Litt bilder

Akkurat nå er jeg i Constanta, sør i Romania, på et 10-dagers besøk. Det er her jeg planlegger å flytte etter jul. Er litt vanskelig å fokusere her nå, siden hjertet mitt på mange måter fortsatt er oppe i Copsa, men spennende å møte teamet her og se arbeidet de driver allerede. Ville bare legge ut noen bilder her fra forrige helg, da jeg og ungdommene fra Copsa drog inn til Medias for å feire noen venner av oss som hadde giftet seg. Hvis flere nordmenn hadde blitt kjent med alle disse flotte ungdommene mine, ville de fått et mer nyansert bilde av sigøynere, det er i alle fall sikkert og visst.

På festen opptrådte jeg og ungdommene med et par lovsanger til ære for Gud og brudeparet, og jeg var veldig stolt av dem der de alle sang høyt og ivrig med den stemmen de har. Om de ikke alle vet helt hva de egentlig synger, så blir i alle fall Jesu navn løftet opp.

Vi hadde også et veldig fint ungdomsmøte i Copsa forrige fredag, der jeg gav hver enkelt av dem et kort der jeg hadde skrevet ting jeg setter pris på ved dem, og der vi etterpå alle skrev oppmuntrende ord til hverandre. Det er en kultur der oppmuntring skjer enda sjeldnere enn i Norge, så det er viktig og verdifult når vi også kan lovprise Gud gjennom dette. Tibi, broren min der, sa at han nesten hadde begynt å grine da han leste kortet fra meg. Jeg ser at det ikke kommer til å bli lett å forlate dem etter jul, men jeg vet samtidig at det ikke er noen langtidssituasjon for meg å bli boende i landsbyen.

Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.

Ungdomskonferanse og myggestikk

Nå i helgen tok jeg med 8 av ungdommene til en ungdomskonferanse i Sighisoara. Det var en god opplevelse både for meg og dem, selv om det ble litt lange møter for noen av dem. Jeg hadde vært litt smånærvøs for om de ville lye meg eller gå crazy i byen, men det gikk forholdsvis bra. Lørdag kveld tok vi toget til et annet ungdomsmøte, der vi ble hentet med bil og kjørt hjem. På dette siste møtet, fikk jeg med meg alle ungdommene opp til forbønn, og mange av dem mottok treffende ord og oppmuntringer fra dem som ba for dem.

Noe som ikke var like kjekt, var natten i Sighisoara. Jeg og de tre jentene som var med meg, sov på et kontor i kirken der, og jeg har ingenting å utsette på forholdene. Men problemet var at jeg i løpet av natten stadig hørte summing av mygg, og kjente også at jeg fikk et par stikk, selv om jeg prøvde å gjemme meg i soveposen. Jeg fikk en liten overraskelse da jeg så meg i speilet neste morgen og kunne telle minst 30 myggestikk bare i ansiktet, innkudert et hovent øye. De andre jentene hadde lite eller ingenting. Bildet her viser ikke hvor ille jeg så ut (og fortsatt ser ut), men det gir en liten ide. Heldigvis er det mest forfengeligheten det går på, jeg har ikke fått noen infeksjon eller andre reaksjoner. Familien jeg bor hos ar likevel bekymret, og bestefaren gikk til nærmeste by i går og kjøpte en form for medisin til meg. Det er en krem som jeg skal smøre på, som etter hva jeg kan se ikke gjør annet enn å tørke ut, og ligner på tannkrem. Så den virker nok bedre mot kviser enn mot myggestikk.

Nå sitter jeg i leiligheten til Helga i Medias, har kommet hit for å hente bilen hennes som jeg skal få låne mens hun er i Afrika. Litt senere i dag skal jeg være med ut til et etterskoletids-program i en landsby hvor jeg kjenner flere av barna fra leir, og i kveld kjører jeg til Sighisoara og venter på pappa som kommer på besøk. Blir interessat og se hvordan neste uke blir.

Noen smaa (?) utfordringer

Naa har jeg bodd her i landsbyen i snart tre uker, og jeg maa si at det ikke er mangel paa utfordringer. Noen dager blir lange naar jeg ikke er vant til landsbyliv og har lite aa gjoere paa, og det er ikke lett alltid aa ikke kunne spraaket, og ikke ha noen "likesinnede" aa jobbe sammen med og snakke med. Saerlig denne siste uken har vaert utfrodrende. Jeg var nemlig noedt til aa ta ansvar for baade barnemoete og ungdosmoete her alene, siden de andre som hjelper til var i bryllup i Tyskland(ungdomsmoetene skulle jeg uansett ta ansvar for mer eller midre alene de neste 4 ukene). Jeg tenkte at det skulle nok gaa paa et vis selv om rumensken min er elendig, men der tok jeg feil.

En av tenaaringene her, Evy, er en stor stoette for meg, og hun hjalp meg med barnemoetet sammen med noen av de andre ungdommene. Men det var ikke saa lett aa faa barnas oppmerksomhet, og jeg foeler meg lite autoritativ med rumensken min. Hovedproblemet var at de ville gaa inn og ut hele tiden, og vi endte med aa si til dem at de som gikk ut ikke fikk komme inn igjen. Saa til slutt hadde vi halvparten av barna utenfor, og naboer kom og klaget paa at de laget braak. Etterpaa kom ogsaa sinte foreldre og klaget paa at jeg hadde kastet ut barna deres fra moetet, og tenaaringene som hadde hjulpet meg var frustrerte og begynte aa kjefte paa hverandre. Flere av barnba fortalte at de aldri ville komme tilbake paa barnemoete, men jeg vet ikke hvor serioest jeg skal ta det.

Neste dag var det ungdomsmoete. Det ble en god oppvarming med at tenaaringsgutten i huset mitt fortsatt var sur paa formiddagen etter dagen foer, og en nabo kom paa besoek i huset og satt sammen med de jeg bor hos og kjeftet og klaget over hvor forferdelig alt er i Romania. Jeg maatte bare gaa inn paa rommet mitt og be og lese i Bibelen til slutt, foer jeg ble fullstendig nedtrykt. Ungdomsmoetet paa kjvelden gikk ogsaa alt annet enn straalende. De fleste som kom, kom for sent, faa sang med, de satt med telefonene oppe, og en gutt som aldri hadde vaert der foer, kom kun fordi han skulle proeve seg paa meg. Jeg provde aa tale delvis paa rumensk, og hun fra huset mitt som skulle hjelpe aa oversette fra spansk ble usikker og snakket lavt. Etterpaa lekte vi leker, men alle ville foreslaa ulike leker og begynte aa krangle, og ble ennaa mer sure da jeg sa at vi heller bare avsluutet naa, selv om det ennaa var tidlig. Nesten alle tenaaringene sa etterpaa at de aldri ville komme tilbake, og noen klaget paa at jeg ikke var streg nok mot dem som ikke var serioese, saa suksessen min som misjonaer her ser ikke helt straalende ut. Samtidig vet jeg jo at det at jeg bruker tid med dem hver dag, er viktigere enn moetene paa fredagskvelden.

Det som var litt roerende oppi det hele, var hvor mye stoette jeg fikk fra "broren min" Tibi. Han hjalp meg aa baere instrumentene hjem etterpaa og snakket om at han ble saa sint av at de viste saa lite respekt for meg, og at han syntes jeg hadde planlagt gode ting for dem. Etterpaa kjoepte han brus til meg, og begynte og beskytte meg voldsomt mot han som skulle proeve seg paa meg. Baade han og Evy er opptatte av at jeg skal ha det bra, og det betyr mye for meg, saerlig naar jeg vet at livet ikke er lett for dem heller. Jeg foeler at jeg oppi dette laerer ennaa mer aa lene meg paa Gud, og naa trenger jeg virkelig aa gaa til ham for styrke og for flere kreative ideer.

I morgen begynner skolen igjen her, saa denne uken haaper jeg aa kunne gaa til lokalskolen og spoerre om de har bruk for hjel der, og ogsaa om jeg kan faa bruke et klasserom til engelskundervisning et par kvelder i uken. Haaper det ordner seg, og vi faar se hva som skjer videre.

Noen førsteinntrykk fra Copsa Mares

Så nå bor jeg faktisk i landsbyen Copsa Mares, har bodd der siden onsdag. Akkurat nå er jeg ankommet en fire dagers UIO-konferanse i Tirgu Mures, men jeg skal tilbake igjen til landsbyen på onsdag. Så langt har det gått bra må jeg si, ungdommene i landsbyen har tatt seg veldig godt av meg og vist meg rundt i området. Jeg har ikke fått kommunisert like mye med de eldre i landsbyen og besteforeldrene som jeg bor hos, siden rumensken min ikke akkurat flyter, men det blir nok bedre etter hvert. Er også foreløpig veldig usikker på hvor mye det er forventet at jeg skal hjelpe til i huset, og om de synes jeg er en byrde og sånn, men det funker i alle fall greit med de unge i huset. Og det går overraskende bra å ikke ha innlagt vann synes jeg. Legger utpå noen bilder her med noen av tingene jeg har sett og gjort så langt:

