Rektor i Mexico

Så da er det vel bare å slippe nyheten om hva jeg skal gjøre til høsten. Jo da, den som har prestert å bli rektor for Mexcansk ungdosmskole og videregående, det er jeg. Ganske morsom tanke synes jeg fortsatt, men det er likevel sant. Vi har hatt barneskole her på basen i flere år som dere kanskje vet, i tillegg til dagsenter (SFO) for de samme barna. De har lenge ønsket å starte en ungdomsskole og videregående her også. En av grunnene er at barn i Mexico må betale for skolegang etter barneskolen. Av den grunn er det overraskende mange som ikke har gått på ungsdomsskolen, og ennå færre som har vieredegående. Dette er ikke akkurat statistikker som hjelper landets utvikling på noen måte.

De hadde bestemt seg for å starte skolen her selv om de ikke hadde noen til å lede den. Så ble utfordringen gitt til meg da jeg kom tilbake hit fra ferie i juli. De ønsker å gi meg hovedansvaret for skolen, og med det mye frihet til hvordan jeg ønsker å utforme den. Jeg var litt usikker, men sammen med den nyvunne freden min, følte jeg også at dette var en mulighet som jeg kan lære utrolig mye av, og som blir litt for dumt å si nei til. Så jeg endte opp med å forplikte meg til jobben for det kommende skoleåret. Noe som betyr veldig mye å gjøre akkurat nå. Kontoret har allerede tatt seg av registrering av elevene og en del av papirarbeidet, men det er veldig mye annet som må være klart også til skolen starter 30. august. Vi kommer ikke til å være som en helt vanlig skole, vi følger nemlig et voksenopplæring/privatist opplegg, der vi må kjøre elevene våre inn til Tecate for å ta eksamen hver gang de er ferdig med en ny bok/emne. Dermed har vi ingen ansvar overfor myndighetene i forhold til hvordan vi legger opp undervisningen. På grunn av modellen vi bruker, kommer mye av tiden i klasserommet til å dreie seg rundt selvstudium. Vi kommer til å ha alle fra ungdomsskolen i et rom, og videregående i et rom. Jeg kommer til å hjelpe de på videregående, mens en annen lærer hjelper de på ungdomsskolen. Vi har allerede over 20 elever i hver gruppe, og har bestemt oss for å ikke ta inn flere akkurat nå, siden dette er vårt første år. Var spesielt å se foreldre stå mer eller mindre desperate i kø, og prøve å finne plass til sitt barn på skolen vår. Det sa meg litt om behovet her, og at vi faktisk er med å gjøre en forandring. I tillegg til vanlig skole, kommer vi til å legge inn tid for lovsang, bibelundervisning, gym og valgfag der de kan få trening i ting de er interessert i; som data, muntlig engelsk, kunst og musikk. De kommer også til å hjelpe til litt praktisk på basen, og etter hvert også ut på evangelisering. Vi har dem like lenge som SFO-barna hver dag, dvs fra 6:30 på morgenen til 4:45 på ettermiddagen, så vi ønsker å lage til ulike muligheter for dem; som et musikkrom og et rom til å henge og spille spill ol.

Så som dere ser er det litt av hvert å ta tak i, men også veldig spennende. Jeg ser for meg at livet mitt kommer til å bli veldig travelt de neste få månedene, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å undervise i Mexicansk videregående til elever der de eldste er rundt 18 år, og særlig å forholde meg til elever med problemer, samtaler med foreldre, når alt må foregå på spansk. Jeg tror jeg må begynne å bruke brillene mine hver dag for å i det minste få noe respekt, siden spansken min ikke kommer til å gjøre utslaget for å si det sånn.

Og nei jeg har ikke glemt drømmene mine om å etter hvert komme meg mer ut på gatene i Europa blant barn som ikke har mottatt kjærlighet før, men deler av drømmene mine handler jo også om å være med å påvirke utdanning, så jeg håper og tror at denne muligheten vil være med å ta meg skritt videre på denne veien.

Jeg kommer forresten til å være i Bergen fra 10. -25. august, før jeg drar tilbake hit.

