Mitt første møte med Romania var 38 grader og steiksol, ikke akkurat optimale forhold for å flytte både meg selv og mengder med bagasje på diverse tog og busser gjennom halve landet, men det gikk da på et vis. Ankom stedet der de har barneleirer sent på kvelden, der de var allerede et par dager i gang med en leir. Jeg må innrømme at den første uken var temmelig tøff, værre enn jeg hadde trodd. Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å skulle jobbe med barn uten å kunne snakke med dem, og du føler at du ikke kan brukes til annet enn å smile eller si "nei". Det er frustrerende med ledermøter der de kun snakket tysk og rumensk (tyske ungdomsgrupper har hjulpet på leirene), og jeg føler null oversikt eller kontroll over hva som forventes av meg. Det er tøft å ikke ha noen som kjenner meg ordentlig, og føle at ingen engang forstår meg ordentlig eller vet hva jeg kan og ikke kan. Samtidig er det en ydmykende opplevelse som jeg på en måte har godt av også, som tester min egenverd og hjelper meg til å ha en holdning til en som lærer, og ikke først og fremst kommer for å lære bort. Men det ble mange tårer, og enda litt mer tårer fordi jeg følte jeg var for stor til å grine på grunn av alt dette.
På tross av alt dette , så har denne andre uken med barneleir nummer to være mye bedre for min del. For det første kunne jeg allerede kommunisere bittelitt på rumensk med barna nå, og for det andre var det veldig spesielt å få bli kjent med alle disse nydelige barna fra så vanskelige bakgrunner. Hjerter mitt ble knust gang på gang, ettervhert som jeg ble klar over hvor de ulike barna kom fra, og jeg føler at det ikke var annet jeg kunne gjøre enn å klemme dem og be for dem. Det var likevel herlig å se med hvor stor iver flere av dem både ba og lovsang Gud.
Jeg kunne fortalt historie etter historie om enkeltindivider og deres bakgrunn, men en av dem som gjorde mest inntrykk på meg personlig var en fin liten gutt på rundt 9-10 år, som heter Catelin og kommer fra landsbyen der vi har leirene. Jeg ble litt kjent med ham den andre kvelden, og begynte derfor å legge merke til hvor trist han var nesten hele tiden. Neste dag tok jeg ham og en kamerat med til lokalbutikken for å hjelpe dem å kjøpe gave til sin hemmelige venn på leiren. Utenfor butikken satt noen eldre menn og drakk, og Catelin tok med meg bort for å hilse på en av dem, som jeg ettervhert skjønte var faren hans. Faren var tyldelig full da han hilste på meg, han så veldig gammel og sliten ut, og Catelin løp sin vei gråtende. Kameraten hans, Alex, fortalte meg at Catelin er lei seg fordi faren drikker. Catelin ville ikke snakke om det, men jeg prøvde å vise han så mye oppmerksomhet som jeg kunne resten av leiren, og klemme ham når han lot meg.
Det var også en gruppe barn fra noe som ikke kan kalles annet enn et slumområde som jeg besøkte i januar, og selv om de kommer fra hjem som ikke en gang kan kalles hjem, så var de utrolig åpne og kjærlige. En av guttene, Ionut, prøvde å sitte på fanget mitt så mye han kunne siste kvelden, selv om han allerede er sikkert 10 år, og den siste dagen var han så lei seg for at leiren var over at han nesten ikke ville spise noe.
Jeg ble også kjent med Denisa på 13 år som aldri hadde vært på leiren før, og kom fra en fattig sigøynerstamme som mange av de andre så ned på, og de fleste andre barna ville nesten ikke snakke med henne og de to søstrene hennes. Jeg prøvde også å gi henne oppmerksomhet, selv om jeg nesten ikke kunne snakke med henne, og gav henne blant annet fransk manikyr en dag. Det var flott å se hvordan hun blomstret i løpet av leiren, meldte seg til å stå fremme for å gjøre bevegelser til sanger, og ba meg om å sitte med henne det siste måltidet.
Jeg kunne fortsatt med lignende historier, men det får holde for nå. Selv om hjertet mitt knuses gang på gang med alt dette, så er det også fyllt av kjærlighet, og jeg er takknemlig for at jeg kan være her og så gi noe av Guds kjærlighet til dem.
Er kjempetakknemlig for alle som er med å gjøre dette mulig for meg, både gjennom pengestøtte, moralsk støtte og bønnestøtte. Vær gjerne med å be for meg videre også, at jeg finner meg godt til rette, lærer språket fort, og at Gud kan vise meg hvordan jeg best kan gi hans håp og hans kjærlighet til dette folket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar