Ode to joy

Ville bare dele med dere et av forrige uke's höydepunkter, da piano-eleven min Corina (11 aar) lärte seg ferdig "Ode to joy". Hun har lärt piano fra meg i et og et halvt aar naa, og jeg er veldig stolt av henne!!! Maa ta vare paa de smaa oppmuntringene jeg faar i hverdagen, og hun er en av dem. Veldig motivert og lärer fort alt hun pröver paa. Og jeg gleder meg over at hun benytter seg over alle mulighene hun har til aa läre ting fra meg; baade engelsk, strikking, gitar, piano, og om Gud.

Strikkeprosjekt

Vil ogsaa gjerne dele litt om vaarens nyeste prosjekt: strikkeprosjekt med flere av damene. Etter ide fra min söster Karina, satte jeg i gang med et strikkeprosjekt i Copsa Mare og i en annen landsby vi jobber i, Nemsa. Maalet er aa gi arbeidsledige kvinner noe aa gjöre paa om dagene der de kan föle at de kan skape noe og bidra med noe. Vi har allerede sendt förste ladning med produkter til Norge der vi haaper og kunne selge det videre, og mer er snart paa vei. Jeg har sett at flere av damene koser seg med prosjektet, og jeg haaper at det ogsaa til en viss grad kan hjelpe dem baade med haap og kreativitet og väre en liten ökonomisk hjelp. Min söster Karina har laget en egen bloggside for prosjektet, se: http://gihjertevarme.blogg.no/

Barneseminar i Constanta og harde möter med virkeligheten

Jo mer du lärer om situasjonene til barn rundt i verden, jo mer takknemlig blir du over din egen barndom. De siste to ukene har jeg värt paa et seminar i Constanta, Romania, sammen med rundt 20 andre personer som arbeider med barn. Seminaret var holdt av Loom international, og handlet om hvordan man jobber med barn som kommer fra vanskelige bakgrunner, hvordan lytte til barn, trauma og misbruk osv. Det var veldig interessant og lärerikt, i tillegg til at det var kjekt aa tilbringe tid sammen med gamle og nye venner i Constanta.

Nesten hele tiden mens jeg var paa kurset, tenkte jeg paa en av familiene jeg jobber med i Copsa, og paa barna deres. Vi hörte om hvor viktig en voksenperson kan väre i et barns liv, og jeg bestemte meg for at jeg önsker aa gaa mer aktivt i aa vaere tilstede i livene til barna i denne familien. Men det er ikke bare enkelt aa vite hvordan. I dag etter kirken gikk jeg sammen med noen andre for aa besöke dem, og mötte paa en sint og full mor som sa at hun skulle forlate barna og dra til sin mor(igjen...) i sinne (hadde kranglet med mannen igjen), mens flere av barna stod og graat rundt henne. Hun ville ikke höre paa oss, men endte til slutt med aa heller bare dra til nabolandsbyen der mannen fortsatt var og spilte poker. Vi ble igjen for aa tröste barna, og etter alt jeg har lärt de siste par ukene, var det ekstra vanskelig for meg aa se paa dette uten aa tenke paa hvor mye disse tingene kan traumatisere barna. Den eldste gutten deres paa 12 aar gaar ikke engang paa skolen lenger, og jeg kan ikke skjönne hvordan han kan ha noen fremtid, selv om han er en flott gutt med gaver i kunst og musikk. Jeg er ogsaa bekymret for jenten paa 4 aar som i lange perioder verken snakker eller reagerer paa kontakt. Gutten deres paa 3 aar ville ikke ta imot tröst fra meg för han gav opp etter ca en halv time og kom paa fanget mitt, hvor han endte opp med aa sovne. Jeg er veldig glad i hver enkelt av de 8 barna deres, men trenger masse visdom fra Gud naa i forhold til hvordan jeg kan hjelpe dem.

"Gud never promised it would be easy, he said it would be worth it".

Kjäre Gud, hjelp meg aa vite hva som er best i denne situasjonen, og hjelp meg aa vise din kjärlighet og kunne bety en forandring i livet til disse barna.

Noen dikt fra fortiden

I tiden mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, skrev jeg mange dikt og sanger. Jeg må dessverre si at produksjonen ikke har vært like fruktbar i årene som fulgte, selv om den heller ikke ligger helt død. Jeg satt her om dagen og kikket gjennom noen av diktene jeg skrev i denne perioden, og så på hvordan det uttrykte min lidenskap for Guds sannheter, min egen usikkerhet og problemer, og mitt ønske om å vise andre hvem Gud er og sette dem på valg. De har litt variabel kvalitet, men jeg tenkte jeg skulle dele noen av diktene her, både fordi det sier noe om hvem jeg var for 10-15 år siden, men også fordi jeg tror det kan være med å oppmuntre og hjelpe andre.

Når veien synes håpløs lang å gå

Når veien synes håpløs lang å gå,
og målet føles vanskelig å nå,
fortvilelse og selvforakt får rå,
du klarer ikke selv å løpet stå.

Da føles det så godt midt i din trengsel,
å gå til han som fyller all din lengsel.
Forstå at du er svak, men vite at:
I Jesus blir du sterk
og aldri mer er du forlatt.

Han sitter der med åpne armer nå,
vil hjelpe deg å reise opp å gå.
Vil gi deg hvile slik som selv han sa.
Han bar jo all din skyld på Golgata.

Det er så trygt å krype på hans fang,
da synes ikke veien mer så lang.
Og når du målet skimter, der et sted,
så er det himmelen, med evig fred.

Siril -99

Diktet jeg akkurat delte her ovenfor, fikk jeg overraskende høre hadde hjulpet mennesker fra ulikt hold. Blant annet satt en god venninne av meg på et vitnemøte på Sørlandet en gang, der en venn av familien vår kom frem og fortalte om et dikt som hun hadde mottatt til konfirmasjonen som hadde vært med å hjelpe henne ut av depresjon, og leste høyt diktet mitt. En annen venninne så en håndskrevet versjon av diktet henge på veggen hos en medstudent på Bibelskole i Oslo. Det viste seg at hun hadde kopiert det fra den samme venninnen av familien vår fra Sørlandet mens hun gikk på internatskole med henne. Dette oppmuntret meg til å innse at Gud bruker oss mer enn vi er klar over, når vi gjør vår del.

Du er verdifull

"Du er verdifull", har blitt en klisjé
du har hørt det så mange ganger.
Det skrives i bøker, i dikt, over alt,
og synges i mange sanger.

Men det er faktisk sant, du er formet unikt
til å være akkurat deg.
Og kunstneren selv syntes du ble perfekt,
han lo og frydet seg.

Mens du ennå var et foster i mors liv
formet han deg så kunstferdig.
Så prøv å behandle andre og deg selv
på en måte som er kunstneren verdig.

Tenk over det neste gang når du vil
kritisere din sjel og din kropp.
Skaperen som skapte himmel og jord,
synes at du ble helt topp!

Du er verdifull, helt fantastisk,
skapt til å glede deg selv og andre.
Så gå gjennom livet med løftet hode,
i en verden som du kan forandre.

Siril -99

Følgende dikt ble til etter at jeg hadde vært på et kveldskurs hjemme hos Eilif Håland, der han delte med oss ungdommer om ulike emner innenfor sex, samliv og identitet. Jeg prøvde å sette noen av tankene i diktform:

Hvorfor vente?

Så skapte Gud mennesket i sitt bilde,
Til mann og kvinne skapte han dem.
De skulle leve sammen
og vise et nyansert Gudsbilde frem.

Når mann og kvinne smelter
sammen i troskap og renhet.
Først da kan de bli et bilde
på Guds fullkomne kjærlighet.

Hvis du ikke følger Guds regler
blir det deg selv til tap.
Og Guds vilje er klar:
Ingen sex uten ekteskap!

For Gud vet at din jomfrudom
er den beste bryllupspresang.
Det er til det beste for begge,
selv om ventetiden kan føles lang.

Siril -99

Jeg var og serverte i et bryllup en gang, da en dame kom bort til meg og spurte om jeg var Siril Vaktskjold. Hun hadde nemlig mottat et dikt av meg i gave fra datteren sin som går i samme menighet som meg. Hun sa hun hadde det hengende på kjøkkenveggen sin til oppmuntring, og hadde delt det med flere av damene i klubben sin. Det var det følgende diktet:


Min blomsterhage

Hvor enn jeg går i verden
etterlater jeg spor.
Ting jeg gjorde, mente og sa
gode og vonde ord.
Hvis verden var min blomsterhage
hvilke spor ville jeg da lage?

Jeg har nok sådd noen tornekratt
med stygge, sårende ord
Som andre kan spre videre
og skape ensomhet stor.
Så mye jeg gjorde uten å forstå:
det var jo det gode jeg skulle så.

I et hjørne jeg skimter noen vakre liljer
de står der så ranke og pene.
Det er nok den oppmuntring som jeg gav
til andre når de var alene.
De er ganske få, men hvor vakre de er
det er hva jeg ønsker å så mens jeg er her.

Gavmildhetsklokker, gledenes iris
bamhjertighets skinnende roser.
Slike blomster er hva jeg vil så
mens jeg lever på jorden nå.
Del med andre det gode du får.
Husk, du skal høste det du sår.

Siril -99

Pris Herren!

Pris Herren, for han er god
Han fortjener alltid all takk og ære.
Gud er god, selv om du møter
ting som føles vanskelig å bære.

Gud er en Gud som kan løse problemer,
men det er ikke derfor du skal gi ham ditt liv!
Pris Herren, for han er verdig,
Det er et riktig motiv.

Pris Herren, for han er god.
La ham være den første.
Og selv om du ikke føler for det,
Så pris ham, for han er den største!

Gud er ikke avhengig av deg
Han vil likevel være størst.
Men gi Herren glede, vis ham ære
La ham i ditt liv komme først.

Du kan ikke komme utenom Gud,
En dag skal du møte ham igjen.
Men hvis du nå gir ham ditt liv og din pris,
får du ære ham i himmelen!

Siril -99

Jeg var alltid ivrig til å forsvare troen min da jeg gikk på ungdomsskolen, noen ganger kanskje litt for ivrig. En gang i kirstendomsundervisningen, kom jeg og min venninne inn i en heftig diskusjon med medelever og læreren vår, der blant annet læreren hevdet at vi måtte ha respekt for at folk kunne få være kristne på den måten og i den grad hver enkelt av dem ønsket. Til svar gikk jeg hjem i affekt og skrev det følgende diktet. Jeg hadde planer om å legge det anonymt i lærerens postkasse, men det tror jeg aldri det ble noe av.

Ta Gud på alvor

Tror du at Gud er en bryter
å slå på når det passer deg?
Når du får problemer eller vil virke salig,
men du vil ikke gå den smale vei?

Tror du at Gud er en snill, gammel mann
du kan skryte av å kjenne når du vil?
Som du bare kan gå til hvis noe går galt
og du møter ting du ikke får til?

Tror du at Gud er en dukke
du kan leke litt med når du vil?
Eller tror du at han er et smykke
du kan pynte deg med av og til?

Tror du du bare kan lage
din egen personlige tro?
Og tro at Gud blir fornøyd med det,
for"han er jo så snill og god".

Gud er universets store skaper
Selv om han er også "snill og god".
Så hvordan i all verden kan du innbille deg
at " enhver blir salig i sin tro"?

Gud skapte deg, han elsker deg
men det er bare en vei til himmelen.
Og bibelen sier at Jesus er veien
og livet og sannheten.

Du må velge å ta et klart standpunkt
Det går ikke an å ta litt av alt.
Og velger du Gud må du ta ham på alvor
og gjøre som han har befalt.

Velger du Gud må du gi ham ditt liv
og velge den smale vei.
Bekjenne med munnen at Jesus er Herre
og tro at han døde for deg.

Ta Gud på alvor, du vil merke forskjell
Han er jo den beste venn.
Du kan ikke komme utenom Gud,
en dag skal du møte ham igjen.

Det kommer en dag da du skal for dom,
det blir himmel eller helvete.
Så velg i dag å ta Gud på alvor,
du vil ikke til å angre på det!

-Siril -99

Jeg var tydeligvis sterkt opptatt av å sette folk på et valg når det gjaldt Gud, for det kommer igjen i et nytt dikt skrevet året etter:

Velg livet

Hver dag som kommer i livet ditt
er fullt av nye valg,
Skal du øve til heldagsprøven,
eller dra til butikken på salg?
Hvilken brus er den beste sort?
Skal du ha håret langt eller kort?

Så mye av det du velger i livet,
er betydningsløst på sikt.
Mens andre valg er mer avgjørende,
som yrke, ektefelle og slikt.
Men den dagen du dør, er det ett valg som teller
død eller liv, det er det saken gjelder.

Den dagen du dør, får du endelig bevis
på at Gud faktisk eksisterer.
Og jeg skal love deg at det har sin pris
å ha valgt bort den Gud som regjerer
Uansett, et valg må du ta
så får du se følgene det vil ha.

Du kan velge bort Jesus, og tro det er best
" for han er jo så full av regler og bud"
Nå kan du jo banne og fylle og feste
uten å blande inn noen Gud.
Men et slikt liv gir til slutt tomhet og smerte
det er et rop etter Gud i alle menneskers hjerte.

Men velger du Jesus vil det ropet få svar
først da kan du virkelig leve
Gi det til ham, alt det du har
Han har sonet for deg, du slipper å streve.
Et liv med Jesus er kjærlighet og fred
han elsker deg så høyt at han døde i ditt sted!

Velger du vekk Jesus har du valgt fortapelse
og når du dør da er det for sent, min venn.
Men velger du Jesus, er dette begynnelsen
på et herlig liv hos ham i himmelen.
Du kan ikke vite når din dødsdag kommer,
men at den kommer vet du, høsten kommer etter sommer.

"Men jeg har ikke valgt noe" kan du kanskje si
og tro at da går det nok bra for deg.
Men det holder bare ikke når din tid er forbi
hvis du ikke vandret med Jesus på din vei
"Den som ikke er med meg, er i mot meg" står det klart.
Du må ta et valg, for Jesus kommer snart!

"Se jeg står for døren og banker"
" Lukk opp" er Jesu oppfordring til deg nå
Ikke utsett valget, ta et oppgjør med dine tanker
det fins ting som er større enn din hjerne kan forstå.
Så velg livet i dag, ikke svar nei!
Velg ham som gav sitt liv for deg!

Siril Vaktskjold -2000

I julen 2000 satt jeg meg ned og skrev et dikt, som jeg må innrømme fortsatt utfordrer meg og rører ved meg hver gang jeg leser det. Hvorfor feirer vi jul? Hvor viktig er Jesus for oss?

Et julerop fra glemselen

Deilig er jorden, O hellige natt.
Julen er her, og vi feirer som besatt.
Gavene kjøpes og pynten tas frem
en snartur i kirken før vi går hjem.
Bibelen tas frem fra der den lå gjemt
Men er det ikke noe viktig vi har glemt??

Julekrybbe har vi, og engler så milde
Vi tenker fromt på Jesusbarnet den lille,
som ble født i en krybbe, på et usselt sted
mens englene sang om glede og fred.
Ja, slike tanker liker vi og slike vakre ord,
om kjærlighet og frihet og et nystemt englekor.

Evangeliet leser vi, før vi rundt treet går
Så har vi god samvittighet også i år.
Men hvor er Jesus, frelseren, midt i vår fest?
Er universets Herre kun en julekrybbegjest?
Et rop stiger opp, et nødrop til vår jord
Glem ham ikke i din fest, hør på Jesu ord:

Mitt kjære barn, visst ble jeg født på jorden her en gang
det er sant som dere synger i mang en julesang
Men barnet mitt, julen den er mer enn vakre tanker
med julemat, presanger og "mitt hjerte alltid vanker".
Sperr meg ikke inne i en krybbe og en stall.
Se, jorden er min fotskammel og himmelen min hall!

Jeg er verdens skaper og har jorden i min hånd.
Jeg er den som kom for å bryte syndens bånd.
Mitt barn, fra krybben gikk veien videre for meg
inntil jeg døde på et kors, jeg gjorde det for deg!
Og ikke nok med det, jeg stod faktisk opp igjen.
Jeg lever ennå og vil gjerne være din venn.

Mine elskede barn, min villfarne jord
Hvorfor kan dere ikke høre mine ord?
Visst er min fødsel vel verdt en fest,
men det er deres vennskap jeg ønsker mest.
Dere feirer med prakt at Gud sin sønn sendte,
men har dere forstått hva som virkelig hendte?

Guds selv ble født her, uten prakt og herlighet
jeg ble som deg, jeg gjorde det av kjærlighet
Det var jeg som tente julestjernen den gang
det var min mektige englehær som sang.
Gled deg du jord, din frelser kom til deg,
og hvis du ikke tror det, hvorfor feirer du da meg?

Jeg vil ikke ha en tom fest en gang hvert år.
Jeg er Herren din Gud, han som aldri forgår.
Ta meg på alvor, min kjære venn
Jeg lever, en dag skal jeg komme igjen.
Så midt oppi travelhet og alt som omgir deg
Midt oppi julen, stopp opp og tenk på meg.

Siril -Desember 2ooo


Etter å ha lest i ”Jesus Freaks” om ulike martyrer for Jesus, ble jeg inspirert til å skrive følgende dikt:

Stå opp, Guds folk

Stå opp, du Guds folk, gå ut på Jesu bud
En verden der ute tørster etter Gud
Guds rustning har du, og evig liv du eier.
Så reis deg Guds barn, gå ut til seier.

