Håp for Romania

Jeg er nå i Targu Mures, temmelig midt i Romania, dersom noen er interessert i å se på et kart. Det har vært store mengder snø her siste uken, og har vært nede i -20 grader, og jeg må innrømme at akkurat det ikke var forventet fra min side. Det kan muligens skyldes manglende forskning i forberedelsesprossessen, men jeg har heldigvis med meg min nye dunkåpe, som allerede kan kåres til årets innvestering. Jeg besøker en UIO-base her som driver mye spennende arbeid. En av hovedgrunnene til at jeg kom hit, er at jeg har fått kontakt med en tysk jente, Nadja, via felles bekjente, som jobber her. Hun har lenge hatt på hjertet å være med å se utvikling i fattige sigøynerlandsby, og for noen måneder siden satt hun seg i bilen sammen med to andre fra staben og ba Gud om å lede dem. De kjørte rundt og så på ulike landsbyer i nærheten, og kom omsider til en landsby der en full ungarsk-talende rumener prøvde å vise dem rundt. ”Hva er videre inn den veien opp i åsen?” spurte de ham. ”Ingen har lyst å dra dit”, var svaret de fikk. ”Der bor bare fattige sigøynere”. Nadja og lederne så på hverandre, og visste at de hadde funnet stedet sitt.


Nå, noen måneder senere, har Nadja begynt å besøke landsbyen minst to dager i uken. Hun har bygget kontakt med alle familien (det er kun rundt 10 familier der, under 100 personer), og brukt tid med barna. Hun har prøvd å ikke gi dem for mye ting og mat fra begynnelsen, så de ikke bare ser på forholdet som et gi-og-motta forhold, men hun fikk gitt dem tepper, noen klær og varme vinterjakker til barna etter jul. De har også vært og snakket med læreren der (som kommer inn i taxi hver dag, og sliter stort med å inspirere barna) som har gitt dem lov til å bruke skolehuset til å ha samlinger med barna.


Det er en landsby med ekstrem fattigdom, der de fleste er arbeidsledige og analfabeter. De snakker mest ungarsk, og lite rumensk, noe som gjør det ennå vanskeligere for dem å integreres i samfunnet. Barna viser lite interesse i skolegang, fordi de ikke har noen forbilder som har tatt utdanning og kunnet endre situasjonen sin. De har ikke innlagt vann, kun en brønn med laber kvalitet. De har ikke elektrisitet i husene, og dårlig tilgang til butikk og sykehus. Så behovene er mange. Men samtidig er det spennende, særlig siden landsbyen er så liten at det faktisk vil være mulig å se en dyptgående forandring der. Nå er det bare viktig med masse visdom i forhold til hvordan gå frem.


Jeg har vært med Nadja ut for å besøke landsbyen tre ganger nå, og barna er helt herlige. De har selvsagt sine problemer, men de er veldig kjærlige og åpne, særlig når du kommer for andre gang og de kjenner deg igjen. Jeg har vært med på samlingen de har med dem, der vi synger sanger med bevegelser, gir dem noe varmt å drikke, leker, snakker med dem og hjelper med lekser. Kommunikasjon er selvsagt en utfordring, i tillegg til at de nesten ikke kan lese eller skrive, og ikke liker å sitte stille og høre etter lenge om gangen. De ønsker etter hvert å kunne undervise dem mer systematisk om Gud, så i den forbindelse har jeg funnet frem søndagsskoleopplegget vi laget i Mexico, bearbeidet det og prøvd å tilpasse det for denne situasjonen. Resultatet er nå 3 måneder med undervisning for dem (for 2 dager i uken), og mer er på vei.


Det har faktisk blitt mer skriving på meg også mens jeg har vært her. Carmen, en av hovedlederne på basen her, spurte meg en av de første dagene om jeg kunne tenkte meg å skrive en artikkel for et kristent blad her. Hun var nemlig blitt spurt, men har det travelt, og ville gi meg en mulighet. Så jeg tok muligheten, og skrev en artikkel om håp. Det var spennende for meg, for jeg har aldri skrevet en artikkel for noe slikt før. Carmen oversatte den, og sendte den til redaktøren i dag. Redaktøren likte den og følte at dette er viktig for Romania, og bad om at jeg også skriver en presentasjon av meg selv og noen ord til Romania. Så dette er litt artig, og jeg ber om at Gud skal bruke artikkelen min til å gi håp og inspirere folk.