mandag 12. desember 2011

Tur til Bergen og Slovakia

Nå nærmer juleferien seg med stormskritt, vi er inne i våre siste skoledager og jeg kjører til Bergen på lørdag. Be gjerne om at det skal være greit å komme seg over fjellet.Jeg blir i Bergen til 27. desember, før det blir teamtur til Slovakia. Vil dele et lite vitnesbyrd i den forbindelse. Var lenge usikker på om jeg skulle dra på turen, av ulike grunner. Men nå i helgen da jeg tenkte på det, innså jeg at den eneste grunnen jeg hadde igjen, var at jeg var usikker på om det var økonomisk forsvarlig. Jeg ønsker alltid å sikre meg for langt frem i tid, og det er jo i og for selv en god ting, men likevel tror jeg ikke det er riktig å bruke det som motivasjon i alle valg jeg tar, særlig ikke når jeg ønsker å kunne stole på Gud og bli ledet av ham.

Så for å komme til poenget: Jeg bestemte meg i går for at jeg var sikker på at jeg ville reise, og gikk bare inn på nettbanken for å overføre penger til å kjøpe billett. Men der inne oppdaget jeg til min oeverraskelse at jeg hadde fått etterbetalt lønning fra et av stedene jeg jobbet i sommer, og plutselig hadde rikelig til å kjøpe flybilettene med de pengene. Så det ble en oppmuntring for meg igjen, og var sæelig oppmuntrende at jeg ikke oppdaget pengene først og deretter bestemte meg, men at det var motsatt. Gud er trofast når vi er villige til å bli brukt av ham, og ikke lar oss begrense alt for mye av menneskelig fornuft.

Så vær gjerne med å be for turen. Vi kommer til å være sammen med lokale ungdommer og drive outreacarbeid i byen,oppmuntre og utruste de lokale(og hverandre), bygge relasjoner, og gjøre gode ting for byen. Så har forventinger til at dette blir bra. Vær gjerne med å be for oss. Selve outreachen er fra 28. desember til 4. januar, og jeg kommer til Bergen igjen den 5. januar og blir i et par uker. Planene videre kan jeg komme tilbake til senere, men det er mange ulike ting på gang. To be continued...

lørdag 26. november 2011

Noen tanker fra Østlandet

I dag har jeg kost meg med noe som min søster oppdaget gleden av for mangfoldige år siden, til enkelte medmenneskers frustrasjon, særlig hennes kjære mann. Jeg må innrømme at det ikke er den første gangen jeg bedriver denne aktiviteten, men i dag ble jeg skikkelig revet med. Ja, jeg snakker om online shopping. Så jeg advarer herved om at mange av årets julegaver er blitt anskaffet på denne måten. Men det er absolutt praktisk her jeg bor litt utpå landet.

Jeg har også merket at Østlandet er kaldere enn vårt kjære Bergen. Forrige uke var vi nedpå minus 6 grader her, mens jeg hørte rykter om pluss 6 grader i Bergen. Jeg merker også på mange andre måter at jeg ikke er i Bergen. Da jeg kom tilbake fra turen til Polen og Sveits, merket jeg ingen følelse av å komme hjem, og jeg innså at jeg egentlig har lite som binder meg til Østlandet. Jeg føler meg hjemme i Bergen, fordi jeg har venner og familie og historie der. Men bortsett fra det føler jeg meg på noen måter mer hjemme i Mexico enn på Østlandet. Den første dagen på skolen da vi skulle introdusere oss, presterte jeg å kun si: ”Jeg kommer fra Bergen”, hvorpå skolelederen måtte presisere at dette er i Norge. Jeg er nok ikke den første Bergenseren som føler det på den måten, men det er litt morsomt å oppdage likevel. I tillegg til dette, har jo jeg også en ekstra interesse for reising og utlandet som spiller inn.

Så selv om planene ikke er helt klare for neste år, blir det i alle fall mye utland på meg. Planlegger å reise i et par måneder litt etter jul, trolig til Romania og Moldova, der jeg kan se nærmere på ulike prosjekter, hjelpe til med litt forskjellig og få litt oversikt over området. Når sommeren nærmer seg, håper jeg å ha funnet et sted der jeg kan tenke meg å bli lengre.
Så blir spennende å se hva som skjer. Jeg vil også legge til et veldig tankevekkende og inspirerende sitat vi fikk med oss i forrige ukes undervisning, og som bør spille en stor rolle i det jeg tenker å drive med i fremtiden. Det er et gammelt kinesisk ordtak:

“Go to the people. Live with them, love them.
Learn from them, begin with what you have, build on what they know
Then finally, when the work is done
Joyfully the people will say: We did it ourselves.”

fredag 18. november 2011

Nyhetsbrev /newsletter

Jeg har akkurat skrevet et nyhetsbrev der jeg forklarer litt om hva jeg driver med. Limer det ikke inn her, men dersom du er interessert i å motta det, kan du sende meg en e-mail på siril.vaktskjold@gmail.com. Jeg har også akkurat skrevet en artikkel om temaet: Hvordan drive bærekraftig arbeid blant fattige (på engelsk), som jeg også kan sende dersom det er interessant.

Ellers står det bra til med meg. Vinteren er kommet til Hamar, gradestokken viser minus, og i dag er bakken dekket av et is-lag. Vi har mye å gjøre på skolen i forhold til innleveringer og sånn, og fortsatt variert og veldig bra undervisning. Neste uke skal vi blant annet lære prinsipper for å tilegne seg nye språk. Så mye spennende som skjer. Har også begynt å planlegge juleferien, og har blant annet invitert to venninner herfra med meg hjem, en fra Kosovo og en fra USA. Så det blir nok veldig bra. Men har fortsatt noen uker igjen her, som jeg håper å få så mye som mulig ut av.




English:
I just wrote a newsletter where I explain a little more about what I'm doing. I won't glue it in here, but if you're interested in receiving it, you can send me an e.mail at siril.vaktskjold@gmail.com, and I'll e-mail it to you. I've also written an article about "How to create a sustainable ministry while working among the poor", that I can e-mail those that are interested.

mandag 31. oktober 2011

Hilsen fra Polen og Sveits

Vi er nå på en 2 ukers tur med skolen. Forrige uke var vi i Krakow, Polen. Fikk blitt litt kjent med byen, hadde undervisning om Europas fortid og fremtid med Jeff Fountain, tidligere leder for UIO Europa, og fikk også med oss et besøk til Auswitch-Birkenau. Selv om jeg hadde vært der før, gjør det jo alltid et visst inntrykk. Venninnen min Anda fra Latvia bemerket etter å ha hørt i en historie om konen til lederen for konsentrasjonsleiren som trivdes så godt i huset sitt rett ved siden av og så på det som sitt Paradis:"Jeg må passe på at jeg aldri bygger et Paradis for meg selv mens andre mennesker har et helvete rett ved siden av meg". Godt visdomsord til ettertanke. Det var også til ettertanke å snakke med Nesha fra Kosovo, som fortalte om at venner og slektninger av henne opplevde lignenede forhold som i konsentrasjonsleiren under Milosevic for bare ti år siden. Holocoust var ikke bare en hendelse i historien, det er faktisk et uttrykk for noe forferdelig som kan skje når onsskapen i menneskers natur kommer ut, og det er desverre ikke noe vi har lagt bak oss som menneskehet. Spørsmålet er hvordan vi kan være med å stå i mot det, og stå for menneskeverd.




Dette hang også godt sammen med Jeff Fountains undervisning om at ideer har konsekvenser, med andre ord hva vi og andre tror og tenker kan få store konsekvenser for handlingene våre. Fokuset på undervisningen var at det absolutt er håp for Europa, men det kommer mye an på hva vi gjør som Guds folk. Inspirerende og tankevekkende.




På lørdag gikk vi ombord på en buss som i løpet av de neste 25 timene tok oss gjennom Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, for deretter å ankomme Sveits. Vi befinner oss nå på en UIO-base i Burtigny i nærheten av Geneve, der vi skal ha en uke med undervisning og delta i ulike aktiviteter. En positiv overraskelse så langt, er at det er mange som snakker spansk her på basen, og til og med en jente som kommer fra Ensenada, ca 1.5 timer unna der jeg bodde i Mexico. Så i tillegg til å befinne oss i den fransk-språklige delen av Sveits, får jeg også snakke spansk, så jeg er storfornøyd med situasjonen. Føler meg også utvilt og med friskt mot etter å ha fått sovet ut etter noen dårlige netter på ungdomsherberge i Polen og den lange bussturen. Så er ved godt mot.

søndag 16. oktober 2011

Hvor går veien?

Tenkte jeg skulle dele litt mer om hvordan jeg har det og hva jeg driver med på skolen. Som sagt heter skolen "School of pioneering and leadership", og er ment for folk som ønsker ledertrening og å være med å starte pionerarbeid i Europa. For å få med meg denne skolen, har jeg måttet krype til korset og gjøre østlending av meg for tre måneder, men det får jeg heller tåle. Selv om det er litt kjedelig å bo ute på landet på Hamar, så må jeg innrømme at naturen og omgivelsene er veldig vakre.



Undervisningen har så langt vært over all forventning. Cirka halvparten av undervisningen går ut på ledertrening i forhold til teamarbeid, personlighetstyper, lederstiler og lignende. Får stadig mer selvinnsikt og nye redskaper for å vurdere og forbedre min lederstil og måten jeg arbeider sammen med andre på.



Den andre halvparten av undervisningen går ut på hvordan starte nytt arbeid, tenke nytt, være pioner, og vi har flere undervisere som kommer inn som har mye erfaring med dette, og det er til stor inspirasjon å høre på dem og lære fra dem. Det er også veldig kjekt å være sammen med en gjeng likesinnede, som ikke tenker at jeg er gal eller rar eller altfor idealistisk.



Det har likevel vært litt tøft å være her, når jeg er veldig usikker på hva planene mine er videre, og føler at jeg burde ha ting litt klarere for meg. Tror jeg har vært litt redd for å legge konkrete planer i tilfelle jeg ikke får noen med meg på det, men samtidig får jeg jo i alle fall ingen med meg dersom jeg ikke har konkrete planer. Føler meg også dradd mellom å starte noe fra begynnelsen eller bli med på noe som er startet og også i spenningsfeltet mellom å gi meg selv til et land der jeg buker all min tid ute blant folket i forhold til å tenke større og bruke mer tid på å administrere og reise og skape noe som kan multipliseres og fungere videre uavhengig av meg. Kanskje er det ikke engang bare et spørsmål om hva, men om timing, hva jeg skal begynne med.



Leste en artikkel vi fikk på skolen som heter "Apostolic Passion" nå i helgen, som utfordret meg veldig. Den utfordret oss på at vår største drivkraft, dersom lidenskapen vår ikke skal dø ut, er å ville se Jesu navn bli æret blant folk som ikke kjenner ham. Jeg tenkte på hvordan det er lett å falle tilbake på to andre typer motivasjoner:
1. Ren og skjær vilje, fordi du vet hvilke behov som er der ute og ønsker å være med å fylle dem
2. Glede av å gjøre ting fordi det er spennende ting du liker å gjøre og du får brukt gaver som du har.

Begge disse er vel forsåvidt vel og bra, men dersom jeg virkelig ønsker å være satt i brann av en ild som ikke slukker, så må det komme direkte fra Guds hjerte, hans nærvær, og en lengsel etter å se hans navn bli æret blant folkeslagene. Og av en eller grunn gjorde denne påminnelsen det litt lettere for meg igjen: det det handler om er først å foukusere på å kjenne Guds hjerte og hans lidenskaper, deretter å spørre ham hvor jeg kan være med å se hans navn bli æret.

mandag 26. september 2011

Kjærligheten overvinner

Nå har jeg flyttet til UIO Grimerud for 3 måneder, der jeg tar "School of pioneering and leadership". Virker så lang utrolig spennende. Vi er 22 studenter fra 10 ulike land, og skolen går ut på trening i hvordan starte nytt arbeid, hovesaklig innen organisasjonen Ungom i Oppdrag og hvordan bygge team og være en god leder. Mange greie folk, og undervisingen virket utrolig interessant så langt. Planen er at de skal trene oss opp for å kunne sende oss ut et sted vi ønsker å være med i pionerarbeid etter skolen, så blir spennende å se hva som skjer. Jeg er fortsattt usikker på hvor veien går for meg, og har allerede grublet og stresset litt på grunn av det. Men her om dagen minnet Gud meg på at det aller viktigste er å fokusere på Guds kjærlighet, å gi å ta imot den. Dersom du har kjærlighet, er det umulig å virkelig feile i Guds øyne. Prøvde å uttrykke dette i et bilde jeg malte i dag.

lørdag 3. september 2011

Teamtur til Tsjekkia

I dag har jeg akkurat kommet tilbake fra en flott og innholdsrik teamtur til Tsjekkia, og jeg tenkte jeg skulle se mitt snitt til å dele litt om turen her inne. Nå skal vi ikke se bortfra at Elisabeth også kommer til å blogge om samme turen, men da får det bli som evangeliene; samme historie fortalt fra ulike vinkler, som tilsammen danner et mer fullstendig bilde. I det hele tatt var det ganske tilfeldig at vi endte opp på denne turen, og det var heller lite planlagt fra vår side, men ikke mindre ble det en strålende tur. Jeg og Elisabeth fløy til Praha forrige lørdag. Med på turen hadde vi også Eivind som hadde hengt seg på i siste liten. Møtet med Praha var flott, en fin og koselig storby. Det eneste vi hadde å utsette var at vi følte oss rett og slett lurt av værmeldingen som varslet 27 grader og sol, mens virkeligheten var ca 15 grader og regn. ikke desto mindre fikk vi gått rundt i gatene, sett Karlsbroen, og ikke minst spilt yatzi og spist is på en koselig gatekafe. Etter en natt på Hotell Bila Labut (takk til best Western ansatt-rabatter) møtte vi Kristian Lande som var ansvarlig for turen på togstasjonen og tok toget videre østover i Tsjekkia, via Olomouc til Bruntal. Togene funket glimrende, var billige og punktilige. (ja, jeg måtte jobbe med flere fordommer jeg merket at jeg hadde mot øst-europa, og i alle fall ble den ene etter den andre rett og slett avkreftet, i alle fall når det gjaldt Tsjekkia). I Bruntal ble vi hentet og tatt med til et lokalt ungdosmhus leiet for uken, der vi ble introdusert for en blanding av ungdommer fra den lokale kirken og ungdommer som kom fra området nær Ostrava, rett ved grensen til Polen. Målet for uken var at vi sammen skulle spre Guds kjærlighet og glede i Bruntal, og at Bruntal igjen skulle være verdig sitt opprinnelige navn, Freudental. De neste par dagene ble brukt til å gjøre oss kjent i byen, gå rundt og prate med folk, og besøke ulike plasser og sentre der lokale henger, og begynne å invitere til arrangementene våre. Kubb (eller "viking chess" som vi kalte det) ble en slager på plassen midt nede i sentrum, og vi kom i kontakt med flere ungdommer der blant annet en av dem bestemte seg for å ta imot Jesus etter noen dager. Jeg følte meg litt hemmet av at jeg ikke kunne språket og ble til tider tause turid på utstilling, men mange av ungdommene vi var sammen med kunne i hvert fall litt engelsk. Den første dagen ble jeg bedt om å dele for ungdommene om hvordan man ber for syke, og det vasr veldig spennende å få undervise og fortelle vitnesbyrd til kristne som hadde liten eller ingen erfaring med dette fra før. En av tenåringene fra den lokale menigheten sa at hun prøvde det på en jente hun traff på en lekeplass samme dagen som hadde vondt i magen og "det virket jo!". Det må sies at vi hadde et temmelig stramt program, og da hjalp det heller ikke at vi sov på luftmadrasser på gulvet, og kun hadde en dusj på deling på alle, men sånn er det å være på tur av og til. (jeg vet ikke om jeg skal si hvor lite dusjing det ble på meg den uken...). Vi hadde tidlig i uken et par kvelder/møter vi organiserte i ungdomshuset der vi bodde der vi inviterte folk utenfra, med sketsjer, filmvisning, andakter, diskusjoner og masse te (Øst-europeere har liksom fortsatt ikke fortstått at det er kaffe som gjelder). Jeg fikk også gå på besøk til et senter for ungdommer/unge voksne som kommer fra barnehjem, fengsel eller er i en annen vanskelig situasjon, og også besøke et barnehjem. Begge deler var flotte opplevelser, og barnehjemmet fikk meg igjen til å jobbe med fordommene mine. Det var rett og slett et flott sted med veldig fin standard og respektfulle, hyggelige barn. Det var samtidig utrolig å se at vi kunne være med å gi dem noe også. Da vi torsdag organiserte en aktivitetsdag i parken med påfølgende grilling, dukket det opp masse folk vi hadde vært i kontakt med den uken, blant annet både fra barnehjemmet og ungdoms-senteret. Det ble en fantastisk kveld med en herlig blanding av all slags folk fra Bruntal der vi etter masse aktiviteter satt med grilling, spilte spill og pratet. Jeg elsket å bare sitte der å være sammen med tsjekkere, selv om jeg ikke forstod språket.(det er det vanskeligste srpåket jeg har vært borti så langt, med en haug med konsontanter og merkelige aksenter). På fredag (i går) delte vi fire norske oss i to grupper og drog for å ha timer om Norge på lokale videregående skoler. Jeg og Kristian hadde informative timer der vi snakket om geografi og historie i Norge, klarte å snike inn litt evangelisering i forbindelse med flagget, kristningen av Norge og hans Nilsen Hauge, og hadde konkurranse i hallingkast til slutt, med Alexander Rybakk i bakgrunnen. Selv om en av de lokale tsjekkerne som var med oss fortalte meg etterpå at han syntes det hele var "big boring", så mente vi selv at det gikk bra. Senere på dagen organiserte vi en fotball og volleyball turnering, og oppmøtet var over all forventing. Folk vi hadde møtt i løpet av uken møtte opp i hopetall, og vi hadde minst 10 lag på fotballturneringen, og 4 på volleyball. Folk i alle aldre fra Bruntal var samlet på idrettsbanen, og jeg observerte at til og med lokale sigøynergutter som pleide å henge i sentrum, tok turen til idrettsbanen fordi det tydeligvis var "der det skjedde" denne dagen. Mot slutten av turneringen måtte jeg og Elisabeth dra til toget, fordi vi hadde flybiletter hjem i dag. Var rett og slett trasig å reise fra en tur som hadde tatt seg så opp til de grader, og en en by i skikkelig god stemning. I går kveld skulle de blant annet ha et "Norska party" på ungdomshuset, men vi hørte rykter om at de klarte seg bra uten oss, og at det var både hallingkast, stappfullt hus, og gode samtaler om Gud. Vi tok altså toget tilbake til Praha, der vi overnattet på hotell igjen og drog til flyplassen i dag tidlig i noe vi mistenker å være en pirat-taxi. Sitter igjen med masse glede etter turen og merker at jeg er skikkelig glad i Europa og at jeg egentlig har et utrolig innholdsrikt liv, og er glad og takknemloig for at det er slike type ting jeg har planer om å drive med videre også. Dobre plan!

tirsdag 23. august 2011

Oppmuntring fra uventet hold

På lørdag skjedde det noe kjekt. Det må jo sies at jeg er ærlig talt litt lei av å fortelle folk om hva jeg skal videre, særlig siden manges reaksjoner er "jaja, har du ikke lyst på en vanlig jobb snart"..."skjønner ikke at du orker"..."hvordan skal du få penger?"...ja, du er nå idealist du..." osv, osv. Når det jeg i tillegg gjør på for tiden er diverse, mer eller mindre (hels mindre) interessant strøjobber og ikke vet helt hva jeg går til heller, er det litt å bli litt gjenerelt misfornøyd med livet mitt, og også spørre meg selv hva jeg driver med. Derfor var det ekstra herlig å få en oppmuntring fra uventet hold fra en reiseleder for et tysk reiseselskap jeg serverte på hotell Hordaheimen på lørdag. Vi ble småpratende litt etter at jeg hadde tatt betalinger, og jeg fortalte hva som er planene mine fremover. Hans kontante reaksjon var: "Du har valg helt rett. Det du gjør er riktig!" jeg ble overrasket og sa at jeg ikke var vant til en slik reasjon, til hvilket han sa: "ikke hør på hva andre sier. Det er dette verden trenger i dag, folk som gjør humanitært arbeid. Det er nok mennesker som vil sitte inne og trykke på en data, og få som vil gå ut og gjøre grovarbeidet".
Så jeg ble utrolig oppmuntret, og tok det rett og slett som et ord fra Gud i rett tid.



Jeg har også tenkt mer på Mexico-oppholdet mitt i det siste, og ser at det var lett for meg å fokusere på det som var slitsomt, særlig like etter jeg kom hjem. Men det var jo på ingen måte noen fiasko, og hadde mye flere pluss enn minus. Og jeg er utrolig glad og beæret for at jeg fikk være der, bli kjent med barn, ungdommer og en ny kultur, være med å så noe inn i livene deres, for deretter å kunne overlate arbeidet i hendene på mexicanere. (for ja, alle som skal jobbe med skolen dette skoleåret er faktisk mexikanere, innkludert en som har vokst opp på barnehjemmet og er utdannet lærer for videregående). Jeg har også utrolig mange flere vitnesbyrd enn de som er lagt ut på bloggen, og burde ta meg tid til å sette meg ned og skrive litt mer. Så takk Gud for at han er med hele tiden, og at the best is yet to come.

tirsdag 19. juli 2011

Ferdig i Mexico




Jeg beklager at det var så lenge jeg ikke lot høre fra meg på bloggen her. Har tanker og planer om at dette skal være en blogg som blir oppdatert litt mer jevnlig og dere dere kan finne inrofmasjon om hva som foregår i livet mitt. Nå hadde det seg sånn at jeg mistet internet-usb'en min, og fant den ikke igjen før like før jeg skulle dra, så dermed var det dårlig med internett-tilgang for meg den siste tiden i Mexico.

Skoleåret sluttet i begynnelsen av juli. Den 2. juli hadde vi en avslutningsfest, der vi feiret skoleårets avslutning kombinert med vitnemålsutdelig for 7 elever som hadde fullført ungdsommskolen dette året. Det var en flott feiring der elevene bidro med pynting, matlaging og opptrådte med dans og musikk. De hadde til og med laget en video til ære for meg. Jeg klarte desverre ikke å fokusere så mye på den, fordi jeg på under et intervju i begynnelsen av den presterte å si at jeg var i Mexico fordi jeg alltid hadde ønsket å jobbe i fattige land...til alles forferdelse. Så det var litt småpinlig, men jeg tror jeg ble tilgitt. Jeg merket også at det var litt vanskelig å ta til meg alt det fine de sa, fordi jeg på en eller annen måte følte at de sikkert bare overdrev siden det var avslutningsfest. Og det har vært lett for meg å fokusere på det jeg ikke har lykkes i. Men på avslutningsfesten og de påfølgende dagene fikk jeg mer perspektiv på tingene og innså at jeg virkelig har betydd en forskjell i liv i Mexico. Selv om ungdommene strøk på mange eksamener og vi hadde mange utfordringer, så vet jeg at jeg hjalp dem til å tenke større, drømme større og viste et eksempel på utholdenhet og trofasthet. Jeg vet at jeg alltid vil ha venner og familie i Mexico, selv om jeg ikke vet når jeg kommer tilbake.

