Noen tanker fra Østlandet

I dag har jeg kost meg med noe som min søster oppdaget gleden av for mangfoldige år siden, til enkelte medmenneskers frustrasjon, særlig hennes kjære mann. Jeg må innrømme at det ikke er den første gangen jeg bedriver denne aktiviteten, men i dag ble jeg skikkelig revet med. Ja, jeg snakker om online shopping. Så jeg advarer herved om at mange av årets julegaver er blitt anskaffet på denne måten. Men det er absolutt praktisk her jeg bor litt utpå landet.

Jeg har også merket at Østlandet er kaldere enn vårt kjære Bergen. Forrige uke var vi nedpå minus 6 grader her, mens jeg hørte rykter om pluss 6 grader i Bergen. Jeg merker også på mange andre måter at jeg ikke er i Bergen. Da jeg kom tilbake fra turen til Polen og Sveits, merket jeg ingen følelse av å komme hjem, og jeg innså at jeg egentlig har lite som binder meg til Østlandet. Jeg føler meg hjemme i Bergen, fordi jeg har venner og familie og historie der. Men bortsett fra det føler jeg meg på noen måter mer hjemme i Mexico enn på Østlandet. Den første dagen på skolen da vi skulle introdusere oss, presterte jeg å kun si: ”Jeg kommer fra Bergen”, hvorpå skolelederen måtte presisere at dette er i Norge. Jeg er nok ikke den første Bergenseren som føler det på den måten, men det er litt morsomt å oppdage likevel. I tillegg til dette, har jo jeg også en ekstra interesse for reising og utlandet som spiller inn.

Så selv om planene ikke er helt klare for neste år, blir det i alle fall mye utland på meg. Planlegger å reise i et par måneder litt etter jul, trolig til Romania og Moldova, der jeg kan se nærmere på ulike prosjekter, hjelpe til med litt forskjellig og få litt oversikt over området. Når sommeren nærmer seg, håper jeg å ha funnet et sted der jeg kan tenke meg å bli lengre.
Så blir spennende å se hva som skjer. Jeg vil også legge til et veldig tankevekkende og inspirerende sitat vi fikk med oss i forrige ukes undervisning, og som bør spille en stor rolle i det jeg tenker å drive med i fremtiden. Det er et gammelt kinesisk ordtak:

“Go to the people. Live with them, love them.
Learn from them, begin with what you have, build on what they know
Then finally, when the work is done
Joyfully the people will say: We did it ourselves.”

Nyhetsbrev /newsletter

Jeg har akkurat skrevet et nyhetsbrev der jeg forklarer litt om hva jeg driver med. Limer det ikke inn her, men dersom du er interessert i å motta det, kan du sende meg en e-mail på siril.vaktskjold@gmail.com. Jeg har også akkurat skrevet en artikkel om temaet: Hvordan drive bærekraftig arbeid blant fattige (på engelsk), som jeg også kan sende dersom det er interessant.

Ellers står det bra til med meg. Vinteren er kommet til Hamar, gradestokken viser minus, og i dag er bakken dekket av et is-lag. Vi har mye å gjøre på skolen i forhold til innleveringer og sånn, og fortsatt variert og veldig bra undervisning. Neste uke skal vi blant annet lære prinsipper for å tilegne seg nye språk. Så mye spennende som skjer. Har også begynt å planlegge juleferien, og har blant annet invitert to venninner herfra med meg hjem, en fra Kosovo og en fra USA. Så det blir nok veldig bra. Men har fortsatt noen uker igjen her, som jeg håper å få så mye som mulig ut av.




English:
I just wrote a newsletter where I explain a little more about what I'm doing. I won't glue it in here, but if you're interested in receiving it, you can send me an e.mail at siril.vaktskjold@gmail.com, and I'll e-mail it to you. I've also written an article about "How to create a sustainable ministry while working among the poor", that I can e-mail those that are interested.

Hilsen fra Polen og Sveits

Vi er nå på en 2 ukers tur med skolen. Forrige uke var vi i Krakow, Polen. Fikk blitt litt kjent med byen, hadde undervisning om Europas fortid og fremtid med Jeff Fountain, tidligere leder for UIO Europa, og fikk også med oss et besøk til Auswitch-Birkenau. Selv om jeg hadde vært der før, gjør det jo alltid et visst inntrykk. Venninnen min Anda fra Latvia bemerket etter å ha hørt i en historie om konen til lederen for konsentrasjonsleiren som trivdes så godt i huset sitt rett ved siden av og så på det som sitt Paradis:"Jeg må passe på at jeg aldri bygger et Paradis for meg selv mens andre mennesker har et helvete rett ved siden av meg". Godt visdomsord til ettertanke. Det var også til ettertanke å snakke med Nesha fra Kosovo, som fortalte om at venner og slektninger av henne opplevde lignenede forhold som i konsentrasjonsleiren under Milosevic for bare ti år siden. Holocoust var ikke bare en hendelse i historien, det er faktisk et uttrykk for noe forferdelig som kan skje når onsskapen i menneskers natur kommer ut, og det er desverre ikke noe vi har lagt bak oss som menneskehet. Spørsmålet er hvordan vi kan være med å stå i mot det, og stå for menneskeverd.




Dette hang også godt sammen med Jeff Fountains undervisning om at ideer har konsekvenser, med andre ord hva vi og andre tror og tenker kan få store konsekvenser for handlingene våre. Fokuset på undervisningen var at det absolutt er håp for Europa, men det kommer mye an på hva vi gjør som Guds folk. Inspirerende og tankevekkende.




På lørdag gikk vi ombord på en buss som i løpet av de neste 25 timene tok oss gjennom Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, for deretter å ankomme Sveits. Vi befinner oss nå på en UIO-base i Burtigny i nærheten av Geneve, der vi skal ha en uke med undervisning og delta i ulike aktiviteter. En positiv overraskelse så langt, er at det er mange som snakker spansk her på basen, og til og med en jente som kommer fra Ensenada, ca 1.5 timer unna der jeg bodde i Mexico. Så i tillegg til å befinne oss i den fransk-språklige delen av Sveits, får jeg også snakke spansk, så jeg er storfornøyd med situasjonen. Føler meg også utvilt og med friskt mot etter å ha fått sovet ut etter noen dårlige netter på ungdomsherberge i Polen og den lange bussturen. Så er ved godt mot.

Hvor går veien?

Tenkte jeg skulle dele litt mer om hvordan jeg har det og hva jeg driver med på skolen. Som sagt heter skolen "School of pioneering and leadership", og er ment for folk som ønsker ledertrening og å være med å starte pionerarbeid i Europa. For å få med meg denne skolen, har jeg måttet krype til korset og gjøre østlending av meg for tre måneder, men det får jeg heller tåle. Selv om det er litt kjedelig å bo ute på landet på Hamar, så må jeg innrømme at naturen og omgivelsene er veldig vakre.

Undervisningen har så langt vært over all forventning. Cirka halvparten av undervisningen går ut på ledertrening i forhold til teamarbeid, personlighetstyper, lederstiler og lignende. Får stadig mer selvinnsikt og nye redskaper for å vurdere og forbedre min lederstil og måten jeg arbeider sammen med andre på.

Den andre halvparten av undervisningen går ut på hvordan starte nytt arbeid, tenke nytt, være pioner, og vi har flere undervisere som kommer inn som har mye erfaring med dette, og det er til stor inspirasjon å høre på dem og lære fra dem. Det er også veldig kjekt å være sammen med en gjeng likesinnede, som ikke tenker at jeg er gal eller rar eller altfor idealistisk.

