Gud er trofast

Gud er virkelig trofast, og jeg trenger å lære å stole på det. Som mange av dere vet, kastet jeg bort flere av mine siste dager på å bekymre meg for hjemreisen min tilbake til Mexico. Det er mye som kan gå galt på forhånd for den som har god fantasi. Bekymring på spansk heter ”preoccupaciones”, som betyr ”pre” = på forhånd og ”occupaciones” = noe du driver med/er opptatt av, og jeg føler at det er temmelig betegnende for det som bekymringer er. Kaste vekk tiden på å være opptatt av noe som muligens kan skje i fremtiden. På første nyttårsdag gav Gud meg et Bibelvers for året: Hebreerne 11:11: ”Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ett…For hun aktet ham som trofast som gav løftet”. Men likevel; Jeg bekymret meg for å bli sittende værfast på en flyplass igjen, for å bli forsinket, ulykker, problemer i tollen, men mest av alt på å ikke slippe inn i USA. Jeg skulle nemlig fly til San Diego i stedet for Tijuana fordi det var mye billigere og kortere reise, men det tar seg ikke bra ut for amerikanerne når du kommer inn i landet deres med returbiletter 6 måneder senere, uten bevis på at det ikke er der du skal oppholde deg. Nå har det seg sånn at Gud lovet meg for noen år siden at grenser ikke skal være noe problem, men tror du det hjelper meg til å slutte å bekymre meg? Å neida. I alle fall ba meg hardt om at alt skulle gå bra, og ba om masse velvilje fra amerikanerne sin side. Jeg reiste første etappe fra Bergen til Frankfurt. Da jeg stilte meg i kø for å gå om bord på flyet til Washington DC, viste det seg at flyselskapene har begynt å sjekke folk grundig før de drar til USA. De får nemlig bot dersom de sender en person med flyet sitt som må bli sendt tilbake. Tyskerne fra United var ikke overbegeistret over det jeg hadde å vise til av billetter og papirer, og måtte hente overordnede og snakke og diskutere lenge. De sa at de ikke visste om de kunne la meg gå om bord på flyet siden jeg ikke hadde returbiletter før om 6 måneder, og var ikke overbevist om at det faktum at jeg skulle til Mexico var godt nok. De spurte og gravde, og gikk og hentet en eldre amerikaner som var sikkerthetsansvarlig for selskapet. Hans første spørsmål var hvordan i all verden jeg kunne får et vanlig studentvisum for å gå på ”school of supernatural”, men han viste seg å være veldig hyggelig. Han ble i enda bedre humør da jeg ut i samtalen tilbød å synge den amerikanske nasjonalsangen, og han sa til de andre: ”Hun kan dra. Jeg tror på henne. Historiene hennes er for rare til å være oppdiktet”. ”Det er fordi du liker henne”, sa de og lo. Så bønnen om amerikansk velvilje hadde tydeligvis virket, jeg hadde bare glemt å inkludere tyskere.

Men dette førte selvsagt til at jeg var enda mer bekymret for den ordentlige inngangen min til USA, og hele flyturen satt jeg og tenkte på hva jeg skulle si på spørsmålene, og hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble sendt hjem igjen. Og jeg ba om at personen på grensen måtte bli blindet og ikke engang se at noe så rart ut med oppholdet mitt. I tillegg hadde jeg vondt i hodet og var kvalm, og løp på do for å kaste opp flere ganger. (for øvrig den største flydoen jeg noen gang har sett). Så jeg følte meg ikke særlig høy i hatten for å si det sånn. Jeg ankom Washinton og stilte meg i kø for sikkerhetskontrollen. Og gjett hva som skjedde? Jeg hadde den letteste inngangen til USA noensinne. Damen jeg snakket med spurte nesten ingenting, mye mindre enn når du bare drar inn på ferie for et par uker, og hun spurte ikke engang om hvor lenge jeg skulle bli. Hun spurte kun om hvor jeg skulle, hva jeg gjør i Meixco, og om jeg skulle kjøre over grensen, for deretter å ønske meg velkommen inn. Så hvis ikke Gud hører bønn, vet ikke jeg. Når jeg skal lære, er et annet spørsmål. I Washinton fikk jeg hentet bagasjen min, sjekket den videre, gått gjennom kontrollen, funnet gaten, og var akkurat ute i perfekt timing til å gå om bord på neste fly. De nesten 6 timene fra Washinton til San Diego var ikke kjekke, hodepine og spying igjen, men jeg var unasett sa lettet over at alt hadde gått bra at jeg ikke ofret det mye oppmerksomhet. I San Diego måtte vi vente lenge på noen andre vi skulle hente også, og jeg kom omsider hjem til Rancho nærmere klokken 2 på natten, ca 30 timer etter at jeg forlot Bergen. Neste dag måtte jeg pakke ut, vaske klær, pakke igjen, og planlegge så mye som mulig av skolen som begynner på mandag. Og natt til onsdag var det på an igjen med reising. Sammen med 11 andre kjørte vi den 11 timer lange turen opp til Redding, der vi er nå for å reklamere for Rancho på ungdomskonferansen Jesus Culture. Er veldig godt å være her igjen, og er glad for at de bad meg om å være med, selv om det hele blir litt hektisk for meg. Selv om jeg har det travelt her og tilbringer mesteparten av tiden på konferansen, har jeg også tilfeldig truffet på mange av vennene mine her, fått spist på en av yndlings-stedene mine, og blitt profetert over av 8.-klassingene på barneskolen her. Så føler at jeg begynner å bli klar for å ta fatt på skolen igjen på mandag selv om jeg kommer hjem sent søndag kveld.