Reis deg frimodig, se Gud har bruk for deg.
Mist ikke motet, og bli ikke lei.
Du er en tråd i det teppet som er spunnet,
av de som har kjempet i Guds kraft, og vunnet.

Gå ut til kamp, i kraft av Vår Far.
Bønn er det mektigste våpen vi har.
Det er ikke mennesker som er fienden,
så gå frem i kjærlighet, du Jesu venn.

Vis Gudsfrykt i stedet for menneskefrykt,
Folk går fortapt mens du lever pent og trygt.
Gud gav sitt liv for alle her på jord.
Så skynd deg nå ut og lev etter hans ord.

Stå opp Guds folk, vit at din innsats teller.
Død eller liv, det er det saken gjelder.
"Gå derfor ut", er Jesu klare bud.
Så reis deg, Guds folk, med kraft fra din Gud.

Siril -2000



Hvem er han?

Alle de bøker som finnes i verden
Kan ikke fortelle om alt han har gjort
Så mye har han gjort og så mye gjør han ennå,
for ham er ingenting for smått eller stort.

Alt det vi mennesker her kan lage
alt vi kan skape av byggverk og forskning
Aldri kan det komme opp mot Guds verk,
se på naturen, se på hver skapning.

Alle de tekster som skrives på jorden
kan ikke beskrive Guds kjærlighet.
Ord på ord og setning på setning
kan ikke beskrive hans majestet.

Alle de språk som snakkes på jorden
kan ikke beskrive hans veldige makt.
Alle forfattere som finnes blant oss
kan aldri få skrevet ned alt han har sagt.

Jeg er den jeg er, sa han selv en gang.
Det er nok det nærmeste vi kommer her.
Han som var og som er og som alltid vil være,
den evige, mektige, hellige Jeg Er.

Siril -2000

Jeg vet om en som elsker deg

Jeg vet om en som elsker deg
uansett hvordan du er.
Jeg vet om en som ofret seg
for at du kunne være ham nær.

Jeg vet om en som døde for deg,
betalte din skyld og skam.
Jeg vet om en som kan gi deg nytt liv
hvis du gir deg selv til ham.

Jeg vet om en som elsker deg
uansett hva andre må si.
Selv om alle andre svikter
vil han ikke gå deg forbi.

Jeg vet om en som kan tilgi deg.
For ham er ingenting for stort.
Jeg vet om en som aldri fordømmer
når du omvender deg fra det du har gjort.

Jeg vet om en som elsker deg.
Jesus Kristus er hans navn.
Det beste for deg er å velge hans vei,
bare løp til hans kjærlige favn…

Siril -2001

Jeg har også skrevet et par samfunnsengasjerte dikt. Blant annet skrev jeg følgende dikt i respons på rasisme tidlig på 2000-tallet, der vi blant annet opplevde drapet på Benjamin Hermansen, en gutt som var adoptert, og døde kun på grunn av hudfargen sin. Vi som nordmenn har fått vår frihet, men hva har vi gjort med friheten vår? Lar vi den også komme andre tilgode? Jeg må tilstå at jeg får tårer i øynene hver gang jeg leser dette diktet.

17. mai 2000

I dag står flaggstangen i flaggets prakt
En duggvåt morgen i livnede lunder
De utsprungne bjerkeløv hvisker forsagt
Tenk å være nordmann, akk, i slike stunder.

Et rødt, hvitt og blått flagg holder han
i en brun hånd som sitrer av glede
Han vil feire sitt nye fedreland
og er glad for å være tilstede.

Skjorten er strøket og skrittene lette
Det er så spennende å være med
Han er glad for å være en del av alt dette
i landet med bjerker og sne.

Han vil glemme den drømmen han hadde i natt
om de livløse kropper han så
Og all denne frykten han ofte har hatt
Han er, takk Gud, i sikkerhet nå.

Han løfter sin røst og flagget sitt atter
og synger, et vanskelig språk til tross
Så plutselig høres en lav, hånlig latter
"Se han der som tror han er en av oss!"

I dag står flagget og taler om fred
og den dyrkjøpte friheten vår
Han senker flagget stillferdig ned
og med tunge skritt hjemover går…

Siril-2002

Når man snakker om samfunnsengasjerte dikt, så har jeg også skrevet opp til flere dikt og tekster rundt abortsaken i min ungdom. Jeg deler ett av dem her:

De tause skrik

Solen som aldri stod opp over dem
Alt det de aldri så
De tomme plasser i hjerter og hjem
De veier de aldri fikk gå

Vindene suser, men vi tier still
Og skrikene kan ingen høre
Men disse små, de var likevel til
Tross alt det de aldri fikk gjøre

Dødsropet lyder og kveler seg selv
Mens dager og timer går
Hva er vel et liv mot de andres vel
i selvbestemt-loven vår?

Siril - 2002

Til slutt deler jeg et dikt som tydeligvis er skrevet til en gutt, men jeg må innrømme at jeg ikke husker til hvem. (Dette kan ha å gjøre med at jeg skrev dikt i hytt og pine hver eneste gang jeg til og med var i nærheten av å være forelsket i noen)
Jeg regner uansett med at flere kan kjenne seg igjen i følelsen i diktet:

Fordi at du er deg

Jeg kjenner en stille glede i meg
Kan ikke forklare deg hva
Jeg vet bare det at jeg tenker på deg
Og kjenner at det gjør meg glad

Jeg smiler ved tanken på smilet ditt
på stemmen din, ting som du gjør
Ditt strålende smil varmer hjertet mitt
Litt mer enn det kanskje bør.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil
Eller hvorfor jeg tenker slik
Jeg vet bare det at fordi du er til
så føles min hverdag mer rik

Så takk fordi du er den du er
For den gleden som du har gitt meg
Ved ganske enkelt å være der
Takk for at du er deg!

Siril -2003


Som dere ser, avsluttet jeg her med et dikt skrevet for over 10 år siden. Siden den gang, har jeg skrevet veldig sporadisk, blant annet fordi jeg har flyttet mye rundt i utlandet, og har til en viss grad mistet mitt poetiske språk. Jeg har likevel ved flere anledninger blitt utfordret til å ta opp pennen igjen, senest forrige uke da vi hadde besøk av et team fra Catch the Fire Norge her. Så jeg får se om jeg kan få prioritert min kreative side igjen i tiden som kommer.

Jeg sitter nå på en hytte på leirstedet Prod her i Romania, der jeg tar meg et par dager for å be og tenke over livet og fremtiden. Etter en usedvanlig varm senhøst, dalte i dag de første snøfnuggene ned, og skapte en god førjuls-stemning. Dette inspirerte meg også til endelig å skifte til vinterdekk, noe som strengt tatt skulle ha vært på plass siden 1. november ifølge rumensk lov.

Jeg drog til et verksted tidligere i dag og fikk det fikset, men ikke helt uten komplikasjoner. En uheldlig kvinnelig sjåfør rygget nemlig inn i meg mens jeg holdt på å flytte bilen til riktig pososjon for dekkskiftet. Dette var en situasjon der det kunne endt med mye roping og skriking og krangling i dette landet, men hun tok skylden på seg med en gang, og vi hadde en temmelig vennskapelig samtale der hun gav meg telefonnummeret sitt og lovet å betale reperasjonen. Hun hentet også bort en bilmekaniker som kikket litt på skaden bak, og gjorde noen smågrep så det ikke skulle være noe problem å kjøre midlertidig med bilen.

Jeg merker at bloggen min har handlet mye om bil i det siste, noe som jeg må understreke er helt tilfeldig og ikke representativt for livet mitt. Noe av det viktige som har stått på programmet siste måneden, var oppstart av engelsk-undervisning og musikkundervisning igjen i Copsa, samt et husbyggingsprosjekt der. Huset vi bygger, tilhører en familie med en far som er alkoholiker, og av den grunn har jeg hatt stor motvilje mot å hjelpe ham. Men vi oppdaget etterhvert at han har en veldig flott kone og døtre, og huset kom også til å falle i hodet på dem i løpet av vinteren i all sannsynlighet. Dermed ble vi engasjert i prosjektet, som etterhvert bestod i å rive ned hele huset og bygge det opp igjen fra grunnen. Jeg kan egentlig ikke skryte på meg at jeg har bygget noe, mitt fysiske bidrag har bestått i å bære et par mursteiner, og å lage mat til arbeidere. Men jeg har vært involvert i å skaffe penger og arbeidskraft til prosjektet, og er veldig takknemlige til givere fra Norge, særlig fra ungdommer i Øvrebø, som har bidratt mye. Vi hadde også et team fra Catch the fire school of ministry Norge her forrige uke som hjalp til å bli ferdige med huset.