Guds fred

Noen ganger kan valg og forandringer føles litt overveldende, og hvis jeg i tillegg ikke passer på å ha freden min fra Gud, kan det plutselig grense mot depresjonstanker. Jeg må innrømme at det var tøft for meg å komme tilbake hit til Rancho etter ferieturen til USA. Jeg hadde egentlig savnet Rancho og gledet meg til å komme ”hjem” igjen, men var ikke forberedt på alle tankene som lå i bakholdsangrep. Jeg hadde allerede begynt å føle at det er litt for tidlig for meg å dra fra Mexico for godt i august som planlagt, for føler jeg er midt i å gjøre en del ting her som jeg ikke har fått fullført. Men ting var ikke som jeg forventet da jeg kom tilbake hit. For det første var skoleåret ennå ikke over da jeg drog, mens det nå var sommerferie. Det betyr at vi har sommerprogram for barna, studentene har dratt, og masse ekstra sommerstab på basen, noen av dem bor i huset mitt. Med en slik overflod av folk, hadde jeg plutselig gjort meg selv litt overflødig da jeg laget timeplanen for sommerprogrammet før jeg drog. Alle virket opptatte og jeg visste ikke helt hvem som var mine nærme venner lenger. Jeg følte ikke at mange av barna syntes å ha savnet meg noe nevneverdig heller, for de har så mye stab komme og dra igjen, i tillegg til en haug med grupper som kommer på teamturer her. Kombinert med en generell forvirring omkring hva jeg skal gjøre med livet mitt, og en følelse av å ha mistet drømmene mine og kaste bort livet mitt, ble det hele veldig overveldende. Jeg hadde bare lyst å gråte hele tiden, og følte ikke for å være sosial eller gjøre noe særlig.

Heldigvis gjorde jeg det første man bør gjøre i en slik situasjon, men som jeg dessverre ikke alltid gjør. Jeg tok med meg lovsangsmusikk, og satt meg rett ned for å bruke tid med Gud, og gråte i hans nærvær. Jeg hørte på Jason Upton’s ”I will wait for you Jesus” om og om igjen sammen med andre sanger, og ba Gud om å gi meg fred og gi meg drømmene mine tilbake. Og sakte men sikkert begynte det å hjelpe. Jeg begynte pluselig å tenke og føle på igjen den lidenskapen jeg kjenner for å gå ut blant de fattige og elske barn på gaten som ikke har mottatt kjærlighet før. Og for første gang på en stund følte jeg ekte begeistring med tanke på fremtiden, så lenge den kan inneholde noe av disse drømmene, i stedet for å føle på forvirring og frykt omkring det. Jeg begynte å kjenne litt mer fred. Dagen etter gikk jeg en tur opp det lille fjellet vi har her, og fortsatte med å øse hjertet mitt ut for Gud, og han viste meg ulike ting og personer å be for i ulike situasjoner jeg er involvert i. Jeg må innrømme at jeg snakker mye med meg selv, kombinert med bønn, og jeg gikk og sa for meg selv at ”jeg har ingen peiling på hva jeg driver med i livet mitt”, da jeg pluselig tok meg selv i det, og i stedet begynte å proklamere: ”Det er en løgn at jeg ikke vet hva jeg gjør med livet mitt. Jeg bryter av all forvirring og alle løgner”. Og i stedet begynte jeg å deklarere hva jeg gjør og skal gjøre med livet mitt. Og det kom overraskende lett. Noen ganger sier man ting bare for å si dem, men denne gangen kunne jeg føle hvor kraftfullt og ekte det var det som jeg gjorde, og jeg føle meg mange kilo lettere. Etter denne fjellturen følte jeg at jeg hadde fått tilbake en fred som jeg ikke har følt på flere måneder, og det var utrolig godt. Plutselig føltes alt så mye enklere, uansett hvor jeg ender opp i neste fase av livet mitt. Jeg følte at jeg vet hvor jeg er og hvor jeg er på vei, uansett om jeg blir her litt lenger også for å lære mer og gi mer. Det var plutselig lettere å tilbe Gud igjen, og det var lettere å undervise barna på søndagsskolen. Alt kjentes kort sagt lettere igjen. Jeg skjønner litt av det som det betyr når det står i Bibelen at David styrket seg i Gud når han følte at alt annet gikk i mot ham, og også mer betydningen av verset om Guds fred som overgår all forstand.

På søndag snakket jeg i et par timer med Genea, lederen min, og fikk snakket om en del av dette. Det viser seg også at de har et ganske overveldende jobbtilbud for meg for neste år her, som jeg vurderer sterkt å ta imot for et skoleår. Samtidig fikk jeg kommunisert mer om mine drømmer er og hvor jeg føler at jeg er på vei, og jeg merket at ingenting av det stresset meg, sammenlignet med forrige gang de prøvde å gi meg et jobbtilbud her. Jeg hadde en fred som gjorde det mye lettere, selv om jeg nå står foran en ny stor avgjørelse. Men samme hva som skjer, har jeg lært en ny lekse i hvor viktig det er å hele tiden fokusere på å være fylt av Gud og av hans fred.