Utsikt over Copsa Mares fra landsbyens klokketårn

Rommet som jeg deler med Monica

Sammen med ungdommene


Noen naboer slakter en gris

Flytter til Rumensk landsby i noen måneder

Siste nytt er at vi nå har fått ordnet et sted jeg kan bo de neste få månedene, i en landsby ved navn Copsa Mare(s-en i Copsa har aksent under og uttales som "skj"). Det var denne landsbyen jeg var og besøkte allerede i februar og talte på ungdomsmøte der, og det har vært delvis planlagt at jeg skulle dra tilbake dit, men ting har vært litt usikre. Men i går fikk jeg bekreftelse på at vi har funnet en familie med et ledig rom som er villige til å ta meg inn i huset sitt i noen måneder. Jeg vet at dette egentlig burde vært skremmende, og jeg vet at det blir tøft, men jeg kjenner egentlig mest på masse glede og begeistring ved tanken.


En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg har begynt å bli kjent med flere av ungdommene i landsbyen, og de er så utrolig flotte. Det er veldig god timing å dra dit nå, siden mange var med på ungdomsleiren vår forrige uke, har blitt litt kjent med meg, og også er motivert for Gud og å se forandring i livene sine. I tillegg til å lære rumensk og komme litt inn i kulturen, er planen min også etterhvert å ha engelsk-kurs for ungdommer (dette etterspurte de med en gang de fikk vite at jeg kommer), hjelpe dem å starte et lovsangsteam der, og ha en form for ungdomsklubb for dem(de som til vanlig drar ut og har ungdomsklubb der blir nemlig borte de neste par månedene). Så får vi se etterhvert hvilke andre behov som skulle dukke opp. Når jeg er med disse ungdommene, får jeg virkelig en følelse av at "høsten er stor, men arbeiderne få". De er så utrolig glade for at jeg kommer dit, og samtidig er dette bare en av mange landsbyer med lignende behov.

Familien jeg skal bo hos, er et eldre ektepar og deres to barnebarn som er tenåringer. Faren forlot dem da de var små, og moren bor i Spania der hun arbeider og har stiftet ny familie med en spanjol. De to ungdommene har bodd hos henne i Spania et år tidligere, og planen er at de skal flytte dit igjen om et år. Dette er selvsagt en fordel for meg, siden de dermed snakker ganske godt spansk, og jeg blir mindre hjelpeløs i hjemmet deres. De to tenåringene er Monica på 14 år og Tiberius på 16-17 år. Jeg snakket med dem på et ungdomsmøte i går igjen, og det rører hjertet mitt å se særlig hvor utrolig glad Tiberius er for at jeg skal komme dit. Han sa blant annet at jeg burde komme med en gang, og ikke engang trengte å kjøpe telefon først, jeg kunne bare låne hans. Jeg sa også til ham at nå blir jeg nesten søsteren hans, og han ble glad for det og begynte å kalle meg søster med en gang. Han har ikke gått på skole de siste årene, og driver stort sett bare dank i landsbyen i tillegg til å hjelpe litt til hjemme. Dette er representativt for flere av ungdommene i landsbyen, og jeg ber til Gud om at jeg skal få være til hjelp og inspirasjon for dem.

(Monica er til høyre på bildet her)

På en måte føles det rart i en alder av 29-år å skulle investere flere måneder ute i en avsidesliggende landsby i en lokal familie og med noen få ungdommer, men jeg føler samtidig at det er verdt det. Guds kjærlighet for dem er så stor, og jeg føler på en måte at Gud sender meg dit for å vise dem hvor viktige de er. Samtidig har jo jeg også bruk for dem, for å lære språket og kulturen her.

Jeg flytter mest sannsynlig litt ut i neste uke, men det er også mulig det blir allerede denne uken. Skal møte familien jeg skal bo hos og se huset deres nå i ettermiddag (har ikke møtt besteforeldrene ennå), og er selvsagt litt nærvøs, særlig siden jeg ikke kan språket. Men blir spennende å se hva som skjer.

Mitt møte med Romania

Jeg har nå et par timer med internett, etter nesten to uker uten, og utnytter det med en liten blogg-oppdatering. Jeg har nå bodd i Romania i snart to uker, og føler allerede at jeg har mye mer å fortelle enn det jeg kan klare å putte inn i et blogginnlegg.


