Å kjenne og være kjent

Jeg lærer stadig mer om meg selv ved å se på følelsene og reaksjonene mine i ulike situasjoner. Jeg har merket at når jeg bor her borte lang hjemmefra og også i en hard arbeidssitasjon på et lite, isolert område der jeg også bor og ser de samme personene hver dag, kommer også følelsene og reaksjonene mine sterkere og oftere. Selv om ting på mange måter går bra, har jeg også minst et par ganger i uken behov for å gråte bare for å få utløp for ting som jeg ikke selv engang alltid kan sette fingeren på. Noe jeg har slitt med i det siste, er at jeg har vært hard mot meg selv, og sett på alle feilene og manglene mine, i stedet for å fokusere på det jeg gjør som er bra. Jeg veksler mellom å være for snill mot elevene mine og dermed føle at jeg ikke er flink på orden og disiplin, til å kjefte på dem og føle at jeg mangler medlidenhet og kjærlighet. Jeg veksler mellom å kjefte på de som jobbe for meg fordi de ærlig talt gjør en for dårlig jobb, og dermed føle at jeg ikke viser kjærlighet og er et godt forbilde, til å være for snill med dem og føle at jeg ikke er en god nok sjef og leder. I alle disse spenningsfeltene innser jeg at jeg umulig kan være perfekt, og at jeg dermed også må slutte å vurdere meg selv i et alt for kritisk lys. For i den situasjonen jeg står i, er det rett og slett umulig å strekke til på en tilfredsstillende måte på alle områder, og jeg må dermed heller ikke forvente det av meg selv.

Noe annet interessant som Gud har vist meg i de siste ukene, er at jeg tror det største behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss på dypet, virkelig kjenner oss. Samtidig er en av de største redslene vi har at noen skal kjenne oss på dypet for deretter å avvise oss, fordi det vi hadde å komme med ikke var godt nok for dem. Noen ganger tror jeg at vi lar denne frykten stå i veien for å få behovet tilfredstilt. Det har gått mer og mer opp for meg at disse to tingene er hovedmotivasjonene som står bak de fleste handlingene, følelsene og reaksjonene jeg har i relasjoner med mennesker. I går spurte jeg meg selv om hvorfor jeg fortsatt setter pris på å være sammen med en av de jeg kjenner her, til tross for at personen også til tider svikter meg og oppfører seg dårlig mot meg. Og det gikk opp for meg at svaret er fordi personen får meg til å føle meg kjent, og at det er så viktig for meg at jeg er villig til å se forbi feil og mangler. Og noe veldig interessant var at Karina som talte på morgensamlingen i dag, snakket om nettopp dette, med utgangspunkt i salme 139. Hun snakket om hvordan det dypeste behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss ut og inn, og at det er dette Salme 139 snakker om, hvordan Gud kjenner oss på dypet og fortsatt elsker oss. Dette oppmuntrer meg til å gå videre i forholdet mitt til Gud og mennesker, og trosse frykten for å bli avvist. Uansett hva som skjer vet jeg at Gud aldri kommer til å avvise eller forkaste meg. Han vet uansett alt som det er å vite om meg, og anså meg likevel som verdifull nok til å gi livet sitt for. Og hvis vi virkelig forstår at det er verdien som Gud ser i meg og menneskene rundt meg på tross av våre feil og mangler, så forandrer det perspektivet vårt på både det ene og det andre.