Nå er jeg i bergen og jobber for sommeren. Planen videre er å ta School of Pioneering and Leadership med UIO fra september, der de trener deg i hvordan starte arbeid fra begynnelsen av med fokus på Europa, og deretter sender oss i team for å gjøre nettopp dette. Vet ikke helt hva jeg går det, men det høres ut som det passer med det jeg ønsker å gjøre videre med livet mitt, så det blir nok bra. Det betyr at denne bloggen kommer til å fortsette med nye og spennende historier.

fredag 15. april 2011

Bursdag




Jeg blir aldri lei av å feire bursdagen min, for det er alltid en dag der mennesker får deg til å føle deg spesiell. Her i Mexico er det fortsatt bursdagen min i akkurat nå, selv om det ikke er tilfelle i Norge. Feiringen berynte i natt klokken 12 da jeg ble vekket av sang utenfor vinduet mitt, der 4 venner stod og spilte gitar og sang. Klokken 6.30 ble jeg vekket av en annen venn som rignte og hadde hele familien sin til å synge bursdagssang. 20 minutter senere kom elevene mine forbi på vei ned mot skolen og sang bursdagssang og gav meg klemmer og noen gaver. Fikk også beskjed om å bli i huset mitt for å spise frokost 1. timen, noen andre tok seg av å passe elevene. Jentene i huset mitt laget frokost og vi spiste sammen. Fikk blomster og gaver, mye mer enn jeg hadde forventet. Så det var en veldig god start på dagen. Resten av dagen var heller ikke vanlig skoledag, siden dette var siste dag før påskeferien. Vi laget påskepynt og lekte leker. Jeg ble litt stresset av at det var lite organisert, men orket ikke å engasjere meg mye i problemene siden det var siste dag og bursdagen min. Skal bli godt med 2 uker påskeferie nå, har hatt mye utfordringer i det siste som vanlig, får se om jeg skriver mer om det senere. Her legger jeg ved et par bilder fra degen av meg og noen av elevene mine.

onsdag 30. mars 2011

Litt kreativitet


Har forresten prøvd å male mer igjen i det siste, og prøver å forbedre teknikkene mine, noe jeg ikke har jobbet med på 10 år føler jeg. Her er et maleri jeg malte under lovsangen på konferansen lørdag formiddag. Jeg prøvde å male Efeserne 1:18: "..Og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige".

tirsdag 29. mars 2011

Å kjenne og være kjent

Jeg lærer stadig mer om meg selv ved å se på følelsene og reaksjonene mine i ulike situasjoner. Jeg har merket at når jeg bor her borte lang hjemmefra og også i en hard arbeidssitasjon på et lite, isolert område der jeg også bor og ser de samme personene hver dag, kommer også følelsene og reaksjonene mine sterkere og oftere. Selv om ting på mange måter går bra, har jeg også minst et par ganger i uken behov for å gråte bare for å få utløp for ting som jeg ikke selv engang alltid kan sette fingeren på. Noe jeg har slitt med i det siste, er at jeg har vært hard mot meg selv, og sett på alle feilene og manglene mine, i stedet for å fokusere på det jeg gjør som er bra. Jeg veksler mellom å være for snill mot elevene mine og dermed føle at jeg ikke er flink på orden og disiplin, til å kjefte på dem og føle at jeg mangler medlidenhet og kjærlighet. Jeg veksler mellom å kjefte på de som jobbe for meg fordi de ærlig talt gjør en for dårlig jobb, og dermed føle at jeg ikke viser kjærlighet og er et godt forbilde, til å være for snill med dem og føle at jeg ikke er en god nok sjef og leder. I alle disse spenningsfeltene innser jeg at jeg umulig kan være perfekt, og at jeg dermed også må slutte å vurdere meg selv i et alt for kritisk lys. For i den situasjonen jeg står i, er det rett og slett umulig å strekke til på en tilfredsstillende måte på alle områder, og jeg må dermed heller ikke forvente det av meg selv.

Noe annet interessant som Gud har vist meg i de siste ukene, er at jeg tror det største behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss på dypet, virkelig kjenner oss. Samtidig er en av de største redslene vi har at noen skal kjenne oss på dypet for deretter å avvise oss, fordi det vi hadde å komme med ikke var godt nok for dem. Noen ganger tror jeg at vi lar denne frykten stå i veien for å få behovet tilfredstilt. Det har gått mer og mer opp for meg at disse to tingene er hovedmotivasjonene som står bak de fleste handlingene, følelsene og reaksjonene jeg har i relasjoner med mennesker. I går spurte jeg meg selv om hvorfor jeg fortsatt setter pris på å være sammen med en av de jeg kjenner her, til tross for at personen også til tider svikter meg og oppfører seg dårlig mot meg. Og det gikk opp for meg at svaret er fordi personen får meg til å føle meg kjent, og at det er så viktig for meg at jeg er villig til å se forbi feil og mangler. Og noe veldig interessant var at Karina som talte på morgensamlingen i dag, snakket om nettopp dette, med utgangspunkt i salme 139. Hun snakket om hvordan det dypeste behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss ut og inn, og at det er dette Salme 139 snakker om, hvordan Gud kjenner oss på dypet og fortsatt elsker oss. Dette oppmuntrer meg til å gå videre i forholdet mitt til Gud og mennesker, og trosse frykten for å bli avvist. Uansett hva som skjer vet jeg at Gud aldri kommer til å avvise eller forkaste meg. Han vet uansett alt som det er å vite om meg, og anså meg likevel som verdifull nok til å gi livet sitt for. Og hvis vi virkelig forstår at det er verdien som Gud ser i meg og menneskene rundt meg på tross av våre feil og mangler, så forandrer det perspektivet vårt på både det ene og det andre.

onsdag 9. mars 2011

Lære å ta imot.

Siden min forrige blogg handlet om at jeg føler at jeg bare gir, tenkte jeg at jeg trenger å dele denne lille historien: For en uke siden kom en av studentene fra bibelskolen og ville snakke med meg. Jeg har tidligere hjulpet ham litt med skolearbeid og gitt råd, men kjenner ham ikke veldig godt. Han sa at han hadde lyst å velsigne det nye kontoret mitt med å kjøpe et maleri til meg. (Vi har folk her på basen som maler og selger bilder). Jeg takket, og sa at jeg skulle plukke ut et lite et. "Nei, jeg mener av de største", sa han. Vi snakker da bilder på minst 1.5m hver vei, som de selger for 100 dollar stykket. "Vet du hva det koster?" spurte jeg. Joda, det bekreftet han, og ba meg om å gå å plukke ut et. Det gjorde meg litt flau og ukomfortabel, for det er en veldig dyr gave å få fra en mexikaner, siden en dagslønn her ofte er under 20 dollar. Men samtidig følte jeg at det virkelig var Gud som ønsker å lære meg å ta imot fra folk, at det er mange som ønsker å gi meg ting også, og at han som gav det også vil bli velsignet. Så nå har jeg et digert maleri av en sommerfugl på kontoret mitt.

torsdag 17. februar 2011

Når du føler at du bare gir

For et par uker siden begynte jeg å kjenne på en slitenhet og tomhet som jeg var usikker på hva kom fra. Merket samtidig at jeg hadde mindre lyst til å dele og gi til de som var rundt meg, og det skulle lite til for at jeg ble lei meg og bare hadde lyst til å grine uten grunn. Det var ikke før jeg konfronterte en venn med noen problemer, at jeg plutselig hørte meg selv si ting som gav meg en pekepinn på hvorfor jeg følte meg som jeg gjorde. Det handlet rett og slett om at jeg føler at jeg gir veldig mye hele tiden, men at få ser mine behov og anstrenger seg for å gi noe tilbake til meg. Nå skal man jo ikke gi bare fordi man vil ha noe tilbake, men følte at jeg hadde møtt et punkt der jeg ikke følte glede og energi med å gå videre på samme måte hvis ikke noen kunne gi noe til meg også. Det handler mye om at skolen krever veldig mye, og jeg forventer ikke at elevene mine skal være fulle av takksigelser og pris til meg, men det blir da slitsomt å komme hjem og føle at jeg bor med stort sett kun snakket til meg for å spørre om de kunne få litt sukker til teen sin, eller honning, eller egg, eller annen mat fra meg. Og at mange forventer at jeg er rik og kan spandere. Og at alle barna på barnehjemmet nå forventer bursdagskaker fra meg, og viser lite tegn til takknemlighet. Så ja, jeg antar at dette toppet seg litt for meg. Jeg er glad for at jeg ble klar over problemet tross alt, så jeg kunne snakke med folk om det, og sette ord på hvordan jeg følte meg. Fikk blant annet snakket ordentlig ut med et par av dem jeg bor med, og kommet nærmere dem enn jeg har vært på lenge. Og jeg føler meg bedre nå, og liker fortsatt å gi.

På mandag var det Valentines day, og her i Mexico er dagen kalt ”Dia de amor y amistad”, dag for kjærlighet og vennskap. Så jeg fikk små gaver og kort fra flere av elevene mine, kolleger og jenter jeg bor med. Det var veldig koselig. Jeg laget mat til en fest de organiserte for bibelskolestudentene, og presterte å lage chile som var i sterkeste laget til og med for mexikanere, pinlig nok. De siste få ukene har jeg prøvd å lage mat for flere folk, blant annet har vi hatt flere store middager utenfor huset vårt med flere av studentene og andre. Og jeg liker å gjøre dette, selv om det sikkert også medvirket til følelsen av at jeg gir mer enn jeg får igjen. Men etter at jeg ble klar over hvordan jeg følte meg, bestemte jeg meg også for å gå mer bevisst inn for å bli ordentlig kjent med flere folk her, særlig flere av bibelskolestudentene. Når du har nærmere relasjoner er det mye lettere å føle at du både gir og får, og den andre parten kan også tydeligere se dine behov.

Forrige torsdag var jeg også med til en cellegruppe og ledet lovsang der med gitar. Jeg spiller nesten aldri gitar, og var nærvøs, men det gikk veldig fint og jeg koste meg. Så alt i alt har det skjedd mye bra i det siste, og jeg føler at jeg lærer mye, særlig om meg selv. Jeg har også klart å presse meg opp litt tidligere om morgenen den siste uken, og står opp senest klokken 6.20 i stedet for 6.40 (ja, jeg begynner på jobb klokken 7), og har kommet presis på jobb hver dag. Vi har nemlig snakket mye om trofasthet her i det siste, og jeg skjønte at det er et veldig dårlig eksempel fra min side å ofte komme for sent ned til elevene mine, selv om det bare dreier seg om 2-5 minutter, og de ofte kommer for sent også. Jeg regner meg som en person som ikke har store problemer med trofasthet, men det er likevel småting jeg kan jobbe med. Som dette å alltid være presis selv i en kultur der det ikke er normalt, og også være trofast i forholdene til mennesker her, uavhengig av hvordan de responderer.

søndag 6. februar 2011

Innholdsrike skoleuker

Det er litt av hvert som skjer her, og innholdsrike uker på skolen, selv om jeg også kjeder meg i blant, når livet samtidig føles veldig ensformig til tider. Men jeg kan fortelle litt om den siste ukens hendelser, så dere får et innblikk i noe av det som skjer. Noe av forskjellen med å bo i Mexico, er at folk her er mye mer vant til det overnaturlige, og få stiller spørsmål ved at det finnes en form for åndelig virkelighet, enten de er kristne eller ikke. En av jentene i klassen min har vist tidligere at hun har demoniske ting som plager henne, ved at hun blant annet har besvimt når folk ber for henne. Når jeg kjenner til oppveksten hennes, er det veldig lite overraskende, hun vokste opp med en far i fengsel og mor med alholproblemer, mye frykt og for mye ansvar, og har fortsatt problemer med å ha sunne forhold og har veldig mange behov. Hun er i et usunt og klengete forhold til en gutt i klassen, og de er stadig av og på som kjærester, som en såpeopera for resten av klasse. Hun driver i tillegg og besvimer i tide og utide, noe som har uroet oss mye, og jeg har vært veldig usikker på hvor mye som er åndelig og hvor mye som er et rent fysisk problem. Men legene er ikke i stand til å si annet enn at hun får dårlig lufttilførsel når hun blir oppgiret, eller kanskje har en hjertefeil, og at det sikkert er derfor hun besvimer. På mandag i kunstklassen hennes her, snakket de om indre helbredelse, noe som førte til at hun plutselig fikk pustevansker og løp ut. Utenfor spurte jeg og et par andre om vi kunne få be for henne, hun sa ja, men i det vi la hendene på henne begynte hun å få rykninger og løp sin vei. Kjæresten løp etter henne, men hun var ikke til å få kontakt med, og hun ropte til ham og slo ham. Selv om det ikke er første gang, ble han veldig fortvilet og begynte å grine. Jeg fikk send noen for å be for henne og gikk selv etter gutten. Vi har lege visst at han også har ting han sliter med, men han har ikke villet snakke om det. Så jeg var glad for at han omsider åpnet opp for meg, selv om jeg også følte meg veldig hjelpeløs med en 17-år gammel gutt gråtende ved siden av meg. Vi snakket om diverse ting i forholdet deres, hvordan han føler at han kan redde henne, men samtidig føler seg hjelpeløs, og det begynte å komme frem at han er en som kan se og føle mye i det åndelige, og blant annet flere ganger drømmer om ting før det skjer. Han sa blant annet at han hadde drømt om meg et par år før jeg kom hit. Han har ikke tatt et tydelig standpunkt for Jesus etter at han ble tenåring, og hele opplegget skremmer ham på grunn av alt han kan se, føle og oppleve. Han er overbevist om at kjærestens besvimelser kun handler om åndelige problemer, så det er kanskje tross alt fint at de er på en skole der vi tar denne delen på alvor og kan hjelpe dem. Resten av dagen kunne jeg ikke tenke på annet enn ham, og følte på mye medfølelse, og hjelpesløshet, samtidig som jeg følte meg glad og beæret over at han åpnet opp for meg.