Mitt første møte med Romania var 38 grader og steiksol, ikke akkurat optimale forhold for å flytte både meg selv og mengder med bagasje på diverse tog og busser gjennom halve landet, men det gikk da på et vis. Ankom stedet der de har barneleirer sent på kvelden, der de var allerede et par dager i gang med en leir. Jeg må innrømme at den første uken var temmelig tøff, værre enn jeg hadde trodd. Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å skulle jobbe med barn uten å kunne snakke med dem, og du føler at du ikke kan brukes til annet enn å smile eller si "nei". Det er frustrerende med ledermøter der de kun snakket tysk og rumensk (tyske ungdomsgrupper har hjulpet på leirene), og jeg føler null oversikt eller kontroll over hva som forventes av meg. Det er tøft å ikke ha noen som kjenner meg ordentlig, og føle at ingen engang forstår meg ordentlig eller vet hva jeg kan og ikke kan. Samtidig er det en ydmykende opplevelse som jeg på en måte har godt av også, som tester min egenverd og hjelper meg til å ha en holdning til en som lærer, og ikke først og fremst kommer for å lære bort. Men det ble mange tårer, og enda litt mer tårer fordi jeg følte jeg var for stor til å grine på grunn av alt dette.

På tross av alt dette , så har denne andre uken med barneleir nummer to være mye bedre for min del. For det første kunne jeg allerede kommunisere bittelitt på rumensk med barna nå, og for det andre var det veldig spesielt å få bli kjent med alle disse nydelige barna fra så vanskelige bakgrunner. Hjerter mitt ble knust gang på gang, ettervhert som jeg ble klar over hvor de ulike barna kom fra, og jeg føler at det ikke var annet jeg kunne gjøre enn å klemme dem og be for dem. Det var likevel herlig å se med hvor stor iver flere av dem både ba og lovsang Gud.



Jeg kunne fortalt historie etter historie om enkeltindivider og deres bakgrunn, men en av dem som gjorde mest inntrykk på meg personlig var en fin liten gutt på rundt 9-10 år, som heter Catelin og kommer fra landsbyen der vi har leirene. Jeg ble litt kjent med ham den andre kvelden, og begynte derfor å legge merke til hvor trist han var nesten hele tiden. Neste dag tok jeg ham og en kamerat med til lokalbutikken for å hjelpe dem å kjøpe gave til sin hemmelige venn på leiren. Utenfor butikken satt noen eldre menn og drakk, og Catelin tok med meg bort for å hilse på en av dem, som jeg ettervhert skjønte var faren hans. Faren var tyldelig full da han hilste på meg, han så veldig gammel og sliten ut, og Catelin løp sin vei gråtende. Kameraten hans, Alex, fortalte meg at Catelin er lei seg fordi faren drikker. Catelin ville ikke snakke om det, men jeg prøvde å vise han så mye oppmerksomhet som jeg kunne resten av leiren, og klemme ham når han lot meg.

Det var også en gruppe barn fra noe som ikke kan kalles annet enn et slumområde som jeg besøkte i januar, og selv om de kommer fra hjem som ikke en gang kan kalles hjem, så var de utrolig åpne og kjærlige. En av guttene, Ionut, prøvde å sitte på fanget mitt så mye han kunne siste kvelden, selv om han allerede er sikkert 10 år, og den siste dagen var han så lei seg for at leiren var over at han nesten ikke ville spise noe.


Jeg ble også kjent med Denisa på 13 år som aldri hadde vært på leiren før, og kom fra en fattig sigøynerstamme som mange av de andre så ned på, og de fleste andre barna ville nesten ikke snakke med henne og de to søstrene hennes. Jeg prøvde også å gi henne oppmerksomhet, selv om jeg nesten ikke kunne snakke med henne, og gav henne blant annet fransk manikyr en dag. Det var flott å se hvordan hun blomstret i løpet av leiren, meldte seg til å stå fremme for å gjøre bevegelser til sanger, og ba meg om å sitte med henne det siste måltidet.


Jeg kunne fortsatt med lignende historier, men det får holde for nå. Selv om hjertet mitt knuses gang på gang med alt dette, så er det også fyllt av kjærlighet, og jeg er takknemlig for at jeg kan være her og så gi noe av Guds kjærlighet til dem.


Er kjempetakknemlig for alle som er med å gjøre dette mulig for meg, både gjennom pengestøtte, moralsk støtte og bønnestøtte. Vær gjerne med å be for meg videre også, at jeg finner meg godt til rette, lærer språket fort, og at Gud kan vise meg hvordan jeg best kan gi hans håp og hans kjærlighet til dette folket.