Julefeiring og barnepass

Da har jeg opplevd og overlevd min første jul borte fra Norge og familien. Det var veldig forskjellig fra jul hjemme, noe som kanskje var like greit så jeg ikke engang trengte å sammenligne og lengte hjem så mye. Det første vi gjorde her var en fellessamling kl 15 på julaften der vi sang et par julesanger og hvert av barnehjemshusene bidro med et underholdningsinnslag. Vårt hus bestemte seg også for å delta etter mye gruppepress, og øvde inn en tåpelig dans til ”Feliz Navidad” i siste øyeblikk. Siden jeg bidro med flere av bevegelsene, var jeg også den eneste som kunne danse den uten å se helt forvirret i, noe som resulterte i at jeg tydeligvis imponerte mexicanerne med hofte-moovsene mine, eller vrikking som Karina kaller det, og fikk mange kommentarer fra barna etterpå. Etter fellessamlingen var det mexicansk mat på kjøkkenet, noe som kalles Tamale, og jeg har ingen ide om hva det egentlig er. Deretter var det piñata for barna, noe som tydeligvis er den store nasjonalsporten her i Mexico, før de fikk nye pysjamaser og julestrømper fylt med godteri og små gaver.
Så var det hele over, og klokken var kun 19. Jeg vurderte å gå til rommet mitt for å drikke importert Lerum julebrus og være deprimert, da Solema, mexicaneren vi bor med, kom og inviterte meg til å bli med henne på en fest til en hun kjenner. Vi skulle få skyss med noen naboer som skulle på kino. Men da vi kom inn i bilen begynte de andre å snakke om at to personer nettopp var blitt drept i nabolaget der festen var, så vi feiget ut og bestemte oss for at vi ikke hadde lyst å dø på julaften, og ble heller med naboene våre for å gå på kino. Det viste seg at kinoene stengte kl 19 siden det var julaften, så vi endte opp på en matbutikk i stedet. Jeg og Sulema følte oss deprimerte og kjøpte så masse trøstemat at de andre bare lo av oss.
Da vi kom tilbake gikk vi bort til et av jentehusene med barnehjemsbarn der blant annet Sulemas to søstre bor, og så på film og overnattet der.

Neste morgen våknet barna allerede klokken 5.00 og stormet ut i stuen for å åpne gavene sine som var blitt plassert der i løpet av natten. Det var for øvrig en enorm mengde gaver, jeg kan skrive under på at amerikanere er sjenerøse med å sende julegaver. (og ja, jeg var med å sortere og pakke inn gaver, timevis med arbeid). Det var minst 10 gaver til hvert barn, og en opplevelse å få se noen av dem åpne dem. Senere på morgenen spiste jeg julefrokost med folk fra staben (enchiladas, veldig godt, men ikke særlig julete spør du meg) og så ”Elf” på DVD, og så var julefeiringen over for min del.

Ellers har jeg også fått tilbragt mer tid sammen med barnehjemsbarna nå i juleferien, og kan snart navnet på alle 54. Begynner å bli glad i flere av dem. Forrige uke ble jeg bedt om å passe huset med de 8 eldste guttene i noen timer. Jeg endte opp i brytekamp på stuegulvet med tre av dem mot meg, og må innrømme at jeg storkoste meg. Nå i helgen passet jeg det samme jentehuset som jeg har passet en gang tidligere, men alene denne gangen. Det består av 18 jenter mellom 2 og 17 år. Jeg må innrømme at det er ganske tøft, særlig fordi de eldste jentene blander seg veldig mye inn i å oppdra de yngre, og gir dem gjerne kontrabeskjeder til ting jeg har sagt, og får meg til å føle meg som en idiot med null autoritet. De gir meg sjelden mulighet til å irettesette de yngre før de allerede har skreket til dem og truet med en straff og jeg må velge om jeg skal gå i mot dette og forvirre barnet og skape en stor diskusjon, eller heller si meg enig og føle meg maktesløs. Og det gjør det ikke bedre at alt må foregå på spansk. I tillegg er det vanskelig for meg å vite hvordan jeg skal forholde meg til de eldste jentene, om jeg skal prøve å være venner med dem eller oppdra dem. Jeg antar det er slik det føles å ha tenåringer i huset, men jeg føler meg liksom ikke helt klar for å bli kastet inn i den oppgaven ennå. Jeg synes ikke akkurat det er gøy å få respektløse svar og overlegne blikk fra jenter på 14-15år, og velger heller å irettesette dem for lite. Etter en diskusjon med den mest sjefete av dem i går kveld, der hun anklaget meg for å ikke gjøre noe for å oppdra de yngre, begynte jeg å grine ute i stuen. Klarte ikke å skjule det for barna, og følte meg ganske dum. Jenten det gjaldt forstod etter hvert at hun var grunnen til at jeg gråt, og sa unnskyld, men jeg tror ikke hun egentlig forstod problemet. Senere på kvelden skulle jeg egentlig bli avløst av en annen, som aldri dukket opp. Så jeg måtte til slutt legge meg, og gråt meg i søvn. Et par timer senere ble jeg vekket av gråt fra 2-åringen Paula som ligger på samme rom som meg. Etter ca en halvtime av og på med grining der jeg gikk frem og tilbake mellom sengene, tok jeg henne over i sengen min. Hun fortsatte å våkne regelmessig for å gråte litt og klamre meg så tett fast til meg at det var vanskelig å sove, så når vekkerklokken ringte tror jeg ikke jeg hadde fått særlig mye søvn. Personen som skulle passe huset hadde fremdeles ikke dukket opp, men de sendte over en annen for å ta over midlertidig så jeg skulle få fri.

Alt i alt synes jeg det er en god erfaring å passe på barnehjemshusene tross alt, og det gir meg et virkelighetsmøte med hvordan det er å drive barnehjem. Det er lett å tenke at du skal inn i barnehjemsarbeid og bare elske barna og være god mot dem, og glemmer å ta med i beregningen at mange av barna er problematiske og respektløse, og du ofte ender opp med å gå til sengs og føle deg som en idiot og at alt du har gjort den dagen var å kjefte på alle og være forvirret og utålmodig. Selv om det kan være hardt, så vet jeg likevel at det er bra for meg i det lange løp, og gir meg mange viktige erfaringer. Skal passe hus igjen neste helg, det andre jentehuset denne gangen. Gruer meg ikke, men håper på bedre opplevelser enn denne helgens.