Det har likevel vært litt tøft å være her, når jeg er veldig usikker på hva planene mine er videre, og føler at jeg burde ha ting litt klarere for meg. Tror jeg har vært litt redd for å legge konkrete planer i tilfelle jeg ikke får noen med meg på det, men samtidig får jeg jo i alle fall ingen med meg dersom jeg ikke har konkrete planer. Føler meg også dradd mellom å starte noe fra begynnelsen eller bli med på noe som er startet og også i spenningsfeltet mellom å gi meg selv til et land der jeg buker all min tid ute blant folket i forhold til å tenke større og bruke mer tid på å administrere og reise og skape noe som kan multipliseres og fungere videre uavhengig av meg. Kanskje er det ikke engang bare et spørsmål om hva, men om timing, hva jeg skal begynne med.

Leste en artikkel vi fikk på skolen som heter "Apostolic Passion" nå i helgen, som utfordret meg veldig. Den utfordret oss på at vår største drivkraft, dersom lidenskapen vår ikke skal dø ut, er å ville se Jesu navn bli æret blant folk som ikke kjenner ham. Jeg tenkte på hvordan det er lett å falle tilbake på to andre typer motivasjoner:
1. Ren og skjær vilje, fordi du vet hvilke behov som er der ute og ønsker å være med å fylle dem
2. Glede av å gjøre ting fordi det er spennende ting du liker å gjøre og du får brukt gaver som du har.

Begge disse er vel forsåvidt vel og bra, men dersom jeg virkelig ønsker å være satt i brann av en ild som ikke slukker, så må det komme direkte fra Guds hjerte, hans nærvær, og en lengsel etter å se hans navn bli æret blant folkeslagene. Og av en eller grunn gjorde denne påminnelsen det litt lettere for meg igjen: det det handler om er først å foukusere på å kjenne Guds hjerte og hans lidenskaper, deretter å spørre ham hvor jeg kan være med å se hans navn bli æret.

Kjærligheten overvinner

Nå har jeg flyttet til UIO Grimerud for 3 måneder, der jeg tar "School of pioneering and leadership". Virker så lang utrolig spennende. Vi er 22 studenter fra 10 ulike land, og skolen går ut på trening i hvordan starte nytt arbeid, hovesaklig innen organisasjonen Ungom i Oppdrag og hvordan bygge team og være en god leder. Mange greie folk, og undervisingen virket utrolig interessant så langt. Planen er at de skal trene oss opp for å kunne sende oss ut et sted vi ønsker å være med i pionerarbeid etter skolen, så blir spennende å se hva som skjer. Jeg er fortsattt usikker på hvor veien går for meg, og har allerede grublet og stresset litt på grunn av det. Men her om dagen minnet Gud meg på at det aller viktigste er å fokusere på Guds kjærlighet, å gi å ta imot den. Dersom du har kjærlighet, er det umulig å virkelig feile i Guds øyne. Prøvde å uttrykke dette i et bilde jeg malte i dag.