Neste dag, tirsdag, ble et søskenpar i klassen oppringt av foreldrene og måtte bli hentet. Jenten gråt, men de ville ikke si hva det dreide seg om, de sa det var noe som hadde skjedd, men noe personlig. Så jeg ville ikke tvinge dem til å si mer, særlig siden jeg vet at jenten vanligvis er veldig åpen med meg. De var borte fra skolen de neste to dagene uten å komme med noe videre forklaring.

Onsdag ettermiddag prøvde en av guttene i klassen min å kutte seg selv hjemme, fordi han blir så mye mobbet her på skolen. Torsdag ble en av guttene på ungdomsskolen tatt med marihuana. Ja, jeg vet dette høres veldig dramatisk ut, men tro det eller ei, det går på et vis. Men mye ansvar, og ofte føler jeg at samme hvor mye jeg gjør, kan jeg ikke dekke alle disse behovene og i tillegg være lærer og rektor.

Fredag fikk vi resultatene fra eksamen forrige lørdag, og det var faktisk oppløftenede: 7 av 19 i klassen stod på begge eksamenene de hadde, og flere stod på en av dem. Dette er mye bedre enn tidligere, og det gledet meg å se at flere av de som stod, stod på sin første eksamen siden de begynte, og mange fikk lønn for strev. Så nå må jeg lage pizza til de som stod på matten, det lovet jeg dem nemlig. Jeg har også sett positive ting i flere av elevene mine siste uken, blant annet to gutter som visste lite om Gud når de kom hit, som nå har tatt i mot Jesus, og denne uken meldte seg til å være med å be for folk i ”healingrooms” som vi har på fredagskvelder. Jeg har også kost meg med å prate med flere av elevene, og bare vært irritert på dem et par ganger. Og jeg ønsker virkelig det beste for dem, og ønsker å se dem lykkes og bryte ut av fattigdomsmentalitet, selv om mangel på innsatsvilje hos flere av dem frustrerer meg.

Jeg har også snakket med et par venner i det siste, og vi ønsker å kjøpe inn mat og litt utstyr og gå ut og dele ut i fattige nabolag her en dag. Dersom noen er interessert i å gi en gave til dette, så er kontonummeret 9713 2291 407. Gaver til skolen mottas også med takk til samme kontonummer, vi har behov for diverse ting, blant annet til mer utstyr til rom, skolepenger for folk som ikke har råd til å betale, penger til å betale når vi går ut og organiserer aktiviteter for dem og ikke alle har råd til å delta. Merk gjerne gaven din med hva du ønsker å gi til.

tirsdag 25. januar 2011

Alt kan ikke alltid være like gjennomtenkt

Det var kjekt å komme tilbake til skolen her, og kjente at jeg hadde mer tålmodighet med elevene mine igjen. Inntil i går og i dag...Jeg jobber jo som kjent en god del mer enn elevene mine, og det er frustrerende til tider. Siden absolutt alle strøk på litteratureksamen før jul, prøver jeg å legge ned en innsats for at de skal få trene seg mer i analyse av noveller, dikt osv. Men legger de ned en brøkdel av innsats? Overhodet ikke. I går hadde så godt som alle kopiert svarene av en analyse, uten å engang lese novellen de skulle analysere.Det hjelper dem jo storartet. Så de noen av dem i dag begynte å klage på at jeg ikke gav dem mere prøver med fasiter for å kunne øve til eksamen (noe som foreøvrig er helt feil), endte jeg opp med en lang tirade der jeg blant annet presterte å si at de kopierte svarene deres var så verdiløse at de kunne bruke dem som dopapir. Det skulle jeg vel strengt tatt ikke ha sagt, selv om jeg mener det. Følte ikke at vi fikk dårlig stemning etter det, men spør meg jo litt hva de tenker om meg akkurat nå. I blant lurer jeg på hvor mange som kommer til å være i stand til å fullføre videregående på denne måten. Likevel ser jeg det ikke som å forlate et synkende skip når jeg drar i juli, for det er absolutt behov for skolen vår, og så lenge vi får tak i den rette målgruppen vet jeg at mye kan fungere.

