 407. Gaver til skolen mottas også med takk til samme kontonummer, vi har behov for diverse ting, blant annet til mer utstyr til rom, skolepenger for folk som ikke har råd til å betale, penger til å betale når vi går ut og organiserer aktiviteter for dem og ikke alle har råd til å delta. Merk gjerne gaven din med hva du ønsker å gi til.