Hverdagsproblemer

Forrige uke følte jeg at jeg befant meg midt i en haug med typiske tenårings- og skoleproblemer, som jeg som rektor måtte finne en løsning på. Torsdag fikk vi pluselig en skikkelig såpeopera i klassen. Vi har nemlig et veldig ivrig og forelsket par i klassen, som vi flere ganger har snakket til i forhold til hva som passer seg og ikke på skolen. På torsdag var det trøbbel i idyllen, etter friminuttet satt han igjen utenfor, mens hun satt gråetende i klasserommet. Det viste seg at han tidligere hadde vært sammen med søsteren hennes, og fortsatt hadde følelser for henne, og denne søsteren hadde nå skrevet et brev til ham som hadde falt ut av lommen hans og blitt funnet. Så jada, der var vi igang. Og hele venneflokken og nabolaget var engasjert i å hjelpe, hans søster, fetter og bestevenn går nemlig i klassen, og det gjør også et par av hennes beste venninner. Jeg måtte bare le, der jeg gikk mellom dem og meklet og trøstet og organiserte. Slike problemer har vel strengt tatt ikke læreren din noe med, men vanskelig å holde seg utenfor når de tilbringer så mye tid her, og det også påvirket hele klassen. Så jada, så har jeg opplevd det også. Nå er de, imot alle mine råd, sammen igjen, så vi får se hva som skjer.

Og på fredag ringte de fra eksamenskonoret og kunne opplyse om at kun 6 av mine 24 elever hadde stått på sin første eksamen. Det er visst ikke uvanlig i selvstudium-opplegget vi bruker, men var jo likevel ikke gode nyheter. Og da jeg kom tilbake fra lunchpausen min, fikk jeg beskjed om at to elever hadde stukket av, to elever var tatt i røyking, og en elev drev med selvskading. På et vis fikk vi snakket med de skyldige, og jeg fikk min første erfaringer med å ringe hjem til foreldre med beskjeder. Det gode i det hele, var at jeg klarte å ikke ta noe av det for mye innover meg, og det gikk egentlig ikke utover verken freden eller humøret mitt. Det ble heller nesten komisk når så mye skjedde på en gang. Men jada, hva er livet uten utfordringer?