Litt diverse fra turen så langt

Familieferie

Forrige søndag kveld ankom hele familien min Mexico. Og da snakker vi syv personer utenom meg, så det blir fort stort oppstyr av lite når man drar på ferie. De parkerte leiebilen på andre siden av grensen, og gikk over til Tecate, der jeg ventet sammen med to venner; Jesse fra USA og Marlon fra Mexico. Det ble en lang ventetid, så de valgte å øve inn en velkomst på norsk for familien min. Vi underholdt oss selv med å filme mens de øvde, og det ble ganske bra til slutt. Da gjengen omsider ankom, slitne og halvsyke, nærmere klokken 21 gikk vi ut og spiste mexicanske burritos, før vi drog til Rancho de Sus Niños der vi bor. Siden strømmen går av klokken 22, ble det til at de måtte finne frem i huset sitt i mørket med hodelykter. Neste dag fikk pappa en spesiell velkomst. Han stod opp klokken 6 og gikk ut for å gå rundt på området for å høre på fuglesangen og bli litt kjent. Men da hadde han ikke regnet med hundene på området. Han hadde ikke gått langt, før den vanligvis fredelige, men veldig store hunden Titan fikk øye på ham og følte seg truet. I følge pappa kom Titan løpende mot ham glefsende og knurrende, så pappa løp for livet og flyktet opp i et tre. For å gjøre det verre, så var det ikke noe stort tre akkurat, bare rundt tre meter høyt. Der satt han seg til mens Titan la seg til nedenfor og ventet på ham. Han begynte å gynge i treet og vinke etter folk for å få hjelp. Dette var rett utenfor et av barnehjemshusene, så flere av jentene der kom ut og fikk seg en overraskelse og en latter, før husmoren deres ba dem komme inn i tilfelle pappa var en farlig inntrenger på området. Omsider kom det noen og fikk jaget Titan bort og pappa kom seg ned, oppskrapet etter eventyret. Et litt pinlig førstemøte mellom pappa og Rancho for min del. Resten av oppholdet deres gikk litt mindre dramatisk for seg. Vi drog inn til Tecate sentrum der vi shoppet litt, spiste is og fruktsalat i sentrum og tacos på yndlings-standen vår. På tirsdag ble de alle med ut til en landsby i nærheten der vi hadde gatemøte for barn. Det var en grei opplevelse, bortsett fra at det ble litt kaldt og varte lenge, og at mamma mente at den mexicanske sjåføren på hjemveien hadde markeringsbehov. Onsdag morgen krysset vi alle over grensen til USA, så endelig er jeg ikke en ulovlig innvandrer i Mexico lengre, men en lovlig besøkende i USA. Her kjører vi nå rundt i litt over to uker og skal se og oppleve mye forskjellig.

Litt bilder fra den siste uken

Bønn for Tecate sammen med noen av barnehjemsbarna. Her blåser vi såpebobler for å forløse glede.

Jeg og Jesse laget Thai-mat for 6 av bibelskolestudentene

Bursdagsfest for Jesse. En umulig eple-lek jeg organiserte.

Og jeg bakte masse kaker.

Heia Mexico i VM!

Sommer kommer

Det gikk opp for meg her om dagen at jeg har skremmende lite tid igjen her nede. Det er faktisk bare halvannen uke til hele familien min kommer boret hit og tar meg med på en to ukers ferie til USA. Og når jeg kommer tilbake hit har jeg kun en måned igjen før jeg drar hjem tidlig i august. Prøver å ikke tenke for mye på det, og driver generelt for tiden og fortrenger litt at jeg snart må bestemme meg for hvor veien går videre. Om jeg vil tilbake hit litt lenger, eller om jeg føler at det er på tide og gjøre noe annet. Ikke godt å si akkurat nå, håper på at Gud skal gi meg litt mer klarhet i det etter hvert. Tiden her går for tiden mye med til planlegging for barnearbeidet vårt. Vi begynte blant annet forrige uke med å ta noen av barnehjemsbarna med inn på Bibelskolen for å be og profetere over studenter. Vi underviser jo barna om å høre Gud’s stemme, og vi vet at de hører fra ham, så vi føler det er på tide å utfordre dem og aktivere dem litt mer på ulike områder. I tillegg tror vi det får dem til å føle seg spesielle når vi tar med oss noen få om gangen, og de gjør det sammen med oss. På lørdag skal vi ta med oss noen få av barna inn til Tecate sentrum for å be for byen, og etter hvert håper vi på å utvide det til månetlig evangelisering i sentrum. Så blir spennende å se barna våre vokse med nye utfordringer. Vi har også omsider delt søndagsskolen vår inn i to aldersgurpper, siden vi til tider har opp i mot 80 barn på en vanlig søndag. Vi begynte med det forrige søndag, og det fungerte veldig bra. Dette krever jo også mer fra vår side når det gjelder både planlegging og ledere til å hjelpe oss. Når vi i tillegg bruker en del tid på å selv skrive hele undervisningsopllegget vårt, sier det seg selv at det blir en del kontorarbeid. Og vi er også i full gang med å planlegge opplegget for sommeren. Jeg vet at alt dette er veldig viktig, men noen ganger føler jeg at det går på bekostning av tiden jeg faktisk får tilbragt sammen med barna.

