Gud er trofast

Gud er virkelig trofast, og jeg trenger å lære å stole på det. Som mange av dere vet, kastet jeg bort flere av mine siste dager på å bekymre meg for hjemreisen min tilbake til Mexico. Det er mye som kan gå galt på forhånd for den som har god fantasi. Bekymring på spansk heter ”preoccupaciones”, som betyr ”pre” = på forhånd og ”occupaciones” = noe du driver med/er opptatt av, og jeg føler at det er temmelig betegnende for det som bekymringer er. Kaste vekk tiden på å være opptatt av noe som muligens kan skje i fremtiden. På første nyttårsdag gav Gud meg et Bibelvers for året: Hebreerne 11:11: ”Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ett…For hun aktet ham som trofast som gav løftet”. Men likevel; Jeg bekymret meg for å bli sittende værfast på en flyplass igjen, for å bli forsinket, ulykker, problemer i tollen, men mest av alt på å ikke slippe inn i USA. Jeg skulle nemlig fly til San Diego i stedet for Tijuana fordi det var mye billigere og kortere reise, men det tar seg ikke bra ut for amerikanerne når du kommer inn i landet deres med returbiletter 6 måneder senere, uten bevis på at det ikke er der du skal oppholde deg. Nå har det seg sånn at Gud lovet meg for noen år siden at grenser ikke skal være noe problem, men tror du det hjelper meg til å slutte å bekymre meg? Å neida. I alle fall ba meg hardt om at alt skulle gå bra, og ba om masse velvilje fra amerikanerne sin side. Jeg reiste første etappe fra Bergen til Frankfurt. Da jeg stilte meg i kø for å gå om bord på flyet til Washington DC, viste det seg at flyselskapene har begynt å sjekke folk grundig før de drar til USA. De får nemlig bot dersom de sender en person med flyet sitt som må bli sendt tilbake. Tyskerne fra United var ikke overbegeistret over det jeg hadde å vise til av billetter og papirer, og måtte hente overordnede og snakke og diskutere lenge. De sa at de ikke visste om de kunne la meg gå om bord på flyet siden jeg ikke hadde returbiletter før om 6 måneder, og var ikke overbevist om at det faktum at jeg skulle til Mexico var godt nok. De spurte og gravde, og gikk og hentet en eldre amerikaner som var sikkerthetsansvarlig for selskapet. Hans første spørsmål var hvordan i all verden jeg kunne får et vanlig studentvisum for å gå på ”school of supernatural”, men han viste seg å være veldig hyggelig. Han ble i enda bedre humør da jeg ut i samtalen tilbød å synge den amerikanske nasjonalsangen, og han sa til de andre: ”Hun kan dra. Jeg tror på henne. Historiene hennes er for rare til å være oppdiktet”. ”Det er fordi du liker henne”, sa de og lo. Så bønnen om amerikansk velvilje hadde tydeligvis virket, jeg hadde bare glemt å inkludere tyskere.

Men dette førte selvsagt til at jeg var enda mer bekymret for den ordentlige inngangen min til USA, og hele flyturen satt jeg og tenkte på hva jeg skulle si på spørsmålene, og hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble sendt hjem igjen. Og jeg ba om at personen på grensen måtte bli blindet og ikke engang se at noe så rart ut med oppholdet mitt. I tillegg hadde jeg vondt i hodet og var kvalm, og løp på do for å kaste opp flere ganger. (for øvrig den største flydoen jeg noen gang har sett). Så jeg følte meg ikke særlig høy i hatten for å si det sånn. Jeg ankom Washinton og stilte meg i kø for sikkerhetskontrollen. Og gjett hva som skjedde? Jeg hadde den letteste inngangen til USA noensinne. Damen jeg snakket med spurte nesten ingenting, mye mindre enn når du bare drar inn på ferie for et par uker, og hun spurte ikke engang om hvor lenge jeg skulle bli. Hun spurte kun om hvor jeg skulle, hva jeg gjør i Meixco, og om jeg skulle kjøre over grensen, for deretter å ønske meg velkommen inn. Så hvis ikke Gud hører bønn, vet ikke jeg. Når jeg skal lære, er et annet spørsmål. I Washinton fikk jeg hentet bagasjen min, sjekket den videre, gått gjennom kontrollen, funnet gaten, og var akkurat ute i perfekt timing til å gå om bord på neste fly. De nesten 6 timene fra Washinton til San Diego var ikke kjekke, hodepine og spying igjen, men jeg var unasett sa lettet over at alt hadde gått bra at jeg ikke ofret det mye oppmerksomhet. I San Diego måtte vi vente lenge på noen andre vi skulle hente også, og jeg kom omsider hjem til Rancho nærmere klokken 2 på natten, ca 30 timer etter at jeg forlot Bergen. Neste dag måtte jeg pakke ut, vaske klær, pakke igjen, og planlegge så mye som mulig av skolen som begynner på mandag. Og natt til onsdag var det på an igjen med reising. Sammen med 11 andre kjørte vi den 11 timer lange turen opp til Redding, der vi er nå for å reklamere for Rancho på ungdomskonferansen Jesus Culture. Er veldig godt å være her igjen, og er glad for at de bad meg om å være med, selv om det hele blir litt hektisk for meg. Selv om jeg har det travelt her og tilbringer mesteparten av tiden på konferansen, har jeg også tilfeldig truffet på mange av vennene mine her, fått spist på en av yndlings-stedene mine, og blitt profetert over av 8.-klassingene på barneskolen her. Så føler at jeg begynner å bli klar for å ta fatt på skolen igjen på mandag selv om jeg kommer hjem sent søndag kveld.