fredag 26. oktober 2012

Litt bilder

Akkurat nå er jeg i Constanta, sør i Romania, på et 10-dagers besøk. Det er her jeg planlegger å flytte etter jul. Er litt vanskelig å fokusere her nå, siden hjertet mitt på mange måter fortsatt er oppe i Copsa, men spennende å møte teamet her og se arbeidet de driver allerede. Ville bare legge ut noen bilder her fra forrige helg, da jeg og ungdommene fra Copsa drog inn til Medias for å feire noen venner av oss som hadde giftet seg. Hvis flere nordmenn hadde blitt kjent med alle disse flotte ungdommene mine, ville de fått et mer nyansert bilde av sigøynere, det er i alle fall sikkert og visst.
På festen opptrådte jeg og ungdommene med et par lovsanger til ære for Gud og brudeparet, og jeg var veldig stolt av dem der de alle sang høyt og ivrig med den stemmen de har. Om de ikke alle vet helt hva de egentlig synger, så blir i alle fall Jesu navn løftet opp.
Vi hadde også et veldig fint ungdomsmøte i Copsa forrige fredag, der jeg gav hver enkelt av dem et kort der jeg hadde skrevet ting jeg setter pris på ved dem, og der vi etterpå alle skrev oppmuntrende ord til hverandre. Det er en kultur der oppmuntring skjer enda sjeldnere enn i Norge, så det er viktig og verdifult når vi også kan lovprise Gud gjennom dette. Tibi, broren min der, sa at han nesten hadde begynt å grine da han leste kortet fra meg. Jeg ser at det ikke kommer til å bli lett å forlate dem etter jul, men jeg vet samtidig at det ikke er noen langtidssituasjon for meg å bli boende i landsbyen.

tirsdag 16. oktober 2012

Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.

mandag 1. oktober 2012

Ungdomskonferanse og myggestikk

Nå i helgen tok jeg med 8 av ungdommene til en ungdomskonferanse i Sighisoara. Det var en god opplevelse både for meg og dem, selv om det ble litt lange møter for noen av dem. Jeg hadde vært litt smånærvøs for om de ville lye meg eller gå crazy i byen, men det gikk forholdsvis bra. Lørdag kveld tok vi toget til et annet ungdomsmøte, der vi ble hentet med bil og kjørt hjem. På dette siste møtet, fikk jeg med meg alle ungdommene opp til forbønn, og mange av dem mottok treffende ord og oppmuntringer fra dem som ba for dem.
Noe som ikke var like kjekt, var natten i Sighisoara. Jeg og de tre jentene som var med meg, sov på et kontor i kirken der, og jeg har ingenting å utsette på forholdene. Men problemet var at jeg i løpet av natten stadig hørte summing av mygg, og kjente også at jeg fikk et par stikk, selv om jeg prøvde å gjemme meg i soveposen. Jeg fikk en liten overraskelse da jeg så meg i speilet neste morgen og kunne telle minst 30 myggestikk bare i ansiktet, innkudert et hovent øye. De andre jentene hadde lite eller ingenting. Bildet her viser ikke hvor ille jeg så ut (og fortsatt ser ut), men det gir en liten ide. Heldigvis er det mest forfengeligheten det går på, jeg har ikke fått noen infeksjon eller andre reaksjoner. Familien jeg bor hos ar likevel bekymret, og bestefaren gikk til nærmeste by i går og kjøpte en form for medisin til meg. Det er en krem som jeg skal smøre på, som etter hva jeg kan se ikke gjør annet enn å tørke ut, og ligner på tannkrem. Så den virker nok bedre mot kviser enn mot myggestikk.
Nå sitter jeg i leiligheten til Helga i Medias, har kommet hit for å hente bilen hennes som jeg skal få låne mens hun er i Afrika. Litt senere i dag skal jeg være med ut til et etterskoletids-program i en landsby hvor jeg kjenner flere av barna fra leir, og i kveld kjører jeg til Sighisoara og venter på pappa som kommer på besøk. Blir interessat og se hvordan neste uke blir.