Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.