Oppmuntring fra uventet hold

På lørdag skjedde det noe kjekt. Det må jo sies at jeg er ærlig talt litt lei av å fortelle folk om hva jeg skal videre, særlig siden manges reaksjoner er "jaja, har du ikke lyst på en vanlig jobb snart"..."skjønner ikke at du orker"..."hvordan skal du få penger?"...ja, du er nå idealist du..." osv, osv. Når det jeg i tillegg gjør på for tiden er diverse, mer eller mindre (hels mindre) interessant strøjobber og ikke vet helt hva jeg går til heller, er det litt å bli litt gjenerelt misfornøyd med livet mitt, og også spørre meg selv hva jeg driver med. Derfor var det ekstra herlig å få en oppmuntring fra uventet hold fra en reiseleder for et tysk reiseselskap jeg serverte på hotell Hordaheimen på lørdag. Vi ble småpratende litt etter at jeg hadde tatt betalinger, og jeg fortalte hva som er planene mine fremover. Hans kontante reaksjon var: "Du har valg helt rett. Det du gjør er riktig!" jeg ble overrasket og sa at jeg ikke var vant til en slik reasjon, til hvilket han sa: "ikke hør på hva andre sier. Det er dette verden trenger i dag, folk som gjør humanitært arbeid. Det er nok mennesker som vil sitte inne og trykke på en data, og få som vil gå ut og gjøre grovarbeidet".
Så jeg ble utrolig oppmuntret, og tok det rett og slett som et ord fra Gud i rett tid.



Jeg har også tenkt mer på Mexico-oppholdet mitt i det siste, og ser at det var lett for meg å fokusere på det som var slitsomt, særlig like etter jeg kom hjem. Men det var jo på ingen måte noen fiasko, og hadde mye flere pluss enn minus. Og jeg er utrolig glad og beæret for at jeg fikk være der, bli kjent med barn, ungdommer og en ny kultur, være med å så noe inn i livene deres, for deretter å kunne overlate arbeidet i hendene på mexicanere. (for ja, alle som skal jobbe med skolen dette skoleåret er faktisk mexikanere, innkludert en som har vokst opp på barnehjemmet og er utdannet lærer for videregående). Jeg har også utrolig mange flere vitnesbyrd enn de som er lagt ut på bloggen, og burde ta meg tid til å sette meg ned og skrive litt mer. Så takk Gud for at han er med hele tiden, og at the best is yet to come.

Litt mer bilder fra avslutningsfesten

Ferdig i Mexico

Jeg beklager at det var så lenge jeg ikke lot høre fra meg på bloggen her. Har tanker og planer om at dette skal være en blogg som blir oppdatert litt mer jevnlig og dere dere kan finne inrofmasjon om hva som foregår i livet mitt. Nå hadde det seg sånn at jeg mistet internet-usb'en min, og fant den ikke igjen før like før jeg skulle dra, så dermed var det dårlig med internett-tilgang for meg den siste tiden i Mexico.

Skoleåret sluttet i begynnelsen av juli. Den 2. juli hadde vi en avslutningsfest, der vi feiret skoleårets avslutning kombinert med vitnemålsutdelig for 7 elever som hadde fullført ungdsommskolen dette året. Det var en flott feiring der elevene bidro med pynting, matlaging og opptrådte med dans og musikk. De hadde til og med laget en video til ære for meg. Jeg klarte desverre ikke å fokusere så mye på den, fordi jeg på under et intervju i begynnelsen av den presterte å si at jeg var i Mexico fordi jeg alltid hadde ønsket å jobbe i fattige land...til alles forferdelse. Så det var litt småpinlig, men jeg tror jeg ble tilgitt. Jeg merket også at det var litt vanskelig å ta til meg alt det fine de sa, fordi jeg på en eller annen måte følte at de sikkert bare overdrev siden det var avslutningsfest. Og det har vært lett for meg å fokusere på det jeg ikke har lykkes i. Men på avslutningsfesten og de påfølgende dagene fikk jeg mer perspektiv på tingene og innså at jeg virkelig har betydd en forskjell i liv i Mexico. Selv om ungdommene strøk på mange eksamener og vi hadde mange utfordringer, så vet jeg at jeg hjalp dem til å tenke større, drømme større og viste et eksempel på utholdenhet og trofasthet. Jeg vet at jeg alltid vil ha venner og familie i Mexico, selv om jeg ikke vet når jeg kommer tilbake.

Nå er jeg i bergen og jobber for sommeren. Planen videre er å ta School of Pioneering and Leadership med UIO fra september, der de trener deg i hvordan starte arbeid fra begynnelsen av med fokus på Europa, og deretter sender oss i team for å gjøre nettopp dette. Vet ikke helt hva jeg går det, men det høres ut som det passer med det jeg ønsker å gjøre videre med livet mitt, så det blir nok bra. Det betyr at denne bloggen kommer til å fortsette med nye og spennende historier.

Bursdag

Jeg blir aldri lei av å feire bursdagen min, for det er alltid en dag der mennesker får deg til å føle deg spesiell. Her i Mexico er det fortsatt bursdagen min i akkurat nå, selv om det ikke er tilfelle i Norge. Feiringen berynte i natt klokken 12 da jeg ble vekket av sang utenfor vinduet mitt, der 4 venner stod og spilte gitar og sang. Klokken 6.30 ble jeg vekket av en annen venn som rignte og hadde hele familien sin til å synge bursdagssang. 20 minutter senere kom elevene mine forbi på vei ned mot skolen og sang bursdagssang og gav meg klemmer og noen gaver. Fikk også beskjed om å bli i huset mitt for å spise frokost 1. timen, noen andre tok seg av å passe elevene. Jentene i huset mitt laget frokost og vi spiste sammen. Fikk blomster og gaver, mye mer enn jeg hadde forventet. Så det var en veldig god start på dagen. Resten av dagen var heller ikke vanlig skoledag, siden dette var siste dag før påskeferien. Vi laget påskepynt og lekte leker. Jeg ble litt stresset av at det var lite organisert, men orket ikke å engasjere meg mye i problemene siden det var siste dag og bursdagen min. Skal bli godt med 2 uker påskeferie nå, har hatt mye utfordringer i det siste som vanlig, får se om jeg skriver mer om det senere. Her legger jeg ved et par bilder fra degen av meg og noen av elevene mine.