Teamtur til Tsjekkia

I dag har jeg akkurat kommet tilbake fra en flott og innholdsrik teamtur til Tsjekkia, og jeg tenkte jeg skulle se mitt snitt til å dele litt om turen her inne. Nå skal vi ikke se bortfra at Elisabeth også kommer til å blogge om samme turen, men da får det bli som evangeliene; samme historie fortalt fra ulike vinkler, som tilsammen danner et mer fullstendig bilde. I det hele tatt var det ganske tilfeldig at vi endte opp på denne turen, og det var heller lite planlagt fra vår side, men ikke mindre ble det en strålende tur. Jeg og Elisabeth fløy til Praha forrige lørdag. Med på turen hadde vi også Eivind som hadde hengt seg på i siste liten. Møtet med Praha var flott, en fin og koselig storby. Det eneste vi hadde å utsette var at vi følte oss rett og slett lurt av værmeldingen som varslet 27 grader og sol, mens virkeligheten var ca 15 grader og regn. ikke desto mindre fikk vi gått rundt i gatene, sett Karlsbroen, og ikke minst spilt yatzi og spist is på en koselig gatekafe. Etter en natt på Hotell Bila Labut (takk til best Western ansatt-rabatter) møtte vi Kristian Lande som var ansvarlig for turen på togstasjonen og tok toget videre østover i Tsjekkia, via Olomouc til Bruntal. Togene funket glimrende, var billige og punktilige. (ja, jeg måtte jobbe med flere fordommer jeg merket at jeg hadde mot øst-europa, og i alle fall ble den ene etter den andre rett og slett avkreftet, i alle fall når det gjaldt Tsjekkia). I Bruntal ble vi hentet og tatt med til et lokalt ungdosmhus leiet for uken, der vi ble introdusert for en blanding av ungdommer fra den lokale kirken og ungdommer som kom fra området nær Ostrava, rett ved grensen til Polen. Målet for uken var at vi sammen skulle spre Guds kjærlighet og glede i Bruntal, og at Bruntal igjen skulle være verdig sitt opprinnelige navn, Freudental. De neste par dagene ble brukt til å gjøre oss kjent i byen, gå rundt og prate med folk, og besøke ulike plasser og sentre der lokale henger, og begynne å invitere til arrangementene våre. Kubb (eller "viking chess" som vi kalte det) ble en slager på plassen midt nede i sentrum, og vi kom i kontakt med flere ungdommer der blant annet en av dem bestemte seg for å ta imot Jesus etter noen dager. Jeg følte meg litt hemmet av at jeg ikke kunne språket og ble til tider tause turid på utstilling, men mange av ungdommene vi var sammen med kunne i hvert fall litt engelsk. Den første dagen ble jeg bedt om å dele for ungdommene om hvordan man ber for syke, og det vasr veldig spennende å få undervise og fortelle vitnesbyrd til kristne som hadde liten eller ingen erfaring med dette fra før. En av tenåringene fra den lokale menigheten sa at hun prøvde det på en jente hun traff på en lekeplass samme dagen som hadde vondt i magen og "det virket jo!". Det må sies at vi hadde et temmelig stramt program, og da hjalp det heller ikke at vi sov på luftmadrasser på gulvet, og kun hadde en dusj på deling på alle, men sånn er det å være på tur av og til. (jeg vet ikke om jeg skal si hvor lite dusjing det ble på meg den uken...). Vi hadde tidlig i uken et par kvelder/møter vi organiserte i ungdomshuset der vi bodde der vi inviterte folk utenfra, med sketsjer, filmvisning, andakter, diskusjoner og masse te (Øst-europeere har liksom fortsatt ikke fortstått at det er kaffe som gjelder). Jeg fikk også gå på besøk til et senter for ungdommer/unge voksne som kommer fra barnehjem, fengsel eller er i en annen vanskelig situasjon, og også besøke et barnehjem. Begge deler var flotte opplevelser, og barnehjemmet fikk meg igjen til å jobbe med fordommene mine. Det var rett og slett et flott sted med veldig fin standard og respektfulle, hyggelige barn. Det var samtidig utrolig å se at vi kunne være med å gi dem noe også. Da vi torsdag organiserte en aktivitetsdag i parken med påfølgende grilling, dukket det opp masse folk vi hadde vært i kontakt med den uken, blant annet både fra barnehjemmet og ungdoms-senteret. Det ble en fantastisk kveld med en herlig blanding av all slags folk fra Bruntal der vi etter masse aktiviteter satt med grilling, spilte spill og pratet. Jeg elsket å bare sitte der å være sammen med tsjekkere, selv om jeg ikke forstod språket.(det er det vanskeligste srpåket jeg har vært borti så langt, med en haug med konsontanter og merkelige aksenter). På fredag (i går) delte vi fire norske oss i to grupper og drog for å ha timer om Norge på lokale videregående skoler. Jeg og Kristian hadde informative timer der vi snakket om geografi og historie i Norge, klarte å snike inn litt evangelisering i forbindelse med flagget, kristningen av Norge og hans Nilsen Hauge, og hadde konkurranse i hallingkast til slutt, med Alexander Rybakk i bakgrunnen. Selv om en av de lokale tsjekkerne som var med oss fortalte meg etterpå at han syntes det hele var "big boring", så mente vi selv at det gikk bra. Senere på dagen organiserte vi en fotball og volleyball turnering, og oppmøtet var over all forventing. Folk vi hadde møtt i løpet av uken møtte opp i hopetall, og vi hadde minst 10 lag på fotballturneringen, og 4 på volleyball. Folk i alle aldre fra Bruntal var samlet på idrettsbanen, og jeg observerte at til og med lokale sigøynergutter som pleide å henge i sentrum, tok turen til idrettsbanen fordi det tydeligvis var "der det skjedde" denne dagen. Mot slutten av turneringen måtte jeg og Elisabeth dra til toget, fordi vi hadde flybiletter hjem i dag. Var rett og slett trasig å reise fra en tur som hadde tatt seg så opp til de grader, og en en by i skikkelig god stemning. I går kveld skulle de blant annet ha et "Norska party" på ungdomshuset, men vi hørte rykter om at de klarte seg bra uten oss, og at det var både hallingkast, stappfullt hus, og gode samtaler om Gud. Vi tok altså toget tilbake til Praha, der vi overnattet på hotell igjen og drog til flyplassen i dag tidlig i noe vi mistenker å være en pirat-taxi. Sitter igjen med masse glede etter turen og merker at jeg er skikkelig glad i Europa og at jeg egentlig har et utrolig innholdsrikt liv, og er glad og takknemloig for at det er slike type ting jeg har planer om å drive med videre også. Dobre plan!

