Flytter til Rumensk landsby i noen måneder

Siste nytt er at vi nå har fått ordnet et sted jeg kan bo de neste få månedene, i en landsby ved navn Copsa Mare(s-en i Copsa har aksent under og uttales som "skj"). Det var denne landsbyen jeg var og besøkte allerede i februar og talte på ungdomsmøte der, og det har vært delvis planlagt at jeg skulle dra tilbake dit, men ting har vært litt usikre. Men i går fikk jeg bekreftelse på at vi har funnet en familie med et ledig rom som er villige til å ta meg inn i huset sitt i noen måneder. Jeg vet at dette egentlig burde vært skremmende, og jeg vet at det blir tøft, men jeg kjenner egentlig mest på masse glede og begeistring ved tanken.


En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg har begynt å bli kjent med flere av ungdommene i landsbyen, og de er så utrolig flotte. Det er veldig god timing å dra dit nå, siden mange var med på ungdomsleiren vår forrige uke, har blitt litt kjent med meg, og også er motivert for Gud og å se forandring i livene sine. I tillegg til å lære rumensk og komme litt inn i kulturen, er planen min også etterhvert å ha engelsk-kurs for ungdommer (dette etterspurte de med en gang de fikk vite at jeg kommer), hjelpe dem å starte et lovsangsteam der, og ha en form for ungdomsklubb for dem(de som til vanlig drar ut og har ungdomsklubb der blir nemlig borte de neste par månedene). Så får vi se etterhvert hvilke andre behov som skulle dukke opp. Når jeg er med disse ungdommene, får jeg virkelig en følelse av at "høsten er stor, men arbeiderne få". De er så utrolig glade for at jeg kommer dit, og samtidig er dette bare en av mange landsbyer med lignende behov.

Familien jeg skal bo hos, er et eldre ektepar og deres to barnebarn som er tenåringer. Faren forlot dem da de var små, og moren bor i Spania der hun arbeider og har stiftet ny familie med en spanjol. De to ungdommene har bodd hos henne i Spania et år tidligere, og planen er at de skal flytte dit igjen om et år. Dette er selvsagt en fordel for meg, siden de dermed snakker ganske godt spansk, og jeg blir mindre hjelpeløs i hjemmet deres. De to tenåringene er Monica på 14 år og Tiberius på 16-17 år. Jeg snakket med dem på et ungdomsmøte i går igjen, og det rører hjertet mitt å se særlig hvor utrolig glad Tiberius er for at jeg skal komme dit. Han sa blant annet at jeg burde komme med en gang, og ikke engang trengte å kjøpe telefon først, jeg kunne bare låne hans. Jeg sa også til ham at nå blir jeg nesten søsteren hans, og han ble glad for det og begynte å kalle meg søster med en gang. Han har ikke gått på skole de siste årene, og driver stort sett bare dank i landsbyen i tillegg til å hjelpe litt til hjemme. Dette er representativt for flere av ungdommene i landsbyen, og jeg ber til Gud om at jeg skal få være til hjelp og inspirasjon for dem.

(Monica er til høyre på bildet her)

På en måte føles det rart i en alder av 29-år å skulle investere flere måneder ute i en avsidesliggende landsby i en lokal familie og med noen få ungdommer, men jeg føler samtidig at det er verdt det. Guds kjærlighet for dem er så stor, og jeg føler på en måte at Gud sender meg dit for å vise dem hvor viktige de er. Samtidig har jo jeg også bruk for dem, for å lære språket og kulturen her.

Jeg flytter mest sannsynlig litt ut i neste uke, men det er også mulig det blir allerede denne uken. Skal møte familien jeg skal bo hos og se huset deres nå i ettermiddag (har ikke møtt besteforeldrene ennå), og er selvsagt litt nærvøs, særlig siden jeg ikke kan språket. Men blir spennende å se hva som skjer.