Gud helbreder, også på skolen

Ja, livet mitt er fremdeles alt for hektisk, men det har sine store lyspunkt også. Har blant annet sett flere helbredelser de siste par dagene. På søndag etter gudstjenesten kom to unge jenter opp for forbønn og jeg gikk bort for å be for dem. Den ene, Kenia, kjenner jeg litt fra dagsenteret, mens den andre, Jessica, var ukjent for meg. Jeg sa til dem: ”Ok, jenter. La oss først be sammen for Jessica, og så for Kenia”. ”Men jeg vet ikke hvordan man ber”, sa Jessica. ”Det spiller ingen rolle” sa jeg, ”hvis du kan snakke kan du også be”. Jessica ville ha forbønn for håndleddene sine, hun hadde skadet dem som liten, og hadde fremdeles jevnlig mye smerte. Nå siden fredag hadde hun hatt så mye smerte at det var vanskelig for henne å få sove om natten. Jeg fikk Kenia til å legge hånden på henne, og så ba jeg for henne. Da jeg var ferdig, begynte Jessica plutselig å gråte og løp og satt seg ned. Jeg kunne se at det var noe bra som skjedde og ikke triste tårer. Jeg gikk for å snakke med henne, og alt hun kunne si først var: ”Jeg er helt helbredet. Det er ikke vondt mer. Jeg kan ikke tro det, jeg trodde ikke det kom til å skje”. Det var herlig å bare kunne fortelle henne at Gud helbredet henne fordi han elsker henne, selv om hun til og med ikke tror hun kan be på rett måte.

I går på skolen kom en av elevene mine, Crisitian, og fortalte at han hadde slått kneet sitt da han falt på vei til bussen. Utover dagen hadde han stadig mer vondt, og spurte til slutt om jeg kunne be for ham. Dette er en gutt som ikke er helt sikker på om han tror på Gud eller ikke. Jeg fortalte ham vitnesbyrdet om Jessica fra dagen før, og så ba jeg for ham. Og gjett hva som skjedde, Cristian fikk tårer i øynene og begynte å utbryte: ”Wow, det gjør ikke vondt mer. Det er helt utrolig”. Senere på dagen lekte han vannkrig, og kneet begynte å gjøre vondt igjen. Han spurte om jeg kunne be en gang til. Denne gangen fikk jeg med meg to andre elever som var i klasserommet til å be, Adrian og Karla, begge disse vet jeg tror på Gud, men er lite vant til å be for syke. Adrian, sa: ”Men jeg vet ikke hvordan man ber for syke”, og jeg sa ”Du tror på Gud og kan snakke, dermed kan du også be”. Så han ba sammen med meg, og det samme skjedde. Cristian fikk tårer i øynene igjen og begynte å hoppe opp og ned av glede. ”Det er helt utrolig. Gud helbredet meg helt igjen”. ”Der ser du”, sa jeg til Adrian, ”Du kan be, det virket jo”. Et par minutter etter kom Adrian bort til meg og sa: ”Hvis det virket for Cristian, kan du be for meg også?” Han hadde nemlig brukket tummelen for en stund siden, men hadde fortsatt smerte. Karla la hånden på ham sammen med meg og jeg ba. Da vi var ferdig utbrøt han ”Oj, det er mye bedre. Det gjør ikke vondt mer”.

Så all ære til Gud. Er utrolig å få være med å se disse tingene, der jeg blir nesten like overrasket som de som blir helbredet. Er kjemepegøy å kunne være med å ta disse tingene med inn i skolen. Så takk Gud for disse oppmuntringene, midt i alt slitet for å organisere, undervise og disiplinere.