Det var veldig kjekt å ha teamet her av flere grunner. For meg personlig var det godt etter en heller slitsom høst, å kunne ha folk fra hjemlandet og andre steder å slappe av sammen med, snakke om Fredkriksons fabrikk og Selvskapreisen, og å be sammen med. Gleder meg over å kjenne at livet er lettere denne uken enn det har vært på en stund, og jeg er som sagt nå et par dager på en hytte alene for å be og tenke over hvordan jeg skal organisere tiden min videre fremover. Har ikke lyst å bare fylle opp timeplanen min uten å ha et større fokus og en større visjon. Så blir spennende å se hva som skjer videre i tiden som kommer frem til jeg skal til Norge til jul.

Moldova, Constanta og en fartsbot

Min kjære bil Suzuki Liana har nå fått prøvd seg rundt omkring i innland og utland, og hun bestod prøven med glans. Som mange vet, har jeg vært med som deltids-stab på en multigenerasjons DTS fra juni, og jeg tok et lite team fra DTS-en på outreach til Moldova og Constanta i noen uker. Det var en stor utfordring, selv om vi er et lite team, fordi det er store aldersforskjeller og språkbarrierer innad i teamet. Det var også en utfordring for meg at jeg valgte å kjøre med bil på outreachen, både fordi det er snakk om lange avstander, og også kryssing av landegrenser. Grensen til Moldova er temmelig streng på å ha alle papirer i orden, så jeg var lettet og glad da vi kom oss over. Da vi skulle ut igjen av landet, gikk det også greit, og det eneste problemet vi møtte var at den ene grensevakten tigget til seg lommelykten fra bilen min fordi hans var tom for batteri.

Deretter kjørte vi til Constanta, der vi var i bryllup og også jobbet en uke med barnearbeid i et fattig område sammen med folk fra UIO. Det var en fin opplevelse, bortsett fra at jeg ble spysyk siste natten der og vi måtte bli en ekstra dag siden jeg var sjåføren.

Som sagt, alt gikk glimrende med kjøringen til vi var kun et par timer unna hjemme. Der ble jeg jammen tatt av politiet. Jeg kunne sagt for første gang i mitt liv, men det er ikke sant, for jeg ble stoppet opptil flere ganger av politi i Redding med fritidsproblemer. Men jeg kan si at det var min første fartsbot. Det var litt urettferdig, for vi var allerede ute av byen vi hadde kjørt gjenoom, men skiltet med opphevelse av fartsgrensen hadde ikke kommet ennå. Og der stod politiet på lur og stoppet mange biler med radar. Jeg tenker som så at dette måtte vel skje før eller siden for meg uansett, så jeg tok det ikke veldig tungt. Det var også en stor lettelse at boten var på kun rundt 150 norske kroner, så jeg kan ikke klage. Men da har jeg opplevd det også.

Still alive

Jeg ser at jeg har vaert daarlig paa aa oppdatere bloggen min, og vil pröve aa gjöre noe med det. Har kjöpt meg internett stick (usb) naa, og det virker innimellom, saa da ligger forholdene bedre tilrette enn för i alle fall.

Siden sist jeg skrev, har jeg blat annet fyllt 30 aar, noe jeg ikke helt har blitt fortrolig med, men saann er det. Dagen ble feiret paa pizzarestaurant i Sighisoara med noen av ungdommene og deretter med kake og brus i huset. I tillegg feiret jeg sammen med en venninne fra UIO-medias helgen i forkant, der vi laget Mexicansk mat, noe jeg har savnet.

Vi har ogsaa hatt et UIO-team fra Aalesund dts boende hos oss i nesten en uke i begynnelsen av april, og de jobbet sammen med meg i Copsa og omegn.

Dette var en kjekk opplevelse, og en oppmuntring for meg.

Etter at de hadde dratt, kom det et team med rumenere fra Irland for aa reparere huset til familien jeg har nevnt tidligere i et par blogger. De spiste hos oss hver dag, saa vi hadde nok av arbeid. I forbindelse med dette mötte jeg ogsaa paa noen utfordringer. Blant annet er mange i lansbyen sjalu naar noe blir gjort for andre, og det er vanskelig aa takle dette naar jeg bor der og maa höre paa sladder og kommentarer. Teamet la ogsaa igjen klaer som de önsket vi skulle dele ut i Copsa, men det var visst en tabbe. Jeg prövde aa begynne aa dele ut til noen av de jeg vet har behov og av barna som kommer til undervisning og program i kirken, men det endte med at jeg ikke kunne gaa ut av huset i gaar uten aa möte paa folk som spurte etter mer. Ingen takk aa faa, bare klage og sammenligning. I gaar kveld var til og med en gruppe kvinner med barn frekke nok til aa komme hjem til meg for aa klage og kjefte over hva de hadde mottatt og ikke mottatt, og beklage seg over hvor urettferdige vi kristne er. Jeg har aldri sett paa maken, ikke engang i Mexico. Saa dersom noen av dere fortsatt tror at lösningen paa verdens fattigdom er hjelpesendinger, saa ser dere ogsaa her at det har litt flere nyanser...

Jul i Romania

Nå har jeg feiret min første jul i Romania. Det var veldig forskjellig fra norsk julefeiring, uten at jeg skal kunne si at den ene er bedre enn den andre. I Romania var julen ingen privat familieaffære, men mer en samfunnshendelse.

Den siste uken før jul arrangerte vi (jeg og de andre fra UIO) en julefest på samfunnshuset i Copsa, der barn og ungdom optrådte med sang og julespill, og ve avsluttet med å gi ut julegaaver sendt fra Tyskland til alle barn og unge mellom 2 og 14 år. Det må sies å ha vært en suksess, fullt hus og mye glede. Selv om julegaver ikke er en langsiktig hjelp, kan det i alle fall gjøre høytiden bedre for mange av de fattigste. Jeg kjøpte også inn mat til 18 familier i Copsa og nabolandsbyen ved hjelp av penger fra Norge som ble delt ut før jul. Det er helt sjokkerende hvilke forhold folk lever under, og jeg kunne gjerne skrevet mer om dette. Vet ikke engang hvor man bør begynne for å hjelpe dem.

På den 24. desember handlet det mye om å gå julebukk, dvs ikke med kostymer, men med julesanger. Barna begynte allerede på formiddagen, og eldre tok over ut på kvelden. En koselig tradisjon, selv om jeg ikke likte at de helst ville ha penger i gave i stedet for godteri. En gruppe av guttene gikk rundt og spilte et tradisjonelt julespill iført kostymer i hvert eneste hus i landsbyen, dette er en årelang tradisjon. Jeg og en del av de andre gikk rundt og sang julesanger. I hvert eneste hus ble vi invitert inn på brus og julekaker, og jeg klarte snart ikke å presse ned mer. Det går i det hele tatt mye i mat i julen, de fleste slakter grisen sin i dagene før jul, og spiser mye kjøtt og flesk. Tibi forspiste seg blant annet på svor den dagen de slaktet grisen, og var dårlig til neste dag.

Den 25. kom et en gruppe fra UIO Medias til oss i Copsa, vi gikk rundt og sang julesanger igjen, og spiste deretter et måltid hjemme hos oss, der vi klarte å stappe inn nærmere 30 personer. Jeg hadde vodt i magen etter for mye kaker og brus. Den 26. gikk drog jeg til en nabolandsby sammen med noen venner fra Medias der vi igjen sang julesanger hos folk og forspiste oss, før jeg sov et par timer hos Helga i Medias og tok toget til Bucuresti tidlig neste morgen. Derfra drog jeg med fly til Norge, hvor jeg blir til 15. januar. Og ja, det blir Copsa jeg drar tilbake til og blir til sommeren.

God overstått jul og godt nyttår!!

