Siril gjør ting hun (nesten) ikke kan

Dere husker kanskje at showet ”Senkveld med Tomas og Harald” for noen år siden hadde en serie som het ”Harald gjør ting han ikke kan”, der han drev med alt fra synkronsvømming til skihopping. Noen ganger føler jeg at ”Siril gjør ting hun nesten ikke kan”, hadde passet fint som tittel på et show om livet mitt. Nå kan det kanskje diskuteres hvor mange seere dette hadde trukket, men vi kan jo leke med tanken. Ser du for deg episodene: ”Siril taler i Kristkirken på julaften”, ”Siril blir to ukers lærervikar i Mexico etter to uker i landet”, ”Siril blir helgemamma for 6 ville gutter”, ”Siril blir rektor i Mexico”, ”Siril leder lovsang med gitar”, ”Siril tolker fra indisk-engelsk til spansk på Gudstjeneste”, ”Siril maler hus i lift” og slik kan listen fortsette. Selv om jeg egentlig kan være ganske perfeksjonistisk av meg, og ikke digger kritikk, er jeg også av den oppfatning at visse ting er greit å slenge seg utpå selv om det jeg har å stille opp med er langt fra perfekt. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg blant annet takket nei da jeg for noen år siden ble bedt om å stille opp som tolk da en tidligere fransk helseminister skulle dele på en konferanse, men bortsett fra det har jeg generelt lett for å hive meg utpå ting, og så får det heller bli litt som det blir. Og som regel går det jo på et vis.

Grunnen til at jeg tenkte på dette i dag, var vel det at jeg nå har skrevet et par nye episoder til serien. ”Siril lager beat og refreng til rap-sang på pappas i-pad”, ”Siril spiller inn rap-sang sammen med sin bror som er rapper”, ”Siril tegner forside til rap-singel når de hun spurte ikke stilte opp”, ”Siril trykker opp og selger rap-singel til inntekt for prosjektene sine”. Som dere kanskje gjetter, er ikke dette områder hvor jeg føler meg helt i mitt rette element, men samtidig velger jeg å se litt avslappet på det. Så får jeg heller spare perfeksjonismen til andre områder av livet mitt, hvis den i det hele tatt hører hjemme noe sted.



Det er for øvrig bare til å ta kontakt dersom du er interessert i å kjøpe den overnevnte slageren. Den koster 50 kr per stk. Jeg selger også postkort med motiv av to ulike bilder jeg har malt (de har begge vært vist her på bloggen tidligere, det ene av rosen (Love never fails) og det andre av ”hjertets øye”, som selges for kr 20 pr stk, eller 3 for 50. Kontakt meg i så fall på mail siril.vaktskjold@gmail.com.

Nyttår i Slovakia

Hvordan skal jeg oppsummere en flott tur til Slovakia? Tror jeg lar meg inspirere av Elisabeth sin bloggstil, og fokuserer på noen av høydepunktene.

1. Gleden av å få være med å bety en forandring for de lokale ungdommene. Vi følte i grunnen ikke at vi gjorde så mye, vi deltok stort sett bare på aktivitetene den lokale ungdomsgruppen hadde planlagt, i tillegg til at vi hadde noen andakter og brukte tid med dem. De vartet oss opp, og lot oss ikke engang få hjelpe til med oppvasken. Likevel kom det tydelig frem at de var blitt veldig inspirert av å ha oss der. De gråt da vi skulle dra, og overrasket oss med å møte opp på tog-stasjonen klokken 7 på morgenen da toget vårt gikk. Det er flott å se at det ikke alltid skal så mye til for å være med å gi noe til andre, og det viser vel også at vi mange ganger har mer å bidra med enn vi tror, særlig når vi velger å bare gi av vår tid.

