Hvor går veien?

Tenkte jeg skulle dele litt mer om hvordan jeg har det og hva jeg driver med på skolen. Som sagt heter skolen "School of pioneering and leadership", og er ment for folk som ønsker ledertrening og å være med å starte pionerarbeid i Europa. For å få med meg denne skolen, har jeg måttet krype til korset og gjøre østlending av meg for tre måneder, men det får jeg heller tåle. Selv om det er litt kjedelig å bo ute på landet på Hamar, så må jeg innrømme at naturen og omgivelsene er veldig vakre.

Undervisningen har så langt vært over all forventning. Cirka halvparten av undervisningen går ut på ledertrening i forhold til teamarbeid, personlighetstyper, lederstiler og lignende. Får stadig mer selvinnsikt og nye redskaper for å vurdere og forbedre min lederstil og måten jeg arbeider sammen med andre på.

Den andre halvparten av undervisningen går ut på hvordan starte nytt arbeid, tenke nytt, være pioner, og vi har flere undervisere som kommer inn som har mye erfaring med dette, og det er til stor inspirasjon å høre på dem og lære fra dem. Det er også veldig kjekt å være sammen med en gjeng likesinnede, som ikke tenker at jeg er gal eller rar eller altfor idealistisk.

Det har likevel vært litt tøft å være her, når jeg er veldig usikker på hva planene mine er videre, og føler at jeg burde ha ting litt klarere for meg. Tror jeg har vært litt redd for å legge konkrete planer i tilfelle jeg ikke får noen med meg på det, men samtidig får jeg jo i alle fall ingen med meg dersom jeg ikke har konkrete planer. Føler meg også dradd mellom å starte noe fra begynnelsen eller bli med på noe som er startet og også i spenningsfeltet mellom å gi meg selv til et land der jeg buker all min tid ute blant folket i forhold til å tenke større og bruke mer tid på å administrere og reise og skape noe som kan multipliseres og fungere videre uavhengig av meg. Kanskje er det ikke engang bare et spørsmål om hva, men om timing, hva jeg skal begynne med.

Leste en artikkel vi fikk på skolen som heter "Apostolic Passion" nå i helgen, som utfordret meg veldig. Den utfordret oss på at vår største drivkraft, dersom lidenskapen vår ikke skal dø ut, er å ville se Jesu navn bli æret blant folk som ikke kjenner ham. Jeg tenkte på hvordan det er lett å falle tilbake på to andre typer motivasjoner:
1. Ren og skjær vilje, fordi du vet hvilke behov som er der ute og ønsker å være med å fylle dem
2. Glede av å gjøre ting fordi det er spennende ting du liker å gjøre og du får brukt gaver som du har.

Begge disse er vel forsåvidt vel og bra, men dersom jeg virkelig ønsker å være satt i brann av en ild som ikke slukker, så må det komme direkte fra Guds hjerte, hans nærvær, og en lengsel etter å se hans navn bli æret blant folkeslagene. Og av en eller grunn gjorde denne påminnelsen det litt lettere for meg igjen: det det handler om er først å foukusere på å kjenne Guds hjerte og hans lidenskaper, deretter å spørre ham hvor jeg kan være med å se hans navn bli æret.