Litt kreativitet

Har forresten prøvd å male mer igjen i det siste, og prøver å forbedre teknikkene mine, noe jeg ikke har jobbet med på 10 år føler jeg. Her er et maleri jeg malte under lovsangen på konferansen lørdag formiddag. Jeg prøvde å male Efeserne 1:18: "..Og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige".

Å kjenne og være kjent

Jeg lærer stadig mer om meg selv ved å se på følelsene og reaksjonene mine i ulike situasjoner. Jeg har merket at når jeg bor her borte lang hjemmefra og også i en hard arbeidssitasjon på et lite, isolert område der jeg også bor og ser de samme personene hver dag, kommer også følelsene og reaksjonene mine sterkere og oftere. Selv om ting på mange måter går bra, har jeg også minst et par ganger i uken behov for å gråte bare for å få utløp for ting som jeg ikke selv engang alltid kan sette fingeren på. Noe jeg har slitt med i det siste, er at jeg har vært hard mot meg selv, og sett på alle feilene og manglene mine, i stedet for å fokusere på det jeg gjør som er bra. Jeg veksler mellom å være for snill mot elevene mine og dermed føle at jeg ikke er flink på orden og disiplin, til å kjefte på dem og føle at jeg mangler medlidenhet og kjærlighet. Jeg veksler mellom å kjefte på de som jobbe for meg fordi de ærlig talt gjør en for dårlig jobb, og dermed føle at jeg ikke viser kjærlighet og er et godt forbilde, til å være for snill med dem og føle at jeg ikke er en god nok sjef og leder. I alle disse spenningsfeltene innser jeg at jeg umulig kan være perfekt, og at jeg dermed også må slutte å vurdere meg selv i et alt for kritisk lys. For i den situasjonen jeg står i, er det rett og slett umulig å strekke til på en tilfredsstillende måte på alle områder, og jeg må dermed heller ikke forvente det av meg selv.

Noe annet interessant som Gud har vist meg i de siste ukene, er at jeg tror det største behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss på dypet, virkelig kjenner oss. Samtidig er en av de største redslene vi har at noen skal kjenne oss på dypet for deretter å avvise oss, fordi det vi hadde å komme med ikke var godt nok for dem. Noen ganger tror jeg at vi lar denne frykten stå i veien for å få behovet tilfredstilt. Det har gått mer og mer opp for meg at disse to tingene er hovedmotivasjonene som står bak de fleste handlingene, følelsene og reaksjonene jeg har i relasjoner med mennesker. I går spurte jeg meg selv om hvorfor jeg fortsatt setter pris på å være sammen med en av de jeg kjenner her, til tross for at personen også til tider svikter meg og oppfører seg dårlig mot meg. Og det gikk opp for meg at svaret er fordi personen får meg til å føle meg kjent, og at det er så viktig for meg at jeg er villig til å se forbi feil og mangler. Og noe veldig interessant var at Karina som talte på morgensamlingen i dag, snakket om nettopp dette, med utgangspunkt i salme 139. Hun snakket om hvordan det dypeste behovet vi har som mennesker er at noen kjenner oss ut og inn, og at det er dette Salme 139 snakker om, hvordan Gud kjenner oss på dypet og fortsatt elsker oss. Dette oppmuntrer meg til å gå videre i forholdet mitt til Gud og mennesker, og trosse frykten for å bli avvist. Uansett hva som skjer vet jeg at Gud aldri kommer til å avvise eller forkaste meg. Han vet uansett alt som det er å vite om meg, og anså meg likevel som verdifull nok til å gi livet sitt for. Og hvis vi virkelig forstår at det er verdien som Gud ser i meg og menneskene rundt meg på tross av våre feil og mangler, så forandrer det perspektivet vårt på både det ene og det andre.

Lære å ta imot.

Siden min forrige blogg handlet om at jeg føler at jeg bare gir, tenkte jeg at jeg trenger å dele denne lille historien: For en uke siden kom en av studentene fra bibelskolen og ville snakke med meg. Jeg har tidligere hjulpet ham litt med skolearbeid og gitt råd, men kjenner ham ikke veldig godt. Han sa at han hadde lyst å velsigne det nye kontoret mitt med å kjøpe et maleri til meg. (Vi har folk her på basen som maler og selger bilder). Jeg takket, og sa at jeg skulle plukke ut et lite et. "Nei, jeg mener av de største", sa han. Vi snakker da bilder på minst 1.5m hver vei, som de selger for 100 dollar stykket. "Vet du hva det koster?" spurte jeg. Joda, det bekreftet han, og ba meg om å gå å plukke ut et. Det gjorde meg litt flau og ukomfortabel, for det er en veldig dyr gave å få fra en mexikaner, siden en dagslønn her ofte er under 20 dollar. Men samtidig følte jeg at det virkelig var Gud som ønsker å lære meg å ta imot fra folk, at det er mange som ønsker å gi meg ting også, og at han som gav det også vil bli velsignet. Så nå har jeg et digert maleri av en sommerfugl på kontoret mitt.