Turen min begynte på onsdag, da jeg forlot Bergen tidlig på morgenen. Litt før klokken 18 lokal tid (en time mer enn Norge) landet jeg i Bucuresti, og skulle komme meg videre derfra. Landingen var forferdelig, det viste seg nemlig at det var mye snø, vind og tåke der, og de som kjenner meg godt kan tenke seg at det ble litt spying på meg etter landing. Deretter tok jeg en buss fra flyplassen til togstasjonen. Jeg fikk billett på et tog kl 20.40, og satt meg til å vente på MacDonalds. Det var forferdelig vær, vind og snø helt inn på togstasjonen, og jeg begynte allerede å forstå hvorfor det ikke er særlig optimalt å være gatebarn eller hjemløs i Romania om vinteren. I tillegg var alle togene forsinket, og ikke den beste informasjonen. Heldigvis er rumenere veldig åpne og hyggelige, så jeg spurte litt folk jeg traff som prøvde så godt de kunne å hjelpe meg. Jeg kom meg på det forsinkede toget, og var klar for en 6 timers togtur. Et av problemene var at jeg fortsatt ikke var kommet over kvalmen etter flylandingen, så den som stadig vekk måtte løpe ut på do for å kaste opp, var meg. Lavmålsøyeblikket kom da doet var opptatt, og jeg heller begynte å spy ned i trappene i en av utgangsvogenene. Jaja, jeg ser at Romania ikke var ferdig med oppkastet mitt den gangen da jeg spydde nedover midtgangen på en lokal buss i Constanta for 10 år siden mens Ola Kåre spiste chips for harde live for å gi meg en pose. Jeg kom meg i alle fall trygt frem til slutt, og ble godt tatt i mot og innlosjert i leiligheten til Helga, en tysk misjonær her i Romania som var en av lederne på skolen min.
De neste par dagene har hun tatt meg meg med for å vise meg UIO-basen her, et senter for misbrukte kvinner, og noe av arbeidet de driver ute i landsbyer. Alle er så gjesfrie her at vi har vært invitert på kaffe og te minst tre ganger om dagen føler jeg. Allerede etter så kort tid, ser jeg at jeg er på rett spor på denne turen. Selv om jeg på ingen måte kan språket, så minner det med mye om Mexico her, og det er rett og slett ikke så mye som føles fremmed for meg.
(raklette sammen med Lilia og Virginia fra Moldova som gikk på skolen min)
Men jeg har også sett ting som er svært tøffe, og jeg ser at vi virkelig trenger Guds visdom for å kunne drive arbeid som når ut til mange og virkelig hjelper. Så uten å bli for negativ, ønsker jeg å nevne to av de største problemene jeg har sett her:
1. De fattigste sigøynerene. Ja, jeg visste at de har dårlig rykte, dårlige livs-situasjoner og dårlig med muligheter, men jeg hadde ikke innsett hvor dårlig det faktisk er. Da vi var ute i en landsby og så på et etter skoletid-program de drev, ble vi også med en av guttene hjem for å se huset hans. Dette var en delvis skremmende opplevelse, for ungdommene i lansbyen var tydeligvis ikke så glad for at vi kom, og bombanderte oss med snøballer hele veien. Denne gutten jeg nevnte har vært på barneleir med Helga, og hun sier han var en kjempegrei og høflig gutt. Hvilke håp har han midt i en landsby blant de fattigste av de fattigste sigøynerene? Han har ingen fødselsattest eller andre papirer, og får derfor ikke engang lov til å gå på skolen. Han bor i et skur som ser verre ut enn et hønsehus. Han bor midt i blant et folk der det regjerer mer eller mindre lovløse tilstander, og der det som blir gitt i hjelpesendinger stort sett bare blir ødelagt eller byttet bort i alkohol. Han fortalte at kusinen hans mistet sin to år gamle datter forrige uke, etter at hun hadde lagt syk i en av skurene med lungebetennelse (han viste oss ”huset”, og det var til og med verre enn hans). Men hvem bryr seg? Det var jo bare et fattig barn i en sigøynerlandsby uten fødselsattest eller håp uansett. På en måte orker jeg ikke å ta inn over meg alvoret av situasjonen, men hjertet mitt gråter.Hva kan vi gjøre for å hjelpe disse menneskene?
2. Arbeidsledighet. Selv om kommunismen førte med seg mye negativt, hadde den også sine positive sider, blant annet at alle som ville hadde arbeid. Det var flere fabrikker tilknyttet hver by, som folk kunne jobbe i. I dag står de fleste av disse fabrikkene tomme og forfalne. Etter at Romania ble med i EU, har også prisene gått opp så mye at de fleste mye vanskeligere for å få endene til å møtes.(blant annet er pensjonen til eldre mennesker ikke nok til å kunne betale en vanlig husleie, og de må stort sett alle bo hos slektininger eller på gaten). Dermed forlater arbeiderklassen Romania i stor grad for å jobbe i utlandet, og de som sitter igjen her er mye de rikeste og de ekstremt fattige. Og ingen av disse ser ut til å ha den store evnen eller motivasjonen til å skape ny foretningsvirksomhet i landet. I går besøkte vi blant annet denne flotte familien i en annen landsby. De har vært aktivt med i Ungdom i Oppdrag her tidligere, hun driver barnearbeid i landsbyen og de ønsker å bli fosterforeldre. Men likevel drev arbeidsledighet dem til Spania for å jobbe i fire år. På grunn av dette snakket de spansk, noe som var ekstra kjekt for meg. De kom tilbake for en liten stund siden for å ta seg av foreldrene hans som er syke, og ønsker å være med å se en forandring her. Men likevel er arbeidsledigheten på vei til å drive dem ut igjen, og de har nå begynt å snakke om jobber i Tyskland. Hvordan kan vi hjelpe disse flotte menneskene så de kan bli i landet sitt? Er det riktig å midelrtidig betale dem lønninger for det de gjør med penger fra utlandet, eller vil det bare føre til avhengighet og noe som ikke kan vare?
Spørsmålene er mange, og jeg kunne ønske jeg hadde svarene. Men vi kan uansett spørre oss hva vi driver med der vi sitter i våre egne trygge liv, mer eller mindre uvitende om alle disse problemstillingene. Hva kan vi gjøre? Hva er vårt ansvar? Og hvor passer jeg inn?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar