God påske?

Det er en interessant opplevelse å feire påske i utlandet, mye fordi dette er en av de høytidene du ikke tenker så mye over før du plutselig er borte fra Norge og oppdager at du faktisk setter stor pris på påskesanger, påskekyllinger, påskenøtter på tv, skiturer, påskemarsipan, påskekrim, hytteturer, påskeleir og Kvick Lunch og appelsiner. Og folk omkring deg som vet at det er palmesøndag og skjærtorsdag og langfredag, og ikke spør om du er katolikk fordi du bemerker det.
Første gang jeg opplevde dette var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike for 6 år siden, og oppdaget til mitt sjokk at de ikke så ut til å feire påske i det hele tatt, ikke engang de kristne vennene mine der. Butikkene solgte ingenting utenom det vanlige, og de eneste som feiret høytiden var katolikker som hadde spesielle messer for hver dag.
Amerikanere feirer det hakket mer, butikkene bugner over av godteri (innkudert sjokoladekors og de neon-gule, -blå og -rosa marshmallows-kyllingene kalt Peeps), de har som regel påskeegg-jakt for barna og en god middag sammen med familen på selve påskemorgensøndag, men det er det hele.

Jeg tenkte tilbake og fant ut at jeg de siste seks årene kun har tilbragt én påske i Norge, og den gangen kom jeg hjem fra ferie i Frankrike på kvelden på skjærtorsdag. For seks år siden ble påsken ”feiret” i Bordeaux, fem år siden i Israel, fire år siden i Chicago, to år siden i Los Angeles, et år siden i Reno, Nevada, og nå i år i Mexico. Så man skulle vel tro at jeg er blitt vant til påske borte fra Norge, men i år var det faktisk tøffere enn noen gang.
Jeg hadde skole med de amerikanske elevene mine som vanlig forrige uke, og vi bestemte oss for å sette av langfredag til å gjøre ”påsketing” sammen. Jeg brukte mye tid på å fortelle dem påskehistorien fra Bibelen, snakket litt om jødisk påske, lærte dem å synge ”Deg være ære” på engelsk, malte påskeegg og andre dekorasjoner, bakte skillingsboller og skoleboller med dem og hadde med meg litt marsipan som jeg hadde spart siden jul. Marsipanen syntes de selvsagt var forferdelig og spyttet ut så snart de fikk den i munnen. De syntes det var rart og morsomt at vi faktisk synger egne sanger i påsken. Vi hevet bolledeigen i for høy temperatur så vi drepte gjæren og bollene var rå i midten. På slutten av dagen klippet jeg ut borddekorasjoner med påskekyllinger som de skulle fargelegge, og Ryann på 9 år skjønte ikke hva kyllingene hadde å gjøre med påske. ”Folk pleier ikke å bruke kyllinger til å dekorere med”, sa hun. ”Bare påskeharer”. ”Hva mener du med folk?” spurte jeg i full forsvarsposisjon. ”Med folk mener du amerikanere, og det er ikke alle folk”. Selv om dagen i seg selv ikke var en fullstendig katastrofe, fikk det meg til å føle meg ensom i påskefeiringen min, og siden jeg kan være en temmelig god nostalgiker hvis jeg vil, begynte jeg å tenke tilbake på ulike gode barndomsminner, inkludert påsketradisjoner. Jeg tenkte på påskeleirer på Dyrkolbotn, skiturer i t-skjorte, Gudstjenester der alle synger ”Deg være ære” sammen, gode skoledager på barneskolen der vi kun laget påskepynt og sang påskesanger, og påskeferier hos besteforeldre. Og for første gang jeg kan huske, gråt jeg skikkelig av hjemlengsel.

Jeg vet at jeg heller bare bør være glad for alt jeg får oppleve, i stedet for å savne ting hjemme. Men det er ikke alltid like lett å bare si det til meg selv. Nå skal det sies at resten av påsken gikk mye bedre. På søndag hadde vi en stor middag sammen i huset til lederne der vi spiste grillede hamburgere, brownies og diverse annet snacks. Og både lørdag og mandag drog jeg inn til Tecate og handlet litt og spiste tacos. Hvis noen synes at denne bloggen var deprimerende, så er det ikke min hensikt. Jeg vil bare vise at livet i utlandet har ulike sider, og det har sine tøffe stunder når man er den eneste nordmannen i mils omkrets, langt borte fra hjemmet. Men så får jeg også oppleve mye som folk hjemme ikke får oppleve, og jeg er sikker på at jeg en gang skal få feire påske i Norge igjen. Og jeg mistenker at det ikke kommer til å bli så fantastisk som jeg forventer. Men må si at jeg gruer meg til 17. mai…