Ellers har sommeren endelig kommet hit tror jeg. Vi har hatt varme og sol de siste par ukene, og jeg begynner å merke at jeg får farge, til mexicanernes skuffelse. Heldigvis har vi svømmebasseng her, så vi ikke blir helt kvalt av varmen. Men soling med bassenget i bikini må skje i det skjulte på fridager mens alle andre er opptatt med arbeid eller skole, noe vi faktisk har gjort de siste to mandagene. For i vanlig mexicansk kultur ser det der i mot ut til at folk stort sett bader med alle klærne på. Vi badet med studentene for et par uker siden, og da stilte flere av guttene opp og badet i dongeribukse og skjorte. Så jeg ler litt med tanken på sjokkene de kunne fått rundt omkring i Europa der folk tar av seg både det ene og det andre. Men det er jo artig å lære nye ting om andre kulturer. Har blitt bedre kjent med flere av studentene her den siste tiden, og det er kjekt, særlig siden jeg ofte ikke føler at jeg bor i Mexico på ordentlig. Er blant annet fortsatt på ingen måte fornøyd med spansken min, selv om det fungerer på et vis i de fleste situasjoner.

Jeg har forresten vært veldig dårlig til å ta bilder i det siste, men jeg håper på å kunne skjerpe meg på det og snart legge litt nye bilder utpå her også.

17. mai og rasisten Siril

Da er det allerede over to uker siden jeg kom tilbake fra La Paz. Det er var en herlig tur som jeg er utrolig glad for at jeg fikk med meg. Selv om jeg savnet Rancho de første dagene i La Paz, var det også tøft å skulle forlate teamet igjen for å dra tilbake hit. Kom tilbake med mye inspirasjon og vitnesbyrd i bagasjen, men merker likevel at de siste ukene har vært litt slitsomme. Vi har mye vi ønsker å gjøre i barnearbeidet, holder blant annet på å skrive et komplett undervisningsopplegg for et år som vi deretter skal oversette til spansk, og til tider kan det føles litt overveldende når jeg har mange andre arbeidsoppgaver her også. Lederne mine forteller meg at det er viktig å ikke ta på meg alt for mye, og passe på å ta fridager hver uke, men det er ikke alltid like lett i praksis.

Forrige søndag fikk jeg kommet meg ut på noe kjekt; en av studentene på skolen her inviterte meg og to andre med til familiens ranch her i nærheten for å ri på hester. Det var kjekt å komme seg litt ut på landet, og også å prøve å ri igjen etter 8 år (ja jeg følte meg litt gammel da jeg fant ut at sist jeg red må ha vært rundt 8 år siden). De har selvsagt ikke hørt om hjelm for riding her, og jeg ble i tillegg nesten kastet av hesten, men det var likevel en artig opplevelse.

Dagen etter var det 17. mai. Jeg bestemte meg for å ignorere dagen fullstendig, siden jeg er den eneste nordmannen i mils omkrets, og jeg kan være temmelig nostalgisk hvis jeg vil. Så for første gang i mitt liv hadde jeg en 17. mai helt uten feiring, og det fungerte overraskende bra. Ikke en eneste tåre ble felt, og jeg klarte å unngå fristelsen til å se på 17. mai filmer fra Bergen på Youtube.

Og må avslutte med en morsom opplevelse jeg hadde denne uken. På tirsdag pratet jeg med flere av bibelskolestudentene her på kvelden, og de spurte meg om det var mexicanske butikker og sånn i Redding. Jeg presterte å svare at: ”Nei, vi har ikke mange mexicanere i redding, for det er ikke mye jordbruk der”. Jeg innså i det jeg sa det at det var en fullstending rasist-kommentar, selv om jeg ikke mente det slik, og det faktisk er sant. Men jeg ble ganske flau, og måtte bruke lang tid på å ro meg ut av det igjen. Jaja, sånn kan det gå når man snakker uten å tenke først.