I politi-trøbbel i USA

I går hadde jeg et interessant lite sammenstøt med amerikansk politi som blant annet medførte kroppsvisitering. Merker at jeg føler på tendenser til et usunt forhold til onkel politi etter et par uheldige episoder i USA, selv om jeg er en lovlydig borger som ikke burde ha noe å frykte. I går var jeg invitert til å komme til en latin-amerika cellegruppe der de ønsket å be for meg og velsigne meg mot veien mot Mexico.Leah, som jeg bor hos nå, skulle kjøre meg dit. Vi var litt usikre på hvor det var, og kjørte frem og tilbake. Jeg har seriøst aldri sett et sted med mer politibiler på veiene enn Redding, og da vi fikk en bak oss fikk Leah panikk og kjørte febrilsk inn første og beste innkjørsel. Dette gjorde dem mistenksomme, så de kjørte etter oss og stoppet oss. Og det var da problemene begynte for alvor. Politimannen spurte etter papirene hennes i en meget uvennelig tone, og hun var så stresset at hun ikke fant dem, selv om hun kom på i ettertid at de nok ligger i bagasjerommet. De måtte da ringe kontoret og sjekke henne, og det viste seg at hun ikke hadde alt papirarbeidet i orden ennå for sitt California-sertifikat og også skulle ha fremvist noe papirer da hun måtte betale en bot for et par år siden, så de var mildt sagt ikke vennlig stemt. De fikk tak i forsterkninger, to til politibiler rullet snart opp. Leah var livredd og trodde hun kom til å bli arrester. Som dere forstår sliter Redding-politiet med fritidsproblemer og mangel på virkelige kriminelle. Siden de tydeligvis så på oss som farlige kriminelle, måtte vi ut av bilen og la alle tingene ligge igjen. Vi måtte gjennom en mild kroppsvisitering med hendene på hodet, mens de ransaket bilen og spurte om vi hadde våpen, kniver eller bomber. Til slutt lot de oss gå og konfiskerte bilen med beskjed om at Leah måtte gå og fikse papirarbeidet og så hente bilen senere. Hun fikk også en klekkelig bot. Vi måtte ringe etter noen som kunne hente oss, og jeg kom meg omsider til cellegruppen en time senere enn avtalt. Visste ikke helt om jeg skulle le eller grine av hele episoden, men det var i alle fall temmelig dramatisk.

Ellers går det forøvrig bra her, koser meg med å treffe kjente og være på skolen og i kirken. Nordisk cellegruppe mandag, spiste eple-pai med Bill Johnson's mor tirsdag og så den latino-gruppen i går. Skikkelig godt å føle meg støttet og sendt ut herfra, de to hovedlederne for misjonsdepartementet( Eric Johnson og Anne Kalvestrand) ba for meg på tirsdag, og jeg traff spansklæreren her i dag som gav meg masse oppmuntringer og ba meg sende henne bønnebehov og spørsmål. Kjenner at det er godt å være på besøk, men helt greit at jeg ikke bor her lenger. Føles mindre skremmende at jeg faktisk flytter til Mexico på tirsdag. Å være her som en slags mellomstasjon gjør at alt som var trist å reise fra hjemme kommer litt mer på avstand. Har også oppdaget at jeg vet om to jenter som jobber som frivillige der nede nå, og har også hørt gode vitnesbyrd og historier. Oppdaget forresten i dag at Salme 18 er en god ting å lese når man frykter for mennesker og omstendigheter.