En dramatisk hjemreise

Denne hjemreisen ble noe av det værste jeg har vært med på på resiefronten så langt, og langt mer dramatisk enn forventet. Siden et flyselvskap hadde gått konkurs, skulle jeg nå fly om Japan, noe som allerede var komisk og slitsomt nok. Flyet mitt skulle gå fra Tijuana mandag kveld, men da jeg kom til flyplassen var det tåke, og kansellerte og utsatte fly. Jeg fikk beskjed om at flyet mitt skulle være ok, og gikk til gaten. Men neida, skjøne etterhvert at det ikke kom til å gå, selv om jeg måtte spørre om alt, og de gav heller lite informasjon. Jeg måtte tilbake til innsjekkingen, og spurte om hva jeg kunne gjøre. Damen bak skranken sa at flyet sannsynligvis kom til å gå neste morgen, men at de ikke hadde garanti for å få meg videre hjem fra Japan. Dette syntes jeg var lite fristende, og nektet å gi meg før hun hadde dobbelsjekket det og booket meg om på et nytt fly hele veien hjem. Etter mye om og men og sniking i køen hadde jeg til slutt en lapp som viste mine endrede biletter. DE nye bilettene sa at jeg måtte tilbringe en natt i Japan og en natt i Frankfurt, og ikke kom hjem før fredag kveld. Jeg kunne nå gå for å tilbringe natten med venting på flyplassen. Alt var usikkert, og ingen kunne garantere at jeg i det hele tatt kom meg hjem. Neste dag gikk flyet mitt omsider, men ikke før klokken 11. Etter en slitsom 13 timer lag flytur kom jeg meg til Japan, der jeg sjekket inn på hotell (som jeg måtte betale for selv), spiste på hotellet og gikk og la meg. Ja, jeg vet det var sløsing av tid i Japan som jeg aldri har vært i, men det var allerede sent, mørkt og kaldt, og jeg var sliten og alene. Etter en god natts søvn troppet jeg opp på flyplassen, der jeg fikk beskjed om at: "Nei, du skal ikke til Bergen, du skal jo til Bogota, Columbia. Så det hadde damen i Tijuana prestert å få til i alt styret, forandret BGO til BOG. DEt ville jo virkelig vært jordomseilig og fullstending meningsløst, så ikke engangs spør hvordan hun klarte det. Men heldigvis fikk de til å ordne det, og jeg fikk beskjed om jeg nå hadde plass på flyet hjem torsdag kveld. Etter en 12 timers flytur ankom jeg Frankfurt, drog inn til sentrum og gikk i butikker, og spiste middag med Simon, broren til en venninne. Det begynte å snø, og jeg koste meg med det, helt til det slo meg at det muligens ikke var opptimalt for flyturen min hjem. Og ganske riktig, i det vi satt inne på flyet og det skulle til å lette, fikk vi beskjed om at været var for dårlig, og at flyet var kansellert. Vi måtte stille oss i en timeslang kø, og alt de kunne si var at vi måtte sove på flyplassen og prøve flyet neste morgen. Heldigvis ble jeg kjent med et par andre fra Bergen og slapp å være alene. Det var satt opp feltsenger på et område på flyplassen, og det hele var ganske komisk. Så selv om jeg ikke sov et sekund, tok jeg det hele med godt humer. Men humøret forsvant fort neste dag. Det ble en dag med timeslange køer, dårlig service, og skuffelse på skuffelse i det fly etter fly bløe kansellert. Systemet deres var sånn at vi måtte stå i timeslange køer for å få nye boardinkort, og i det flyet ble kansellert, var ikke biletten gyldig lenger, og vi måtte bakerst i køen igjen. Jeg var sliten og demotivert og begynte å bli temmelig negativ. Begynte nesten å lure på om jeg kom meg hjem til jul, og værmeldingen så ikke lovende ut. Men passet på å holde sammen med flere andre fra samme flyet. Vi fikk omsider plass på kveldsflyet fredag, men turde ikke å håpe for mye. Det fantsdiske var at dette flyet likevel mot alle odds gikk som planlagt, så jeg kom meg hjem sent fredag kveld, etter nesten 4 døgn på reisefot. Bagasjen min er her fremdeles ikke, og jeg ser på nyhetene at været er værre nå, og masse fly er kansellert, så jeg er vanvittig takknemlig at jeg kom meg hjem. Så ja, dette var dramatisk, og jeg er fortsatt sliten etter turen. Men jetlagen hindrer meg nå i få sove, så her sitter jeg på interentt langt på natt. Men håper på en fin og avslappende juleferie, og nyter snøen nå etter at jeg kom meg trygt hjem.

