Enkelthistoriene som til sammen utgjør livet

Det kan være lett å bare gi en oppsummering av ulike ting jeg gjør her borte, fordi det er så mye som skjer. Men samtidig gir jo ikke det et ordentlig innsyn i livet mitt, siden det på en måte er de små enkelthistoriene som utgjør livet. Så i stedet for å oppsummere siste tiden på skolen, velger jeg et par enkeltepisoder. Ja, det er tøft å stå i den jobben jeg gjør, særlig siden skolen er nyoppstartet og ingen av oss egentlig vet ha vi gjør, inkluder elevene, meg selv, foreldre, miljøarbeiderne, lederne på basen og lærere på skolen. Jeg føler ofte at jeg går i motbakke, at jeg ikke har nok å gi elevene mine, ikke er god nok i spansk, ikke klarer å motivere elevene til selvstudium, ikke har nok respekt fra dem, ikke klarer å få dem til å holde reglene, ikke klarer å få dem til å forstå at lovsang og andakt er noe vi ønsker å gi dem, ikke en obligatorisk straff de må være på. Men samtidig har du alle de små enkeltepisodene som hjelper deg til å gå videre. Som når Cristian på 16 år sier at: ”jeg har aldri forstått dette ordentlig før du forklarte det til meg” eller ”du er så flink og tålmodig lærer. Jeg liker deg”. Eller når Karla på 18 år allerede tredje dag på skolen åpner skikkelig opp for meg og gråtende snakker om problemer hun har i et forhold, og lar meg gi henne råd og hjelp. Eller når Yonathan på 16 år frivillig løper ut med bosset når vi skal rydde klasserommet, etter at jeg måtte overtale ham i 5 minutter til å gjøre det samme to dager tidligere. Eller når vi har Ramon på 15 år som ikke er særlig motivert for å være på skolen i det hele tatt, sjelden respekterer det jeg sier og tydelig er der kun på initiativ fra foreldrene. På fredag skulle de øve på å skrive argumenter for og imot en sak, og han valgte å skrive mer eller mindre saklige argumenter imot skolen vår som han viste til meg. Ikke særlig oppmuntrende å få i fleisen en lang liste med ting han mener er galt med skolen, og jeg må si jeg lot det påvirke dagen min. På mandag var han og et par venner veldig høylydte under andakten, og en av hovedlederne på basen her sendte dem til kontoret, der både jeg og hun snakket litt alvor med dem i forhold til respekt. Det morsomme oppe i det hele, og som er så typisk Gud, er at jeg de par siste dagene bare har fått ennå mer kjærlighet for Ramon, på tross av holdningen og oppførselen hans. Hver gang jeg så på ham i går, bare kjente jeg kjærlighet og en følelse av at :”nei, jeg vil virkelig at han skal være her. Jeg håper ikke vi må kaste ham ut av skolen” . Og det var en seier at han dagen etter tilsnakket kom bort til meg på vei ut til andakten og sa: ”Jeg tror jeg bør sitte med deg i dag”.

Så ja, det er absolutt slitsomt, og jeg er glad for at vi plutselig bestemte oss i går for å gi elevene resten av denne uken fri, på grunn av Mexico’s nasjonaldag (Mexico fyller 200 år i år). Men jeg har likevel grunn til optimisme, og håper at vi ikke må kaste ut noen av elevene våre, selv om vi har en venteliste på ca 50 personer.