2. Europa er åpent for evangeliet. Det er en myte å tro at europeiske ungdommer er uinteressert i Gud. I teologi og religion, kanskje. Men dersom det er snakk om ekte åpenhet og relasjoner, så er overraskende mange interessert. Vi nådde kanskje ikke ut til så mange nye denne uken, men noen få nye kom og ble med på aktivitetene våre. Og når vi brukte tid sammen med dem, og var oppriktig interessert i dem, kom de tilbake igjen og igjen. Og en jente fortalte at hun var blitt veldig inspirert av måten hun hørte evangeliet forkynt på den ene kvelden, og at hun ønsket å skrive det ned for å fortelle det videre til vennene sine.

3. Crazy utskeielser sammen med min franske venninne Caroline. Mine to franske venninner Virginie og Caroline var med oss på turen, og det tok til tider av. Nå er kanskje utskeielser å ta litt hardt i, men etter min målestokk kan det kvalifisere til det. Jeg som nærmest aldri spiller fotball, lot meg blant annet lure med på flere timer med fotball og volleyball i en gymsal den ene dagen. Neste dag våknet jeg og Caro opp med ekstrem gangsperr. Slik går det når vi rører mer på oss enn vi er vant til. Så resten av dagen beklaget vi oss begge over at vi knapt kunne røre oss. Ungdommene der imot var i fin form. Den samme dagen var vi uheldigvis med på å organisere en fotballturnering utenfor en lokal barneskole. Minst 30 barn og ungdommer hadde møtt opp, og de hadde store forventninger til å spille mot franske og norske. Er mulig forventningene sank litt når dette viste seg å kun være meg og Caro, som egentlig ikke hadde planlangt å spille pga gangsperren, men vi ofret oss og gikk for det. Noen av småguttene hadde visstnok kommentert at de syntes dette var bedre enn klubbfotballen de vanligvis spiller, så vi får ta det som et kompliment. Dette var vår siste dag i Slovakia, og sent på kvelden, etter at vi sikkert egentlig burde ha vært i seng, annonserte jeg og Caro at vi hadde planlagt en dans for ungdommene vi var sammen med. Dette var ikke helt sant, for vi hadde på ingen måte øvd. Vi bare fant en fengende fransk sang på youtube og begynte å imporvisere, i beste salsa-stil, og fikk etter hvert dratt med oss alle de andre, mens pastoren og Virginie filmet. Dette ble i ettertid veldig komisk for oss, da vi så på Virginies film med skam, og husket hvordan vi hele dagen hadde klaget på gansperr, men glemte det fullstendig da vi slapp oss løs i dansen. Caro som hadde sagt at hun ikke en gang kunne få på seg jakke pga vondt i skuldrene, løftet nå armene i været i beste disco-stil. Så ja, det hele kan med godt grunnlag kalles en legendarisk dag.

Ellers kan også turen oppsummeres med enorme mengder te-drikking, mye borsj (lokal suppe), spilling av kubb, quiz og leker, og masse godt felleskap med Gud og hverandre. Må ogsåe legge til at nyttårsaften var en temmelig crazy affære hva raketter angikk. Vi våget oss ut i sentrum en liten stund rundt klokken tolv, og der er det ingen restriksjoner eller regler, for å si det mildt. Alle skjøt opp raketter hvor de ville, gjerne fra verandaer på hus, i både edru og beruset tilstand. Det må være et stort under dersom ikke noen blir skadet, når man tar i betraktning hvor mange som faktisk blir skadet i Norge hvert år. Men de påstod hardnakket at de sjelden hører om skader. Nå har dere i alle fall et tips til hvor dere bør reise til på nyttårsaften dersom dere ønsker å skyte opp raketter fritt og uhemmet.

Uansett, jeg er alt i alt svært takknemlig til Gud og ungdommene i Slovakia, samt de flotte folkene jeg drog på tur sammen med.

Tur til Bergen og Slovakia

Nå nærmer juleferien seg med stormskritt, vi er inne i våre siste skoledager og jeg kjører til Bergen på lørdag. Be gjerne om at det skal være greit å komme seg over fjellet.Jeg blir i Bergen til 27. desember, før det blir teamtur til Slovakia. Vil dele et lite vitnesbyrd i den forbindelse. Var lenge usikker på om jeg skulle dra på turen, av ulike grunner. Men nå i helgen da jeg tenkte på det, innså jeg at den eneste grunnen jeg hadde igjen, var at jeg var usikker på om det var økonomisk forsvarlig. Jeg ønsker alltid å sikre meg for langt frem i tid, og det er jo i og for selv en god ting, men likevel tror jeg ikke det er riktig å bruke det som motivasjon i alle valg jeg tar, særlig ikke når jeg ønsker å kunne stole på Gud og bli ledet av ham.

Så for å komme til poenget: Jeg bestemte meg i går for at jeg var sikker på at jeg ville reise, og gikk bare inn på nettbanken for å overføre penger til å kjøpe billett. Men der inne oppdaget jeg til min oeverraskelse at jeg hadde fått etterbetalt lønning fra et av stedene jeg jobbet i sommer, og plutselig hadde rikelig til å kjøpe flybilettene med de pengene. Så det ble en oppmuntring for meg igjen, og var sæelig oppmuntrende at jeg ikke oppdaget pengene først og deretter bestemte meg, men at det var motsatt. Gud er trofast når vi er villige til å bli brukt av ham, og ikke lar oss begrense alt for mye av menneskelig fornuft.

Så vær gjerne med å be for turen. Vi kommer til å være sammen med lokale ungdommer og drive outreacarbeid i byen,oppmuntre og utruste de lokale(og hverandre), bygge relasjoner, og gjøre gode ting for byen. Så har forventinger til at dette blir bra. Vær gjerne med å be for oss. Selve outreachen er fra 28. desember til 4. januar, og jeg kommer til Bergen igjen den 5. januar og blir i et par uker. Planene videre kan jeg komme tilbake til senere, men det er mange ulike ting på gang. To be continued...

Noen tanker fra Østlandet

I dag har jeg kost meg med noe som min søster oppdaget gleden av for mangfoldige år siden, til enkelte medmenneskers frustrasjon, særlig hennes kjære mann. Jeg må innrømme at det ikke er den første gangen jeg bedriver denne aktiviteten, men i dag ble jeg skikkelig revet med. Ja, jeg snakker om online shopping. Så jeg advarer herved om at mange av årets julegaver er blitt anskaffet på denne måten. Men det er absolutt praktisk her jeg bor litt utpå landet.

Jeg har også merket at Østlandet er kaldere enn vårt kjære Bergen. Forrige uke var vi nedpå minus 6 grader her, mens jeg hørte rykter om pluss 6 grader i Bergen. Jeg merker også på mange andre måter at jeg ikke er i Bergen. Da jeg kom tilbake fra turen til Polen og Sveits, merket jeg ingen følelse av å komme hjem, og jeg innså at jeg egentlig har lite som binder meg til Østlandet. Jeg føler meg hjemme i Bergen, fordi jeg har venner og familie og historie der. Men bortsett fra det føler jeg meg på noen måter mer hjemme i Mexico enn på Østlandet. Den første dagen på skolen da vi skulle introdusere oss, presterte jeg å kun si: ”Jeg kommer fra Bergen”, hvorpå skolelederen måtte presisere at dette er i Norge. Jeg er nok ikke den første Bergenseren som føler det på den måten, men det er litt morsomt å oppdage likevel. I tillegg til dette, har jo jeg også en ekstra interesse for reising og utlandet som spiller inn.

Så selv om planene ikke er helt klare for neste år, blir det i alle fall mye utland på meg. Planlegger å reise i et par måneder litt etter jul, trolig til Romania og Moldova, der jeg kan se nærmere på ulike prosjekter, hjelpe til med litt forskjellig og få litt oversikt over området. Når sommeren nærmer seg, håper jeg å ha funnet et sted der jeg kan tenke meg å bli lengre.
Så blir spennende å se hva som skjer. Jeg vil også legge til et veldig tankevekkende og inspirerende sitat vi fikk med oss i forrige ukes undervisning, og som bør spille en stor rolle i det jeg tenker å drive med i fremtiden. Det er et gammelt kinesisk ordtak:

“Go to the people. Live with them, love them.
Learn from them, begin with what you have, build on what they know
Then finally, when the work is done
Joyfully the people will say: We did it ourselves.”

Nyhetsbrev /newsletter

Jeg har akkurat skrevet et nyhetsbrev der jeg forklarer litt om hva jeg driver med. Limer det ikke inn her, men dersom du er interessert i å motta det, kan du sende meg en e-mail på siril.vaktskjold@gmail.com. Jeg har også akkurat skrevet en artikkel om temaet: Hvordan drive bærekraftig arbeid blant fattige (på engelsk), som jeg også kan sende dersom det er interessant.

Ellers står det bra til med meg. Vinteren er kommet til Hamar, gradestokken viser minus, og i dag er bakken dekket av et is-lag. Vi har mye å gjøre på skolen i forhold til innleveringer og sånn, og fortsatt variert og veldig bra undervisning. Neste uke skal vi blant annet lære prinsipper for å tilegne seg nye språk. Så mye spennende som skjer. Har også begynt å planlegge juleferien, og har blant annet invitert to venninner herfra med meg hjem, en fra Kosovo og en fra USA. Så det blir nok veldig bra. Men har fortsatt noen uker igjen her, som jeg håper å få så mye som mulig ut av.




English:
I just wrote a newsletter where I explain a little more about what I'm doing. I won't glue it in here, but if you're interested in receiving it, you can send me an e.mail at siril.vaktskjold@gmail.com, and I'll e-mail it to you. I've also written an article about "How to create a sustainable ministry while working among the poor", that I can e-mail those that are interested.

Hilsen fra Polen og Sveits

Vi er nå på en 2 ukers tur med skolen. Forrige uke var vi i Krakow, Polen. Fikk blitt litt kjent med byen, hadde undervisning om Europas fortid og fremtid med Jeff Fountain, tidligere leder for UIO Europa, og fikk også med oss et besøk til Auswitch-Birkenau. Selv om jeg hadde vært der før, gjør det jo alltid et visst inntrykk. Venninnen min Anda fra Latvia bemerket etter å ha hørt i en historie om konen til lederen for konsentrasjonsleiren som trivdes så godt i huset sitt rett ved siden av og så på det som sitt Paradis:"Jeg må passe på at jeg aldri bygger et Paradis for meg selv mens andre mennesker har et helvete rett ved siden av meg". Godt visdomsord til ettertanke. Det var også til ettertanke å snakke med Nesha fra Kosovo, som fortalte om at venner og slektninger av henne opplevde lignenede forhold som i konsentrasjonsleiren under Milosevic for bare ti år siden. Holocoust var ikke bare en hendelse i historien, det er faktisk et uttrykk for noe forferdelig som kan skje når onsskapen i menneskers natur kommer ut, og det er desverre ikke noe vi har lagt bak oss som menneskehet. Spørsmålet er hvordan vi kan være med å stå i mot det, og stå for menneskeverd.




Dette hang også godt sammen med Jeff Fountains undervisning om at ideer har konsekvenser, med andre ord hva vi og andre tror og tenker kan få store konsekvenser for handlingene våre. Fokuset på undervisningen var at det absolutt er håp for Europa, men det kommer mye an på hva vi gjør som Guds folk. Inspirerende og tankevekkende.




På lørdag gikk vi ombord på en buss som i løpet av de neste 25 timene tok oss gjennom Tsjekkia, Tyskland og Østerrike, for deretter å ankomme Sveits. Vi befinner oss nå på en UIO-base i Burtigny i nærheten av Geneve, der vi skal ha en uke med undervisning og delta i ulike aktiviteter. En positiv overraskelse så langt, er at det er mange som snakker spansk her på basen, og til og med en jente som kommer fra Ensenada, ca 1.5 timer unna der jeg bodde i Mexico. Så i tillegg til å befinne oss i den fransk-språklige delen av Sveits, får jeg også snakke spansk, så jeg er storfornøyd med situasjonen. Føler meg også utvilt og med friskt mot etter å ha fått sovet ut etter noen dårlige netter på ungdomsherberge i Polen og den lange bussturen. Så er ved godt mot.

Hvor går veien?

Tenkte jeg skulle dele litt mer om hvordan jeg har det og hva jeg driver med på skolen. Som sagt heter skolen "School of pioneering and leadership", og er ment for folk som ønsker ledertrening og å være med å starte pionerarbeid i Europa. For å få med meg denne skolen, har jeg måttet krype til korset og gjøre østlending av meg for tre måneder, men det får jeg heller tåle. Selv om det er litt kjedelig å bo ute på landet på Hamar, så må jeg innrømme at naturen og omgivelsene er veldig vakre.

Undervisningen har så langt vært over all forventning. Cirka halvparten av undervisningen går ut på ledertrening i forhold til teamarbeid, personlighetstyper, lederstiler og lignende. Får stadig mer selvinnsikt og nye redskaper for å vurdere og forbedre min lederstil og måten jeg arbeider sammen med andre på.

Den andre halvparten av undervisningen går ut på hvordan starte nytt arbeid, tenke nytt, være pioner, og vi har flere undervisere som kommer inn som har mye erfaring med dette, og det er til stor inspirasjon å høre på dem og lære fra dem. Det er også veldig kjekt å være sammen med en gjeng likesinnede, som ikke tenker at jeg er gal eller rar eller altfor idealistisk.

Det har likevel vært litt tøft å være her, når jeg er veldig usikker på hva planene mine er videre, og føler at jeg burde ha ting litt klarere for meg. Tror jeg har vært litt redd for å legge konkrete planer i tilfelle jeg ikke får noen med meg på det, men samtidig får jeg jo i alle fall ingen med meg dersom jeg ikke har konkrete planer. Føler meg også dradd mellom å starte noe fra begynnelsen eller bli med på noe som er startet og også i spenningsfeltet mellom å gi meg selv til et land der jeg buker all min tid ute blant folket i forhold til å tenke større og bruke mer tid på å administrere og reise og skape noe som kan multipliseres og fungere videre uavhengig av meg. Kanskje er det ikke engang bare et spørsmål om hva, men om timing, hva jeg skal begynne med.

Leste en artikkel vi fikk på skolen som heter "Apostolic Passion" nå i helgen, som utfordret meg veldig. Den utfordret oss på at vår største drivkraft, dersom lidenskapen vår ikke skal dø ut, er å ville se Jesu navn bli æret blant folk som ikke kjenner ham. Jeg tenkte på hvordan det er lett å falle tilbake på to andre typer motivasjoner:
1. Ren og skjær vilje, fordi du vet hvilke behov som er der ute og ønsker å være med å fylle dem
2. Glede av å gjøre ting fordi det er spennende ting du liker å gjøre og du får brukt gaver som du har.

Begge disse er vel forsåvidt vel og bra, men dersom jeg virkelig ønsker å være satt i brann av en ild som ikke slukker, så må det komme direkte fra Guds hjerte, hans nærvær, og en lengsel etter å se hans navn bli æret blant folkeslagene. Og av en eller grunn gjorde denne påminnelsen det litt lettere for meg igjen: det det handler om er først å foukusere på å kjenne Guds hjerte og hans lidenskaper, deretter å spørre ham hvor jeg kan være med å se hans navn bli æret.