Gud taler selv når du ikke vet det

Vil dele et mektig vitnesbyrd om noe som skjedde i går, selv om jeg ikke føler jeg kan gi så mange detaljer av hensyn til hun jeg skriver om. Jeg har en venninne her som har vokst opp på barnehjemmet. De siste par månedene har vi ikke snakket så mye sammen som vi gjorde tidligere, men særlig den siste uken har jeg tenkt på henne, og på hvordan jeg savner å bruke tid med henne, men blir fort tiltak å gjøre noe med når jeg har det travelt. I går var vi på Bibelgruppe som vi har med damene i staben, venninnen jeg snakker om var ikke der, og jeg tenkte på at jeg virkelig savner henne. Da jeg kom hjem var klokken allerede over 9, og jeg vurderte om jeg bare skulle gå å legge meg. Men jeg hadde en idé om at jeg hadde lyst til å prate litt med venninnen min, selv om det var sent. Så jeg gikk til huset hennes og banket på, uten å få svar. Jaja, tenkte jeg og gikk hjem igjen. Da jeg kom til huset mitt igjen, tenkte jeg av en eller annen grunn at jeg ville sende henne en melding for å si at jeg hadde lett etter henne. Så jeg skrev en melding om at ”Hei. Hvor er du? Jeg var akkurat hos deg, men du var ikke hjemme. Var ikke noe viktig, ville bare prate og se hvordan du har det”. Ti minutter senere ringte hun plutselig og gråt. ”Kan du komme?” sa hun. ”Jeg trenger hjelp”. Hun ba meg om å komme til et hus som står tomt nå på grunn av oppussing. Jeg fant henne på badet der. ”Ikke gå fra meg” sa hun. ”For jeg hadde tenkt å gjøre noe veldig dumt”. Det viste seg at hun faktisk satt med selvmordstanker, og at meldingen min hadde kommet rett etter at hun hadde fått den første seriøse tanken. Hun var helt ute av seg, og også under demoniske angrep, så vi fikk tilkalt flere folk, tok henne til huset vårt, der vi ba for henne lenge og fikk situasjonen under kontroll. Bare å se hele den prosessen, er et soleklart bevis på eksistensen til både Gud og djevelen, og det hele endte veldig bra og fredelig. Men noe som virkelig gjorde inntrykk på meg, var at den tanken jeg hadde om å prate med henne, så tydelig var fra Gud, selv om jeg på ingen måte var klar over det. Og jeg er utrolig glad for at jeg handlet på den lille innskytelsen jeg kjente.

Gud helbreder, også på skolen

Ja, livet mitt er fremdeles alt for hektisk, men det har sine store lyspunkt også. Har blant annet sett flere helbredelser de siste par dagene. På søndag etter gudstjenesten kom to unge jenter opp for forbønn og jeg gikk bort for å be for dem. Den ene, Kenia, kjenner jeg litt fra dagsenteret, mens den andre, Jessica, var ukjent for meg. Jeg sa til dem: ”Ok, jenter. La oss først be sammen for Jessica, og så for Kenia”. ”Men jeg vet ikke hvordan man ber”, sa Jessica. ”Det spiller ingen rolle” sa jeg, ”hvis du kan snakke kan du også be”. Jessica ville ha forbønn for håndleddene sine, hun hadde skadet dem som liten, og hadde fremdeles jevnlig mye smerte. Nå siden fredag hadde hun hatt så mye smerte at det var vanskelig for henne å få sove om natten. Jeg fikk Kenia til å legge hånden på henne, og så ba jeg for henne. Da jeg var ferdig, begynte Jessica plutselig å gråte og løp og satt seg ned. Jeg kunne se at det var noe bra som skjedde og ikke triste tårer. Jeg gikk for å snakke med henne, og alt hun kunne si først var: ”Jeg er helt helbredet. Det er ikke vondt mer. Jeg kan ikke tro det, jeg trodde ikke det kom til å skje”. Det var herlig å bare kunne fortelle henne at Gud helbredet henne fordi han elsker henne, selv om hun til og med ikke tror hun kan be på rett måte.