Snart juleferie

Merker at jeg begynner å bli veldig klar for juleferie nå. Og siden jeg vet at jeg ikke har så lenge igjen til ferie, gjør nok det også litt med tålmodigheten min. Merker at jeg har vært litt sliten og utålmodig i det siste mot elevene mine. Den siste måneden har elevene min hatt fire eksamener. Vi fikk resultatene fra de to første, og det er absolutt fremskritt, om ikke overveldende oppmuntrende. 13 elever bestod enten en eller begge eksamenene, mot kun 5 på de første eksamenene i oktober. Dersom det fortsetter i dette tempoet, så kommer det til å ta mange år for dem å fullføre videregående, men jeg må likevel fokusere på lyspunktene. På fredag var jeg og spiste middag hos familien til en av elevene mine, og det var veldig kjekt. Denne eleven er virkelig et av lyspunktene verdt å fokusere på. Vi spiste masse god mat, og de gav meg julepresang, noe som betyr mye for meg når jeg vet at de knapt har råd til å betale skolepengene hans. Moren hans fortalte igjen nå om hvordan han er fullstendig forandret etter at han begynte på skolen vår, og at alle slektningene hans også har lagt merke til det. Så selv om de stryker på eksamener, skjer det andre, og kanskje viktigere ting med dem.
Det er litt av hvert av utfordringer i hverdagen, alt fra en jente i klassen som besvimer i tide og utide, til elever som tagger på doene der vi drar for å ta eksamener. Og i tillegg til dette kommer utfordringene med å legge opp undervisning, motivere dem, disiplin og alt det faglige som jeg må lære meg fra bøkene deres før jeg kan lære dem. Så jeg lærer nok mye mer enn spansk her nå kan man trygt si. Samtidig merker jeg at det er viktig å fokusere på hvor veien går videre, på drømmer og hva som får meg til å føle meg levende, for å ikke begynne å gå i sirkel i stedet for å føle at jeg går fremover. Og merker at jeg trenger å bruke mer tid med Gud enn det jeg gjør nå, for å hele tiden ha noe å gi til elevene mine i stedet for å føle at jeg gir meg tom.

Uansett skal det bli godt med juleferie nå. På grunn av et flyselskap som gikk konkurs, måtte de forandre billettene mine til seks dager tidligere enn planlagt. I tillegg må jeg på en reise rundt hele jorden, for de sender meg om Japan i stedet for Mexico city. Så det betyr to 12-timers flyturer etter hverandre før jeg kommer til Tyskland. Så det kan bli interessant. Det gode er at jeg kommer hjem allerede neste onsdag, så håper å få brukt tid med mange av dere som er hjemme i juleferien.

SER la iglesia = VÆRE kirken

Hver gang vi kjører hjem fra Tecate må vi kjøre gjennom en bydel kalt Villas del Campo, etterfulgt av en humpete jordvei. Denne veien har av en eller annen grunn blitt en uofisiell bossfylling for folk i området, og det har sett helt forferdelig ut der. Lederen vår, Jimmy, kjøre gjennom for noen uker siden og tenkte, "hm, noen må virkelig gjøre noe med dette", da han fikk tanken "hvorfor ikke du?". Så siden vi er menigheten hans, ble vi alle dratt inn i prosjektet. I dag i stedet for å ha Gudstjeneste, eller det vil si, ikke i stedet for, men på en annen måte, drog vi alle opp og plukket boss i et par timer, med gravemaskin og lastebil medbragt. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd vi skulle få gjort mye på den tiden, men forskjellen vi utgjorde var veldig stor. Kunne ønske jeg hadde noen før- og etter-bilder å vise dere her. Var kjekt å få være med å velsigne lokalmiljøet på en så konkret måte. I går åpnet vi også opp "healing rooms" her på basen, der folk kan komme for å få forbønn for ulike ting, og vi så flere helbredelser.

Jeg har personlig hatt det litt tøft i det siste, mye fordi jeg jobber så hardt med skolen uten å se de resultatene jeg ønsker, og også fordi jeg savner et vanlig liv, og gode venner rundt meg. Av og til lurer jeg på om elevene mine kommer til å stryke alle sammen, og vi bare må legge ned skolen. Men jeg vet at jeg må lære å fokusere mer på det positive, for det er virleig gode ting som skjer også. Jeg har et godt forhold til elevene mine og vet at det vokser og lærer ting på ulike områder her. Og de truer alle med å slutte på skolen den dagen jeg drar herfra. I morgen er nok en meksikansk fridag, men siden elevene mine har eksamen neste lørdag, åpnet jeg muligheten for at de som vil kan komme og stille meg spørsmål, så jeg vet at noen kommer til å komme. Men skal bli godt med en litt avslappet skoledag likevel.

Grafitti

Jeg tok alle elevene mine til et kunst-studio i tecate forrige uke drevet av en som jobbet på basen her før. Siden mange av guttene elsker grafitti, lot jeg dem ufrolde seg med at jeg betalte for innkjøp av spray og lerret. Grafittien i bakgrunnen her pryder nå klasserommet vårt (merk dere at navnet mitt er der). Takken var at noen av guttene ble så inspirert at de løp og sprayet andre vegger i en tunell her i nærheten midt i skoletiden, så det var ikke mye å rope hurra for.

Ellers jobber jeg hardt med taktikker for å få dem til å jobbe mer med skolearbeidet, har begynt med ukentlige tester nå for å se hva de lærer, med mulighet for å ta opp igjen deler som de stryker på. Alt dette krever selvsagt mer arbeid fra meg, men føler det er verdt det. Jeg har jobbet tre 13-timers dager denne uken, så ser frem til helgen for å si det sånn.

Men det skjer masse bra også. I går gikk en av elevene mine opp på morgensamlingen og sa at han er så takknemlig for at han er her, og at livet hans er forandret, og at han nå tror på Gud og kan lovprise uten å være flau foran de andre. Og har fått bedt for og snakket med flere elever om ulike problemer og ting. Så jada, det ruller og går her borte.