Litt personlig drama - bonding completet

Da vi gikk paa pionerskolen, leste vi en artikkel om hvor viktig det er med "bonding" med lokale naar du kommer til et nytt land. Jeg har naa bodd snart tre maaneder i Copsa Mare hos en lokal familie som dere vet, og har laert en del rumensk, selv om det paa ingen maate er perfekt ennaa. Men nesten viktigere enn det, jeg har laert mer om hvordan rumenere lever paa landsbygden, hva de sliter med, hvordan de tenker, og hva som er viktig for dem. Jeg har ogsaa blitt veldig knyttet til noen av dem. Dette innsaa jeg saerlig godt forrige uke, og jeg kan le litt av hele eposiden naa i ettertid, selv om det opplevdes som veldig dramatisk. --------- Det var stor oppstandelse i huset mitt fordi de fant ut at tenaaringsjenten hadde en hemmelig kjaereste i landsbyen som hun hadde vaert hjemme hos. De ringte moren hennes i Spania, og i panikk for at hun skal bli gravid eller noe, begynte de aa snakke om at moren kanskje skulle komme og hente de to tenaaringene til Spania paa flekken i stedet for til sommeren. Jeg merket at jeg ikke var klar for det. Hvordan ville det vaere i huset uten dem? Og de er ogsaa en viktig del av ungdomsgruppen min her. Og mest av alt orket jeg ikke tanken paa aa miste broren min Tibi. Vi har blitt veldig knyttet til hverandre her, han hjelper meg med mye, og vi tilbringer mye tid sammen, og jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle gjoere. I tillegg hadde jeg en slitsom dag paa mandag, og kom hjem til at alle snakket og kranglet om Spania-opplegget. Jeg ville bare vaere alene og tenke, be og graate litt for meg selv, men hvor gjoer man det her? Det var folk overalt i huset, og jeg klarte ikke aa stoppe taarene. Alle tanker hopet seg opp, og jeg lurte paa hva jeg gjoer her i lansbyen i det hele tatt, og alt jeg gjoer virket galt. Jeg fikk en ide, og sa ifra til ungdommene om at jeg gaar til bedehuset for aa tenke og be litt alene. ---------- Men dette er ikke en kultur med stor forststaaelse for privatliv, saa de ble ganske skremt. Jeg hadde ikke vaert der mer enn 5 minutter, foer broren min ringte og sa at han var paa vei. Jeg hadde jo ikke villet snakke med ham om problemet, for jeg ville ikke gjoere ting vanskeligere for ham, men siden han kom bort hadde jeg ikke saa mye valg. Jeg endte opp med aa sitte der og grine og si at jeg ikke vil at han skal dra. Vi ble der lenge og pratet, og han sa at naa vet jeg hvordan han foeler det med at jeg skal dra i desember. Det hele var tragisk, og jeg endte opp med aa grine i sovne ogsaa da jeg kom hjem. ----------- Neste dag ble det bestemt at moren ikke kommer likevel, saa jeg hadde kanskje grenet for ingenting, men saann er det naar tanker og problemer hoper seg opp, og du har blitt avhengig av noen faa personer. Saa dette er en del av livet, og jeg saa at jeg har blitt veldig knyttet til folk her. Og som jeg sa til boren min den kvelden: det er bedre at vi griner paa grunn av noen, enn at vi aldri aldri glad nok i noen til aa grine over aa skilles fra dem.

Litt bilder

Akkurat nå er jeg i Constanta, sør i Romania, på et 10-dagers besøk. Det er her jeg planlegger å flytte etter jul. Er litt vanskelig å fokusere her nå, siden hjertet mitt på mange måter fortsatt er oppe i Copsa, men spennende å møte teamet her og se arbeidet de driver allerede. Ville bare legge ut noen bilder her fra forrige helg, da jeg og ungdommene fra Copsa drog inn til Medias for å feire noen venner av oss som hadde giftet seg. Hvis flere nordmenn hadde blitt kjent med alle disse flotte ungdommene mine, ville de fått et mer nyansert bilde av sigøynere, det er i alle fall sikkert og visst.

På festen opptrådte jeg og ungdommene med et par lovsanger til ære for Gud og brudeparet, og jeg var veldig stolt av dem der de alle sang høyt og ivrig med den stemmen de har. Om de ikke alle vet helt hva de egentlig synger, så blir i alle fall Jesu navn løftet opp.

Vi hadde også et veldig fint ungdomsmøte i Copsa forrige fredag, der jeg gav hver enkelt av dem et kort der jeg hadde skrevet ting jeg setter pris på ved dem, og der vi etterpå alle skrev oppmuntrende ord til hverandre. Det er en kultur der oppmuntring skjer enda sjeldnere enn i Norge, så det er viktig og verdifult når vi også kan lovprise Gud gjennom dette. Tibi, broren min der, sa at han nesten hadde begynt å grine da han leste kortet fra meg. Jeg ser at det ikke kommer til å bli lett å forlate dem etter jul, men jeg vet samtidig at det ikke er noen langtidssituasjon for meg å bli boende i landsbyen.

Begravelse på landsbygden

Forrige uke fikk jeg oppleve mange lokale tradisjoner, og det var interessant for meg, selv om utgangspunktet var en trist hendelse. En av de eldre i landsbyen døde nemlig. Han hadde åtte barn, inkludert bestemoren i huset jeg bor, så veldig mange i landsbyen var direkte berørt av dette. Han hadde vært syk i 8 år allerede, men døden kom likevel brått og overraskende forrige mandag kveld, kvelden før pappa skulle dra fra Romania. Jeg kan konstantere at begravelse i Norge og Romania er to veldig forskjellige ting, og det blir nok forsterket når man lever på landsbygden. Tirsdag bragte de den døde hjem til huset sitt hvor de la ham på likstrå, og der hadde de likvake til torsdag. Nærmeste familie var forventet å være tilstede nesten hele natten begge nettene, og det var også folk der på dagtid. Det var viktig for dem å ikke la den avdødes kone være alene. Jeg gikk bare bort et par timer hver kveld, men jeg så at dette er en stor sosial happening. Det kom naboer og kjente strømmende til både dag og natt, og også i alle nabohusene gikk folk inn og ut nesten hele natten. Barna og ungdommene trengte ikke å legge seg eller gå på skolen, og vi ble stadig servert mat og drikke. Også en pastor fra nabolansbyen kom et par timer hver kveld og ledet i sang og bønn. Det var første gang jeg så en død person, men akkurat det var mindre skremmende enn jeg hadde fryktet. Torsdag ble begravelsen holdt utenfor huset. Det kom ca 200 personer, og talene var lange. Det mest dramatiske øyeblikket var da de la lokket på kisten og enkelte av de nærmeste gråt hysterisk og ikke ville gi slipp på den døde. Deretter gikk vi alle til kirkegården, hvor kisten ble senket i jorden, hvorpå alle ble invitert til samfunnshuset til et måltid. Dette ble betalt og arrangert av barna til avdøde, så jeg hadde nok av arbeid dagene i forkant med å kjøre dem rundt på handling. Helga, den tyske misjonmæren jeg jobber med, har nemlig lånt meg bilen sin mens hun er i Afrika, så det var en stor velsignelse for oss alle. Har til tider følt meg som en taxi, men er likevel glad for at jeg kan hjelpe til. Har vært interessant å se hvordan en slik hendelse påvirker landsbyen, og jeg er imponert over hvor godt de tar seg av konen til avdøde. Det er fortsatt folk i huset hennes nesten hele dagen, og en av barnebarna sover der hos henne om natten. Vi har nok litt å lære av dette i Norge.

Ungdomskonferanse og myggestikk

Nå i helgen tok jeg med 8 av ungdommene til en ungdomskonferanse i Sighisoara. Det var en god opplevelse både for meg og dem, selv om det ble litt lange møter for noen av dem. Jeg hadde vært litt smånærvøs for om de ville lye meg eller gå crazy i byen, men det gikk forholdsvis bra. Lørdag kveld tok vi toget til et annet ungdomsmøte, der vi ble hentet med bil og kjørt hjem. På dette siste møtet, fikk jeg med meg alle ungdommene opp til forbønn, og mange av dem mottok treffende ord og oppmuntringer fra dem som ba for dem.

Noe som ikke var like kjekt, var natten i Sighisoara. Jeg og de tre jentene som var med meg, sov på et kontor i kirken der, og jeg har ingenting å utsette på forholdene. Men problemet var at jeg i løpet av natten stadig hørte summing av mygg, og kjente også at jeg fikk et par stikk, selv om jeg prøvde å gjemme meg i soveposen. Jeg fikk en liten overraskelse da jeg så meg i speilet neste morgen og kunne telle minst 30 myggestikk bare i ansiktet, innkudert et hovent øye. De andre jentene hadde lite eller ingenting. Bildet her viser ikke hvor ille jeg så ut (og fortsatt ser ut), men det gir en liten ide. Heldigvis er det mest forfengeligheten det går på, jeg har ikke fått noen infeksjon eller andre reaksjoner. Familien jeg bor hos ar likevel bekymret, og bestefaren gikk til nærmeste by i går og kjøpte en form for medisin til meg. Det er en krem som jeg skal smøre på, som etter hva jeg kan se ikke gjør annet enn å tørke ut, og ligner på tannkrem. Så den virker nok bedre mot kviser enn mot myggestikk.

Nå sitter jeg i leiligheten til Helga i Medias, har kommet hit for å hente bilen hennes som jeg skal få låne mens hun er i Afrika. Litt senere i dag skal jeg være med ut til et etterskoletids-program i en landsby hvor jeg kjenner flere av barna fra leir, og i kveld kjører jeg til Sighisoara og venter på pappa som kommer på besøk. Blir interessat og se hvordan neste uke blir.

Noen smaa (?) utfordringer

Naa har jeg bodd her i landsbyen i snart tre uker, og jeg maa si at det ikke er mangel paa utfordringer. Noen dager blir lange naar jeg ikke er vant til landsbyliv og har lite aa gjoere paa, og det er ikke lett alltid aa ikke kunne spraaket, og ikke ha noen "likesinnede" aa jobbe sammen med og snakke med. Saerlig denne siste uken har vaert utfrodrende. Jeg var nemlig noedt til aa ta ansvar for baade barnemoete og ungdosmoete her alene, siden de andre som hjelper til var i bryllup i Tyskland(ungdomsmoetene skulle jeg uansett ta ansvar for mer eller midre alene de neste 4 ukene). Jeg tenkte at det skulle nok gaa paa et vis selv om rumensken min er elendig, men der tok jeg feil.

En av tenaaringene her, Evy, er en stor stoette for meg, og hun hjalp meg med barnemoetet sammen med noen av de andre ungdommene. Men det var ikke saa lett aa faa barnas oppmerksomhet, og jeg foeler meg lite autoritativ med rumensken min. Hovedproblemet var at de ville gaa inn og ut hele tiden, og vi endte med aa si til dem at de som gikk ut ikke fikk komme inn igjen. Saa til slutt hadde vi halvparten av barna utenfor, og naboer kom og klaget paa at de laget braak. Etterpaa kom ogsaa sinte foreldre og klaget paa at jeg hadde kastet ut barna deres fra moetet, og tenaaringene som hadde hjulpet meg var frustrerte og begynte aa kjefte paa hverandre. Flere av barnba fortalte at de aldri ville komme tilbake paa barnemoete, men jeg vet ikke hvor serioest jeg skal ta det.

Neste dag var det ungdomsmoete. Det ble en god oppvarming med at tenaaringsgutten i huset mitt fortsatt var sur paa formiddagen etter dagen foer, og en nabo kom paa besoek i huset og satt sammen med de jeg bor hos og kjeftet og klaget over hvor forferdelig alt er i Romania. Jeg maatte bare gaa inn paa rommet mitt og be og lese i Bibelen til slutt, foer jeg ble fullstendig nedtrykt. Ungdomsmoetet paa kjvelden gikk ogsaa alt annet enn straalende. De fleste som kom, kom for sent, faa sang med, de satt med telefonene oppe, og en gutt som aldri hadde vaert der foer, kom kun fordi han skulle proeve seg paa meg. Jeg provde aa tale delvis paa rumensk, og hun fra huset mitt som skulle hjelpe aa oversette fra spansk ble usikker og snakket lavt. Etterpaa lekte vi leker, men alle ville foreslaa ulike leker og begynte aa krangle, og ble ennaa mer sure da jeg sa at vi heller bare avsluutet naa, selv om det ennaa var tidlig. Nesten alle tenaaringene sa etterpaa at de aldri ville komme tilbake, og noen klaget paa at jeg ikke var streg nok mot dem som ikke var serioese, saa suksessen min som misjonaer her ser ikke helt straalende ut. Samtidig vet jeg jo at det at jeg bruker tid med dem hver dag, er viktigere enn moetene paa fredagskvelden.

Det som var litt roerende oppi det hele, var hvor mye stoette jeg fikk fra "broren min" Tibi. Han hjalp meg aa baere instrumentene hjem etterpaa og snakket om at han ble saa sint av at de viste saa lite respekt for meg, og at han syntes jeg hadde planlagt gode ting for dem. Etterpaa kjoepte han brus til meg, og begynte og beskytte meg voldsomt mot han som skulle proeve seg paa meg. Baade han og Evy er opptatte av at jeg skal ha det bra, og det betyr mye for meg, saerlig naar jeg vet at livet ikke er lett for dem heller. Jeg foeler at jeg oppi dette laerer ennaa mer aa lene meg paa Gud, og naa trenger jeg virkelig aa gaa til ham for styrke og for flere kreative ideer.

I morgen begynner skolen igjen her, saa denne uken haaper jeg aa kunne gaa til lokalskolen og spoerre om de har bruk for hjel der, og ogsaa om jeg kan faa bruke et klasserom til engelskundervisning et par kvelder i uken. Haaper det ordner seg, og vi faar se hva som skjer videre.

Noen førsteinntrykk fra Copsa Mares

Så nå bor jeg faktisk i landsbyen Copsa Mares, har bodd der siden onsdag. Akkurat nå er jeg ankommet en fire dagers UIO-konferanse i Tirgu Mures, men jeg skal tilbake igjen til landsbyen på onsdag. Så langt har det gått bra må jeg si, ungdommene i landsbyen har tatt seg veldig godt av meg og vist meg rundt i området. Jeg har ikke fått kommunisert like mye med de eldre i landsbyen og besteforeldrene som jeg bor hos, siden rumensken min ikke akkurat flyter, men det blir nok bedre etter hvert. Er også foreløpig veldig usikker på hvor mye det er forventet at jeg skal hjelpe til i huset, og om de synes jeg er en byrde og sånn, men det funker i alle fall greit med de unge i huset. Og det går overraskende bra å ikke ha innlagt vann synes jeg. Legger utpå noen bilder her med noen av tingene jeg har sett og gjort så langt:

Utsikt over Copsa Mares fra landsbyens klokketårn

Rommet som jeg deler med Monica

Sammen med ungdommene


Noen naboer slakter en gris

Flytter til Rumensk landsby i noen måneder

Siste nytt er at vi nå har fått ordnet et sted jeg kan bo de neste få månedene, i en landsby ved navn Copsa Mare(s-en i Copsa har aksent under og uttales som "skj"). Det var denne landsbyen jeg var og besøkte allerede i februar og talte på ungdomsmøte der, og det har vært delvis planlagt at jeg skulle dra tilbake dit, men ting har vært litt usikre. Men i går fikk jeg bekreftelse på at vi har funnet en familie med et ledig rom som er villige til å ta meg inn i huset sitt i noen måneder. Jeg vet at dette egentlig burde vært skremmende, og jeg vet at det blir tøft, men jeg kjenner egentlig mest på masse glede og begeistring ved tanken.


En av hovedgrunnene er selvsagt at jeg har begynt å bli kjent med flere av ungdommene i landsbyen, og de er så utrolig flotte. Det er veldig god timing å dra dit nå, siden mange var med på ungdomsleiren vår forrige uke, har blitt litt kjent med meg, og også er motivert for Gud og å se forandring i livene sine. I tillegg til å lære rumensk og komme litt inn i kulturen, er planen min også etterhvert å ha engelsk-kurs for ungdommer (dette etterspurte de med en gang de fikk vite at jeg kommer), hjelpe dem å starte et lovsangsteam der, og ha en form for ungdomsklubb for dem(de som til vanlig drar ut og har ungdomsklubb der blir nemlig borte de neste par månedene). Så får vi se etterhvert hvilke andre behov som skulle dukke opp. Når jeg er med disse ungdommene, får jeg virkelig en følelse av at "høsten er stor, men arbeiderne få". De er så utrolig glade for at jeg kommer dit, og samtidig er dette bare en av mange landsbyer med lignende behov.

Familien jeg skal bo hos, er et eldre ektepar og deres to barnebarn som er tenåringer. Faren forlot dem da de var små, og moren bor i Spania der hun arbeider og har stiftet ny familie med en spanjol. De to ungdommene har bodd hos henne i Spania et år tidligere, og planen er at de skal flytte dit igjen om et år. Dette er selvsagt en fordel for meg, siden de dermed snakker ganske godt spansk, og jeg blir mindre hjelpeløs i hjemmet deres. De to tenåringene er Monica på 14 år og Tiberius på 16-17 år. Jeg snakket med dem på et ungdomsmøte i går igjen, og det rører hjertet mitt å se særlig hvor utrolig glad Tiberius er for at jeg skal komme dit. Han sa blant annet at jeg burde komme med en gang, og ikke engang trengte å kjøpe telefon først, jeg kunne bare låne hans. Jeg sa også til ham at nå blir jeg nesten søsteren hans, og han ble glad for det og begynte å kalle meg søster med en gang. Han har ikke gått på skole de siste årene, og driver stort sett bare dank i landsbyen i tillegg til å hjelpe litt til hjemme. Dette er representativt for flere av ungdommene i landsbyen, og jeg ber til Gud om at jeg skal få være til hjelp og inspirasjon for dem.

(Monica er til høyre på bildet her)

På en måte føles det rart i en alder av 29-år å skulle investere flere måneder ute i en avsidesliggende landsby i en lokal familie og med noen få ungdommer, men jeg føler samtidig at det er verdt det. Guds kjærlighet for dem er så stor, og jeg føler på en måte at Gud sender meg dit for å vise dem hvor viktige de er. Samtidig har jo jeg også bruk for dem, for å lære språket og kulturen her.

Jeg flytter mest sannsynlig litt ut i neste uke, men det er også mulig det blir allerede denne uken. Skal møte familien jeg skal bo hos og se huset deres nå i ettermiddag (har ikke møtt besteforeldrene ennå), og er selvsagt litt nærvøs, særlig siden jeg ikke kan språket. Men blir spennende å se hva som skjer.

Mitt møte med Romania

Jeg har nå et par timer med internett, etter nesten to uker uten, og utnytter det med en liten blogg-oppdatering. Jeg har nå bodd i Romania i snart to uker, og føler allerede at jeg har mye mer å fortelle enn det jeg kan klare å putte inn i et blogginnlegg.


Mitt første møte med Romania var 38 grader og steiksol, ikke akkurat optimale forhold for å flytte både meg selv og mengder med bagasje på diverse tog og busser gjennom halve landet, men det gikk da på et vis. Ankom stedet der de har barneleirer sent på kvelden, der de var allerede et par dager i gang med en leir. Jeg må innrømme at den første uken var temmelig tøff, værre enn jeg hadde trodd. Jeg hadde glemt hvor frustrerende det er å skulle jobbe med barn uten å kunne snakke med dem, og du føler at du ikke kan brukes til annet enn å smile eller si "nei". Det er frustrerende med ledermøter der de kun snakket tysk og rumensk (tyske ungdomsgrupper har hjulpet på leirene), og jeg føler null oversikt eller kontroll over hva som forventes av meg. Det er tøft å ikke ha noen som kjenner meg ordentlig, og føle at ingen engang forstår meg ordentlig eller vet hva jeg kan og ikke kan. Samtidig er det en ydmykende opplevelse som jeg på en måte har godt av også, som tester min egenverd og hjelper meg til å ha en holdning til en som lærer, og ikke først og fremst kommer for å lære bort. Men det ble mange tårer, og enda litt mer tårer fordi jeg følte jeg var for stor til å grine på grunn av alt dette.

På tross av alt dette , så har denne andre uken med barneleir nummer to være mye bedre for min del. For det første kunne jeg allerede kommunisere bittelitt på rumensk med barna nå, og for det andre var det veldig spesielt å få bli kjent med alle disse nydelige barna fra så vanskelige bakgrunner. Hjerter mitt ble knust gang på gang, ettervhert som jeg ble klar over hvor de ulike barna kom fra, og jeg føler at det ikke var annet jeg kunne gjøre enn å klemme dem og be for dem. Det var likevel herlig å se med hvor stor iver flere av dem både ba og lovsang Gud.



Jeg kunne fortalt historie etter historie om enkeltindivider og deres bakgrunn, men en av dem som gjorde mest inntrykk på meg personlig var en fin liten gutt på rundt 9-10 år, som heter Catelin og kommer fra landsbyen der vi har leirene. Jeg ble litt kjent med ham den andre kvelden, og begynte derfor å legge merke til hvor trist han var nesten hele tiden. Neste dag tok jeg ham og en kamerat med til lokalbutikken for å hjelpe dem å kjøpe gave til sin hemmelige venn på leiren. Utenfor butikken satt noen eldre menn og drakk, og Catelin tok med meg bort for å hilse på en av dem, som jeg ettervhert skjønte var faren hans. Faren var tyldelig full da han hilste på meg, han så veldig gammel og sliten ut, og Catelin løp sin vei gråtende. Kameraten hans, Alex, fortalte meg at Catelin er lei seg fordi faren drikker. Catelin ville ikke snakke om det, men jeg prøvde å vise han så mye oppmerksomhet som jeg kunne resten av leiren, og klemme ham når han lot meg.

Det var også en gruppe barn fra noe som ikke kan kalles annet enn et slumområde som jeg besøkte i januar, og selv om de kommer fra hjem som ikke en gang kan kalles hjem, så var de utrolig åpne og kjærlige. En av guttene, Ionut, prøvde å sitte på fanget mitt så mye han kunne siste kvelden, selv om han allerede er sikkert 10 år, og den siste dagen var han så lei seg for at leiren var over at han nesten ikke ville spise noe.


Jeg ble også kjent med Denisa på 13 år som aldri hadde vært på leiren før, og kom fra en fattig sigøynerstamme som mange av de andre så ned på, og de fleste andre barna ville nesten ikke snakke med henne og de to søstrene hennes. Jeg prøvde også å gi henne oppmerksomhet, selv om jeg nesten ikke kunne snakke med henne, og gav henne blant annet fransk manikyr en dag. Det var flott å se hvordan hun blomstret i løpet av leiren, meldte seg til å stå fremme for å gjøre bevegelser til sanger, og ba meg om å sitte med henne det siste måltidet.


Jeg kunne fortsatt med lignende historier, men det får holde for nå. Selv om hjertet mitt knuses gang på gang med alt dette, så er det også fyllt av kjærlighet, og jeg er takknemlig for at jeg kan være her og så gi noe av Guds kjærlighet til dem.


Er kjempetakknemlig for alle som er med å gjøre dette mulig for meg, både gjennom pengestøtte, moralsk støtte og bønnestøtte. Vær gjerne med å be for meg videre også, at jeg finner meg godt til rette, lærer språket fort, og at Gud kan vise meg hvordan jeg best kan gi hans håp og hans kjærlighet til dette folket.

På vei mot Romania

Da er det vel på sin plass å skrive en kort oppdatering, siden jeg nå sitter her på Gardermoen flyplass og venter på fly til Frankfurt. Selv om jeg har tilbragt store mengder ufrivillig tid på Frankfurt flyplass og kjenner den godt på sett og vis, så blir det heldigvis forhåpentligvis bare et par timer der før turen går videre til Bukuresti, Romania. Man kan vel si at jeg nå flytter til Romania, noe jeg har tatt på alvor blant annet med å drasse med meg to kofferter. Turen min begynte forrige torsdag, da jeg tok toget til Oslo og tilbragte et døgn hos Lise, min franske venninne der. Deretter var jeg tre dager på Grimerud på misjonsdebriefing sammen med flere andre misjonærer som enten er ferdig med utenlandsopphold, eller er hjemme på en liten ferie slik som jeg. Det var veldig kjekt å dele erfaringer, og se at du ikke er den eneste som iblant blir skuffet over at livet ditt der ute ikke så ofte ligner på biografiene om Marie MOnsen og andre helter.

I natt/dag tidlig drog jeg fra Grimerud, og jeg fikk nesten ikke sove i natt i det hele tatt. Litt dårlig start på reisen akkurat det, men da får jeg gjerne sove bedre på flyene.

Blir en lang dag i dag, for jeg kommer som sagt til Bukuresti i ettermiddag, men derfra skal jeg ta tog i 5 timer i kveld, til et leirsted i nærheten av Sighisoara midt i landet. Der skal jeg være med som leder på barne- og ungdomsleirer i hele august. Tviler på at det blir gode internett-muligheter denne måneden, så jeg får prøve å komme sterkt tilbake når jeg kan.

Kan ikke si jeg føler bare glede og begeistring med å reise, selv om jeg vet at det ikke er et liv for meg som jeg ønsker i Norge nå. Men går i tro på at dette kommer til å bli bra, og at Gud er med meg.

Rallarvegen

Da vi gikk i 9. klasse på Kirkevoll skole syklet vi Rallarvegen med skolen, og de minnene jeg har fra turen er stort sett gode, om enn noe uklare. For de som ikke vet hva Rallarvegen er, så er det navnet på en vei som ble mer eller mindre bygget for å kunne frakte arbeidere og utstyr for å bygge Bergensbanen sent på 1800-tallet, og størsteparten av veien er ikke bred nok til å kjøre bil, så den har etter hvert fått på seg et godt rykte for syklister. Den strekker seg fra Haugastøl mellom Geilo og Finse, og går til Myrdal, fra hvor du kan velge å sykle videre til enten Flåm eller Voss om du skulle ønske det.

På vei over fjellet fra Oase forrige søndag, begynte jeg og Elisabeth å snakke om at vi kanskje skulle ta turen igjen, og på onsdag kveld bestemte vi oss for å bare gjøre det, med avgang fredag.



Togbiletter ble bestilt på tampen, men det var ingenting ledig før sent på ettermiddagen, så turen vår begynte på Finse fredag kveld klokken 18:16. Det vil si, den ville ha begynt da, hvis ikke Elisabeths sykkel allerede hadde punktert på toget, så vi begynte ekspedisjonen med å fikse dette, og var i gang rundt klokken 19. Dette ble for øvrig turens eneste punkterte dekk, noe jeg var glad for, og sikkert Elisabeth også, selv om hun nå etterhvert begynner å bli ganske handy når det gjelder å fikse sykler. Den neste overraskelsen vi fikk, var at store deler av veien fortsatt var dekket av snø. Det var på ingen måte umulig, vi måtte bare av syklene og trille dem gjennom snø ca en tredjedel av veien, og det kommer jo mest an på innstillingen. Så selv om det egentlig ikke brevandring vi var innstilt på, så valgte vi å ta det med godt humør. Klokken 23 var vi endelig kommet oss vel forbi snøflekkene, og slo opp teltet vårt på en idyllisk slette ved et vann, samme sted som vi campet med klassen den gang for 14 år siden. Elisabeth tryllet frem det ene etter det andre fra den gedigne sykkelvesken sin, og disket opp med en eksklusiv indisk gryte laget fra bunnen på stormkjøkkenet.


Neste morgen våknet vi opp til vind og regn, men det lettet litt etter hvert, og etter frokost var vi klare til å sykle videre. Denne dagen ble det ikke så langt før vi var fremme ved Myrdal stasjon, men det var til gjengjeld et spennende og spektakulært stykke av veien med bratte bakker, fjell og fossefall. På Myrdal måtte vi ta toget en stasjon for å kunne sykle videre. Vi var usikker på om det ville være plass til oss og syklene våre på toget, og vi vurderte diverse kreative løsninger for å kunne smiske oss med, der Elisabeth blant annet nevnte å vise hud. Men det ble heldigvis ikke nødvendig, og et stopp senere var vi klar til å sykle videre nedover til hytten vår på Reime. Det var godt å komme i hus, selv om jeg heller ikke skal klage på teltlivet, og vi tilbrakte et par late dager med spising, prating og ulike spill. Var gode dager, og kjekt å få bruke så mye tid med Elisabeth etter gammelt, selv om hun slo meg i de fleste spill vi spilte. Mandag syklet vi ned til Voss, og tok toget til Bergen igjen. Takk for en fin tur! Vil absolutt anbefale Rallarvegen, og den frister til gjentakelse.

Personlig gjennombrudd

Ja, hva kan det være, lurer du kanskje på. Det blir kanskje litt feil å fremstille dette øyeblikket som høydepunktet på turen, det blir både ubalansert og feilaktig. Frankrike-turen har jo først og fremst inneholdt en flott helg sammen med celle-gruppen min fra da jeg bodde i Bordeaux med masse godt sosialt og åndelig felleskap, rammet inn av noen fine dager som turist i Paris, Bordeaux og Narbonne.



Men uten å holde dere for lenge i uvitenhet, så kan jeg opplyse om at jeg stod på vannski på onsdag. For de fleste som leser dette, kan det virke som en filleting, men tillat meg å gi litt bakgrunnsinformasjon. Da jeg var 20 år gammel, altså for 9 år siden, hadde jeg det man kan kalle en vannski-fiasko på Milde. Jeg prøvde å komme meg opp på skiene i ca 45 minutter, men det eneste jeg lyktes med var å bli brent av en brennmanet og få kraftig gangsperr i armene. Etter denne opplevelsen har jeg aldri turt å prøve igjen, selv om jeg har hatt muligheten flere ganger. Jeg vet at det er noe ”alle” klarer, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg har sagt til meg selv at det kanskje er fysisk umulig for meg å få det til selv om ”alle” klarer det, du skal ikke se bort i fra at jeg for eksempel mangler proporsjonell styrke i armene i forhold til kroppstyngde, eller har for dårlig balanse. Men jeg har ikke innsett hvor mye som lå i denne opplevelsen, før jeg på onsdag befant meg i fjellene i Sør-Frankrike sammen med Anelie og kjæresten hennes Olivier på hytten til et vennepar av dem. Vi tok en båttur på et vann, og det lå allerede i kortene at presset var stort for at jeg skulle prøve å stå på vannski. Det som overrasket meg, var frykten jeg følte. Ikke redd for å slå meg, men for å mislykkes. Redd for å få bekreftet igjen at jeg rett og slett ikke strekker til på dette området. Jeg følte så mye angst at jeg vurderte om jeg skulle nekte å forsøke, men bestemte meg til slutt for å hoppe i det. Og som fryktet klarte jeg det ikke de første ti minuttene. Men gjett hva? Etter ca 10 mislykkede forsøk kom jeg meg faktisk opp, og klarte å stå i 10-15 min før jeg prøvde å tøffe meg med å surfe over en bølge og falt.

Så dette var faktisk et ganske stort øyeblikk for meg. I tillegg til en personlig seier, ser jeg også læringsmomenter i denne erfaringen. For det første gjenkjente jeg den angstlignende følelsen av frykten for å mislykkes, og jeg skjønte plutselig at det muligens er den samme følelsen for eksempel elevene mine har kjent til tider når de står foran en eksamen, og mangler motivasjon til å lese, og jeg ikke skjønner hvorfor de ikke er villige til å forsøke i det minste. For det andre innså jeg at det meste av frykten faktisk ikke forsvant i det jeg kom meg opp på skiene, men allerede i øyeblikket jeg begynte å forsøke. Mange ganger tillater vi frykten å være større enn det vi faktisk frykter, hvis det gir mening, og jeg skal prøve å ikke la det skje igjen. Jeg skal i alle fall ikke la det gå 9 år igjen, der jeg sier til meg selv at jeg ikke får til noe uten å prøve.

Farvel til Mexico for denne gang

Nå sitter jeg i Paris og slapper av i leiligheten til noen venner, etter en lang reise fra Mexico.
Men la meg først fortelle litt mer fra den siste uken min der.

Forrige torsdag ble jeg spurt om å være vikar en dag på ungdomsskolen som jeg var med å starte. En av lærerne hadde nemlig brått sluttet etter noen problemer som dukket opp. Selv om jeg jobbet som lærer i videregående i Mexico, er det jo ungdomsskole jeg er mest interessert i og utdannet for, og det ble en veldig kjekk dag for meg. Det fine med å være inne bare en dag som lærer, er at du kan gjøre deg populær med leker og konkurranser og å ikke gi lekse. Dette var også det eneste klasserommet jeg ikke hadde fått vært inne å besøkt ennå. En artig detalje er at halvparten av elevene i klassen,var de samme som jeg underviste i to uker i 5. klasse, da jeg akkurat hadde kommet til Mexico og endte opp med å steppe inn som vikar. Som en av mine kjepphester snakket jeg om håp og drømmer, og ba dem skrive ned ting de ønsker å oppnå de neste 20 årene, og gav hver av dem en skriftlig tilbakemelding. Jeg hadde også planlagt faglige lagkonkurranser og et par leker, før de tok fatt på selvstudium siste timen.

En av guttene i klassen, Carlos på rundt 13, har flyttet inn på barnehjemmet for en og en halv måned siden, og er en velig skjønn gutt. Men han har hatt litt utfordringer i det siste, gjort livet vanskelig for hun som passer huset, og prøvde blant annet å rømme kvelden før jeg var vikar for dem. Jeg var derfor litt spent på hvilke humør han var i, men jeg endte opp med å bare bli utrolig glad i ham. Han kom også og snakket mye til meg, og vi ble litt kjent. Han fortalte blant annet at han alltid hadde ønsket seg en løve. Jeg kom plutselig på at jeg har noen moldovske sedler i lommeboken min fortsatt, og at myntenheten der heter ”løve”, så jeg endte opp med å gi ham en slik seddel et par dager senere for å vise ham at hans drømmer betyr noe, samme hvor rare de kan virke. Det var trist å ta farvel med ham og de andre i huset hans på søndag, særlig siden de nye guttene ikke er blitt vant til alle som kommer og går ennå, og blir fort knyttet til deg. Carlos gikk inn på rommet sitt og viste meg at han har puttet ”drømmeoppgaven” de skrev på skolen med tilbakemeldingen min på inn i en plastmappe sammen med seddelen jeg gav ham, slik at han kan ta vare på det.

Jeg fikk også besøkt et par tidligere elever forrige uke, og det var fint.


Søndag var min siste dag og det var litt trist. Jeg følte det nesten verre å ta farvel denne gangen, og vet jo ikke når jeg kommer tilbake. Jeg fikk brukt mye tid med barnehjemsbarna denne dagen, og også i helgen generelt. Det er mye spennende som skjer på den fronten, siste nytt var 4 nye brødre som kom inn torsdag kveld. Den yngste var kun 4 måneder gammel, og måtte på sykehuset i all hast på grunn av pusteproblemer, men han har det bra nå. Jeg hjalp litt til med å passe guttene fra huset der de tre eldre brødrene har flyttet inn, der de nå er 12 barn, og halvparten har vært der i under 2 måneder. Men der er likevel flott å se hvordan de tilpasser seg, og særlig i dette huset som er nytt og heter ”Caza Esperanza” (håpets hus), og der de har et ektepar fra bibelskolen boende som husforeldre, sammen med sine to egne gutter.
Så jeg så mye gode ting på gang i Mexico, selv om jeg så det som ikke går bra også, og det var trist å reise derfra.

Siden jeg har snakket mye om barnehjemmet, vil jeg gi en link her til å lese mer, og der du også kan se bilder av barna: http://ranchodesusninos.org/
Det er også mulig å bli fadder eller å gi et engangsbeløp.