Personlig gjennombrudd

Ja, hva kan det være, lurer du kanskje på. Det blir kanskje litt feil å fremstille dette øyeblikket som høydepunktet på turen, det blir både ubalansert og feilaktig. Frankrike-turen har jo først og fremst inneholdt en flott helg sammen med celle-gruppen min fra da jeg bodde i Bordeaux med masse godt sosialt og åndelig felleskap, rammet inn av noen fine dager som turist i Paris, Bordeaux og Narbonne.



Men uten å holde dere for lenge i uvitenhet, så kan jeg opplyse om at jeg stod på vannski på onsdag. For de fleste som leser dette, kan det virke som en filleting, men tillat meg å gi litt bakgrunnsinformasjon. Da jeg var 20 år gammel, altså for 9 år siden, hadde jeg det man kan kalle en vannski-fiasko på Milde. Jeg prøvde å komme meg opp på skiene i ca 45 minutter, men det eneste jeg lyktes med var å bli brent av en brennmanet og få kraftig gangsperr i armene. Etter denne opplevelsen har jeg aldri turt å prøve igjen, selv om jeg har hatt muligheten flere ganger. Jeg vet at det er noe ”alle” klarer, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg har sagt til meg selv at det kanskje er fysisk umulig for meg å få det til selv om ”alle” klarer det, du skal ikke se bort i fra at jeg for eksempel mangler proporsjonell styrke i armene i forhold til kroppstyngde, eller har for dårlig balanse. Men jeg har ikke innsett hvor mye som lå i denne opplevelsen, før jeg på onsdag befant meg i fjellene i Sør-Frankrike sammen med Anelie og kjæresten hennes Olivier på hytten til et vennepar av dem. Vi tok en båttur på et vann, og det lå allerede i kortene at presset var stort for at jeg skulle prøve å stå på vannski. Det som overrasket meg, var frykten jeg følte. Ikke redd for å slå meg, men for å mislykkes. Redd for å få bekreftet igjen at jeg rett og slett ikke strekker til på dette området. Jeg følte så mye angst at jeg vurderte om jeg skulle nekte å forsøke, men bestemte meg til slutt for å hoppe i det. Og som fryktet klarte jeg det ikke de første ti minuttene. Men gjett hva? Etter ca 10 mislykkede forsøk kom jeg meg faktisk opp, og klarte å stå i 10-15 min før jeg prøvde å tøffe meg med å surfe over en bølge og falt.

Så dette var faktisk et ganske stort øyeblikk for meg. I tillegg til en personlig seier, ser jeg også læringsmomenter i denne erfaringen. For det første gjenkjente jeg den angstlignende følelsen av frykten for å mislykkes, og jeg skjønte plutselig at det muligens er den samme følelsen for eksempel elevene mine har kjent til tider når de står foran en eksamen, og mangler motivasjon til å lese, og jeg ikke skjønner hvorfor de ikke er villige til å forsøke i det minste. For det andre innså jeg at det meste av frykten faktisk ikke forsvant i det jeg kom meg opp på skiene, men allerede i øyeblikket jeg begynte å forsøke. Mange ganger tillater vi frykten å være større enn det vi faktisk frykter, hvis det gir mening, og jeg skal prøve å ikke la det skje igjen. Jeg skal i alle fall ikke la det gå 9 år igjen, der jeg sier til meg selv at jeg ikke får til noe uten å prøve.