Men la meg først fortelle litt mer fra den siste uken min der.
Forrige torsdag ble jeg spurt om å være vikar en dag på ungdomsskolen som jeg var med å starte. En av lærerne hadde nemlig brått sluttet etter noen problemer som dukket opp. Selv om jeg jobbet som lærer i videregående i Mexico, er det jo ungdomsskole jeg er mest interessert i og utdannet for, og det ble en veldig kjekk dag for meg. Det fine med å være inne bare en dag som lærer, er at du kan gjøre deg populær med leker og konkurranser og å ikke gi lekse. Dette var også det eneste klasserommet jeg ikke hadde fått vært inne å besøkt ennå. En artig detalje er at halvparten av elevene i klassen,var de samme som jeg underviste i to uker i 5. klasse, da jeg akkurat hadde kommet til Mexico og endte opp med å steppe inn som vikar. Som en av mine kjepphester snakket jeg om håp og drømmer, og ba dem skrive ned ting de ønsker å oppnå de neste 20 årene, og gav hver av dem en skriftlig tilbakemelding. Jeg hadde også planlagt faglige lagkonkurranser og et par leker, før de tok fatt på selvstudium siste timen.
En av guttene i klassen, Carlos på rundt 13, har flyttet inn på barnehjemmet for en og en halv måned siden, og er en velig skjønn gutt. Men han har hatt litt utfordringer i det siste, gjort livet vanskelig for hun som passer huset, og prøvde blant annet å rømme kvelden før jeg var vikar for dem. Jeg var derfor litt spent på hvilke humør han var i, men jeg endte opp med å bare bli utrolig glad i ham. Han kom også og snakket mye til meg, og vi ble litt kjent. Han fortalte blant annet at han alltid hadde ønsket seg en løve. Jeg kom plutselig på at jeg har noen moldovske sedler i lommeboken min fortsatt, og at myntenheten der heter ”løve”, så jeg endte opp med å gi ham en slik seddel et par dager senere for å vise ham at hans drømmer betyr noe, samme hvor rare de kan virke. Det var trist å ta farvel med ham og de andre i huset hans på søndag, særlig siden de nye guttene ikke er blitt vant til alle som kommer og går ennå, og blir fort knyttet til deg. Carlos gikk inn på rommet sitt og viste meg at han har puttet ”drømmeoppgaven” de skrev på skolen med tilbakemeldingen min på inn i en plastmappe sammen med seddelen jeg gav ham, slik at han kan ta vare på det.
Jeg fikk også besøkt et par tidligere elever forrige uke, og det var fint.
Søndag var min siste dag og det var litt trist. Jeg følte det nesten verre å ta farvel denne gangen, og vet jo ikke når jeg kommer tilbake. Jeg fikk brukt mye tid med barnehjemsbarna denne dagen, og også i helgen generelt. Det er mye spennende som skjer på den fronten, siste nytt var 4 nye brødre som kom inn torsdag kveld. Den yngste var kun 4 måneder gammel, og måtte på sykehuset i all hast på grunn av pusteproblemer, men han har det bra nå. Jeg hjalp litt til med å passe guttene fra huset der de tre eldre brødrene har flyttet inn, der de nå er 12 barn, og halvparten har vært der i under 2 måneder. Men der er likevel flott å se hvordan de tilpasser seg, og særlig i dette huset som er nytt og heter ”Caza Esperanza” (håpets hus), og der de har et ektepar fra bibelskolen boende som husforeldre, sammen med sine to egne gutter.
Så jeg så mye gode ting på gang i Mexico, selv om jeg så det som ikke går bra også, og det var trist å reise derfra.
Siden jeg har snakket mye om barnehjemmet, vil jeg gi en link her til å lese mer, og der du også kan se bilder av barna: http://ranchodesusninos.org/
Det er også mulig å bli fadder eller å gi et engangsbeløp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar