Uvær og fisekonkurranse

Forrige uke var preget av uvær. Dersom alt hjemme i Bergen skulle ha stoppet opp på samme måte som her grunn av regn, ville vi hatt problemer, for å si det sånn. Mangel på dreneringssystemer og passende klær, gjorde at vi faktisk var mer eller mindre ”regnet inne” i flere dager, og barneskolen var stengt i tre dager. Men så skal det også sies at det regnet temmelig mye, ispedd hagl og tordenvær. Vi tilbrakte mesteparten av tiden i inne i huset vårt med å se på film, og jeg tror jeg bakte ikke mindre enn 6 kaker. Vi hadde også et par omstreifende katter søke ly i huset vårt, og hadde ikke hjerte til å avvise dem.
Nor av det tøffeste oppe i det hele var da jeg begynte å tenke på hvordan de fattige familiene i området sannsynligvis hadde det. Jeg vet blant annet at flere av barna på skolen vår her bor i hus uten dører og vinduer, med sprekker i veggene og jordgulv. Og mens jeg lå i min varme seng og hørte på regnet utenfor, tenkte jeg på barna fra 5. klasse som jeg er blitt glad i, og ba om at de ikke måtte fryse. Rart å leve midt oppe i slike realiteter og fattigdom du ikke er vant til å forholde deg til hjemmefra.

Og i helgen passet jeg et hus igjen, denne gangen huset med 6 av de eldste guttene. Jeg hadde gledet meg til dette, men må innrømme at det ble litt mer dramatisk enn jeg hadde forutsett. Seks gutter mellom 9 og 12 år skal i utgangspunktet ikke være en uoverkommelig oppgave for en helg, men det var jammen nok å ta tak i. Vi har de klassiske problemene med lekeslossing som plutselig ikke var leking mer, og yngre gutter som erter på seg i de eldre og plutselig ikke synes det er gøy lengre. Men hovedproblemet er Antonio på 10 år, som får store raserianfall som kan utarte seg til å bli temmelig farlig for de som er rundt ham. Det er ganske skremmende å oppleve, for han er en god og kjærlig gutt som plutselig forandrer seg til en annen person som angriper deg og som det ikke går an å snakke fornuft til. Jeg hadde sett det i små episoder tidligere, men det er selvsagt annerledes når jeg passer ham døgnet rundt i et par dager. For å gjøre det verre, så synes selvsagt de andre guttene at det er gøy å erte ham på seg og ta igjen når han blir sint. De er ikke modne nok til å se hvordan de i stedet kan gjøre sin del ved å ignorere ham og gjøre ting lettere for ham. Og Antonio er den som får skylden og må fjernes fra situasjonen fordi han blir så uberegnelig og ikke klarer å stoppe når han går for langt. Søndag morgen ved frokostbordet begynte han å krangle og småsloss med Alex som satt ved siden av ham. Det utartet seg til at Antonio ble så sint at han begynte å slå vilt omkring seg, så jeg ba ham om å gå til rommet sitt for å roe seg ned. Dette gjorde ham mer sint, han løp til rommet sitt og hentet et kosteskaft. Da jeg gikk og prøvde å snakke med ham, begynte han å slå meg med kosteskaftet, og ba meg om å holde kjeft. Han sparket meg og slo mot meg og tok opp baseball-baller som han kastet hardt på meg. I mange av tilfelle bare latet han som han skulle skade meg for å se reaksjonen min, men som sagt viste det seg at han også prøvde på ordentlig. Noe av det triste og skremmende med dette, er at han sannsynligvis til en viss grad gjenspeiler ting som har blitt gjort mot ham tidligere. I alle fall, de andre guttene løp og hentet baseball-køller og koster og kastet seg inn i ”krigen” ved å stå utenfor rommet hans og true ham, og sloss mot ham i det han kom ut. Hadde jeg kunnet bedre spansk, hadde jeg gjort en større innsats for å snakke de andre til fornuft og få dem til å holde seg utenfor det hele.
Men noe av det komiske og rørende i situasjonen, som viser at disse guttene er små menn, var hvordan et par av dem ble sint fordi han slo meg, og skulle prøve å beskytte meg. De stilte seg blant annet foran meg med baseball-køller og ropte at han bare kunne våge seg å slå meg mer, og de var veldig opptatt av at jeg måtte fortelle noen at han hadde slått meg. Situasjonen var temmelig ute av kontroll for min del, så jeg sendte noen ut for å hente forsterkninger. Omsider klarte en annen leder å få Antonio ut av huset og tatt ham med seg. Etter gudstjenesten fikk en leder ham til å be meg om tilgivelse, og han var den gode og kjærlige gutten igjen mesteparten av dagen, som ville klemme meg og hjelpe meg. Et par ganger begynte han å bli sint igjen, men jeg klarte å stoppe det før det gikk for langt. Så nå sitter jeg her med noen blåmerker, og mange spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt omkring hvordan man bør takle gutter som Antonio.

Det var for øvrig også andre ting som viste at jeg var i et guttehus og på ingen måter et jentehus. Jeg har tydeligvis ikke hengt nok med guttegjenger da jeg vokste opp, for selv om jeg vet at gutter synes ekle ting er gøy, så var det temmelig komisk og sjokkerende til tider. Jeg trenger for eksempel ikke å vite at Alex laget ”to boa-slanger” da han gikk på do, eller å bli tilbudt å lukte ham under armen etter at han hadde svettet. Jeg satt heller ikke stor pris på å få føtter stukket opp i ansiktet, eller at de drev med fise-konkurranser og viftet lukten mot meg, selv om de inviterte meg til å delta (noe jeg avslo, bare for å gjøre det klart). Tror jeg sendte dem mange rare og indignerte blikk, noe som bare fikk dem til å le av meg. Vi hadde også et par runder med putekrig, som jeg måtte avbryte da vi hadde revet ned deler av en lampe i stuen samt at jeg hadde skadet en av guttene. Vi koste oss med film og brownies på lørdagskvelden, og flere av dem føler seg ikke for gamle til å sitte og klemme og kose med meg. Jeg vil si at jeg alt i alt hadde en god helg, selv om jeg ble banket opp og utsatt for guttehumor, og jeg vil ikke si nei hvis jeg blir spurt om å passe det samme huset igjen.