I går på skolen kom en av elevene mine, Crisitian, og fortalte at han hadde slått kneet sitt da han falt på vei til bussen. Utover dagen hadde han stadig mer vondt, og spurte til slutt om jeg kunne be for ham. Dette er en gutt som ikke er helt sikker på om han tror på Gud eller ikke. Jeg fortalte ham vitnesbyrdet om Jessica fra dagen før, og så ba jeg for ham. Og gjett hva som skjedde, Cristian fikk tårer i øynene og begynte å utbryte: ”Wow, det gjør ikke vondt mer. Det er helt utrolig”. Senere på dagen lekte han vannkrig, og kneet begynte å gjøre vondt igjen. Han spurte om jeg kunne be en gang til. Denne gangen fikk jeg med meg to andre elever som var i klasserommet til å be, Adrian og Karla, begge disse vet jeg tror på Gud, men er lite vant til å be for syke. Adrian, sa: ”Men jeg vet ikke hvordan man ber for syke”, og jeg sa ”Du tror på Gud og kan snakke, dermed kan du også be”. Så han ba sammen med meg, og det samme skjedde. Cristian fikk tårer i øynene igjen og begynte å hoppe opp og ned av glede. ”Det er helt utrolig. Gud helbredet meg helt igjen”. ”Der ser du”, sa jeg til Adrian, ”Du kan be, det virket jo”. Et par minutter etter kom Adrian bort til meg og sa: ”Hvis det virket for Cristian, kan du be for meg også?” Han hadde nemlig brukket tummelen for en stund siden, men hadde fortsatt smerte. Karla la hånden på ham sammen med meg og jeg ba. Da vi var ferdig utbrøt han ”Oj, det er mye bedre. Det gjør ikke vondt mer”.

Så all ære til Gud. Er utrolig å få være med å se disse tingene, der jeg blir nesten like overrasket som de som blir helbredet. Er kjemepegøy å kunne være med å ta disse tingene med inn i skolen. Så takk Gud for disse oppmuntringene, midt i alt slitet for å organisere, undervise og disiplinere.

Enkelthistoriene som til sammen utgjør livet

Det kan være lett å bare gi en oppsummering av ulike ting jeg gjør her borte, fordi det er så mye som skjer. Men samtidig gir jo ikke det et ordentlig innsyn i livet mitt, siden det på en måte er de små enkelthistoriene som utgjør livet. Så i stedet for å oppsummere siste tiden på skolen, velger jeg et par enkeltepisoder. Ja, det er tøft å stå i den jobben jeg gjør, særlig siden skolen er nyoppstartet og ingen av oss egentlig vet ha vi gjør, inkluder elevene, meg selv, foreldre, miljøarbeiderne, lederne på basen og lærere på skolen. Jeg føler ofte at jeg går i motbakke, at jeg ikke har nok å gi elevene mine, ikke er god nok i spansk, ikke klarer å motivere elevene til selvstudium, ikke har nok respekt fra dem, ikke klarer å få dem til å holde reglene, ikke klarer å få dem til å forstå at lovsang og andakt er noe vi ønsker å gi dem, ikke en obligatorisk straff de må være på. Men samtidig har du alle de små enkeltepisodene som hjelper deg til å gå videre. Som når Cristian på 16 år sier at: ”jeg har aldri forstått dette ordentlig før du forklarte det til meg” eller ”du er så flink og tålmodig lærer. Jeg liker deg”. Eller når Karla på 18 år allerede tredje dag på skolen åpner skikkelig opp for meg og gråtende snakker om problemer hun har i et forhold, og lar meg gi henne råd og hjelp. Eller når Yonathan på 16 år frivillig løper ut med bosset når vi skal rydde klasserommet, etter at jeg måtte overtale ham i 5 minutter til å gjøre det samme to dager tidligere. Eller når vi har Ramon på 15 år som ikke er særlig motivert for å være på skolen i det hele tatt, sjelden respekterer det jeg sier og tydelig er der kun på initiativ fra foreldrene. På fredag skulle de øve på å skrive argumenter for og imot en sak, og han valgte å skrive mer eller mindre saklige argumenter imot skolen vår som han viste til meg. Ikke særlig oppmuntrende å få i fleisen en lang liste med ting han mener er galt med skolen, og jeg må si jeg lot det påvirke dagen min. På mandag var han og et par venner veldig høylydte under andakten, og en av hovedlederne på basen her sendte dem til kontoret, der både jeg og hun snakket litt alvor med dem i forhold til respekt. Det morsomme oppe i det hele, og som er så typisk Gud, er at jeg de par siste dagene bare har fått ennå mer kjærlighet for Ramon, på tross av holdningen og oppførselen hans. Hver gang jeg så på ham i går, bare kjente jeg kjærlighet og en følelse av at :”nei, jeg vil virkelig at han skal være her. Jeg håper ikke vi må kaste ham ut av skolen” . Og det var en seier at han dagen etter tilsnakket kom bort til meg på vei ut til andakten og sa: ”Jeg tror jeg bør sitte med deg i dag”.

