Kamp mot negativitet og håpløshet

Jeg kommer ikke over å snakke om verdien av håp, og hvor viktig dette er i Romania. I natt tok jeg natt-toget ned fra Medias til Constanta, og det utviklet seg til en interessant opplevelse. De første 6 timene av turen var i en slags sove-kupe for 6 personer. Ikke de mest opptimale forholdene, og sov lite, men jeg syntes likevel det var en behagelig måte å reise på, forholdene tatt i betraktning. Da vi kom til Buchuresti måtte jeg bytte til en annen vogn på toget, og kom i snakk med en mann som hjelp meg med kofferten. Det hele startet litt dårlig, fordi jeg var dum nok til å gi noen småmynter til noen tiggere som kom på toget, noe jeg vanligvis ikke gjør. Han så dette, og stemplet meg som naiv, godtroende turist med en gang, og begynte å snakke om hvor forferdelig landet hans er og hvorfor i all verden jeg kommer hit fra Norge. Jeg prøvde å si at jeg har håp for Romania, men han kom bare med det ene negative motargumentet etter det andre.

Ca en time senere stoppet plutselig toget, vi fikk beskjed om at det var et problem med lokomotivet og at vi måtte vente på et nytt. Gledes-sprederen i vognen min begynte straks å snakke om et tog som hadde blitt stuck i snøen i Romania i forrige uke som ble stående i 5 dager uten at folk fikk mat eller hjelp, og prøvde å forberede meg på det verste (det tok forøvrig 2 timer). I den anledning benyttet han også anledningen til å snakke videre om alt som er galt i landet hans. Og han fortsatt å si igjen og igjen til meg: ”Jeg skulle likt å treffe deg igjen om et par år og se hva du sier da om landet mitt”, sikker på at jeg ville ha gitt opp allerede og blitt negativ som han. Det var faktisk en ganske deprimerende samtale, og jeg kjente hvordan jeg måtte anstrenge meg for å ikke la meg dra ned med negativiteten hans.

Jeg innså etter en stund at uten Gud er det faktisk temmelig håpløst og nesten umulig å ikke gi opp. Jeg skiftet dermed vinkel, og begynte for alvor å snakke om hvorfor jeg har håp, at det er fordi jeg har Gud, og jeg kan se ting fra Guds perspektiv. Og jeg vet at ingenting er umulig da. Jeg fortalte ham om ting jeg ønsker å se skje i landet hans, og om ting jeg ser som faktisk har blitt bedre her de siste årene. Han var fortsatt skeptisk, og vi gikk inn i noen trettende diskusjoner, men jeg merket likevel en endring i holdingen hans. Mot slutten av samtalen sa han faktisk: ”Vet du hva, når du har Gud tror jeg faktisk at du kan oppnå noen av disse tingene du vil”. Og han fikk mail-adressen min og sa at han skal maile meg om et par år for å spørre om jeg fortsatt har håp for Romania. Det var interessant for meg igjen å merke igjen hvor dypt håpløsheten sitter i det rumenske folket, men også at de eneste løsningene som kan bringe håp er med Guds perspektiv. For å kunne utrette noe som helst her kommer jeg til å være totalt avhengig av ham.