Flere av elevene har også blitt stadig mer interessert i kirken vår. En av guttene gikk til forbønn på fredag, og sa at han aldri hadde opplevd Gud, og ønsket å kjenne ham. De begynte å be for ham, og han kjente sterk varme over hele kroppen og ble helt overveldet.
Jeg talte på morgensamlingen forrige mandag, alltid litt utfordrende, særlig siden det er på spansk, og endte opp med å fortelle om store deler av min dramatiske hjemreise til jul, knyttet opp mot å ha tro og håp. Og dette er virkelig noe som jeg ønsker å strekke meg etter dette året: å ha tro og håp i alle områder av livet mitt. Vi leser mye fra Jesaja 35 her på basen for dette året, og merker at det treffer meg. Særlig Jesaja 35.4: "Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud. Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere". Jeg har lest vers om hevnens år og gjengjeldelse og lignende, med tanke på dom og forferdelighet. Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er Gud som skal frelse oss, og gjengjelde på vegne av oss, gi oss tilbake det som ble tatt fra oss. Og da er jo plutselig versene veldig oppløftende. Så det vil jeg gå for i år; gjenopprettelse, gjengjendelse og oppfylte løfter. Amen.

søndag 9. januar 2011

Gud er trofast

Gud er virkelig trofast, og jeg trenger å lære å stole på det. Som mange av dere vet, kastet jeg bort flere av mine siste dager på å bekymre meg for hjemreisen min tilbake til Mexico. Det er mye som kan gå galt på forhånd for den som har god fantasi. Bekymring på spansk heter ”preoccupaciones”, som betyr ”pre” = på forhånd og ”occupaciones” = noe du driver med/er opptatt av, og jeg føler at det er temmelig betegnende for det som bekymringer er. Kaste vekk tiden på å være opptatt av noe som muligens kan skje i fremtiden. På første nyttårsdag gav Gud meg et Bibelvers for året: Hebreerne 11:11: ”Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ett…For hun aktet ham som trofast som gav løftet”. Men likevel; Jeg bekymret meg for å bli sittende værfast på en flyplass igjen, for å bli forsinket, ulykker, problemer i tollen, men mest av alt på å ikke slippe inn i USA. Jeg skulle nemlig fly til San Diego i stedet for Tijuana fordi det var mye billigere og kortere reise, men det tar seg ikke bra ut for amerikanerne når du kommer inn i landet deres med returbiletter 6 måneder senere, uten bevis på at det ikke er der du skal oppholde deg. Nå har det seg sånn at Gud lovet meg for noen år siden at grenser ikke skal være noe problem, men tror du det hjelper meg til å slutte å bekymre meg? Å neida. I alle fall ba meg hardt om at alt skulle gå bra, og ba om masse velvilje fra amerikanerne sin side. Jeg reiste første etappe fra Bergen til Frankfurt. Da jeg stilte meg i kø for å gå om bord på flyet til Washington DC, viste det seg at flyselskapene har begynt å sjekke folk grundig før de drar til USA. De får nemlig bot dersom de sender en person med flyet sitt som må bli sendt tilbake. Tyskerne fra United var ikke overbegeistret over det jeg hadde å vise til av billetter og papirer, og måtte hente overordnede og snakke og diskutere lenge. De sa at de ikke visste om de kunne la meg gå om bord på flyet siden jeg ikke hadde returbiletter før om 6 måneder, og var ikke overbevist om at det faktum at jeg skulle til Mexico var godt nok. De spurte og gravde, og gikk og hentet en eldre amerikaner som var sikkerthetsansvarlig for selskapet. Hans første spørsmål var hvordan i all verden jeg kunne får et vanlig studentvisum for å gå på ”school of supernatural”, men han viste seg å være veldig hyggelig. Han ble i enda bedre humør da jeg ut i samtalen tilbød å synge den amerikanske nasjonalsangen, og han sa til de andre: ”Hun kan dra. Jeg tror på henne. Historiene hennes er for rare til å være oppdiktet”. ”Det er fordi du liker henne”, sa de og lo. Så bønnen om amerikansk velvilje hadde tydeligvis virket, jeg hadde bare glemt å inkludere tyskere.

Men dette førte selvsagt til at jeg var enda mer bekymret for den ordentlige inngangen min til USA, og hele flyturen satt jeg og tenkte på hva jeg skulle si på spørsmålene, og hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble sendt hjem igjen. Og jeg ba om at personen på grensen måtte bli blindet og ikke engang se at noe så rart ut med oppholdet mitt. I tillegg hadde jeg vondt i hodet og var kvalm, og løp på do for å kaste opp flere ganger. (for øvrig den største flydoen jeg noen gang har sett). Så jeg følte meg ikke særlig høy i hatten for å si det sånn. Jeg ankom Washinton og stilte meg i kø for sikkerhetskontrollen. Og gjett hva som skjedde? Jeg hadde den letteste inngangen til USA noensinne. Damen jeg snakket med spurte nesten ingenting, mye mindre enn når du bare drar inn på ferie for et par uker, og hun spurte ikke engang om hvor lenge jeg skulle bli. Hun spurte kun om hvor jeg skulle, hva jeg gjør i Meixco, og om jeg skulle kjøre over grensen, for deretter å ønske meg velkommen inn. Så hvis ikke Gud hører bønn, vet ikke jeg. Når jeg skal lære, er et annet spørsmål. I Washinton fikk jeg hentet bagasjen min, sjekket den videre, gått gjennom kontrollen, funnet gaten, og var akkurat ute i perfekt timing til å gå om bord på neste fly. De nesten 6 timene fra Washinton til San Diego var ikke kjekke, hodepine og spying igjen, men jeg var unasett sa lettet over at alt hadde gått bra at jeg ikke ofret det mye oppmerksomhet. I San Diego måtte vi vente lenge på noen andre vi skulle hente også, og jeg kom omsider hjem til Rancho nærmere klokken 2 på natten, ca 30 timer etter at jeg forlot Bergen. Neste dag måtte jeg pakke ut, vaske klær, pakke igjen, og planlegge så mye som mulig av skolen som begynner på mandag. Og natt til onsdag var det på an igjen med reising. Sammen med 11 andre kjørte vi den 11 timer lange turen opp til Redding, der vi er nå for å reklamere for Rancho på ungdomskonferansen Jesus Culture. Er veldig godt å være her igjen, og er glad for at de bad meg om å være med, selv om det hele blir litt hektisk for meg. Selv om jeg har det travelt her og tilbringer mesteparten av tiden på konferansen, har jeg også tilfeldig truffet på mange av vennene mine her, fått spist på en av yndlings-stedene mine, og blitt profetert over av 8.-klassingene på barneskolen her. Så føler at jeg begynner å bli klar for å ta fatt på skolen igjen på mandag selv om jeg kommer hjem sent søndag kveld.