Oppmuntring fra uventet hold

På lørdag skjedde det noe kjekt. Det må jo sies at jeg er ærlig talt litt lei av å fortelle folk om hva jeg skal videre, særlig siden manges reaksjoner er "jaja, har du ikke lyst på en vanlig jobb snart"..."skjønner ikke at du orker"..."hvordan skal du få penger?"...ja, du er nå idealist du..." osv, osv. Når det jeg i tillegg gjør på for tiden er diverse, mer eller mindre (hels mindre) interessant strøjobber og ikke vet helt hva jeg går til heller, er det litt å bli litt gjenerelt misfornøyd med livet mitt, og også spørre meg selv hva jeg driver med. Derfor var det ekstra herlig å få en oppmuntring fra uventet hold fra en reiseleder for et tysk reiseselskap jeg serverte på hotell Hordaheimen på lørdag. Vi ble småpratende litt etter at jeg hadde tatt betalinger, og jeg fortalte hva som er planene mine fremover. Hans kontante reaksjon var: "Du har valg helt rett. Det du gjør er riktig!" jeg ble overrasket og sa at jeg ikke var vant til en slik reasjon, til hvilket han sa: "ikke hør på hva andre sier. Det er dette verden trenger i dag, folk som gjør humanitært arbeid. Det er nok mennesker som vil sitte inne og trykke på en data, og få som vil gå ut og gjøre grovarbeidet".
Så jeg ble utrolig oppmuntret, og tok det rett og slett som et ord fra Gud i rett tid.



Jeg har også tenkt mer på Mexico-oppholdet mitt i det siste, og ser at det var lett for meg å fokusere på det som var slitsomt, særlig like etter jeg kom hjem. Men det var jo på ingen måte noen fiasko, og hadde mye flere pluss enn minus. Og jeg er utrolig glad og beæret for at jeg fikk være der, bli kjent med barn, ungdommer og en ny kultur, være med å så noe inn i livene deres, for deretter å kunne overlate arbeidet i hendene på mexicanere. (for ja, alle som skal jobbe med skolen dette skoleåret er faktisk mexikanere, innkludert en som har vokst opp på barnehjemmet og er utdannet lærer for videregående). Jeg har også utrolig mange flere vitnesbyrd enn de som er lagt ut på bloggen, og burde ta meg tid til å sette meg ned og skrive litt mer. Så takk Gud for at han er med hele tiden, og at the best is yet to come.