Når du føler at du bare gir

For et par uker siden begynte jeg å kjenne på en slitenhet og tomhet som jeg var usikker på hva kom fra. Merket samtidig at jeg hadde mindre lyst til å dele og gi til de som var rundt meg, og det skulle lite til for at jeg ble lei meg og bare hadde lyst til å grine uten grunn. Det var ikke før jeg konfronterte en venn med noen problemer, at jeg plutselig hørte meg selv si ting som gav meg en pekepinn på hvorfor jeg følte meg som jeg gjorde. Det handlet rett og slett om at jeg føler at jeg gir veldig mye hele tiden, men at få ser mine behov og anstrenger seg for å gi noe tilbake til meg. Nå skal man jo ikke gi bare fordi man vil ha noe tilbake, men følte at jeg hadde møtt et punkt der jeg ikke følte glede og energi med å gå videre på samme måte hvis ikke noen kunne gi noe til meg også. Det handler mye om at skolen krever veldig mye, og jeg forventer ikke at elevene mine skal være fulle av takksigelser og pris til meg, men det blir da slitsomt å komme hjem og føle at jeg bor med stort sett kun snakket til meg for å spørre om de kunne få litt sukker til teen sin, eller honning, eller egg, eller annen mat fra meg. Og at mange forventer at jeg er rik og kan spandere. Og at alle barna på barnehjemmet nå forventer bursdagskaker fra meg, og viser lite tegn til takknemlighet. Så ja, jeg antar at dette toppet seg litt for meg. Jeg er glad for at jeg ble klar over problemet tross alt, så jeg kunne snakke med folk om det, og sette ord på hvordan jeg følte meg. Fikk blant annet snakket ordentlig ut med et par av dem jeg bor med, og kommet nærmere dem enn jeg har vært på lenge. Og jeg føler meg bedre nå, og liker fortsatt å gi.

På mandag var det Valentines day, og her i Mexico er dagen kalt ”Dia de amor y amistad”, dag for kjærlighet og vennskap. Så jeg fikk små gaver og kort fra flere av elevene mine, kolleger og jenter jeg bor med. Det var veldig koselig. Jeg laget mat til en fest de organiserte for bibelskolestudentene, og presterte å lage chile som var i sterkeste laget til og med for mexikanere, pinlig nok. De siste få ukene har jeg prøvd å lage mat for flere folk, blant annet har vi hatt flere store middager utenfor huset vårt med flere av studentene og andre. Og jeg liker å gjøre dette, selv om det sikkert også medvirket til følelsen av at jeg gir mer enn jeg får igjen. Men etter at jeg ble klar over hvordan jeg følte meg, bestemte jeg meg også for å gå mer bevisst inn for å bli ordentlig kjent med flere folk her, særlig flere av bibelskolestudentene. Når du har nærmere relasjoner er det mye lettere å føle at du både gir og får, og den andre parten kan også tydeligere se dine behov.

Forrige torsdag var jeg også med til en cellegruppe og ledet lovsang der med gitar. Jeg spiller nesten aldri gitar, og var nærvøs, men det gikk veldig fint og jeg koste meg. Så alt i alt har det skjedd mye bra i det siste, og jeg føler at jeg lærer mye, særlig om meg selv. Jeg har også klart å presse meg opp litt tidligere om morgenen den siste uken, og står opp senest klokken 6.20 i stedet for 6.40 (ja, jeg begynner på jobb klokken 7), og har kommet presis på jobb hver dag. Vi har nemlig snakket mye om trofasthet her i det siste, og jeg skjønte at det er et veldig dårlig eksempel fra min side å ofte komme for sent ned til elevene mine, selv om det bare dreier seg om 2-5 minutter, og de ofte kommer for sent også. Jeg regner meg som en person som ikke har store problemer med trofasthet, men det er likevel småting jeg kan jobbe med. Som dette å alltid være presis selv i en kultur der det ikke er normalt, og også være trofast i forholdene til mennesker her, uavhengig av hvordan de responderer.