Så ja, det er absolutt slitsomt, og jeg er glad for at vi plutselig bestemte oss i går for å gi elevene resten av denne uken fri, på grunn av Mexico’s nasjonaldag (Mexico fyller 200 år i år). Men jeg har likevel grunn til optimisme, og håper at vi ikke må kaste ut noen av elevene våre, selv om vi har en venteliste på ca 50 personer.

Bilde av elevene mine

Her er et gruppebilde vi tok av alle elevene paa skolen her om dagen.

Foerste skoleuke er over

Ja, naa er det vel paa tide med en liten oppdatering i forhold til hvordan foerste skoleuke har vaert for meg. Har daarlig internett-tilgang for tiden, og har ogsaa hatt det ekstremt travelt, saa usikkert hvor mye jeg kan oppdatere bloggen med det foerste(og som dere ser er jeg ikke paa en norsk data heller).

Paa mandag var min foerste skoledag som rektor her borte, og samtidig som laerer for 25 videregaanede elever. Denne foerste uken var en introduksjonsuke, der jeg hadde laget en timeplan med mye bli-kjent-aktiviteter, og ikke saa mye skolearbeid. Ville at de skulle faa bli godt kjent med oss, hverandre, omraadet, og ogsaa med det vi gjoer og tror paa her paa Rancho. Derfor brukte vi mye tid paa lovsang og moeter/undervisning paa morgenene, og diverse aktiviteter senere paa dagen. Elevene er her fra 6.30 paa morgenen til 16.45 paa ettermiddagen, saa det stresset meg litt aa skulle vaere "barnevakt" for dem hele denne tiden, i tillegg til aa vaere laere og rektor. Selv om noen av eleven har klaget paa at vi har saa lange dager at de ikke har fritid lenger, synes jeg ikke de har mye grunn til aa klage. Naar bussene kommer for aa hente dem, skal de allerede ha blitt ferdig med alle leksene, og drevet med sport, musikk, kunst eller andre fritidsaktiviteter.

Jeg maa vel si at det hele har gaatt veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det er paa en maate komisk aa vaere i en situasjon jeg egentlig ikke har kompetansen for, saerlig naar det gjelder spraaket og skolesystemet. Jeg mener, jeg staar liksom der og stiller meg frem foran dem med undervisning, informasjon osv, vel vitende om at spansken min egentlig ikke holder maal, i haap om at de likevel forstaar meg paa et vis. Kan jo bli ekstra interessant naar vi etterhvert skal begynne med mer av det faglige, og jeg skal undervise dem spansk rettskriving, gramatikk og litteratur. Jeg tok en liten test paa elevene mine, og ble litt overrasket over hvor lite de kan baade naar det gjelder matte, rettskriving og geografikunnskaper. Saa selv om det egentlig ikke er positivt i seg selv, gav det meg litt mer selvtillit for aa vaere laereren deres. Jeg har laert meg navnene paa alle elevene paa videregaaende, siden det er de jeg er laerer for, og jeg maa si de er flotte personer som jeg allerede er begynt aa bli glad i.(Men naa er jo jeg blitt hjernevasket i Bethel til aa alltid se gode ting i folk...hehe) Selv om de har sine problemer, gleder jeg meg til aa se hvordan de utvikler seg videre dette aaret, og aa bli bedre kjent med hver enkelt av dem. Jeg har allerede faatt gode samtaler med et par av dem, og tvang dem ogsaa denne uken til aa fylle ut papirer om hvem de er, hva de liker, hva deres maal og droemmer her, og andre ting som de ikke skjoenner poenget i aa fokusere paa. Jeg vet at det ogsaa blir litt toeft for meg aa disiplinere dem og faa respekt, men jeg skal gjoere mitt beste. I gaar som en avslutning paa uken, hadde vi grillfest med badebassenget. Takket vaere pengene jeg har faat inn, har vi mulighet til aa gjoere slike ting, og fikk ogsaa pusset opp klasserommene med nye farger og stilige plakater.