Og litt større problemer

Ja, beskrev noen av hverdagsproblemene og utfordringene i skolen i min forrige blogg. Den siste uken har jeg også plutselig befunnet meg ansikt til ansikt med litt større problemer i livene til elevene mine. Jeg har egentlig ikke så mye erfaring som ungdomsleder, og jeg merker at det er nytt for meg å måtte forholde meg til denne typen problemstillinger. Forrige uke var blant annet en av jentene i klassen borte, og sendte meg melding om at hun var syk og lammet i ansiktet og om det var greit at hun ikke kom på skolen hele uken, til hvilket jeg svarte ja og sendte arbeid med venninnen hennes. Mot slutten av uken fikk jeg vite via andre at grunnen til at hun ikke kom, var at hun var blitt banket opp av faren og ikke ville komme på skolen med blåveiser, opphovnet øye og skadet nese. I dag kom hun på skolen igjen og spurte om vi kunne snakke sammen. Jeg gikk fra de andre eleven i en time (ja, vi burde hatt en rådgiver)og hun fortaltle om hele situasjonen. Det er en typisk situasjon som har pågått siden hun var liten, der faren får raserianfall og banker opp konen og barna, og eleven min prøver å beskytte ham, moren og de yngre søskenene, og håper at ting vil forandre seg hvis hun bare gjør de riktige tingene. Jeg prøvde i alle fall å si til henne at det ikke er hennes feil eller ansvar, og at de er nødt til å få faren kastet ut av huset. Hun prøver å overtale moren til at de skal gå til sykehuset og politiet sammen nå til helgen, og hun skal holde meg oppdatert. Hjelpe meg, hvordan forholder man seg til slikt? Og en annen elev begynte å grine forrige uke og det kom frem at han var redd for at han var HIV-positiv og var redd for å dø og også for å komme til helvete (han tok i mot Jesus på skolen for en måned siden). Jeg og to av vennene hans snakket med ham og ba for ham, og ba han om å gå til doktoren dersom han mistenkte HIv eller en kjønnssykdom. Han hadde nemlig feber, diaré og utslett i underlivet, og av en eller annen grunn konluderte han med at det måtte være Aids. Det kom frem i samme samtale at han var blitt seksuelt misbrukt av onkelen sin da han var 10 år (som forøvrig er faren til en annen jente i klassen). "Gå til doktoren i det minste for å finne ut hva dette er" sa vi. "Kanskje det bare er sopp". "Ja, kanskje det" sa han. "Faren min har nemlig sopp også. Fotsopp". Vi måtte le midt i det hele. Og ja, han gikk til doktoren samme dag etter skolen, og det viste seg å bare være sopp.

Hvis noen synes jeg deler for mye detaljer, så vil jeg si at jeg føler meg fri til å gjøre det siden ingen av dere kjenner elevene mine eller noen gang kommer til å møte dem mest sannsynlig. Og vil også gi dere et glimt av hverdagslivet og utfordringene jeg møter. Så ja, har sett den siste tiden det økte behovet for rådgiver her, selv om jeg ikke aner hvordan vi kan få det til. Forrige mandag talte jeg forresten på morgensamlingen, for både ungdomsskolen, videregående og Bibelskolen. Første gang jeg taler til voksne på den måten på spansk, så var litt nervøs, men det gikk bra. Talte om drømmer, hvordan vi alltid på fokusere på hvor vi er på vei og våge å drømme stort.Må stadig minne meg selv på dette også, for det er lett å bare fokusere på hverdagens problemer og travelhet, og ikke se det store bildet.

Hverdagsproblemer

Forrige uke følte jeg at jeg befant meg midt i en haug med typiske tenårings- og skoleproblemer, som jeg som rektor måtte finne en løsning på. Torsdag fikk vi pluselig en skikkelig såpeopera i klassen. Vi har nemlig et veldig ivrig og forelsket par i klassen, som vi flere ganger har snakket til i forhold til hva som passer seg og ikke på skolen. På torsdag var det trøbbel i idyllen, etter friminuttet satt han igjen utenfor, mens hun satt gråetende i klasserommet. Det viste seg at han tidligere hadde vært sammen med søsteren hennes, og fortsatt hadde følelser for henne, og denne søsteren hadde nå skrevet et brev til ham som hadde falt ut av lommen hans og blitt funnet. Så jada, der var vi igang. Og hele venneflokken og nabolaget var engasjert i å hjelpe, hans søster, fetter og bestevenn går nemlig i klassen, og det gjør også et par av hennes beste venninner. Jeg måtte bare le, der jeg gikk mellom dem og meklet og trøstet og organiserte. Slike problemer har vel strengt tatt ikke læreren din noe med, men vanskelig å holde seg utenfor når de tilbringer så mye tid her, og det også påvirket hele klassen. Så jada, så har jeg opplevd det også. Nå er de, imot alle mine råd, sammen igjen, så vi får se hva som skjer.

Og på fredag ringte de fra eksamenskonoret og kunne opplyse om at kun 6 av mine 24 elever hadde stått på sin første eksamen. Det er visst ikke uvanlig i selvstudium-opplegget vi bruker, men var jo likevel ikke gode nyheter. Og da jeg kom tilbake fra lunchpausen min, fikk jeg beskjed om at to elever hadde stukket av, to elever var tatt i røyking, og en elev drev med selvskading. På et vis fikk vi snakket med de skyldige, og jeg fikk min første erfaringer med å ringe hjem til foreldre med beskjeder. Det gode i det hele, var at jeg klarte å ikke ta noe av det for mye innover meg, og det gikk egentlig ikke utover verken freden eller humøret mitt. Det ble heller nesten komisk når så mye skjedde på en gang. Men jada, hva er livet uten utfordringer?