To dager i Moldova

Tenkte jeg skulle dele noen flere observasjoner og høydepunkt fra mine siste dager i Romania og Moldova. Og ja, jeg kom meg faktisk til Moldova omsider, etter litt om og men.

Jeg tilbrakte helgen på UIO-basen i Constanta, noe som var en flott opplevelse. Staben der var veldig inkluderende og hyggelige mot meg, og jeg ble invitert med på både det ene og det andre av sosiale aktiviteter. Siden halve staben deres er på tur i Norge akkurat nå, og også siden jeg kom i helgen, fikk jeg ikke se noe av arbeidet de driver ute, men var likevel et nyttig og kjekt besøk. Mandag var jeg i kontakt med Virginia i Moldova, og vi bestemte oss for at jeg skulle ta bussen fra Constanta på formiddagen til en grenseby mot Moldova. Der kunne jeg bli plukket opp av noen bekjente av dem, som kom kjørende fra Bukuresti. Som sagt, så gjort, jeg kom meg på en humpete minibuss, og kjørte i 3-4 timer til en by kalt Galati. Det oppstod litt kluss da buss-sjåføren tydeligvis var lei av å kjøre, og bestemte at endestoppet skulle være midt i sentrum i stedet for på buss-stasjonen, men vi fikk kommunisert videre til de som skulle hente meg, og jeg satt meg på en pizza-restaurant for å vente. Der ble jeg vitne til noe som jeg har lært å sette pris på i rumensk kultur: folks hjelpsomhet. Det var nemlig ingen som jobbet der som snakket engelsk, men da noen tenårings-gutter kom inn, så jeg at noen av arbeiderne snakket med dem og pekte bort mot meg. Deretter ble en av guttene utkommandert til å snakke engelsk med meg, for å forsikre seg og at de jeg skulle møte visste hvor jeg var, og opplyse om at det er flere restauranter i samme kjede i byen.

Men jo da, de visste hvor jeg var, og etter en stund ble jeg hentet. Der jeg satt i bilen sammen med to moldovske menn, satt jeg og tenkte på hvor flott det er å tilhøre Guds familie. Her sitter jeg i bil sammen med to fremmede menn og skal krysse en landegrense, men samtidig vet jeg at vi er brødre og søstre, vi sitter og hører på lovsansmusikk og deler vitnesbyrd, og jeg kan føle meg helt trygg. Det eneste problemet var at jeg var ganske tissetrengt, men hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å holde meg. Og det ble ikke bedre av det neste som hendte. Da vi kom til grensen, viste det seg nemlig at de ikke ville slippe bilen over. De påstod at visa-papirene var utgått allerede, selv om han hadde fornyet dem for bare en uke siden med løfte om at de skulle vare lenge. Velkommen til korrupsjon…Så det endte med at jeg og han andre mannen gikk ut av bilen, og fikk haik med første bil som kom kjørende. Dette er også normal praksis i området, og et annet tegn på samhold og hjelpsomhet i kulturen.

Så ja, jeg kom omsider til leiligheten der mine moldovske venninner bor, og fikk gått på do. Deretter tilbrakte jeg de neste to dagene hos dem, i byen Cahul sør i Moldova. Jeg fikk blitt litt kjent med teamet de holder på å bygge, dele og be med dem, være med å se på engelsk undervisning som kirken driver, være med på Bibelgruppe, og få en omvisning i den lille byen. Det er litt uvirkelig for meg å prøve å innse hvor stor fattigdommen er i Moldova, men det er temmelig harde kår for folk flest. En månedslønn kan gjerne være nede i 100 euro, mens bare leie for en leilighet lett kan være det dobbelte. I tillegg kommer gass, elektrisitet, mat osv. Så det sier seg selv at det er ekstremt vanskelig for folk å få endene til å møtes. Dette er også grunnen til at halve befolkningen bor utenfor landet, der de jobber og sender penger hjem. Vanskelig for oss å forestille oss og forstå slike situasjoner. Samtidig var det oppmuntrende å være sammen med en gruppe som ønsker å bety en forandring for landet sitt, og har et positivt syn på saken.

Onsdag kveld satt jeg meg på en nattbuss til Bukuresti. Også dette var en interessant opplevelse, siden den lokale gutten som satt ved siden av meg og nesten ikke kunne engelsk, trodde at selv om vi ikke kunne snakke sammen, så kunne vi jo kose. Jeg måtte to ganger avslå tilbudet om å holde ham i hånden. Men det føltes ikke noe truende, bare komisk. Jeg satt også der og tenkte på hvor mye man opplever når man reiser rundt alene på lokale premisser. Jeg prøvde å få frem litt selvmedlidenhet over hvor mye kjekkere det hadde vært å dele opplevelsene med flere, men av en eller annen grunn virket det ikke. Jeg sier ikke at det er førstevalget mitt å reise rundt så mye alene, men jeg merket at Gud gav meg nåde til å gjøre det denne måneden, og ikke en eneste gang har jeg kjent meg ensom eller trist.

Etter at vi kom frem til Bukuresti i går morges, ble det frokost på Mac Donalds på togstasjonen, før jeg tok buss til flyplassen og ventet der. Jeg var utrolig trøtt, og det ble mye venting både på den flyplassen og senere i Frankfurt, men jeg kom meg omsider til Bergen og landet sent i går kveld. Så nå er det bare til å pakke om og forberede meg til å flytte til Grimerud igjen på søndag der familiemisjons-skolen starter om en uke. Har mange inntrykk å fordøye, og mye å be over, men er fornøyd med turen min, og tror det var viktig at jeg fikk gjort dette.