Saa selv om jeg har maattet staa opp klokken 6 hver dag, og hatt arbeidsdager fra 7 til 18 denne uken (og ogsaa jobber i dag, paa en loerdag), er jeg likevel vet godt mot, og tror dette skal gaa bra. Jeg vil ogsaa gjerne gi dere mulighet til aa be for alle studentene vaare, saa jeg skriver alle navnene her. Saa kan de som vil foele seg fri til aa enten be gjennom hele listen i blant, eller velge en eller to som dere foeler Gud legger dere paa hjertet, som dere ber for. Dere kan gjerne skrive meg for aa spoerre etter spesielle boenneemner eller hvordan det gaar med enkeltpersoner hvis dere vil.

Ungdomsskolen: Alma, Ana, Bertha, Celena, Daniel, Diana, Jiner, Joavana, Abraham, Angel, Jose Luis, Jose Manuel, Juan Carlos, Karen, Karla, Luz Arely, Mario, Mauro, Nallely, Natalia, Perla, Manuel, Raul, Stefani, Susana, Yusvizareth, Alejandro.

Videregaanede: Alejandra, Alejandro, Alexis, Cecilia, Cristian Yosain, Christian Javier, David, Diego, Francisco, Pako, Guadaloupe, Ismael, Janet, Jasher, Jissela, Karla, Luis, Miriam, Nestor, Eduardo, Ramon, Yonathan, Wendy, Yasmin, Yoselin.

Hva betyr det å være tøff?

Ja, nå har jeg de siste par ukene hatt et reiseprogram som jeg sjelden har sett maken til. Lørdag 7. august forlot jeg Mexico, kjørte over grensen til San Diego, der jeg tok flyet San Diego-San Francisco-Redding. Bilettene mine fra november i fjor gikk nemlig til Redding for å besøke kjente der, med returbiletter tilbake samme vei nå. En hel dag ble tilbragt i Redding, men skal man tilbringe kun en dag i Redding, så er jo søndag absolutt det rette valget, siden Bethel Church tross alt er stedets trekkplaster. Mandag morgen gikk reisen videre hjemover via San Francisco og deretter Frankfurt, hvor jeg måtte tilbringe en mellomlanding på hele 12 timer, fra 9 om morgenen til 21 på kvelden. Jeg har allerede lang erfaring med å slå i hjel tid på denne flyplassen, og det er ikke mye å skrive hjem om i alle fall, så jeg bestemte meg for å dra inn til Frankfurt sentrum for første gang. Dette viste seg å være et glimrende valg, for etter ni måneder borte fra Europa, var det herlig å igjen befinne seg i en vaskeekte europeisk by, med koselige gater, klokketårn, og folk spredt ut på små gatekafeer. Jeg gikk rundt og kikket på byen og shoppet litt, før jet-lagen slo til og jeg la meg ned på en gressplen ved elven og sov et par timer som en annen uteligger. Via facebook hadde jeg fått kontakt med broren til en tysk venninne, som akkurat hadde flyttet til Frankfurt, så da han sluttet på jobb møttes vi og tok en kaffe før jeg måtte tilbake til flyplassen.

For første gang kom jeg til Norge med bevisstheten om at jeg er her faktisk kun på en liten feire, og det er ikke her jeg bor. Det var litt merkelig å kjenne på, men samtidig naturlig at det er den veien det går etterhvert. Jeg hadde heller ikke vært der i mer enn et par dager, før turen gikk videre til Bordeaux, Frankrike, der jeg skulle i bryllup til noen venner fra tiden jeg bodde der som utvekslingsstudent for 6 år siden. Kjempekjekt å være tilbake dit, etter 3,5 år siden siste besøk, selv om det kun var for en helg, og jeg knapt rakk å begynne å komme inn i fransken før jeg måtte dra igjen. Så siden forrige mandag har jeg nå vært på ferie i Bergen, med et mer eller mindre hektisk program for å få truffet så mange som mulig og gjort så mye som mulig.

Noe av det jeg tror jeg har fått høre mest disse få dagene jeg har fått tilbringe i Norge, må være ”du er så tøff”. På en måte klarer jeg ikke helt å forsone meg med den uttalelsen. Hva er det som er så tøft med meg? Jeg er redd for edderkopper og andre innsekter. Jeg er redd for å bryte regler. Jeg er redd for å ikke bli likt. Jeg er redd for å krysse skumle landegrenser (som USA). Jeg er redd for politiet i USA og Mexico. Jeg er redd for å kjøre bil i utlandet. Jeg er redd for å være ensom. Jeg er en mester i bekymring for ulike detaljer. Hva er det som er så tøft med det? Jeg husker i fjor da jeg skulle kjøpe flybillettene mine til Mexico. Egentlig hadde jeg kommet inn i en jobb- og bo-situasjon jeg trivdes godt med i Bergen. Samtidig visste jeg at jeg måtte videre, for å jage etter de drømmene og det kallet jeg føler jeg har. Men det var en kamp, og jeg skal innrømme at jeg satt og gråt da jeg bestilte flybillettene mine, og følte meg alt annet enn tøff. Men jeg tror det er mye sant i det en venn skrev til meg et par uker senere: ”Mot betyr ikke fravær av frykt, men villighet til å trosse frykt.” Og det har jeg nok gjort på noen områder. Jeg valgte jo tross alt å kjøpe billetter til Mexico, selv om det ble gjort med tårer. Jeg valgte å si ja til rektorjobben selv om det kan virke overveldende. Men for meg er det knapt snakk om et virkelig valg heller. For jeg vet at dersom jeg velger den feige løsningen og slår meg til i et vanlig liv der jeg kan være trygg og sånn noenlunde tilfreds, uten noen gang å gå etter alt det Gud har for meg, så kommer jeg aldri til å bli helt lykkelig eller tilgi meg selv. Jeg tok en bestemmelse for noen år siden, om å aldri si nei til noe bare av frykt, dersom jeg føler at å si ja til utfordringen vil ta meg nærmere mot den jeg ønsker å være og det jeg ønsker å gjøre. Så på mange måter er det bare den avgjørelsen jeg tar konsekvensene av nå. Kanskje fører det til at jeg i blant sier ja til ting som er litt for store, men samtidig er det vel sånn man vokser også. Så er jeg klar til å dra tilbake til Mexico allerede i morgen og begynne for alvor i min nye jobb som rektor? Det føles på ingen måte sånn. Så jeg er glad for at det ikke bare er følelsene som teller, og også at jeg kan regne med en stor Gud som er på min side.

Gaver til skolestart

Ønsker bare å legge ut muligheten her til å være med å gi en gave til den nye skolen vår. Vi ber elevene om å betale en symbolsk sum på 10 dollar i måneden, noe som er med å gi dem en følelse av verdighet og eierskap, og dekker noen av utgiftene våre. Men det dekker bare en brøkdel av det vi egentlig trenger for skolebøker, oppussing av klasserom, transport, mat, lønninger, drift osv. Så jeg hadde hatt veldig lyst til å kunne gi en pengegave til prosjektet ved skolestart. Derfor skriver jeg dere og ønsker å gi dere en mulighet til å være med på å investere i disse ungdommene som skal være med å forandre landet sitt til det bedre. Det hadde vært gøy å kunne gi skolen et skikkelig løft, så vi ikke trenger å begynne prosjektet med å streve økonomisk. Jeg har opprettet et eget kontonummer for prosjektet, som er 9713 2291 407 (i mitt navn). Dersom noen kan tenke seg å gi måntentlige beløp, så vil det også være velkommen. Også, hvis noen har mattebøker liggende som vi kan bruke til ekstra matteoppgaver (bøkene deres har veldig lite oppgaver for mengdetrening) helst uten alt for mange tekstoppgaver på norsk selvsagt, så kan dere gi det til meg når jeg er i Bergen fra 10. til 25. august. Vi trenger også passere, gradskiver og kalkulatorer.

Håper å få treffe mange av dere når jeg er hjemme i Bergen fra 10. til 25. august.